Den nederlandske gullalderen

Verdenskart av Frederik de Wit fra 1662, fremstilt i det ledende forlagshus for kart og atlas i den gyldne periodes i Nederlandene. Det symboliserer den økonomiske, kulturelle og kunstneriske lederrolle for landet, som var steget til å være en verdensmakt og selv dominerte kartografien.

Kart over De forente Nederlandene av Johannes Janssonius fra 1658

Filip II rundt 1575

Malt av: Sofonisba Anguissola

Den nederlandske gullalderen var en epoke i Nederlands historie med økonomisk og kulturell blomstring som inntraff på 1600-tallet etter at republikken De syv forente provinsers republikk ble grunnlagt i 1581.

Den oppsto av Utrechtunionen som var forløperen for en ledende verdensmakt og handelsnasjon, mens det øvrige Europa måtte kjempe med stagnasjon eller likefrem tilbakegang som varte til ca. 1750. Den religionsfriheten som rådet i Nederlandene, tiltrakk seg mange mennesker fra stater hvor de var forfulgt på grunn av sin tro. De flyktet til denne unge republikken som villig tok imot dem. Forfattere og lærde kom for å kunne skrive og undervise fritt. Med grunnleggelsen av Universiteit Leiden og utviklingen av ånds- og naturvitenskaper ble landet et betydelig kunnskapssenter.

Betegnelsen gullalder eller gyllen tidsalder brukes især om en hittil ukjent blomstring av kultur og malerkunst. Ofte innskrenker begrepet seg til de mange mesterverk innenfor maleriet på 1600-tallet.

Det er selve betegnelsen gullalder som ikke duger. Det lukter av aurea aetas fra antikken, dette mytologiske slaraffenland som allerede har kjedet oss hos Ovid som skoleelever. Dersom vår blomstringstid skal ha et navn, skal man kalle det etter tre og stål, bek og tjære, maling og blekk, mot og fromhet, ånd og fantasi.

Johan Huizinga

Nederlandenes gullalder har i nyere tid vært utforsket og diskutert og ved Universiteit van Amsterdam opprettet man i 2000 senteret Amsterdams Centrum voor de Studie van de Gouden Eeuw, som blant annet beskjeftiger seg med Huizingas arbeider fra 1941. Huizingas historieforståelse var preget av hans studium av språkvitenskap og begeistring for maleri. Han forsto historieskrivning som en billedmessig-intuitiv mentalitets- eller kulturhistorie.

Han betonet at gullalderen hverken plutselig brøt inn i Nederlandene eller brakte den mytiske idealtilstand av en jord som oppfylte alle behov uten jordbruk, et samfunn som levde i fullkommen fred, alminnelig sorgløshet og uskyld i en evig vår som Ovid hadde definert det: Men at det handlet om en blomstringstid som var oppstått på grunnlag av generasjoners harde arbeid, gunstige forutsetninger, mangesidige konflikter og naturligvis en del hell og tilfeldighet, som manglet enhver idealtypisk uskyld. Nesten halvparten av tiden var preget av krig og krigslarm ·   Ikke få vitenskapsfolk snakker derfor heller om et hegemoni, i det minste når det dreier seg om økonomi i videre forstand. Huizinga har antatt at begrepet om en gullalder satte seg fast etter at historikeren Pieter Lodewijk Muller 1897 med sin bok, som hadde arbeidstittelen Republiek der Vereenigde Nederlanden in haar bloeitijd (De Forenede Nederlandenes Republikk i deres blomstringstid), måtte kalle den Onze Gouden Eeuw (Vår Gyldne Tidsalder) etter ønske fra forleggeren.

Bakgrunn

I 1477 kom Nederlandene under habsburgernes herredømme. Allerede på det tidspunkt var den økonomiske situasjonen gunstig i De burgundiske Nederlandene. Især under Karl V var det fremgang både for landbruk, dyrehold, fiskeri og for handel og industri. I tillegg vokste tekstilsektoren hurtig og Antwerpen utviklet seg til et økonomisk sentrum i regionen. Likeledes var det en oppblomstring innenfor vitenskap og kultur, ikke minst gjennom boktrykkeren og forleggeren Christophe Plantins innsats. Samtidig var reformasjonenes epoke innledet og Karl V såvel som hans sønn og etterfølger Filip II – begge overbeviste katolikker – ringte motreformasjonen inn.

Konflikt med Spania

Da Filip II erklærte kalvinismen for kjettersk, gjorde de nordlige provinser opprør under ledelse av Vilhelm av Oranien. Med hans forsøk på å besette Brabant ble åttiårskrigen innledet. De syv nordlige provinsene sluttet seg sammen i Utrechtunionen i 1579 og grunnla De forente Nederlandene i 1581, mens de katolske provinsene i syd – i dag Belgia og Luxembourg – forble på Spanias side.

Den avtalen som ble inngått ved dannelsen av Utrechtunionen ga blant annet de nordlige provinsene rett til å kontrollere skipsfarten på Nederrhinen, noe som viste seg å få betydning for den videre økonomiske utviklingen. I 1585 erobret Spania Antwerpen, som svar på dette sperret nederlenderne av Schelde og dermed berøvet man Antwerpens adgang til Nordsjøen. Slik var kursen satt for Amsterdam som det fremtidige regionale handelssentrum, som hurtig kunne legge rivalen Antwerpen bak seg.

I 1608 ble det innledet fredsforhandlinger med Spania, hvor også England og Frankrike deltok. Dette medførte at det i 1609 ble inngått en tolvårig våpenhvile.

Sjøfolk og kjøpmenn

Grunnlaget for den fremgangsrike nederlandske økonomien lå i Østersjøhandelen som siden begynnelsen av 1400-tallet ble drevet systematisk fra provinsen Holland og Amsterdam og gjorde provinsen til en blomstrende handelsnasjon – tross spanjolenes beleiring. Mindre og hurtigere skip enn konkurrentene og mindre behov for bemanning gjorde sjøhandelsfolkene fra Amsterdam til de mest fleksible i samtiden. Allerede på slutten av 1500-tallet begynte blomstringstiden for Amsterdam og provinsen Holland.

Rundt år 1600 var det samlet en anselig investeringskapital i Amsterdam som sto til rådighet for nye oppgaver. De første skipsekspedisjonene ble finansiert for å utforske handelsmulighetene i Asia og Amerika. De nederlandske sjø- og handelsfolkene var heldige ettersom Hansaforbundet var i tilbakegang; andre konkurrenter var opptatt andre steder av kriger og oppstander – engelskmennenes ødeleggelse av den spanske armada i 1588 kan tjene som et eksempel. Mens spanjolene konsentrerte seg om engelskmennene og franskmennene som krigsmotstandere, våget nederlandske handelsskip seg ut på stadig lengre sjøreiser og kunne relativt uforstyrret oppdage nye sjøveier og grunnlegge kolonier. Det dreide seg fremdeles bare om enkeltforetagender og i begynnelsen kun med mindre utbytte.

