Den danske kongeløse tid

Den danske kongeløse tid fra 1332–1340. Etter at Kristoffer II døde 2. august 1332, sto Danmark uten konge. Tilbake sto to ledere, grevene Johan av Holsten, som sto øst for Storebælt og grev Gerhard (grev Gert, Den kullede Greve) over Jylland og Fyn. Begge var pantherrer, de var i besittelse av mesteparten av det danske kongedømmet som hadde blitt pantsatt i en årrekke. De hadde lov til å utskrive skatter for å få dekket sine tilgodehavende fra landsdelene som var under deres kontroll som kreditorer. Skattene ble brutalt innkrevet av pantherrenes soldater med få skrupler, uten respekt for lov og dom. Også bønder som kunne betale, både de harde skattene og ekstraskatt, var utsatt for plyndring av de samme soldatene. Sivilbefolkningen led og gårder og landsbyer ble lagt øde etter hver som lovløsheten bredte seg. Det administrative systemet fortsatte med kongelig rettergang; danehoffet ble innkalt hver år. Men lovløsheten grep om seg med røverbander på ferde de fleste steder, mest i Nordjylland. Dessuten var sjørøveri mot skipsfarten vanlig.

Erik Menved

Med kongemordet på Erik Klipping i år 1286 ble Danmark kastet ut i en urolig tid med borgerkrig. Den nye kongen i Danmark, Erik Menved, var bare tolv år gammel. I formynderregjeringen var det betydelige maktkamper som førte til krig mellom Danmark og Norge 1288–1295. Ved Hindsgavlfreden i september 1295 måtte danskene innrømme de fleste norske kravene. Danskene måtte utlevere arvegods til Eirik II Magnusson og aksepterte at de danske fredløse skulle få vende tilbake uten konsekvenser for disses handlingene. Den unge kongen vokste opp til å bli en ekstra maktarrogant og ærgjerrig mann. Dessuten førte han en aggressiv utenrikspolitikk og brukte harde metoder i indre konflikter, bl.a. i striden med erkebiskop Jens Grand av Lund som hadde støttet de fredløse. En lang urolig politisk periode ble innledet.

Den aggressive utenrikspolitikken dreide seg om å bygge et nytt dansk imperium. Målet var å gjenta Valdemar Seiers bragder et århundre tidligere. I årene 1298 til 1307 hadde danskekongen kjempet seg til en dominerende posisjon i det nordlige Tyskland. Men krigsutgiftene ble større og større. Fra 1306 var det krig og motkrig mellom hertugene i Norge, Sverige og Danmark.

Den danske ekspansjonen i nordlige Tyskland ble mer og mer finansiert med lån i tillegg til skatter. Men Danmarks økonomiske kapasitet var bundet til det intensive landbruket som siden tidlig 1300-tall gjennomgikk den ene krise etter den andre fordi klimaet var i endring. Den varme perioden i middelalderen hadde begynte å ta slutt etter nærmere 500 år. Kaldere og dårligere vær påvirket landbruket som hadde hovedvekt på åkerbruk med hvete i større grad enn tidligere. De gode avlingene uteble år etter år. Dette tok ikke kongen hensyn til, men fortsatte å skattlegge bøndene på en måte som truet med økonomisk kollaps. Opprøret bøndene gjorde Det midtjyske bondeopprøret på Sjælland og Jylland i 1312-1313 ble slått brutalt ned av kongen. Det ble gjennomført massehenrettelser ved siden av at bøndene måtte betale for bygging av nye borger. Det ble også innført en ny ekstraskatt, guldkorn, basert på vurdering av åkrene.

