Hopp til innhold

Fado

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«O Fado». José Malhoa, 1910, olje på lerret.

Fado[a] er en portugisisk musikkstil og foredragsmåte med folkelig opphav først og fremst i byene Lisboa og Coimbra. Særlig Lisboas fattigere bydeler Alfama og Mouraria regnes som fadoens fødested.[1] Fado akkompagneres vanligvis av portugisisk og spansk gitar.[3]

I 2011 ble fado oppført på UNESCOs liste over mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv.[4]

Særtrekk

[rediger | rediger kilde]
Fadogruppen «Rapsódia» med tradisjonelt antrekk opptrer i Coimbra.

Fado framføres av en solosanger (fadista) som vanligvis akkompagneres av guitarra portuguesa, men også andre instrumenter kan brukes særlig spansk gitar (kalt guitarra clássica eller viola i Portugal). Musikken går 2/4 eller 4/4 takt.[5] Den ofte intenst sentimentale musikken går i todelt takt, med hyppige synkoperinger og særegne moduleringer. Tekstene handler om ulykkelig kjærlighet, sosial urett, nostalgiske følelser, og lengsel etter bedre tider ofte med en følelse av håpløshet. Musikken formidler ofte en trist stemning og blir ofte sunget på grensen til gråt. Fado beskrives som portugisisk blues[6][7] og er beslektet med Kapp Verdes morna. Den melankolske, bittersøte lengten kalles med et særegent portugisisk ord for saudade.[8] Det finnes også lystige eller humoristiske fado.[9] Lisboa-stilen har likheter med argentinsk tango og sangene har ofte et instrumentalt for- og etterspill.[5]

Coimbra-stilen skiller seg fra Lisboa-stilen,[3] og er en form for serenade og til dels med rene instrumentale stykker. Coimbra-fado er særlig knyttet Universitetet i Coimbra og studentmiljøet der. Sangerne er oftest mannlige studenter og sangene er muntrere enn Lisbo-fadoen, Zeca Afonso var særlig inspirert av Coimbra-fado. Afonso var Portugals ledende populærmusiker på 1900-tallet og han kombinerte fado med rock og latinamerikansk «nueva cancion». Afonsos «Grândola, Vila Morena» var signalet til de involverte om å sette i gang Nellikrevolusjonen.[10]

Opprinnelse

[rediger | rediger kilde]
Maria Severa (1820-1946) den første kjente fadista.

Fado var opprinnelig ingen respektert musikkform, men ble i løpet av 100 år anerkjent. Stilen vokste frem i Lisboas fattigere bydeler og blant arbeiderklassen. Sangen handlet ofte om prostitusjon, kriminalitet og slavehandel, og ble etter hvert omfavnet av høyere sosiale lag.[9] Etter at Salazars autoritære regime, Estado Novo, falt i 1974 ble fado forbundet med det gamle, konservative Portugal.[7] Etter nellikrevolusjonen fikk fado en periode et tilbakeslag på grunn av dens antatte forbindelser til regimet.[9] Salazars regime støttet fado som underholdning og bidro til å gjøre fado til landets nasjonale musikk.[3] Under diktaturet ble fado profesjonalisert og det ble opprettet offisielle fadoscener (casas de fado) fra 1930-tallet særlig i Alfama og Bairro Alto, og myndighetene brukte dette i satsingen på turisme på 1950-tallet og senere. Samtidig ble det bak lukkede dører fremført fado som var revolusjonær og regimekritisk.[9] Parallelt med profesjonaliseringen levde fado som en sang for amatører videre.[3]

Fadoens eldste opphav er gjenstand for mye debatt siden tidlig 1900-tall. Musikkformen er trolig en sammensmelting av det landlige Portugals egne tradisjoner og sang/dans fra Brasil, de portugisiske øyene i Atlanterhavet og Portugals kolonier i Afrika. Migrasjon innenfor Portugals kolonirike brakte disse tradisjonene i kontakt med hverandre. Fado ble på bakgrunn av dette befestet tidlig på 1800-tallet.[4][11][12]

Andre hypoteser knytter fadoen til middelalderske trubadurer, sangstil fra den portugisiske landsbygda, til keltiske stammer eller til sigøynernes sangkultur.[12]

Fado kan ha røtter tilbake i middelalderen og maurisk sangstil. Den portugisiske gitaren kan ha blitt utviklet fra arabisk lutt. En hypotese er at fado først ble sunget av portugisiske sjøfolk med hjemlengsel. Sjøfolkenes sangstil antas å ha blitt blandet med sangstilen i andre land, for eksempel Kapp Verdes morna. En annen hypotese er at fado egentlig skriver seg fra Brasils dansemusikk.[3]

En hypotese er at fadoen har opphav hos maurerne som dominerte Den iberiske halvøy fra 700-tallet. Rodney Gallop mener denne hypotesen ikke er troverdig fordi fadoen ikke kom fra Algarve og Andalusia der maurernes dominans varte lengst. Gallop peker i stedet på populær gitarbasert dans og sang i Lisboa. Den portugisiske gitaren ble utviklet fra lutten innført av maurerne i middelalderen. Den gitarbasert musikken ble ifølge Gallop tilført inspirasjon fra Afrika og Sør-Amerika.[1]

Fado blir ofte fremført i restauranter, kafeer, nattklubber og i tillegg på profesjonelle konsertscener.[4][11] Tema og tekster handler ofte om selve byen Lisboa. Sanger med tekster om strøk i byen har blitt en egen sjanger innenfor fado. For eksempel kan sangene hylle kjente miradouros (utsiktspunkt), bestemte gater/plasser eller monumenter. En kjent sang heter "Vielas de Alfama" (smugene i Alfama).[9]