Forutsetninger og vekselvirkninger

Hvordan kunne et så lite land med knapt halvannen million innbyggere og uten naturlige rikdommer reise seg for å bli en ledende økonomisk makt på 1600-tallet, en tid med kriser? — Michael North: Geschichte der Niederlande

Det lille statsforbundets økonomiske vekst fra under to millioner nederlendere som ikke rådet over råstoffer og hadde en ubetydelig landbruksproduksjon, til 1600-tallets ledende kolonimakt er et forbløffende og fascinerende fenomen. Den samtidige engelske ambassadøren i Nederlandene William Temple identifiserer i sin Observations upon the United Provinces of the Netherlands den høye befolkningstettheten som avgjørende grunnlag for den økonomiske suksessen. Alle livsnødvendigheter ble dermed dyre; folk med eiendom måtte spare og folk uten måtte lite på flid og arbeide. Ut av nød vokste så å si de dydene som dannet grunnlaget for suksess.

Det var imidlertid ytterligere en rekke gunstige omstendigheter som lå til grunn for blomstringen.

Urbanisering og politisk system

Historisk kart over Amsterdam av Willem og Joan Blaeu (1652)

Da 1600-tallet grydde hadde Nederlandene Europas høyeste urbaniseringsgrad og var den tettest befolkede regionen i Vest-Europa. Livsverdenen var i stor utstrekning preget av byen og aktiviteter som ikke var forbundet med landbruk; ca. halvparten av befolkningen bodde i urbane områder og kun en tredjedel var sysselsatt i landbruket. Det inntraff også store endringer for bønder og landarbeidere. Da eiendomsretten var grunnlag for landbruket, besatt bøndene alt etter provins selv opp til 40 % av det utnyttede land og kunne derfor fritt disponere over utbyttet. Inntektsutviklingen på landet viser at en landarbeider på 1600-tallet var bedre stilt enn en fri bonde hundre år tidligere.

Statsforbundet var selvfølgelig preget av oligarki, men var allikevel mer demokratisk enn andre europeiske stater, politisk defensivt innstilt og preget av et økonomisk system som ikke var bygget på landbruk, men på handel og sjøfart.

Skattetrykket på den nederlandske befolkningen var betydelig høyere enn i nabolandene, opp til dobbelt så høyt som i England og mer enn tre ganger så høyt som i Frankrike. Til tross for det lave befolkningstallet hadde staten en bred ressursbasis på grunn av økonomiens høye grad av kommersialisering, de høye inntektene og den lette adgangen til kapital.

Sosial struktur

Den sosiale status var i høy grad bestemt av formue og inntekt, noe som ikke var vanlig i 1600-tallets Europa hvor personlig status overveiende var bestemt ved tilhørsforhold til de forskjellige stender.

På toppen i det nederlandske samfunnet rangerte adel og regenter, stadhouder (stattholdere), imidlertid hadde landaristokratiet sammen med spanjolene i utstrakt grad oppgitt, forlatt eller solgt mange av sine privilegier til byene. Viktige hollandske regentdynastier i den gyldne tid var slektene Boelens Loen, Hooft, De Graeff, Bicker og Pauw i Amsterdam, De Witt og Van Slingelandt i Dordrecht, Van Foreest i Alkmaar. I prinsippet hadde hver by og hver provins egen regjering og egne lover og ble styrt av regenter som var forbundet med hverandre i et oligarkisk system.

Mens adelen i det øvrige Europa stadig utgjorde en politisk og sosialt ledende del av samfunnet, fantes det i Nederlandene knapt lenger noen fødselsadel. Også geistligheten hadde begrenset innflytelse. Den katolske kirke var i utstrakt grad undertrykt, protestantene delt. Det var altså hverken konge, adel eller geistlighet som hersket. Det politiske og samfunnsmessige liv ble derimot bestemt av regenter sammen med det øverste lag av borgere – rike kjøpmenn, redere, bankfolk, entreprenører, høyt plasserte offiserer – fulgt av et bredt mellomsjikt av håndverkere, handlende, sjøfolk, underordnede tjenestemenn og offiserer, som i mindre viktige byer og småsamfunn hadde det politiske ansvar. Ikke minst på grunn av innvandring av religiøst forfulgte, hvorav en del kom fra de øverste lag av samfunnet og fra et utdannet borgerskap, forfattere og lærde, hadde landet færre analfabeter enn andre land i Europa.

En utpreget villighet hos borgerskapet til å stå for utgifter hjalp med til å bøte på uheldige sosiale virkninger av den hastige samfunnsutviklingen. Suppekjøkkener, vaisenhus, alderdomshjem og andre sosiale innretninger skyldte borgerens gavmildhet sin eksistens. På grunn av dette sosiale sikkerhetsnettet var det sørget så tilstrekkelig for randgruppene, de fattige og svake, at uro i stor utstrekning var begrenset til politiske og religiøse temaer, i motsetning til mange andre steder i Europa.

Verdenshandel

Ostindiaseilskips avreise.

Malt av: Hendrick Cornelisz Vroom

En viktig rolle spilte Det nederlandske ostindiske kompani som ble grunnlagt i 1602 og snart utviklet seg til å bli 1600-tallets største handelsforetagende. Det bygget opp et nederlandsk monopol på handelen med Asia, som det skulle komme til å fastholde de neste par hundre år. Handelsrutene gikk langs de afrikanske og asiatiske kystene med støttepunkter i Indonesia, Japan, Taiwan, Ceylon og Syd-Afrika. Til handelen med Vest-Afrika og Amerika ble det dannet et Vestindisk kompani, som med sete i Ny Amsterdam, Nieuw Amsterdam, forvaltet besittelsen Ny-Nederland, Nieuw Nederland, dagens New York. Andre områder var handel på Østersjøen, med Russland og straatvaart eller Levantvaart, handel med Italia og Levanten, landene på Middelhavets østkyst.

I 1609 ble Amsterdams Vekselbank dannet, Amsterdamsche Wisselbank, en av de første sentralbanker og i 1611 fikk Amsterdams børs egen bygning. Vekselbanken forbedret forutsetningene for handel og fremmet betalingssystemet som hittil hadde vært vanskelig på grunn av de mange forskjellige valutaer. Gunstige rentesatser, faste vekselkurser og en høy utlånsvillighet hos de nederlandske bankene tiltrakk seg investorer og finansfolk fra hele Europa.

