Espen Skjønberg
Espen Skjønberg | |||
---|---|---|---|
Født | Espen Henrik Skjønberg 7. apr. 1924[1] Christiania (Norge) | ||
Død | 26. aug. 2022[2][3] (98 år) | ||
Beskjeftigelse | Skuespiller, fjernsynsskuespiller | ||
Ektefelle | Mona Hofland (1959–2010) (avslutningsårsak: ektefelles død)[4] | ||
Far | Eugen Skjønberg | ||
Mor | Henny Skjønberg | ||
Søsken | Pål Skjønberg | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Gravlagt | Fagerborg kirke[5][6] | ||
Utmerkelser | 8 oppføringer
Norsk kulturråds ærespris (1989)[7]
Amandaprisen for beste mannlige hovedrolle (1994) (for verk: Secondløitnanten) Amandaprisen for beste mannlige birolle (2008) (for verk: O' Horten) Amandakomiteens ærespris (2004)[7] Kommandør av St. Olavs Orden (2007)[8] Gullruten for beste skuespiller (2009) (for verk: Berlinerpoplene, tema for: Gullruten 2009)[9] Heddaprisen (2015)[10] Aamot-statuetten (1980)[7] | ||
Aktive år | 1937–2016 | ||
IMDb | IMDb | ||
Espen Henrik Skjønberg (født 7. april 1924, død 26. august 2022)[11] var en norsk skuespiller, kjent fra teaterscene, fjernsyn og film.[12] Han filmdebuterte som åtteåring i En glad gutt (1932) og siden som 13-åring i Fant (1937).[13] Han scenedebuterte på Chat Noir i 1945. Skjønberg var ansatt ved Nationaltheatret (1946–1949, 1968–1995), Det Nye Teater (1949–1959), Oslo Nye Teater (1959–1966) og Det Norske Teatret (1966–1968).[14] I 2004 ble han tidelt Amandakomiteens ærespris for sin mangeårige innsats i norsk film og scene.[15]
Teater
[rediger | rediger kilde]Skjønberg var opp gjennom karrieren tilknyttet flere norske teatre, blant andre Nationaltheatret, Oslo Nye Teater og Det Norske Teatret. Han var aktiv som skuespiller i en årrekke etter oppnådd pensjonsalder.
I årene 2001–2004 turnerte han landet rundt med monologen Grand Old Man (skrevet av Lars Saabye Christensen og regissert av Per Olav Sørensen) til publikums og kritikernes store hyllest. I 2005 spilte Toralv Maurstad og han hovedrollene i Mens vi venter på Godot, i regi av Stein Winge. Våren 2007 gjestet han igjen Nationaltheatret i rollen som Vladimir i suksessen Mens vi venter på Godot, som var inne i sin fjerde sesong ved teatret. Oppsetningen ble tatt opp igjen flere sesonger etter dette, blant annet på Amfiscenen på Nationaltheatret i 2012.[16]
Våren 2008 spilte han dommeren i Henrik IV på Det Norske Teatret.
Høsten 2012 spilte han Tobias i tårnet i Kardemomme by på Nationaltheatret. I 2015 spilte han Ivan Tsjebutykin i Tre søstre av Anton Tsjekhov, og mottok senere Heddaprisen for denne rollen.
