Behandling av sinnslidelser gjennom tidene

Francisco Goya, «Galehuset»

Behandling av sinnslidelser gjennom tidene har forgått på ulike måter. Også i dag er det ulike forklaringsmodeller for hva en psykisk lidelse er og hvordan den kan behandles.

Inntil nyere tid var den psykiatriske behandlingen preget av hjelpeløshet, ignoranse og primitive metoder, da en hadde liten kunnskap om de kompliserte kjemiske prosessene som er avgjørende for aktiviteten i sentralnervesystemet som styrer sinnstilstanden. Behandling av sinnslidelser kan omfatte psykoterapi, psykiatrisk medisinering, saksbehandling eller annen praksis. Inntil nylig var «nerveklinikk», «sinnssykeasyl» og «galehus» de institusjoner som ble tilbudt ved innleggelse.

Oldtiden

Mentale lidelser var ikke forstått i eldre historiske tider og ble møtt med oppgitt forundring. I det 5. århundre f.Kr. skrev den greske historikeren Herodot om en konge som ble drevet til vanvidd av onde ånder. Legenden om Hercules beskriver hvordan kongen drepte sine egne barn. De romerske poetene Vergil og Ovid gjentok disse temaene i sine arbeider.

De tidlige babylonske, kinesiske og egyptiske sivilisasjonene anså også sinnslidelser for å være besettelser og benyttet eksorsisme for å drive ut ofrenes ånder.

Den greske legen Hippocrates mente derimot at sinnslidelser hadde naturlige årsaker. Blant annet avviste han at epilepsi hadde hellig opprinnelse. Han la vekt på balanse mellom kroppsvæskene, klima og diett og klassifiserte syndromet i sykdommene mani, melankoli og hjernefeber. Han anbefalte behandlinger som hvile, bad, trening og diett.

Platon hevdet at opplevelser i barndommen formet voksen atferd.

Legemidler

• Alkohol har blitt brukt til alle tider mot psykiske plager og som rusfremkallende middel.
• Ulike substanser ble brukt i rituelle sammenhenger Norrøn mytologi nevner fluesopp.
• Opium har blitt brukt fra oldtiden og helt frem til våre dager.
• Alkaloider har blitt brukt mot søvnløshet og uro i flere tusen år. Belladonna-alkaloidet skopolamin eller hyoscin blir brukt i dag i kombinasjon med morfin som beroligende middel.

Middelalderen

I middelalderen ble psykiske lidelser forklart som tegn på at den syke var besatt av demoner, overnaturlige ånder eller hekser. De første sinnssykehusene ble åpnet i det 8. århundre i Midtøsten, nærmere bestemt ved sykehuset som legen Rhazes bestyrte i Bagdad. De første sinnssykeasylene ble etablert i det 15. århundre; først i Egypt og Spania og deretter i resten av Europa. Mest kjent blant disse eldste asylene er Bedlam i England.

I Europa verserte også andre teorier på sinnslidelsenes årsak, så som ubalanse i de fire kroppsvæskene (blod, svart galle, gul galle og flegma), dårlig diett og sorg. Litteraturen inneholder tallrike fortellinger der sjelen fremstilles som billedlig tilknyttet vann, elv og hav. Fortellingen om Tristan og Isolde gir inngående beskrivelser av sjelelige fenomener som kjærlighet, sorg og død. Mot slutten av middelalderen var det en urolig periode i kulturlivet da det ble laget tallrike verker innen litteratur og teater der galskapen oftest sto sentralt. Spesielt var narrespill populære med hudfletting av løgner og unnlatelsessynder. Den gale minner om menneskets sannhet der alle narrer hverandre og samtidig bedrar seg selv. I farser og sotier fikk den gale utfolde seg på bakgrunn av humanistene Falyder og Erasmus.

Den islamske verden i Nord-Afrika, Spania og Midtøsten hadde en langt mer human forståelse av sinnslidelser og opprettet de første asyler der de tilbød diett, bad, medisin, musikk og rolige omgivelser.

Legemidler

• Kamfer ble brukt mot sinnssykdom i middelalderen.

16. og 17. århundre

Renee Descartes introduserte dualisme som årsak til sinnslidelse.