Senest etter at man hadde oppnådd handelsfrihet innenfor rammene av freden i Westfalen 1648 behersket Nederlandene verdenshandelen. Rundt 1670 rådet republikken over cirka 15 000 skip, fem ganger så mange som den engelske flåte, og det nærmet seg et transportmonopol på havene. Især handelen brakte Nederlandene stor rikdom. Fra Nederlandsk-India, Bengal, Ceylon og Malakka ble det innført krydder, pepper, silke og bomull. Med Vest-Afrika, Brasil, De karibiske øyer og Europa ble det særlig handlet med produkter fra plantasjene som sukker, tobakk og brasiltre. Senere begynte man også med slavehandel, noe man i begynnelsen hadde avholdt seg fra. Som tiden gikk seiret imidlertid grådigheten ettersom det dreide seg om en særdeles lukrativ forretning. Man påberopte seg Bibelen: Afrikas sønner og døtre var i siste instans etterkommere av Kam, som var blitt forbannet av faren Noa. Det kunne rettferdiggjøre utbyttingen av den «frie» sorte afrikanske arbeidskraften.

Religiøs toleranse

Da de forente provinser var oppstått av motstanden mot religiøs undertrykkelse, fikk borgerne fra begynnelsen av religionsfrihet. Nyheten om denne toleransen bredte seg raskt og medførte at protestanter, jøder, hugenotter og andre religiøst forfulgte fra Spania, Portugal og andre nasjoner – og især fra de spanskbesatte sydprovinsene – strømmet inn i landet. Kalvinismen ble den fremherskende religionen; i begynnelsen av århundret var det imidlertid en strid om predestinasjonslæren mellom remonstranter, tilhengere av Jacob Arminius og kontraremonstranter som fulgte Franciscus Gomarus' lære.

Den religionskritiske Baruch de Spinoza fikk merke at det fantes grenser for toleransen i De forente Nederlandene.
Maleri av ukjent kunstner

Også humanismen hadde etablert seg med en av sine fremste talsmenn Erasmus av Rotterdam. Den hadde like stor betydning for den kulturelle og sosiale overgangen fra middelalder til nyere tid, som den hadde for dannelsesbevegelsen og delvis også for det tolerante klimaet. Det var allikevel ikke lett å opprettholde toleransen overfor katolikker, da religion hadde spilt en viktig rolle i uavhengighetskrigen. Fiendtlige tilbøyeligheter søkte man i vid utstrekning å overvinne med penger. Derfor kunne katolikker for eksempel kjøpe tillatelse til å arrangere festligheter, men de kunne ikke oppnå offentlig ansettelse. Det samme gjaldt for de nederlandske mennonitter og jøder. Imidlertid var nivået for religiøs toleranse tilstrekkelig høyt til å tiltrekke seg religiøst forfulgte fra andre land, hvor især jødiske handelsfolk fra Portugal brakte med seg stor velstand. Likeledes medførte annulleringen av ediktet fra Nantes i Frankrike i 1685 til at mange franske huguenotter dro til Nederlandene, mange av dem var handelsfolk. En innvandrer kunne ta åtte gylden med inn i provinsene – det svarte omtrent til årshyren for en nederlandsk sjømann og bidro derfor betraktelig til statskassen. Mange av Europas klokeste hoder endte med å være samlet i Nederlandene.

Toleransen hadde imidlertid sine grenser. Filosofen Baruch Spinoza offentliggjorde sin Tractatus theologico-politicus anonymt og med falsk angivelse av utgiveradresse fordi han fryktet for konsekvenser fra både kirke og stat. I dette verket gikk han inn for trosfrihet og toleranse og krevde en stat som verner om sine borgeres frihet. Til slutt ble Adriaan Koerbagh, en venn og tilhenger av Spinoza, fenglet på en anklage om utgivelse av opphissende skrifter. Han døde etter et år i fangenskap. og Tractatus ble forbudt i 1674.

Oppblomstring

«Nederlandene var på 1600-tallet superlativenes land: Årlig ble det malt 70 000 bilder, produsert 110 000 stykker stoff og skapt en nasjonalinntekt på 200 millioner gylden.»
    — Michael North: Das Goldene Zeitalter. Kunst und Kommerz in der niederländischen Malerei des 17. Jahrhunderts.

Nederlandene var den store økonomiske nasjonen på midten av 1600-tallet. Konkurrenten England klarte først mot slutten av århundret å gjøre krav på posisjonen. Økonomisk makt lå på den tid i mindre grad i besittelsen av penger, snarere lå den i evnen til å skaffe overskudd ved varehandel og finansielle transaksjoner og å optimere verdiskapningen. Dette demonstrerte Nederlandene, som var et areal- og befolkningsmessig lite forbund uten råstoffer og noen landbruksproduksjon av betydning. Amsterdam ble den viktigste europeiske handelsplassen. Teoretisk flyttet finansielle transaksjoner store mengder edelmetall som ledsaget de betalinger som var et resultat av de inngåtte handeler; i praksis ble det på børsen i vid utstrekning handlet uten kontanter via Amsterdamsche Wisselbank: Pengene forble som finansiell dekning av de pågjeldende handeler på de steder hvor de handlende kom fra. Jo større vareleveranser en handelsby kunne tilby, jo større dens betydning – det var kort fortalt det system som på 1600-tallet gjorde Amsterdams børs til det dominerede finansielle handelssentrum. Den nederlandske økonomien var i den gyldne perioden så sterk at ikke engang tulipankrakket i 1637 hadde noen voldsom virkning.

Landets finansielle styrke kom i stor utstrekning borgerne til gavn, både sosialt og kulturelt. Ettersom borgerskapet tok steget opp til de øverste lag ble kunsten også borgerlig. En ganske triviell grunn til den kulturelle blomstringstiden og den tiltagende mengden bilder var at den overfloden av kapital som var oppnådd ved spekulative eller risikable pengetransaksjoner i sjøfarts- og kolonieventyr, skulle nyttiggjøres. Gjenstander til innredning og utsmykking, særlig bilder, ble en populær måte å anvende pengene på som selv mindre velstående borgere kunne delta i.

Europa befant seg siden 1400-tallet i en brytningstid. Mens de lærde rundt midten av 1400-tallet enda konsentrerte seg om å vurdere og forstå antikkens oppdagelser, så forelå mange grunnleggende vitenskapelige skrifter i begynnelsen av 1600-tallet som oversettelser til forskjellige folkespråk. Det samme gjaldt verk av samtidige vitenskapsmenn som hadde arbeidet med innholdet og eventuelt videreutviklet det. Den nye anvendelse av boktrykking lettet utbredelsen av viten: Antikk tankegods og dets videreutvikling var nå – trykket og forståelig for enhver som kunne lese eget språk – ikke bare tilgjengelig for de lærde, men også for mindre utdannede.