For en improvisering av den danske krigsmakten på de nordtyske områdene iverksatt danskekongen en reform av leidangen med erstatning av oppbud for militær tjeneste med en beskatningsplikt for permanente stående styrker til sjøs og til lands som mer og mer besto av dyre leietropper. Disse gjerne med tysk opprinnelse lønnes med jord eller inntektene fra eiendommer gitt til dem for perioder eller med lån som gikk ut på pant i fast eiendom. De største långiverne som dessuten gjerne tilbyr deres militære kompetanse og ressurser, var de holsteinske grevene Gerhard og hans fetter Johan. Det var en vanlig finaniseringsmetode i samtiden, men som sett i en rekke konflikter rundt på Europa i løpet av 1300-tallet medført det ruin for de uheldige. Kong Erik Menved stoppet ikke opp og bare fortsatte å påføre det danske folket større og større byrder. De første avståelsene kom i 1313, den nye hertug Erik II av Slesvig fikk all krongods i hertugdømmet Slesvig som skilles ut fra kongedømmet Danmark.

Ærø ble pantsatt og gitt til markgrev Valdemar av Brandenburg ved 1315, men han valgt å støtte de tyske fristedene ved Østersjøen deriblant Stralsund som var angrepet av en stor dansk flåte på 145 skip. I det samme året 1316 startet en dansk borgerkrig mellom Erik Menved og hans bror, hertug Kristoffer av Halland og Samsø. Denne striden rammet Fyn som ble overført til de holsteinske grevene i det neste året som pantelen istedenfor lønn for deres tjenester ovenfor danskekongen. I de siste to år var kongestyret satt over styr for Erik Menved som hadde et ulykkelig ekteskap med tap av 14 barn. 13. november 1319 døde danskekongen uten en arving.

Kristoffer II

Med sine siste ord advart Erik Menved det kongelige rådet mot å sette den svake og inkompetente hertug Kristoffer på tronen. Men stormennene som utgjorde det kongelige rådet, fulgte ikke advarselen i deres maktkamp om å sikre seg flere privilegier og større rikdom på bekostning av kongestyret. Under kongevalget måtte hertugen underskrive en hard håndfestning som begrenset hans makt som konge fra 25. januar 1320. Men det danske aristokratiet var kommet for sent ut, store len var underlagt fremmede som nektet å oppgi disse.

Kristoffer II gikk i krig med hertug Henrik av Mecklenburg over byen Rostock og får mange tyske stormenn på sin side mot løfter om belønninger i 1322. En mecklenburgsk invasjon av Skåne ble slått tilbake, men på en høy pris for danskene. Ekspansjonene siden cirka 1300 hadde ledet den nye kongen inn i en forvikling uten slutt. I Danmark mistet han kontrollen over stormennene og erkebiskop Esger Juul av Lund som kom ut i opposisjon. Rügen som hadde vært underlagt danskekongene siden 1168, gikk tapt uten motstand etter det gamle fyrstehuset dør ut i 1325. Det danske imperium begynte å smule opp.

I 1326 rykket den holsteinske grev Gerhard inn i de danske anliggendene, han hadde blitt formynder for den tiårige hertug Valdemar av Slesvig. Gerhard startet en dansk borgerkrig ved å utrope den unge hertugen som konge av Danmark mot en avtale om at hertugdømmet Slesvig (Sønderjylland) aldri skulle forenes med eller knyttes til kongeriket for all fremtid. Kristoffer II først hadde støtte av den nørrejyske adelen og deretter flere stormenn i Sønderjylland mot greven som fant støtte i Jylland og Fyn. Den kongelige hæren gjorde opprør ved et mytteri og tok Erik kongesønn til fange i Korsør. Kongen måtte flyktet til Rostock.

Ved maktovertakelsen hadde grev Gerhard fått kontroll over det danske landet gjennom kong Valdemar 3. Eriksson, som riksforstander betvunget holsteineren seg den politiske makten og hans fetter Grev Johan som hersket fra Plön over sin del av det holsteinske hertugdømmet får Femern, Lolland og Falster i pant. Gerhard etter Slesvig med Sønderjylland var skilt ut, tok selv kontrollen der. Som takk for støtten får Ludvig Albrektsen Skåne og Blekinge mens Laurids Jonsen var gitt Langeland.