Den belgiske legen Johann Baptist van Helmont anbefalte på 1600-tallet å behandle sinnslidende med «vannkur», som bestod i at pasienten ble senket ned i vann. I 1656 kom et dekret i Frankrike som grunnla Allmenhospitalet (L'Hopital général) i Paris da alle institusjoner ble samlet under felles administrasjon. Allmenhospitalet var ikke noen medisinsk institusjon, men snarere et fengsel. På grunn av store sosiale problemer i Europa ble en stor del av befolkningen sperret inne. Det ble etablert arbeidshus der innsatte av alle kategorier måtte arbeide for maten enten for å tjene penger eller som ren sysselsetting.

Faguttrykket nevrologi ble etablert i det 17. århundre på grunnlag av Thomas Willis' arbeider. Ulike kategorier for mentale helsetilstander ble fremsatt av leger, og i 1758 introduserte William Battie studiet av mentale forstyrrelser som en medisinsk vitenskap. David Hume og David Hartley bruker termen psykologi, og Hartley utviklet i Observations on Man (1749) den første konsekvente assosiasjonspsykologi.

I renessansens Europa eskalerte forekomsten av heksejakter og -henrettelser under renessansen, selv om visse kretser tok avstand fra slike forfølgelser og straffer. Den sveitsiske legen Paracelsus støttet seg på Hippokrates' forståelse av sinnslidelsenes årsak, og legen Johann Weyer hevdet at hekser egentlig var sinnslidende som trengte medisinsk hjelp.

I klassisismen ble sinnslidelser forbundet med klima, fuktighet og ustabilt vær.

I 1752 ble Pennsylvania Hospital i Philadelphia det første hospitalet i USA som åpnet for behandling av mennesker med sinnslidelser. I de første årene ble imidlertid pasientene lenket til veggen i kalde celler. På 1780-tallet innførte den amerikanske legen Benjamin Rush sosiale forbedringer ved Pennsylvania Hospital, selv om han også foreskrev straff og bløding.

18. og 19. århundre

Fra slutten av det 18. århundre forsøkte en humanitær bevegelse å gjøre asylene mer humane og behandlende. Denne holdningen støttet seg delvis til legenes arbeid, bl.a. Philippe Pinel, som også utviklet nye måter å kategorisere mentale helsetilstander. Den første sinnssykelov kom i Frankrike 1837. Den første psykiatriske institusjon i Norge var Oslo Hospital der et dollhus ble opprettet i 1776.

Tidlig i det 19. århundre ble psykiatri utviklet som en akademisk vitenskap; Tyskland var et foregangsland på dette området. Faguttrykket «psykiatri» ble introdusert i 1808 av Johann Christian Reil; ordet er sammensatt av de greske begrepene psyche (sjel) og iatros (doktor). Offisiell undervisning i psykiatri-faget begynte i Leipzig i 1811, og den første psykiatriske avdeling ble etablert i Berlin i 1865. Benjamin Rush var foregangsmann for denne utviklingen i USA. The American Psychiatric Association ble grunnlagt i 1844.

Mellom 1817 og 1828 ble det åpnet flere institusjoner i USA som la vekt på behandling av sinnslidende. Det første private mentalhospitalet i USA var Asylum for the Relief of Persons Deprived of the Use of Their Reason (nå Friends Hospital). Dette hospitalet ble åpnet av kvekere i 1817 i dagens Philadelphia. Andre private institusjoner og statlig sponsede hospitaler åpnet i Kentucky, New York, Virginia og South Carolina (1824).

I 1841 startet læreren Dorothea Dix en kampanje for de sinnslidende, og i 1880 fantes det 32 psykiatriske institusjoner rundt om i USA.

I Norge ble den første psykiatriloven vedtatt i 1848. Den hadde tittelen Lov om sinnssykes behandling og forpleining. Loven bygget på den såkalte Christiania-skolen og en somatisk forklaringsmodell for psykiske lidelser. Loven fra 1848 var i kraft frem til den ble avløst av lov om helsevern i 1961, men også den loven var sterkt forankret i Christiania-skolen. Gaustad asyl ble bygget i 1856 som den første norske behandlingsinstitusjon for sinnslidende.

Legemidler

• Digitalis ble brukt mot sinnssykdom i denne perioden.

Nyere tid

Psykologi

Tidlig i det 20. århundre ble vitenskapen psykoanalyse utviklet av Sigmund Freud, og Carl Jung fremsatte tilsvarende teorier. Emil Kraepelin utviklet moderne psykiatriske klassifikasjonsskjemaer som ble fulgt opp av Karl Jaspers, Eugen Bleuler, Kurt Schneider and Karl Leonhard. Adolf Meyer var en fremtredende figur ved tilnærming mellom biologisk og psykologisk kunnskap.

