Enn Tarto
| Enn Tarto | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 25. sep. 1938[1][2] Tartu[2] | ||
| Død | 18. juli 2021[3] (82 år) | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, menneskerettsaktivist, dissident | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Tartu | ||
| Parti | Isamaa (2005–2021) Det sosialdemokratiske partiet (1998–2005) Det republikanske og konservative folkepartiet (1994–1998) Det nasjonale samlingspartiet «Isamaa» (1992–1994) Det estiske konservative folkepartiet (1990–1992) | ||
| Nasjonalitet | Sovjetunionen Estland | ||
| Medlem av | Estlands forsvarsliga | ||
| Utmerkelser | 7 oppføringer
2. klasse av Den hvite stjernes orden (2006)
2. klasse av Riksvåpenets orden (1996) Offiser av Ungarns fortjenstorden 4. klasse av Vytiskorsets orden (2003) Kommandørkors av Republikken Polens fortjenstorden (2014) Æresborger i Tartu Tartu Suurtäht | ||
Enn Tarto (1938–2021) var en estisk politiker, menneskerettighetsaktivist og ledende dissident i sovjettiden. Han var fengslet og forvist til Gulag-leire i til sammen 14 år for «antisovjetisk aktivitet». Han fikk stor betydning for den nasjonale bevegelsen som ledet frem til Estlands uavhengighet fra Sovjetunionen.[4][5][6][7]
Oppvekst og motstandsarbeid
[rediger | rediger kilde]Han vokste opp like nord for Tartu. Foreldrene var den kommunale tjenestemannen og reserveoffiseren Mart Kool og Linda Tarto (Enniko). Familien tenkte egentlig å flykte til Sverige, men ble forhindret da Sovjetunionen okkuperte Estland i 1944. Faren ble arrestert og deportert, og familiens eiendom ble beslaglagt. Faren ble henrettet i Gulag-leiren i Norilsk i 1947.[6][8]
Allerede i gymnastiden i Tartu ble Enn Tarto involvert i motstandsarbeid. Sammen med åtte klassekamerater spredte han løpesedler til støtte for oppstanden i Ungarn i 1956. Guttene ble arrestert og dømt til mellom to og åtte års straffarbeid i Gulag-leire. Mens han satt i leir, planla Tarto videre motstandsarbeid hjemme i Estland sammen med andre estiske fanger. Han ble løslatt under visse vilkår i 1960, men var på nytt fengslet mellom 1962 og 1967.[5][6]
Han forsøkte å bli tatt opp ved Statsuniversitetet i Tartu, men ble avvist. Han tok brevkurs i estisk filologi ved universitetet i tre år frem til KGB grep inn og fratok ham studieplassen. Han hadde begrensede yrkesmuligheter. Han arbeidet på kollektivbruk, som bygningsarbeider og som fyrbøter i et kullfyringsanlegg.[5][6]
Tarto etablerte kontakter med dissidenter i Latvia og Litauen samt med utenlandske journalister. Han protesterte åpent mot Sovjetunionens okkupasjon av de baltiske landene og Molotov–Ribbentrop-pakten, mot den sovjetiske invasjonen av Afghanistan, og mot forfølgelsen av en rekke dissidenter. I 1981 var Tarto og Lagle Parek blant de baltiske dissidentene som undertegnet et åpent brev til statslederne i Sovjetunionen og Nord-Europa, der de ønsket å fjerne sovjetiske atommissiler fra Baltikum.[6][9][10]
Tarto ble stadig forhørt og trakassert av myndighetene. I 1984 ble han dømt til 15 år i fangeleir og indre eksil, men forfølgelsen av Tarto og andre baltiske opposisjonelle møtte nå tøffere internasjonal kritikk.[7][11][12][13] Da han ble løslatt under glasnosttiden i 1988, markerte det slutten på den hardeste sovjetiske undertrykkelsen i Estland.[7]
I 1989 var Tarto med på å stifte Memento, den estiske foreningen for ofre for kommunistisk undertrykkelse.[6]
Politiker i det uavhengige Estland