Grev Gerhard utskrevet nye skatter på Sjælland som startet det første danske opprøret mot fremmedstyret. Dette ble knust av holsteineren med den sjællandske adelens støtte i slaget ved Thorslundebro 14. september 1328. I 1329 var danskene kommet ut i opprør mot både tyske panteherrene og danske adelige som hadde helt gått på tvers av etablerte rettspraksis. Grev Johan byttet side under borgerkrigen mellom kongene og støttet Kristoffer II som selv slaktet en bondehær ved Vordingborg. Kristoffer II med grevens støtte tok opp kampen med grev Gerhard som i februar 1330 valgt å inngå et forlik.

Kristoffer II ble igjen enekonge etter Valdemar 3. Eriksson avsagt seg kronen og ble hertug av Slesvig på nytt. Forliket medført overførselen av landsdelene Femern, Sjælland og Skåne som pantelen til grev Johan som belønning mens grev Gerhard overtok Fyn. Freden i februar 1330 hadde delt Danmark i to, landet øst for Storebælt var pantsatt til grev Johan og landet vest for Storebælt til grev Gerhard. All kongestyre var gått bort selv om administrasjonen forble intakt for det danske kongedømmet. Men grevene forhindret ikke danskekongen fra å bringe landet under et nytt interdikt for åtte år som i 1298 til 1301. Som forrige gang var en biskop utsatt for mishandling.

I 1331 startet en ny krig mellom grev Gerhard og Kristoffer II Under det avgjørende slaget ved Lohede 29. november 1331 vant grev Gerhard en viktig seier om herredømmet over Danmark, under flukten mot Kiels forulykket kongens eldre sønn Erik, dør senere av sårene. Hans andre sønn Otto ble dessuten tatt til fange av de danske stormennene og holsteneren. Den 10. januar 1332 måtte danskekongen sluttet fred med greven som får Jylland og Fyn i pant for 100 000 mark sølv. Samtidig verdsatt grev Johan sine områder til 100 000 mark sølv.

Forlatt av alle, dro Kristoffer II til Falster og dør den 2. august 1332, etterlatt seg et land i hendene på stormennene av både tysk og dansk bakgrunn med de to grevene av Holsten på toppen. Landet som var delt i to dominerende områder underlagt de mektigste panteherrer, hadde blitt delt mellom stormennene og herrer av borg som len som overtok skattleggingen og innkrevingen av utgiftene fra samfunnet.

Skåne og Jylland

Det tyske hardstyret vekket mye forbitrelse som kom tydeligste fram med skåningenes opprør mot grev Johan som hadde sendt sine soldater dit for beskatning av folket. 300 tyskerne inkludert barn og kvinner ble massakrert av skåningene inni Lund domkirke. Erkebiskop Karl Eriksen Røde umiddelbart dro med en anmodning av de skånske stormennene til Kalmar om hjelp mot grevens hevn.

I Kalmar satt den unge kong Magnus Eriksson av Sverige og Norge som straks etter sendt en hær til Skåne etter møtet den 17. juni 1332. Grevens straffeekspedisjonen ble stoppet uten strid. Etter forhandlingene innløste kong Magnus Eriksson panten på de øst-danske landsdelene mot 34 000 mark sølv eller sju tonn sølv som med nåtidens økonomiske verdi svarer til flere hundre millioner kroner. Magnus Eriksson ble hyllet på Skt. Libers høj til konge av Skåne som var nå i personalunion med Norge og Sverige.

Den siste gjenværende kongesønnen i voksen alder, Otto, hadde sluppet ut av fangenskapet og inngikk en avtale med Ludvig av Brandenburg om hjelp mot Estland som belønning. I året 1331 startet han en krig på Lolland og senere i Jylland. De jyske stormennene og bøndene sluttet seg til tronpretendenten som gjør krav på kongeverdigheten etter sin far.

