Finn Lützow-Holm
| Finn Lützow-Holm | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 28. mai 1890[1] Nesseby | ||
| Død | 4. juni 1950[1] (60 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende, flyger, offiser | ||
| Far | Ole Arntzen Lützow-Holm | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Haakon VIIs 70-årsmedalje Æreslegionen St. Olavs Orden | ||
Finn Lützow-Holm (født 28. mai 1890 i Nesseby i Finnmark, død 4. mai 1950 i Oslo) var en norsk marineoffiser og flyger som var med blant andre Roald Amundsen på flere pionertokt i Arktis.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Finn Lützow-Holm flyttet til Risør da han var to år. Faren hadde fått jobb som sogneprest i sørlandsbyen. Etter oppveksten i Risør tok han examen artium 1907 og Sjøkrigsskolen 1912.[2]
Militær
[rediger | rediger kilde]Med flysertifikat fra 1916 var han i Marinens flyvåpen, sjef ved lufthavna i Kristiansand sommeren 1918, offiser ved Marinens flyfabrikk i Horten 1919. I 1920 var han patruljerende ved Marinens flystasjon i Haugesund sammen med flyger Hjalmar Riiser-Larsen og to Sopwith Baby (F.112 og F.116). Med tittelen premierløytnant fløy de to 12. juli 1922 på den 47 timer lange ferden Horten-Kirkenes og tilbake med hvert sitt Hansa-Brandenburg W.33 sjøfly (F.56 og F.58). Landets første legeflygning var del av turen.[3]
Lützow-Holm ledet an med to Hansa W.33 (F.18 og F.22 på D/S Ingertre) i leteekspedisjonene etter Roald Amundsen i juni 1925 og førte det første postflyet (flybåten N-25) til England, fra Oslo til Harwich, i mars 1927. Året etter fløy han det første toktet etter at Umberto Nobile ble meldt savnet nordom Svalbard i 1928, og da Roald Amundsen på Latham forsvant var Lützow-Holm også med og fløy Hansa-Brandenburg W.33 (F.36) på den leteaksjonen.[4]
Derpå hentet han Lars Christensens nye «Quartssiluni», et Lockheed Vega fra USA, til bruk på den tredje Norvegia-ekspedisjonen i 1929-1930 med Riiser-Larsen, hvor Bouvetøya ble kartlagt med et Hansa-Brandenburger W.33 (F.18), og de to pilotene plantet et norsk flagg på Enderby Land den 22. desember 1929.[5] Innlagt i Cape Town med blindtarmbetennelse kunne han ikke fortsette på den fjerde i 1930.
I tiden 1931-34 var han på nytt ved Marinens flyfabrikk, før han gikk til Marinens flyvåpen og i desember 1935 mistet foten under krasj i Italia med et Breda Ba.28-fly de hadde anskaffet.
Han ble kommandør og sjef for Marinens flyvåpen i 1938, samtidig med at han fortsatte som prøveflyger for flyfabrikken.
Under andre verdenskrig flyktet han til Sverige i 1941 og fløy til Skottland og var i London ut krigen som leder i eksil, sammen med Hjalmar Riiser-Larsen.
Etter krigen gikk han til marinen og var ved Sjøforsvarets overkommando.
Hans sønn Ole Lützow-Holm (1922-42) var cand.jur. drev illegal pengehjelp og nyhetsformidling og var blant 17 som ble henrettet ved Trandumskogen.[6][7]
Utmerkelser
[rediger | rediger kilde]- ridder av 1. klasse AV St. Olavs Orden 1929 for innsats i leteekspedisjonen etter luftskipet «Italia»[8]
- Deltakermedaljen med rosett[8]
- Haakon VIIs 70-årsmedalje[8]
- Lützow-Holmbukta i Dronning Maud Land er oppkalt etter ham
- Norsk Aero Klubbs gullmedalje
- Gunnerusmedaljen i sølv
- ridder av den franske Æreslegionen[8]
- den italienske Al Valore Aeronautica
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Finn Trond Lützow-Holm, Norsk biografisk leksikon ID Finn_Lützow-Holm, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Finn Lützow-Holm - Prestesønnen i Risør som ble polarflyver, avtrykk.no, 04.04.2024
- ^ «Fra Horten til Kirkenes i 2 Hansa-Brandenburg W.33». Luftfartshistorie.no. Arkivert fra originalen 20. august 2014. Besøkt 22. september 2010.
- ^ Den skjebnesvangre leteaksjonen, Podcastepisode om Finn Lützow-Holms innsats under leteaksjonen i 1928, Polarpionerene, Avtrykk.no, 24.03.2023
- ^ «Bouvetøya». Norskpolarhistorie.no. Arkivert fra originalen 25. desember 2008. Besøkt 15. desember 2008.
- ^ Våre falne: 1939-1945. Oslo: Grøndahl. 1950.
- ^ (no) «Finn Lützow-Holm» i Store norske leksikon
- ^ a b c d Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947. Grøndahl. 1947. s. 436.