Vitenskap

Den vidtgående lære- og forskningsfriheten som hersket i Nederlandene og Universitetet i Leiden tiltrakk seg mange vitenskapsmenn og filosofer fra hele Europa. Det gjaldt også den franske filosofen René Descartes som bodde i Leiden, formodentlig fra 1628 til 1649.

Anton van Leeuwenhoek

Malt av: Jan Verkolje

Mange bøker om religion, filosofi og naturvitenskap som var forbudt i utlandet eller var på inkvisisjonens liste over forbudte bøker, kunne trykkes og utbres i Nederlandene. På denne måten utviklet den nederlandske republikken seg i løpet av 1600-tallet til Europas «forlagshus». Amsterdam, som først fikk et trykkeri omkring 1500, overtok Antwerpens lederstilling og oppnådde ved siden av Leiden renommé som trykkested, især på grunn av trykkerfamilien Elsevier som var virksom begge steder.

Nederlandske rettslærde var verdsatt for sin viten om internasjonal rett. Hugo Grotius la grunnlaget for moderne havrett; med utgivelsen Mare liberum skapte han konseptet «det frie hav», som ble anfektet av nederlendernes hovedrival engelskmennene. Likeledes formulerte Grotius i sin bok De iure belli ac pacis (Om krigens og fredens lover) rettstanker om konflikter mellom nasjoner. Hans kollega Cornelis van Bynkershoek regnes som opphavsmann til tremilsonen og hadde også betydning for utvikling av folkeretten. Likeledes var de sivilrettslige jurister fremstående i Europa. Grotius' sivilrettslige verk om romersk-hollandsk rett, Inleydinge tot de Hollantsche rechtsgeleertheit (Introduksjon til hollandsk rettslære) ble også verdsatt i Tyskland og fant via mange til tider ordrette, sitater i Arnold Vinnius' verk vei til spansk og sydamerikansk rettsvitenskap. Verker av disse forfattere – foruten Grotius og Vinnius kan også nevnes Johannes Voet – gjelder i dag som autoritet i sydafrikansk rett på grunn av nederlendernes kolonisering av landet.

Christiaan Huygens var matematiker, fysiker og astronom. Til hans fortjenster innenfor astronomien hører beskrivelsen av Saturn-ringene, oppdagelsen av Saturn-månen Tiian og planeten Mars' rotasjon. Han var også aktiv innenfor optikk og mekanikk. Han utviklet pendeluret som kunne gi mer presis tidsmåling. Huygens ble første utenlandske æresmedlem av det britiske Royal Society og første forskningsleder, onderzoeksdirecteur for det franske vitenskapsakademi som var grunnlagt i 1666, Académie des sciences. Isaac Newton kalte ham sin tids mest «elegante matematiker».

Innenfor optikken var Anton van Leeuwenhoek fra Delft tidens mest kjente vitenskapsmann. Leeuwenhoek videreutviklet mikroskopet ved selv å slipe linser og lyktes med å kunne forstørre opptil 270 ganger. Han var den første som metodisk utforsket mikroskopisk liv. Sammen med Jan Swammerdam ga han den første beskrivelse av røde blodlegemer innen cellebiologien. Imidlertid tok han sin viten om sliping av linser med seg i graven slik at man måtte vente til inn på 1800-tallet før man kunne fortsette med dette arbeidet.

Simon Stevin var en nederlandsk vannbygningeniør som bevisteknisk anså det umulige i en perpetuum mobile, og innførte desimaltall i dagliglivet. Jan Adriaenszoon Leeghwater fra De Rijp var født i en landsby som lå midt i et dikeområde, og utviklet metoder til tørrlegging av myrområder og til avskjerming av hav til polder ved bruk av vindmøller. Han forvandlet høy vannstand til lav og kalte seg derfor Leeghwater, «Lavvann». Han var grunnlegger av det moderne nederlandske avvannings- og landvinningssystemet.

Kunst og kultur

I gullalderen gjennomgikk Nederlandene en kulturell utvikling som tydelig adskilte seg fra nabostatenes og perioden anses i alminnelighet for å være et høydepunkt i den hollandsk-nederlandske sivilisasjon. I andre land var rike aristokrater patroner og meséner for kunsten, i Nederlandene spilte velstående handelsfolk og andre patrisiere denne rollen. Her dannet det oppadstrebende, usedvanlig brede mellomsjiktet sammen med rike bønder det avgjørende grunnlaget for landets økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling.

«Nattevakten» av Rembrandt malt på bestilling i 1640–42. Bildet er et av Rembrandts mest kjente malerier og det er hovedverket i samlingen til Amsterdams Rijksmuseum.

De utgjorde alle et stort marked for avsetningen av kommersielle og kunstneriske produkter. På grunn av sin voksende sosiale anseelse fikk handelsmenn, håndverkere, embedsmenn og offiserer et behov for å vise frem statusen sin og det på en måte som var vanlig for adel og geistlighet. Takket være kjøpekraften sin kunne de få sine ønsker oppfylt. Gjennom den økende interessen for beskrivelsen av den synlige verden ble ønsket om å eie kunst nærmest umettelig og etterspørselen etter verdslig kunst blomstret som aldri før og som ingen andre steder. Portretter skulle for eksempel fremstille, hvis ikke likefrem forhøye, personens sosiale stilling eller rang. Det som lå utover de ubetinget nødvendige innredningsgjenstandene ble betraktet som statussymbol. Dette kom til uttrykk i besittelsen av praktfulle eketreskister, åttekantede bord og dyre senger for bøndenes vedkommende og i kostbare ur, speil, porselen og bestikk for borgerskapet. Nederlendernes voksende rikdom garanterte dermed livsgrunnlaget for kunstnerne på 1600-tallet, selv om kun de færreste helt og holdent kunne leve av det. Det fikk som resultat at befolkningen hadde en bedre «kunstforsyning» enn andre steder i Europa.

Kunst og kultur, og især maleriet, utviklet seg med sine nye kunder til en betydelig økonomisk faktor. «Serviceindustrien kunst» fulgte de allerede dengang fungerende lover for det frie marked og ble stadig mer differensiert. Det dannet seg for eksempel fagområder for bestemte former for maleri og samtidig oppsto det billedformer hvor motivet var nytt land for maleriet som for eksempel landskaps- og sjangermaleriet. Også stilistisk ble kunstlandskapet stadig mer mangfoldig slik at oppdragsgiverne sågar selv kunne bestemme malemåten: flamsk-italiensk eller etter den hollandske skole.

