Dollhus

Francisco Goyas mesterverk «Galehuset» (Casa de locos), malt 1815-1819

Dollhus, dolhus, eller dårehus er en eldre betegnelse for en offentlig institusjon for oppbevaring av personer med ulike typer mentale lidelser, enten fordi de utgjorde et sikkerhetsproblem eller fordi de var uten slektninger og ikke kunne ta vare på seg selv. Dollhusene i Norge ble etablert på slutten av 1700-tallet. De overtok oppgavene etter «dårekistene» og ble avløst av «sinnssykeasyler».

Etymologi

Begrepet «dollhus» kommer fra nedertysk dol, «tåpelig», «gal»; eller tysk toll, «gal».

Historie

Dollhus skilte seg fra de eldre dårekistene ved at flere personer var samlet under samme tak. Dollhusene var gjerne egne bygg oppført etter funksjonen som institusjon for sinnslidende. De kunne også være tilknyttet såkalte hospitaler som egne avdelinger eller andre typer anstalter som arbeidshus, lasaretter og fattighus. Dollhusene ble opprettet i siste del av 1700-tallet som svar på krav fra tvangsanstaltene om å bli kvitt problematisk klientell og krav om en mer human behandling av mentalt syke.

Etableringer

Tronka i Trondheim ble oppført 1836-1842 som Trondhjems Hospitals Pleiestiftelse for Sindssvage. Navnet kommer trolig fra det franske ordet tronc, som betyr «kiste» («dårekiste»).

Foto: Cato Edvardsen (2009)

Kart over Prinds Christian Augusts Minde i Oslo, med kvartalet rundt. Rød ramme markerer området som er fredet av Riksantikvaren. Bygning merket med 2 er «Mangelsgårdens nordfløy, dollhuset.», 5 er «Fattigsykehuset», 6 «Christiania asyl» , 7 «asylets mannsavdeling» og 8 «asylets kvinneavdeling».

Tegning: GAD, 2009

I 1762 ble dårekisten i Bergen flyttet fra rådhuskjelleren til lokaler i tilknytning til Bergens Civile Sygehus på Engen. Dollhuset i Bergen var Nordens første institusjon av denne typen. Lignende institusjoner ble opprettet ved Oslo Hospital i 1776 og i Trondheim i 1779. Det ble etablert dollhus i Arendal i 1795 og Kristiansand i 1812. I Christiania ble det ikke opprettet et eget dollhus før i 1829. Da etablerte man et dollhus med ni plasser i nordfløyen av arbeidsanstalten Prinds Christian Augusts Minde. I Stavanger var dollhuset en del av Hospitalet i Stavanger og fra 1840-tallet en del av Den kombinerte innretning.

Forhold for pasientene

Herman Wedel Major skrev om forholdene ved Dollhuset i Christianssand i 1846: «Lægens Virksomhed er saa godt som overflødig, da den bedste og samvttighedsfuldeste Behandling aldrig vil kunne oprette, hvad et saadant Lokale nedbryder. … I denne Indretning for Sindssyge træder det gamle Dolhuus-Liv og den gamle Dolhuus-Behandling os i Møde med al dets Jammer og alle dens Rædsler og enhver maa beklage, at saadanne Scener hos os høre til Dagens Orden, medens de i andre Lande kun er Data fra en svunden Tid, som bidrage til at bevise Fremskridtene og Velgjerningerne af Nutidens Humanitet og Oplysning.»

Fra dollhus til asyl

Dollhusene var gjerne knyttet til tvangsinstitusjoner, hospitaler eller fattighus, og de hadde primært en oppbevaringsfunksjon. En ny «Lov om Sindsyges Behandling og Forpleining» ble vedtatt i 1848. Det førte til at de gamle dollhusene etter hvert ble erstattet av asyler under ledelse av leger. Den første institusjonen som ble godkjent etter den nye loven, var det oppgraderte Dollhuset i Christianssand, som dermed ble landets første sinnssykeasyl. De sinnslidende ble nå underlagt «vitenskapelig behandling», og leger hadde det overordnete ansvaret. Det var et mål at bruken av mekaniske tvangsmidler skulle begrenses, og i behandlingen benyttet man sosialt samvær, bad, arbeidsvirksomhet og medisinering, blant annet med opium, kamfer og rabarbra.

Mentalen i Bergen

I Bergen ble det tidlig etablert en særegen forbindelse mellom dollhus og sykehus. Det var en lege som førte tilsyn, men en vet lite om den terapeutiske praksis, da legen ikke førte journal. Det ble med tiden fremført flere klager over forholdene ved dollhuset, og i 1823 foreslo sykehuslegen Hallanger å oppføre et nytt asyl. 1. august 1833 ble dollhuset i Bergen avløst av Bergen Bys Sindsygeasyl, på folkemunne ble kalt «Mentalen».

Bakgrunnen for etableringen av asylet var at en kongelig kommisjon ble opprettet i 1824 for å undersøke sinnssykeforholdene i landet. Kommisjonen fant forholdene ved dollhusene lite egnet som anstalter for sinnslidende, og den foreslo at staten skulle bygge særskilte anstalter for helbredelige og uhelbredelige syke i Christiania, Kristiansand, Trondheim og Bergen. Planene om å opprette statlige asyl måtte henlegges på grunn av manglende økonomiske bevilgninger fra myndighetene. Stiftsdireksjon i Bergen besluttet da å oppføre et asyl på egen hånd. «Mentalen» ble ansett som det første moderne asyl i landet, 15 år før sinnssykeloven av 1848.

Se også

• Dårekiste
• Tronka
• Sinnssykeasyl
• Behandling av sinnslidelser gjennom tidene

Litteratur

• Wenche Blomberg: Galskapens hus. Internering og utskilling i Norge 1550–1850, Universitetsforlaget 2002.
• Wenche Blomberg: Christiania dollhus – mellom dårekista og asylet, Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo 2005.
• Ragnhild Rein Bore: «Om "Idioter" og "Tullinger" i statistikken», i Samfunnsspeilet nr. 3, 2006.
• Store norske leksikon om dollhus.
• Borgny Vold: «Psykiatriens historie i Norge, del 1: Den store institusjonsoppbyggingen», Samfunnsspeilet nr. 1, 1999.

Eksterne lenker

• Dollhuset - oppslagsverket oVe, artikkel av Ragnhild Botheim, Bergen Byarkiv.