I 1908 utgav Clifford Whittingham Beers den selvbiografiske boken A Mind That Found Itself og i 1909 etablerte Beers National Committee for Mental Hygiene.

Psykiatri ble brukt av totalitære regimer for å fremtvinge politisk kontroll, f.eks. i Nazityskland, Sovjetunionen under Psikhushka og apartheid systemet i Sør-Afrika. Freudiansk og nyfreudiansk tenkning dominerte psykiatrien i det 20. århundre.

Sosialpsykiatri og psykodynamiske teorier ble utviklet spesielt i USA på 1920- og 30-tallet. B. F. Skinner hevdet av behaviorisme også må omfatte atferd som ikke styres av reflekser.

Somatisk behandling

Fra slutten av 1800-tallet vokste det frem en forestilling om at psykiske lidelser hadde biologiske årsaker. Dette hadde sammenheng med naturvitenskapens høye status i samfunnet. Terapi mot psykiske lidelser ble derfor først rettet mot kroppens ytre. I løpet av 1900-tallet ble stadig flere nye somatiske (kroppslige) behandlingsmetoder forsøkt, de fleste uten hell.

En av de første metodene som ble brukt, var såkalte langbad; pasientene ble lagt badekar med varmt vann hver dag i flere uker, med formål å roe dem ned og dempe angst. Behandlingen hadde ingen særlig virkning.

I 1917 ble malariaterapi lansert. Dette skulle kurere sinnssykdom hos pasienter med syfilis. Pasientene fikk injisert blod infisert med malaria, i håp om at den høye feberen skulle ta knekken på syfilisbakterien. Behandlingsmetoden ble brukt i Norge fra 1923. Malariaterapi forsvant fra psykiatrien i 1950-årene, da man begynte å bruke penicillin mot syfilis.

En annen behandlingsform var defokalisering, en metode som ble utviklet i USA. Behandlingen bygde på en idé om at psykisk sykdom skyldtes at hjernen ble infisert av bakterier fra syke indre kroppsdeler, og disse kroppsdelene måtte derfor fjernes. Tusenvis av pasienter fikk fjernet indre kroppsdeler, og mange døde. I Norge begrenset metoden seg hovedsakelig til trekking av tenner. Defokalisering var i bruk frem til 1940-årene.

En europeisk behandlingsmetode var sovekur; en metode som gikk ut på at pasientene ble holdt sovende i opptil tre uker (men daglig vekket for å få flytende føde) ved hjelp av narkotiske stoffer. Målet var at pasientene skulle bli totalt hjelpeløse, og man forestilte seg at de da ville være mer mottakelige for hjelp. Metoden hadde mange komplikasjoner, som brekninger, høy feber eller lammelse av svelg og blære. I 1939 ble det gjort kjent at 17 prosent av kvinnene som var blitt behandlet med sovekur ved et norsk asyl, hadde dødd som følge av behandlingen.

I 1930-årene ble det oppfunnet flere former for «sjokk-terapier» med sikte på å kurere personer med schizofreni. Det første var insulinsjokk, som gikk ut på at pasienten ble injisert med en overdose insulin, og dermed gikk i koma, hvor de ble holdt i en time. En insulinsjokk-kur varte ofte i flere uker, fordi man mente at pasienten trengte flere behandlinger. Mange pasienter ble kronisk sløve eller utviklet epilepsi, og et ukjent antall døde.

I 1936 ble cardiazolsjokk lansert. Pasientene fikk injisert medikamentet cardiazol, noe som fremkalte kramper. Også her døde et ukjent antall pasienter, og flere fikk hjerteproblemer eller brudd på ryggraden på grunn av krampene.

Elektrosjokk (i dag kalt ECT) ble lansert i 1938, og ble i starten gitt uten narkose eller muskellammende medikamenter (slik de blir gitt i dag). Mange pasienter fikk derfor brudd på ryggraden på grunn av kraftige rykninger. Metoden er fortsatt i bruk, men under langt mer kontrollerte forhold.

Enkelte psykiatriske pasienter ble også behandlet med kastrering, det vil si fjerning av eggstokker eller testikler. Idéen var at kastrering ville gjøre pasienten roligere og mindre utagerende. Dette sluttet man etterhvert med i 1950-årene, både fordi man så at det ikke hadde ønsket effekt, og fordi det ble sett på som moralsk galt.