[rediger | rediger kilde]I 1990 gikk selvstendighetskreftene sammen om å velge et grasrotparlament, Den estiske kongressen, som et alternativ til de sovjetiske statsorganene. Tarto ble medlem av kongressen og nestleder i kongressens utøvende organ, Den estiske komiteen. Tarto var siden medlem av det uavhengige Estlands grunnlovsgivende forsamling.[6]
Tarto sluttet seg til Det estiske konservative folkepartiet, som ble dannet i 1990. Partiet hadde et nasjonalkonservativt utsyn med isolasjonistiske tendenser. De ønsket også, til forskjell fra en del estiske kristendemokrater, en sekulær stat.[14]
Tarto var innvalgt i Riigikogu fra de første frie valgene i 1992 og til 2003. Han var også medlem av byrådet (representantskapet) i Tartu i flere perioder og leder i rådet for Estlands forsvarsliga.[5][6] Han tilhørte først det konservative-kristendemokratiske valgforbundet «Fedreland». I 1994 var Tarto blant dem som brøt ut og dannet Det republikanske og konservative folkepartiet. I 1998 gikk partiet opp i Det moderate folkepartiet, senere Estlands sosialdemokratiske parti. Han meldte seg ut av partiet i 2005, fordi sosialdemokratene i Tallinn stilte fellesliste med Estlands folkeunion, som samlet mange gammelkommunister.[15]
Tarto ledet fra 1993 til 1995 Estlands institutt for menneskerettigheter.[6]
Utmerkelser
[rediger | rediger kilde]Han ble tildelt en rekke estiske og utenlandske æresbevisninger for sitt ikke-voldelige arbeid for menneskerettigheter og estisk uavhengighet.[6]
Han ble også kåret til en av de 100 viktigste personene i 1900-tallets Estland.[16]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6kf68x8, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.err.ee[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.ohtuleht.ee[Hentet fra Wikidata]
- ^ Jensen, Johan O. (1991). «“Estlands store forbryter”: Enn Tarto (53)». En drøm om frihet: baltere forteller. Oslo: Gyldendal. s. 139–148. ISBN 82-05-20234-6.
- ^ a b c d Miljan, Toivo (2015). «Tarto, Enn». Historical Dictionary of Estonia (på engelsk) (2 utg.). Lanham: Rowman & Littlefield. s. 447–448. ISBN 978-0-8108-7513-5.
- ^ a b c d e f g h i j Niitsoo, Viktor (2015). «Enn Tarto». Biografisches Lexikon Widerstand und Opposition im Kommunismus 1945–91 (på tysk). Bundesstiftung zur Aufarbeitung der SED Diktatur. Besøkt 17. januar 2021.
- ^ a b c Taagepera, Rein (2018) [1993]. Estonia: Return To Independence (på engelsk). New York og London: Routledge. s. 112–118. ISBN 978-0-4299-6927-0.
- ^ Tarto, Enn (1. oktober 2018). «Tartu Memento tähistas vastupanuvõitluse päeva». Memento: Eesti Memento Liidu teataja (på estisk) (29): 20.
- ^ Mohn, Albert Henrik (20. februar 1980). «Estland – en dyster 60 års dag». Haugesunds Avis: 7.
- ^ «Frihet for Estland! Russerne ut av Estland!». Morgenbladet: 4. 27. oktober 1981.
- ^ Andreassen, Thorleif (16. april 1984). «Rystende rapport om overgrep i Sovjet». Aftenposten (morgen utg.): 3.
- ^ Sjue, Finn (4. februar 1987). «3000 i Kremls Gulag». Klassekampen: 1.
- ^ Strand, Tron (18. mai 1989). «Syngende revolusjon i bokform». Bergens Tidende: 45.
- ^ Bugajski, Janusz (2002). «Estonia: Political parties». Political Parties of Eastern Europe: A Guide to Politics in the Post-Communist Era (på engelsk). Armonk og London: M.E. Sharpe. ISBN 978-1-56324-676-0.
- ^ «Enn Tarto lahkub Sotsiaaldemokraatlikust Erakonnast». Postimees (på estisk). BNS. 15. august 2005. Arkivert fra originalen 9. mai 2007. Besøkt 17. januar 2021.
- ^ Kändler, Tiit (2002). A Hundred Great Estonians of the 20th Century (på estisk). Oversatt av Küllike Lengi-Cooper. Tallinn: Eesti Entsüklopeediakirjastus. s. 184ff. ISBN 978-9985-70-103-4.