Film og fjernsyn
[rediger | rediger kilde]Skjønberg hadde sin første filmrolle allerede som åtteåring i 1932, da han spilte en av elevene i filmen En glad gutt. Fem år senere spilte han som 13-åring en litt større rolle i filmen Fant i 1937. Siden hadde han mange filmroller og etter hvert TV-roller. Blant annet spilte han Haakon Frydenlund i Familiesagaen De syv søstre og Algot Engan i Vestavind i 1990-årene.[17][18]
Priser og utmerkelser
[rediger | rediger kilde]- Teaterkritikerprisen for 1954/55
- Aamot-statuetten for 1980
- Nationaltheatrets Venners ærespris i 1984
- Norsk kulturråds ærespris i 1989
- Amandaprisen 1994 i klassen beste mannlige hovedrolle for Secondløitnanten
- Oslo bys kunstnerpris 1998
- Amandaprisens ærespris 2004
- Heddaprisen 2005
- Kommandør av St. Olavs Orden i 2007
- Amandaprisen 2008 i klassen beste mannlige birolle for sin rolle i Bent Hamers film O'Horten
- Gullruten 2009 i klassen beste mannlige skuespiller for sin rolle i Berlinerpoplene
- 2015 vant han Heddaprisen for beste mannlige medspiller for rollen som Ivan Tsjebutykin i Tre søstre av Anton Tsjekhov, regissert av Hanne Tømta på Nationaltheatret[19]
Familie
[rediger | rediger kilde]Hans foreldre var skuespillerparet Henny Skjønberg og Eugen Skjønberg. Hans bror var skuespiller og regissør Pål Skjønberg. Espen Skjønberg var gift to ganger: første gang med danseren Margrete Ree (1921–1976); annen gang med skuespilleren Mona Hofland (1929–2010) fra 1959 til hun døde i 2010.[17] Hans sønn fra første ekteskap er skuespiller og regissør Jo Skjønberg.[20]
Filmografi
[rediger | rediger kilde]- 2009: Se Opp
- 2008: Prøvetid (spillefilm)
- 2008: I et speil, i en gåte (spillefilm)
- 2007: Berlinerpoplene (TV-serie)
- 2007: O'Horten (spillefilm)
- 2004: Min misunnelige frisør (spillefilm)
- 2004–2007: Seks som oss (TV-serie)
- 2002: Jeg er Dina (spillefilm)
- 2002: Jul på Månetoppen (TV-serie) - Erke
- 1999: Sofies verden (spillefilm)
- 1999: Toy Story 2 (spillefilm) – Renser (stemme)
- 1999: Jul i Blåfjell (TV-serie) - Erke
- 1996: Martins spennende reise (TV-serie)
- 1996: Familiesagaen De syv søstre (TV-serie)
- 1996: Syndig sommer (spillefilm)
- 1995: Pakten (spillefilm)
- 1994: Trollsyn (spillefilm)
- 1994: Drømspel (spillefilm)
- 1994: Vestavind (TV-serie)
- 1993: Secondløitnanten (1993)
- 1991: Kvitebjørn kong Valemon (spillefilm)
- 1990: Svampe (spillefilm)
- 1990: Smykketyven (spillefilm)
- 1990: En håndfull tid (spillefilm)
- 1989: Landstrykere (spillefilm)
- 1988: Codename: Kyril (TV-serie)
- 1985: Kong Lear (TV-serie)
- 1984: Lars i porten (spillefilm)
- 1982: Krypskyttere (spillefilm)
- 1981: Forfølgelsen (spillefilm)
- 1981: Medmenneske (TV-serie)
- 1979: Arven (spillefilm)
- 1979: Rallarblod (spillefilm)
- 1976: Vårnatt (spillefilm)
- 1973: Knut Formos siste jakt (spillefilm)
- 1972: Motforestilling (spillefilm)
- 1971: Gråt elskede mann (spillefilm)
- 1970: Vildanden (TV-oppsetning – NRK Fjernsynsteatret)
- 1969: Faderen (TV)
- 1961: Hans Nielsen Hauge (spillefilm)
- 1957: Stevnemøte med glemte år (spillefilm)
- 1956: Roser til Monica (spillefilm)
- 1955: Arthurs forbrytelse (spillefilm)
- 1954: Portrettet (spillefilm)
- 1954: Kasserer Jensen (spillefilm)
- 1953: Skøytekongen (spillefilm)
- 1953: Ung frue forsvunnet (spillefilm)
- 1952: Andrine og Kjell (spillefilm)
- 1952: Vi vil skilles (spillefilm)
- 1951: Ukjent mann (spillefilm)
- 1951: Dei svarte hestane (spillefilm)
- 1939: De vergeløse (spillefilm)
- 1937: Fant (spillefilm)
- 1932: En glad gutt (spillefilm)[21]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Store norske leksikon, snl.no, besøkt 4. september 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store norske leksikon, Svend Erik Løken Larsen, Lillian Bikset, «Espen Skjønberg», verkets språk bokmål, Store norske leksikon-ID Espen_Skjønberg, utgitt 27. august 2022, besøkt 27. august 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ ABC Nyheter, NTB, «Skuespilleren Espen Skjønberg (98) er død», verkets språk bokmål, utgitt 27. august 2022, besøkt 27. august 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ VG, Jørn Pettersen, Maria Støre, Siri Berge Christensen, «Skuespiller Espen Skjønberg bisettes i dag», verkets språk bokmål, utgitt 7. september 2022, besøkt 7. september 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ wang.vareminnesider.no, besøkt 7. september 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Rushprint, Jan Erik Holst, ««Et virkelig og sant kulturmenneske er gått bort.»», verkets språk bokmål, utgitt 28. august 2022, besøkt 7. september 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.kongehuset.no, besøkt 4. september 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ NRK.no, www.nrk.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ Dagsavisen, Trine Andersen, «Hedda-pris til Espen Skjønberg (91)», verkets språk bokmål, utgitt 15. juni 2015, besøkt 7. september 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ Stoveland, Kjetil (27. august 2022). «Espen Skjønberg er død». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 27. august 2022.