Blant de mest kjente historiske fadistas er Amália (Amália Rodrigues) (1920-1999) også omtalt som Rainha do Fado (fadodronningen), Alfredo Marceneiro (1891-1992) og Maria Severa Onofriana (1820-1846). Fado fikk første gang offentlig oppmerksomhet gjennom Severas «upassende» forhold til Comte de Vimioso fra omkring 1836. Ark med fadomusikk ble trykket opp og mange avisartikler ble skrevet om fado. Det eldste kjente lydopptaket er fra 1910.[10] Amália kom fra enkle kår, mens musikken hennes til dels ble skrevet av universitetslæreren David Mourão-Ferreira.[3] Amália etablerte i stor grad fadoen slik den er kjent i dag.[10] Da Amália døde var det tre dager offisiell landesorg, hun fikk statsbegravelse og sarkofagen ble plassert i Panteão Nacional.[13]

Etter Amália

[rediger | rediger kilde]
«Carminho» (Maria do Carmo Carvalho Rebelo de Andrade, født 1984) er blant de ledende, kreative fadista etter Amália. Her under en konsert i Frankfurt i 2012.

Etter Amália har en ny generasjon fadosanger, «novo fado», fornyet sjangeren blant annet ved å skrive selv og la seg inspirere av andre og nye stiler. Kjente utøvere er blant annet Mariza, Carminho[14], Mísia, Ana Moura og Camané. Camané og hans brødre er unntakene i en sjanger dominert av kvinnelige vokalister. Moura inkluderer blant musikk av Rolling Stones i sitt repertoar og hun har opptrådt sammen med Prince. I USA har artister med portugisisk bakgrunn blandet fado med andre stiler som for eksempel Judith & Holofernes som er inspirert av punkrock.[7][15] Cristina Branco har en forkjærlighet for amerikansk blues i tillegg til den hjemlige fado.[16]

Fado ble fra 1990-tallet av solgt under merkelappen «world music» og ble internasjonalisert. For eksempel Mísia begynte sine platekarriere i Paris og ble en større stjerne i Frankrike, Belgia og Tyskland enn i Portugal. Mariza spilte inn sitt første album for selskapet World Connection i Amsterdam.[9] Salvador Sobral vant i 2017 Melodi Grand Prix med en ballade i fado-tradisjon.[17] I 2007 kom Carlos Saura med filmen Fados der blant annet Mariza og Camané medvirket.[18]

Fado-museet åpnet i 1998. Det ligger ved foten av Alafama nær elvehavnen.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Paul Vernon: A History of the Portuguese Fado, 1998 ISBN 978-1859283776
  • Donald Cohen (red): Fado Portugues: Songs From the Soul of Portugal (2004) Med CD.

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ av latin fatum, dvs «skjebne», jfr det engelske fate[1][2]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Gallop, R. (1933). The Fado (The Portuguese Song of Fate). The Musical Quarterly, 19(2), 199-213.
  2. ^ https://www.britannica.com/art/fado
  3. ^ a b c d e f Cook, M. (2003). The woman in Portuguese fado-singing. International Journal of Iberian Studies, 16(1), 19-32.
  4. ^ a b c «Fado, urban popular song of Portugal». UNESCO. Besøkt 10. februar 2016. 
  5. ^ a b Cappelens musikkleksikon. Oslo: Cappelen. 1978. ISBN 8202036909. 
  6. ^ Anja Elsen: «Fado Soulto. Portugiesische Folklore mit Gefühl», Kölner Stadt-Anzeiger 14. mai 2014
  7. ^ a b c Rohter, Larry (25. mars 2011). «Ana Moura Is Among Singers Reinvigorating Fado». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 27. mai 2017. 
  8. ^ Gray, L. E. (2007). Memories of empire, mythologies of the soul: fado performance and the shaping of saudade. Ethnomusicology, 51(1), 106-130.
  9. ^ a b c d e f Gray, L. E. (2011). Fado's City. Anthropology and Humanism, 36(2), 141-163.
  10. ^ a b c Broughton, Simon, Mark Ellingham, Richard Trillo (red) (1999): World Music: Africa, Europe and the Middle East. Rough Guides.
  11. ^ a b Vernon, P. (1998). A history of the Portuguese fado (Vol. 1). Scolar Press.
  12. ^ a b Gray, Lila Ellen (2007). «Memories of Empire, Mythologies of the Soul: Fado Performance and the Shaping of Saudade». Ethnomusicology. 1. 51: 106–130. ISSN 0014-1836. Besøkt 2. september 2023. 
  13. ^ «Amalia Rodrigues». The Economist. 14. oktober 1999. ISSN 0013-0613. Besøkt 18. februar 2017. 
  14. ^ España, La Nueva. «Carminho, maravilhosa - La Nueva España - Diario Independiente de Asturias». www.lne.es. Besøkt 28. mai 2017. 
  15. ^ http://www.thenational.ae/arts-life/music/abu-dhabi-festival-2017-queen-of-fado-mariza-puts-on-intimate-show-at-emirates-palace
  16. ^ Henkel, Knut (25. januar 2017). «Fado: Schlechte Jungs und schlechte Mädchen». Neue Zürcher Zeitung (på tysk). ISSN 0376-6829. Besøkt 11. juni 2017. 
  17. ^ «Portugal win Eurovision with a song that meant something - Salvador Sobral, Amar Pelos Dois, review». The Telegraph (på engelsk). 13. mai 2017. Besøkt 28. mai 2017. 
  18. ^ Dargis, Manohla (5. mars 2009). «Carlos Saura on Fadistas and the Soul Music of Portugal». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 28. mai 2017. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fado&oldid=24666306»