I 1935 ble lobotomi ble lansert av den portugisiske nevrologen Egas Moniz. Moniz fikk i 1949 Nobelprisen i medisin for sin oppdagelse. Metoden gikk ut på å skjære over nervefibrene mellom pannelappene og mellomhjernen. En tredjedel av pasientene døde som følge av operasjonen. I Norge ble den første lobotomeringen utført på Gaustad sykehus i 1941. I forhold til folketallet hadde Norge det nest høyeste antallet lobotomerte i verden, etter Danmark. Bruken opphørte rundt 1960. Stortinget vedtok i 1996 at alle gjenlevende norske lobotomerte kunne tildeles erstatning på generelt grunnlag.

Medisinering og legemidler

På 1950- og 1960-tallet ble litiumkarbonat, klorpromazine og andre typiske antipsykotika og tidlige antidepressiva og anxiolytika oppdaget, og psykiatrisk medisinering ble utbredt blant psykiatere og allmennleger.

Utvikling av antipsykotika på 1950-tallet gav behandlere hjelp til å kontrollere bisarr oppførsel. Praksisen endret seg da etterhvert mot deinstitusjonering. I 1950 var det 513000 pasienter i amerikanske institusjoner, mens det i 1965 var 475000 og i 1990 bare 92000. En systemteoretisk modell for familiesamspill ble fremsatt av Bateson. Thomas Kuhn utgav Structure of Scientific Revolutions i 1962. National Mental Health Act fra 1946 delegerte ansvaret for forskning til National Institute of Mental Health. I 1963 ble Community Mental Health Centers Act vedtatt som medførte etablering av kommunale helsesentre i USA. National Alliance for the Mentally Ill (NAMI) ble etablert i 1972. Lengst gikk Italia i å integrere sinnslidende i lokalsamfunnet; der ble lov om psykisk helsevern opphevet i 1978 og alle psykiatriske institusjoner ble nedlagt. I Norge ble bruk av tvang innskjerpet og Reitgjerdet Sykehus i Trondheim ble nedlagt i 1987.

Store fremskritt i hjerneforskningen fra 1980-tallet medførte store fremskritt for psykisk helsevern. På 2000-tallet påviste hjerneforskningen betydningen av tilknytning, kontakt, relasjoner og følelser for psykisk helse. Økt forståelse for traumer.

Legemidler:

• Brom-salter er brukt mot kramper og som sove- og beroligende middel.
• Kloral er brukt som sovemiddel.
• Barbituratene er brukt som sovemidler, beroligende middel og antiepileptisk middel.
• Insulin er brukt mot schizofreni og som avslappende og appetittstimulerende middel.
• Antihistamin er brukt som beroligende middel.

Moderne psykiatri

Utdypende artikkel: Psykisk helsevern

Kunnskap om genetikk og analyseverktøy som neuroimaging har beveget psykiatrien bort fra psykoanalysen og mot medisin og nevrologi.

De siste tiårene har psykiatrisk behandling endret karakter fra sykehusopphold på seks måneder eller mer og til høyst to til tre uker i gjennomsnitt. Personer som har mentale helseproblemer betegnes som pasienter eller klienter, brukere av helsetjenester, servicemottagere osv. De kan komme under behandling på eget initiativ eller via primærlege, eller de kan henvises av medisinsk helsepersonell, rettsvesen eller ufrivillig sikring.

Behandling av mentale lidelser kan omfatte psykoterapi, psykiatrisk medisinering, saksbehandling eller andre tiltak.

Legemidler:

• Litium-salter brukes som beroligende og antimanisk middel.
• Antipsykotika
• Benzodiazepin
• Diazepam

Se også

• Psykofarmaka for beskrivelse av moderne legemidler.
• Psykisk lidelse
• Medisinsk historie

Litteratur

• Einar Kringlen: Psykiatriens samtidshistorie. 2002.
• Odd Lingjærde: Psykofarmaka. Høyskoleforlaget 2001.
• Næss, Knut: Legemidlenes historie Oslo 1994 ISBN 82-91447-00-4
• Michel Foucault: Madness and Civilization: A History of Insanity in the Age of Reason trans. by R. Howard, (London: Tavistock, 1965) – abridged; History of Madness ed. Jean Khalfa, trans. Jonathan Murphy and Jean Khalfa, (London: Routledge, 2006) – unabridged. Oversatt til norsk av Fredrik Engelstad og Erik Falkum: Galskapens historie i opplysningens tidsalder. Gyldendal 2. utg. 1991. ISBN 82-05-19344-4

Eksterne lenker

• Legemiddelhåndboka