Slik bestemte borgerlige kunder kunstproduksjonen som baserte seg på en tidligkapitalistisk republikks selvforståelse, noe som førte til en høyere grad av realisme og forrang for bestemte kunstformer som portrettmaleri (enkelt- og gruppebilder), sjangermaleri og stillebenmaleriet. Schutterij, borgervakten organisert i et gilde – laug – og rederijkers, dikterne i sine gilder rederijkerskamer, var på samme tid kulturelle sentre og understøttere av kunsten. Schutterij hadde organisert seg til et slags borgervern og sørget for ro og orden i byene natterstid. Det var en plikt for byens menn å delta. Diktergildene var foreninger på byplan som begunstiget og understøttet litterære aktiviteter. Byene var like stolte av disse gildene som borgerne var av sitt medlemskap. Store nederlandske diktere, som for eksempel Pieter C. Hooft og Joost van den Vondel, var medlem av en slik rederijkerskamer. De enkelte gildene og deres medlemmer lot seg gjerne og ofte portrettere i utøvelsen av sin æresoppgave. Et eksempel på dette er «Nattevakten» av Rembrandt.

Maleri

På 1600-tallet hadde maleriet i Nederlandene en slik oppblomstring at det ofte bare er det som blir forbundet med gullalderen.

Koret i Nieuwe Kerk i Amsterdam med Michiel de Ruyters sarkofag.
Fra 1683. Olje på lerret, 123,5 × 105 cm

Malt av: Emanuel de Witte

Portrett av Isaac Abrahamsz. Massa fra 1626. Olje på lerret,
79,7 × 65,1 cm

Malt av: Frans Hals

Allerede på 1500-tallet hadde kunstproduksjonen vært høy. Bare i Antwerpen kan det rundt 1560 ha vært sysselsatt mer enn 300 mestere med maleri og grafikk og bare 169 bakere og 78 slaktere. I det tett befolkede landet oppsto det på kort tid og innenfor et lite område mange sentre for maleri – foruten Amsterdam også Haarlem, Delft, Utrecht, Leiden, Den Haag og Deventer. Snart var det maleri og grafikk nærmest overalt, Nederlandene ble en stor «kunstfabrikk». Det kom årlig 70 000 bilder på markedet og 650 til 700 nederlandske malere ferdigstilte i gjennomsnitt rundt 100 bilder i året, berømte og ikke fullt så berømte malere produserte sammen med sine elever nærmest på samlebånd. Historikere som Michael North anslår at det ble fremstilt millioner av bilder, hvorav det knapt er mer enn ti prosent bevart. Statistisk skulle hver familie på den tid ha hatt 2½ bilde. Det var ikke noe usedvanlig ved at en klesfarver fra Leiden i 1643 kunne ha 64 malerier og at to andre farvere i 1670-årene kalte henholdsvis 96 og 103 malerier for sine.

Stilleben av Willem Claeszoon Heda

Stilleben med døde fugler og jaktvåpen. 1660. Olje på lerret, 86,5 cm x 68 cm. Staatliche Museen zu Berlin

Malt av: Willem van Aelst

De tradisjonelle kirkelige billedtemaer var etter reformasjonen blitt avvist som «katolske». De protestantiske borgerne ville se sin religiøsitet, sin livsførsel og helt egne temaer og problemer foreviget – i første omgang ville de altså se seg selv i arbeidsmessige og private omgivelser og på den mest fordelaktige måte. Det medførte nye sjangre og billedtemaer. Det oppsto store mengder enkeltportretter og gruppebilder, hvor man hadde foreviget familie, slektninger, gildemedlemmer, rådskollegium og festligheter. Stilleben ga innblikk i borgerskapets dagligliv med demonstrative og sanseglade interiører bak utvendig prunkløse og klassisk strenge, tilsynelatende små borgerhus. Vanitas-motiver rettferdiggjorde utstillingen av rikdom og makt ved sitt advarende budskap.

En spesialisering man aldri tidligere hadde sett innenfor malerkunsten satte inn. Willem Claeszoon Heda og Willem Kalf malte kun stilleben. Sine Ontbijtjes, frokost-stilleben, hadde de sågar redusert til kun få gjenstander som de varierte igjen og igjen med ubetydelige kompositoriske endringer.

Jan van Goyen, Jacob van Ruysdael og Meindert Hobbema sto for landskapsmaleriet, Jan Steen, Adriaen van Ostade og Adriaen Brouwer for bondesatiren, Gerard Terborch og Pieter de Hooch for selskapsstykker (en variasjon av sjangermaleriet som tematiserte landlige festligheter), Pieter Jansz Saenredam og Emanuel de Witte for arkitekturmaleriet, Thomas de Keyser og Frans Hals for portretter.

Willem van de Velde hadde spesialisert seg på skip, Paulus Potter malte dyrebilder og snart bare kveg, Philips Wouwerman hester, hovedsakelig skimler, Melchior d’Hondecoeter innskrenket seg nesten utelukkende til fugler. Jan van Huysum til blomster og Abraham van Beijeren til østers, hummer og frukt, mens Pieter Claesz var maler av fint sølvtøy. Willem van Aelst var en betydningsfull maler av blomster, frukt og jaktstilleben.

«Pike med perleøredobb» av Johannes Vermeer

De bildene som særlig ble tilbudt på gater og streder, markeder eller messer var vanligvis ganske billige og det økende behovet drev en forøkelse av produksjonen i været og trakk en stadig tilvekst i malerstanden med seg. Dette store antallet kunstnere i en regelrett bildeindustri førte til et kunstproletariat. Mange i dag høyt ansette kunstnere måtte finansiere sitt livsopphold på annen måte, de færreste kunne leve utelukkende av maleriet. Jan Steen drev et vertshus, Jakob Ruisdael var lege, Jan van Goyen handlet med tulipaner, Meindert Hobbema var skatteinnkrever, malerfamilien van de Velde handlet med stoffer. Mange kunstnere tok også arbeid som alminnelige malere når oppgaver som kunstmalere uteble. Begge typer malere hørte imidlertid lenge til samme gilde.

Malere som Rembrandt eller Vermeer var på ingen måte tidstypiske og deres særlige kvaliteter eller genialitet ble i samtiden kun erkjent af få. I motsetning til deres høyt spesialiserte kolleger arbeidet de innenfor forskjellige sjangre og etterlot seg et mangesidig livsverk.

De store pengene tjente derimot andre, som for eksempel Gerard Dou og Gerrit van Honthorst; malere som arbeidet for stattholderens husholdning eller hoff, eller – som Rubens – slo seg ned i det ennå føydale og klerikale Flandern og ble hoffmaler i henholdsvis Italia, Frankrike eller Spania.