Men ved Viborg ble Otto kongesønn overvunnet av grev Gerhard under slaget ved Taphede i 1334. Etter nederlaget som var sagt å ha vært nærmeste total ble Otto kastet i fengsel på Segeborg slott i Holsten. Bare en mulig kandidat til kongetittelen var tilbake for hertug Valdemar av Slesvig var avverget fra å gjør krav på nytt.

Utover årene spredte lovløsheten seg gjennom landet, forvansket forholdene for kjøpmenn som ble utsatt for plyndring, forsøk på svindel og regelrett sjørøveri, de tyske soldatene hadde blitt herrer over store områder uten et overhode som kunne underlegge disse et effektiv kontroll for å avverge maktmisbruk og utplyndring. Hanseatene ble spesielt utsatt for dette og kom i mistillit med grev Gerhard både over de danske forholdene og sjørøveriet som var fra grevens egne rekker av soldater utplassert på de danske borgene. Situasjonen hadde begynte å komme utenfor enhver kontroll og etter hertug Valdemar av Slesvig ble myndig i 1336, brøt han helt med sin formynder som stod snart alene mot et sterkere parti av stormenn som ønsket en ny konge. Hertugen besluttet seg om å støtte den unge mannen Valdemar som fremdeles har krav på arverett til kronen som kongesønn etter Kristoffer II

Niels Ebbesen

I 1339 var urolighetene på Nørrejylland blitt så stor at det var snart uproduktiv for grev Gerhard og hans menn at han besluttet seg om å bytte om denne landsdelen mot Sønderjylland som var fremdeles underlagt hertug Valdemar av Slesvigs kontroll. I 11. februar 1340 tvunget grev Gerhard sin nevø til å gå med på byttet. Men først måtte opprøret på Nørrejylland som hadde brutt ut, knuses. Med 11 000 mann dro grev Gerhard sammen med sine sønner Heinrich og Claus nordover gjennom den jyske halvøya i våren 1340. Mens sønnene med 7 000 mann herjet på landet, innkvartert greven seg i Randers med 4 000 mann.

Den jyske væpneren Nils Ebbesen samlet til seg en gruppe på cirka 47 mann som sniket om aften den 1. april 1340 seg inn i byen der de dels narre de holsteinske vaktene, dels omgikk disse fram til bygningen som grev Gerhard hadde sitt losji i. Etter de hadde tatt seg inn i sovekammeret hugget Nils Ebbesen hodet av den overraskende greven som falt død om på gulvet. Nils og hans følgevenner kom seg vekk over Randersbro som ble brutt ned av Sven Trøst så grevens menn ikke kunne forfølge dem. Mordet i Randers utløst panikk i den store hæren som falt fra hverandre etter sønnene forlot dem sammen med liket av deres far.

I 22. april sluttet Gerhards sønnene forlik med Valdemar kongesønn som sammen utarbeidet traktaten i Spandau ved Berlin der avtalen mellom greven og hertugen av Slesvig ble modifisert om til en tillatelse av et kongevalg for en ny konge. Valdemar skulle giftet seg med grevens datter Elisabeth, men han byttet denne bestemmelsen om for et giftermål med hertug Valdemar av Slesvigs søster Helvig en måned senere. Med Helvig som sin kone fra pinsen får han medgift på 24 000 mark sølv.

Den 24. juni 1340 hylles Valdemar IV som konge av Danmark. I de neste tjue år skulle den nye kongen reversere prosessen i landet for en gjenforening av landsdelene som hadde blitt pantsatt for en sum på til sammen 200 000 mark sølv. Han var avverget av Spandau-traktaten fra å støtte det jyske opprøret med Nils Ebbesens ledelse. Dette ble slått ned under et fryktelig slag ved Skanderborg 2. november 1340.

Kilder

Michael Bregnsbo og Kurt Villads Jensen Det danske imperium Storhed og Fald 2005 ISBN 87-11-11879-2
Danmarkshistoriens Årstall Aschehoug Forlag 2002 ISBN 87-11-11597-1

Autoritetsdata