- ^ Bjørnar Stensrud, Finn Lewin og Kim Bjarke: Espen Skjønberg (1924-2022) - Minneord i Aftenposten 7. september 2022
- ^ Sturle Scholz Nærø (8. april 2014). «Espen Skjønberg: Vi avlyser intervjuet. Dette er ikke noe å snakke om». www.aftenposten.no. Aftenposten. Besøkt 26. desember 2020.
- ^ Larsen, Svend Erik Løken (15. juni 2020). «Espen Skjønberg». Store norske leksikon. Besøkt 26. desember 2020.
- ^ Adresseavisen (27. august 2004). «Æres-Amanda til Espen Skjønberg». adressa.no. Besøkt 26. desember 2020.
- ^ «Mens vi venter på Godot». Hamar Arbeiderblad. 17. mars 2016. Arkivert fra originalen 27. august 2022. Besøkt 27. august 2022. «MENS VI VENTER PÅ GODOT: Handler om to landstrykere, Estragon og Vladimir som venter på en tredjemann som aldri dukker opp. Her ser vi Toralv Maurstad (t.v.) og Espen Skjønberg som de to herrene som venter på han som aldri kommer. Bildet er fra da forestillingen ble vist på Amfiscenen på Nationalthetret i 2012.»
- ^ a b Bjørnstad, Malini Gaare (4. april 2014). «– Mona og jeg var litt einstøinger». seher.no (på norsk). Besøkt 26. desember 2020.
- ^ AS, TV 2. «Husker du? Dette skjedde med skuespillerne i De syv søstre». TV 2 (på norsk). Besøkt 26. desember 2020.
- ^ «Heddaprisen 2015». Arkivert fra originalen 3. juni 2019. Besøkt 7. mars 2018.
- ^ «Espen Skjønberg». www.filmfront.no. Besøkt 26. desember 2020.
- ^ Sturle Scholz Nærø (25. august 2014). «Møt vår eldste filmstjerne på Cinemateket i Oslo – og på Nationaltheatret». www.aftenposten.no. Besøkt 26. desember 2020.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Espen Skjønberg i Scenewebarkivet.
- (en) Espen Skjønberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Espen Skjønberg på Internet Movie Database
- (no) Espen Skjønberg hos Nationaltheatret
- (no) Espen Skjønberg hos Sceneweb
- (sv) Espen Skjønberg i Svensk Filmdatabas
- (da) Espen Skjønberg på Filmdatabasen
- (da) Espen Skjønberg på danskefilm.dk
- (da) Espen Skjønberg på danskfilmogtv.dk
- (fr) Espen Skjønberg på Allociné
- (en) Espen Skjønberg på AllMovie
- (en) Espen Skjønberg hos The Movie Database
- Fødsler i 1924
- Dødsfall i 2022
- Norske skuespillere
- Kommandører av St. Olavs Orden
- Skuespillere ved Nationaltheatret
- Skuespillere ved Oslo Nye Teater
- Skuespillere ved Det Norske Teatret
- Amanda for beste mannlige hovedrolle
- Vinnere av Gullruten for beste skuespiller
- Vinnere av Heddaprisen
- Amandaprisen 2008
- Amanda for beste mannlige birolle
- Amandakomiteens Ærespris
- Personer fra Stavanger kommune