Med den brede interessen for maleriet og den begynnende kommersialisering av kunsten utviklet det seg et annerledes forhold mellom maler og oppdragsgiver. Det oppsto nye profesjoner som for eksempel kunsthandlere eller andre formidlere av bilder. Det ble utelukkende handlet med staffelibilder med overveiende profane temaer ettersom det på grunn av den protestantiske bekjennelsen ikke var noen etterspørsel etter alterbilder eller andre religiøse malerier i stort format.

Da de små og lett håndterbare bildene oftest ikke var fremstilt på bestilling, men direkte for markedet og en stadig større krets av borgerlige samlere, utviklet det seg en regelrett kunsthandel og et utstillingsapparat.

Arkitektur

Også innenfor arkitektur og byutvikling kan Nederlandene fremvise en lang tradisjon. Var 1500-tallet enda helt preget av italiensk renessanse som i den nederlandske utformingen ofte var fortolket annerledes, så førte slutten av århundret fra manierisme til tidlig barokk (her særlig arbeider av Lieven de Key med rådhuset og slaktehallen i Haarlem), og gikk så i begynnelsen av 1600-tallet over i en Palladio-inspirert stil, som hurtig utviklet seg til en streng hollandsk klassisisme, som med sin nesten puritanske vilje til forenkling imøtekom tidsånden som motpol til den barokkaktige føydalismen.

Vleeshal, slaktehallen på markedsplassen i Haarlem ved siden av Grote Kerk, Den store kirke

Det kongelige palass i Amsterdam, Paleis op de Dam fra 1640-årene, tidligere rådhus. Foto fra rundt 1900

Som et mesterverk av Jacob van Campen, grunnleggeren av den nordnederlandske klassisisme, regnes det tidligere rådhuset (stadhuis) i Amsterdam som ble oppført mellom 1642 og 1648, og som nå er det kongelige palè, Paleis op de Dam. Det viste byen Amsterdams fremstående posisjon i de nederlandske generalstaters mest innflytelsesrike provins Holland og var samtidig tidens største bygning i sin art – dessuten var den en ingeniørteknisk prestasjon ettersom det måtte nedrammes 13 569 pæler i den sumpede grunnen.

Mauritshuis ble oppført på oppdrag av Moritz fra Nassau mens han selv var guvernør på den nederlandske kolonien i Brasil. Bygningen er oppført i hollandsk klassisisme og ble tegnet av arkitekt Jacob van Campen og hans assistent Pieter Post. Mauritshuis har vært benyttet som museum siden 1822.

På grunn av den blomstrende økonomien bredte byen seg hurtig. Det kanaldistriktet med kanalhus som oppsto i Amsterdam ved Amstel-munningen, avspeilet den økonomiske og kulturelle blomstringen som byen opplevde. Her og i andre nederlandske byer virket især arkitekten Hendrick de Keyser, som i tillegg til å tegne mange kirker, offentlige og private bygninger i Amsterdam også sto for rådhuset i Delft.

Ikke langt etter kom Den Haag som utviklet seg til en elegant diplomatby, hvor van Campen og Pieter Post tegnet Moritz fra Nassaus palass Mauritshuis (nå museum), som var den første bygning i Nederlandene som i grunnplan og oppstalt var en ren klassisistisk bygning og hvor Bartholomeus van Bassen bygget kirker, broer, offentlige bygninger og Hofjes, hvor en del av den fattigere befolkning kunne bo. Utrecht ved Rhindeltaet opplevde med sine gavlhus og mange kirker og klostre også en byggeboom, akkurat som Leiden, Haarlem og Gouda. Også Delft, hvor arkitekter som Hendrik Swaef og Paulus Moreelse virket, utviklet seg til et blomstrende handelssentrum hvor det fantes veverier, bryggerier og porselensfabrikker. Her ble det kun oppført få offentlige bygninger i klassisisme, derimot bygget man videre på allerede eksisterende bygninger. Det beste eksempel er Vleeshal, slaktehallen av Swaef fra 1650.

Mange samtidige arkitekter var opprinnelig arkitekturmalere og billedhuggere og foresto også innredninger og tegnet møbler og fikk på den måten innflytelse på hele bygningens indre. Innredningen av hus til arbeide og beboelse viste også fransk, delvis barokk innflytelse.

Trykkekunst

Også boktrykk og forlagsvirksomhet opplevde en oppblomstring. Nederlandene hadde allerede på 1500-tallet en ledende stilling innenfor trykkevirksomhet og skulle beholde den på 1600-tallet. Tyngdepunktet i den hollandske bokproduksjon strakte seg fra Antwerben til Leiden og Amsterdam som de nye sentre. Derfor utkom sene verk av Galilei i Leiden og mange andre forfattere lot ikke bare trykke der, men slo seg ned på stedet for å kunne utøve sine litterære aktiviteter. Imidlertid kunne standarden fra en Christophe Plantins boktrykkerkunst ikke opprettholdes. Hans trykkeri i Antwerpen hadde av den lærde verden nærmest vært betraktet som «verdens åttende vidunder». På grunn av en etterkrigsbetinget materialeknapphet og stor etterspørsel utviklet det seg en tydelig dårligere kvalitet i papir, trykkfarver og innbinding; de første paperbacks viste seg også på markedet.

Et samtidig vitenskapelig skrift fra 1635

Fremdeles i krigslarmen fra det snart avsluttede 1500-tallet hadde Plantin – for å unngå inngrep fra den statlige og kirkelige sensuren – forlagt sin virksomhet til Leiden. I løpet av to år bygget han opp igjen en stor virksomhet som han senere overlot til svigersønnen Franciscus Raphelingus. Sistnevnte var imidlertid ikke så resultatorientert og i 1620 tapte han bestallingen som akademitrykker til Isaac Elzevir. Onkelen Louis Elzevir var som Plantin flyktet fra Antwerpen og da han ikke hadde kapital til eget trykkeri, åpnet han en bokhandel og fikk god kontakt med universitetet i Leiden som hans arvinger fikk nytte av etter hans død. Sønnene Mathijs og Bonaventura ble bokhandlere, Louis den yngre overtok filialen i Den Haag og Joost den i Utrecht. Få år senere grunnla nevøen Isaac Elzevir – etter å ha giftet seg rik – et universitetstrykkeri i Leiden som hadde en hurtig fremgang, men gikk ned i begynnelsen av 1700-tallet, mens derimot familiens andre gren fra Den Haag og Utrecht etablerte flere trykkerier og stadig har et navn.

Elzevirerne var ikke lærde boktrykkere som for eksempel Aldo Manuzio og Robert Estienne, men allikevel hadde de viktige kontakter i den vitenskapelige verden. Derfor lot «alle med rang og navn» sine verk trykke der: Francis Bacon, brødrene Pierre og Thomas Corneille, Johann Amos Comenius, Descartes, Thomas Hobbes, Hugo Grotius, John Milton, La Rochefoucauld, og ikke minst Molière, som fikk 24 teaterstykker og to samlede utgaver ut hos Elzevier.

Innenfor kartografi var andre ledende. Med mercatorkart, som ble utgitt av Jodocus Hondius, begynte storhetstiden for den nederlandske kartfremstillingen og Amsterdam ble sentrum for produksjon av kart og globuser, hvor blant annet den betydningsfulle fremstilleren Willem Janszoon Blaeu hadde slått seg ned.

Litteratur

I renessansen utviklet det seg en humanisme preget av reformasjonen. Den sterke innflytelsen fra de klassiske diktere, især Tacitus viser Nederlandsche histooriën fra 1642–54 av historikeren P.C. Hooft, som med sine dikt brakte fransk og italiensk lyrikk til Nederlandene og i tillegg skrev hyrdespill og dramaer etter Aristoteles' prinsipp om enheten av sted, tid og handling.

Joost van den Vondel, nederlandsk lyriker og dramatiker. 1665.

Malt av: Philips de Koninck

Med sine bibelske og patriotiske dramaer er Joost van den Vondel i klassisk tradisjon. Hans mest kjente verk er Gijsbrecht van Aemstel fra 1637 og Lucifer fra 1654, som fremdeles blir utgitt og oppført. Gerbrand Adriaenszoon Bredero ble verdsatt både som lyriker og komediedikter med blant annet De Spaanse Brabander fra 1617.

Av andre betydningsfulle forfattere var moralisten Jacob Cats, diplomaten Constantijn Huygens, kobberstikkeren Jan Luyken, den ledende samtidige dikter i det nederlandske syd Justus de Harduwijn, den religiøse lyrikeren Jacob Revius, hvis statsbibel kom ut i 1637, dikteren og dramatikeren Willem Godschalk van Focquenbroch, dikteren og illustratøren Jan Luyken, hvis verker delvis har blitt utgitt til i dag, Karel van Mander, som blant annet skrev Schilderboeck, en bok om maleri, såvel som komedieforfatteren Thomas Asselijn.

Også den universallærde Grotius må nevnes som litterat. Hans hovedverk er den juridiske studien De Jure Belli ac Pacis libri tres, hvor han rettferdiggjør krig når det ikke er andre midler til å håndtere en konflikt og hvor han gir et grunnlag for folkeretten. I studiet Mare Liberum erklærer han havet for internasjonalt farvann som ikke kan tilhøre noen bestemt. Dette verk ble et grunnlag for havretten.

Det mest berømte verk av den nederlandske filosofen Spinoza, Ethica, ordine geometrico demonstrata ble utgitt posthumt i 1677. Ved hjelp av matematikk forente han den jødisk-mystiske tradisjon og den fornuftpregede, vitenskapelige tenkning i en altomfattende visjon. Med Descartes og Voltaire var Spinoza en av grunnleggerne av opplysningstiden.

Inntil slutten av 1900-tallet ble 1600-tallet ansett som et av de bibliografisk sett verste århundrer. Én grunn var lange titler som gjorde gode oppslagsord vanskelig, en annen var sensuren som medførte at mye ble utgitt anonymt uten mulighet for tilordning til en lokalitet eller et forlag. Det gjaldt ikke i samme omfang for Nederlandene og derfor kunne forfattere i vid utstrekning publisere fritt og var ikke nødt til å tilsløre bibliografiske opplysninger. Det medvirket til at selv berømte utenlandske forfattere søkte hit.

Skulptur

Skulptur av Erasmus.
Hendrick de Keyser, 1618

Den nederlandske billedhuggerkunsten kunne ikke i samme grad profitere på 1600-tallets resultater som de andre kunstarter.

Fra omkring 800 e.Kr. ble billedhuggerarbeider hovedsakelig brukt som arkitektonisk utsmykking av fasader og gravmonumenter og fra det 11. århundre kom kult- og helgenbilder til. Statuen uttrykte den protestantiske kirkens spente forhold til den bildende kunst. At aristokratiet forlot landet var en ytterligere grunn til den svake etterspørselen.

Det ble imidlertid gitt skulpturoppgaver til regjerings- og private bygninger såvel som til verdslige utendørsanlegg. I tillegg fantes det en kundekrets for verdslig kunst; for eksempel var det etterspørsel på skulpturer til gravstener og byster.

De ledende nederlandske billedhuggere på 1600-tallet var den allerede omtalte arkitekten Hendrick de Keyser som i 1618 skapte den første verdslige statuen i Nederlandene, Erasmus-statuen i Rotterdam og fra de sydlige Nederlandene Artus Quellinus, Artus Quellinus II og Rombout Verhulst. I tillegg kan nevnes Bartholomeus Eggers, som fikk oppgaven med Mauritshuis, men ellers hovedsakelig arbeidet for Kurfürsten av Brandenburg, og endelig Johannes Blommendael.

Musikk

Nederlandenes storhetstid innenfor musikken er nær knyttet til den den fransk-flamske skolen og nådde sin avslutning ved utgangen av 1500-tallet. Under innflytelse av den kalvinistiske kirken kunne de store musikkformer som opera, pasjonsmusikk og kantate ikke utfolde seg. Musikken innskrenket seg det borgerlige samfunns behov, og musikk fra utlandet med Jean-Baptiste Lully og Johann Sebastian Bach hadde stor innflytelse på den samtidige musikk som ikke fikk en egen stil i Nederlandene.

Orgelspill inntok en betydelig plass. Det ble på 1600-tallet også musisert i familiene, husmusikken ble pleiet og det ble dannedet private musikkforeninger, collegia musica. Instrumenter man brukte var lutt, cembalo, gambe og fløyte. Det ble offentliggjort mange sangbøker, men fra midten av 1600-tallet var instrumentalmusikken den fremherskende.

Amsterdams operahus åpnet i 1638 og her ble det oppført lyrisk drama, ballett og opera, som som oftest var av fransk eller italiensk opprinnelse. Kun Constantijn Huygens, Jan Pieterszoon Sweelinck, som var organister og komponister av oratorier og kantater; Adriaen Valerius, dikter av åndelige og patriotiske sanger, også av såkalte Geuzensange («Geuzen», geusere var på 1500-tallet nederlandske frihetskjempere mot spanjolene); klokkespilleren Jacob van Eyck såvel som den allerede omtalte Constantijn Huygens med et anslått antall på 800 musikkstykker, kunne oppnå en viss betydning og gi sitt arbeid et visst lokalt preg, skjønt mye er glemt i dag.

Tilbakegang

Ludvig XIV ved Rhinovergangen 11. juni 1672

Malt av: Adam Frans van der Meulen

Likene av brødrene de Witt

Malt av: Jan de Baen

Nederlendernes voldsomme fremgang i den gylne perioden kunne ikke vedvare i den verdenspolitiske rivaliseringen med stormaktene. Nederlandene var simpelthen en for liten nasjon med for lite landområde og for liten befolkning. Man hadde uttømt sine muligheter og de heldige ytre omstendigheter for Nederland endret seg igjen, realitetene for etterfølgerne blir nå snarere middelmådige, de vanvittige priser for tulipaner likeså og hvalene forsvinner igjen fra kysten.
    — Helmut Kaechele: Das goldene Zeitalter der Niederlande und sein Reflex in der Malerei

I Nederland kalles 1672 Rampjaar, katastrofeåret. Det oppsto indre politiske stridigheter da to kjente politikere fra den stattholderfri perioden – Johan og Cornelis de Witt – ble lynsjet og myrdet i Den Haag. Johan de Witt hadde forsøkt å forhindre utnevnelsen av Vilhelm III til stattholder, noe som sammen med den tilspissede økonomiske og koloniale rivalisering mellom Nederlandene og Storbritannia hadde ført til andre anglo-nederlandske krig 1664-67. Under Witts ledelse tilføyde den nederlandske flåte engelskmennene betydelige nederlag. I 1667 sluttet Karl II av England seg til freden i Breda som brakte krigen til opphør. Allerede året etter, i 1668, sluttet de tidligere krigsmotstanderne seg sammen med Sverige i allianse mot Frankrike, som var trengt inn i de spanske Nederlandene og var tvunget til å avbryte devolusjonskrigen. Da den tredje engelsk-nederlandske krig brøt ut i 1672 og Ludvig XIV av Frankrike sammen med kurfyrstedømmet Köln og fyrstebispedømmet Münster erklærte republikken krig, ble den fransk-nederlandske krigen innledet. De Witt ble styrtet og lynsjet av en folkemengde som var tilhengere av Vilhelm III som ble utnevnt til stattholder. Krigen var ikke særlig resultatrik for England og ble avsluttet i 1674. Først i 1678 var krigen mot Frankrike slutt med freden i Nijmegen.

Etter den ærerike revolusjonen i 1688 flyktet Jakob II til Frankrike og hans datter Maria ble utropt til dronning; hun skulle herske sammen med sin mann Vilhelm som var stattholder, generalkaptein og admiral i de syv Forenede Nederlandene etter Johan de Witts fall. Dermed var Holland og England kommet i personalunion og republikken ble en fast bestanddel av den antifranske koalisjon under Vilhelm III.

I løpet av parets regjeringstid lyktes det for det engelske parlament å utvide sine rettigheter imot kongelig motstand. Det ble for eksempel vedtatt Bill of Rights hvor den parlamentariske ansvarlighet for ministre ble fastlagt. Den politiske elite begynte å koordinere og understøtte økonomiske interesser. 1694 ble Bank of England etablert; parlamentet garanterte for statslån eller -obligasjoner og skaffet dermed tillit. Stats-og kapitalinteresser begynte å bli snevert forbundne. Englands begynnende styrke innvarslet samtidig avslutningen på Nederlandenes gylne periode – også selv om forløpet ikke kan beskrives så kort som oppstigning, blomstring og forfall – og det kommende 1700-tall kan snarere beskrives som stagnasjon enn som nedgang for Nederlandene.

Etter 1680 ble situasjonen for Det nederlandske ostindiske kompani for første gang verre. I Europa sank pepperprisen og samtidig steg etterspørselen på tekstiler fra India, kaffe fra Mokka og te fra Kina. Kompaniet rådet for det første over for lite edelmetall til å kunne kjøpe disse produktene i Asia, noe som førte til stadig opptak av kreditt. For det andre måtte de med disse to ikke-monopoliserte produkter håndtere den engelske konkurransen som nettopp finansielt ble styrket. De økede omkostningene for den oversjøiske handel ble til en stadig større belastning både for kompaniet og for landet.

I 1702 inntraff det andre betydningsfulle begivenheter: Den spanske arvefølgekrigen brøt ut, og den 52-årige stattholderen Vilhelm III var utsatt for en rideulykke som endte med hans død. Da han ikke etterlot seg mannlige arvinger og det ikke var noen klar etterfølger, var embedet ubesatt og man vendte tilbake til den antisentralistiske tradisjon med regenter i byene. Først i 1747 ble Vilhelm IV stattholder for alle provinser. Etter freden i Utrecht i 1713 hadde regentene inntatt det standpunkt at republikken ikke lenger skulle spille noen avgjørende rolle i internasjonal politikk. Denne beslutningen var i grunnen bare en anerkjennelse av de faktiske forhold, for på grunn av uenigheten mellom de forskjellige stater og det kompliserte regjeringssystemet kunne republikken etter 1715 knapt gjøre sin innflytelse gjeldende på internasjonalt plan.

Selvsagt spilte også økonomien en rolle. Den dårlige økonomiske situasjonen hadde blant annet bakgrunn i at rike borgere anbragte sin kapital i nabolandene og ikke i eget land. I tillegg ble landet hjemsøkt av to plager. Fra Karibia var det kommet en skipsorm som gjorde stor skade på skip og på dikenes mange trepeler og det var derfor hyppige oversvømmelser. Samtidig herjet en kvegpest som ikke bare rammet bøndene hardt, men gjorde at det inntraff en tilbakegang i eksport av ost og smør.

Opplysningstiden som oppsto i Frankrike nådde også Nederlandene, hvor det dannet seg en gruppe, de såkalte Patrioten, som ville modernisere og demokratisere den avkreftede republikken. De sosiale skillene i landet vokste, de som styrte fjernet seg i økende grad fra folket; det bredte seg uro, man viste frem de dårlige forholdene og rettet kritikk mot de regjerendes makt.

Litteratur

• Johan Huizinga: Holländische Kultur im 17. Jahrhundert. Beck 2007. ISBN 978-3-406-54756-0
• Michael North: Das Goldene Zeitalter. Böhlau 2001. ISBN 3-412-13700-6.
• Michael North: Geschichte der Niederlande. C.H.Beck 1997. ISBN 3-406-41878-3.

Eksterne lenker

• (en) Dutch Golden Age – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Guldalder på hollandsk, artikkel av Gertrud Købke Sutton 25. april 2000 i Information i anledning av 200-året for Rijksmuseet i Amsterdam
• Die Niederlande im Goldenen Zeitalter fra NiederlandeNet hos Uni-muenster.de
• History of Holland fra HistoryOfHolland.com