Kristoffer II av Danmark
| Kristoffer II Konge av Danmark | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 29. september 1276 | ||
| Død | 2. august 1332 Aalholm slott | ||
| Beskjeftigelse | Monark  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Eufemia av Pommern | ||
| Far | Erik Klipping | ||
| Mor | Agnes av Brandenburg | ||
| Søsken | Märta av Danmark Richiza Erik Menved Johann III av Holsten | ||
| Barn | med Eufemia: | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
| Gravlagt | Sorø Kloster | ||
| Regjeringstid | 1: 1320–1326 2: 1329–1332 | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Kristoffer II av Danmark (også Christoffer) (født 29. september 1276, død 2. august 1332) var konge av Danmark i to perioder: fram 1320 til 1326 og på nytt fra 1329 og fram til sin død i 1332. Han var bror av den barnløse Erik Menved, sønn av Erik Klipping. Hans navn forbindes i Danmark med nasjonal katastrofe, ettersom hans styre førte til noe nær oppløsning av den danske stat.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Som sønn av Erik Klipping var Kristoffer et kongsemne. Som ung mann med tittelen hertug av Estland støttet han sin brors politikk. Blant annet var det han som arresterte erkebiskop Jens Grand[1] i 1294, men da han senere slo seg sammen med opposisjonen måtte han dra i landflyktighet i 1319.
I 1289–1301 var Kristoffer hertug av Lolland og Falster, 1303–1307 hertug av Estland, og i 1307–1315 hertug av Halland og Samsø. Allerede i Erik Menveds regjeringstid forsøkte Kristoffer å sikre seg en del av kongemakten ved å få de konspirerendes løfte om at han, Kristoffer, ville bli konge når Erik Menved var avsatt. Kongen oppdaget dette, og i 1315 måtte Kristoffer flykte fra landet. I 1318 sammensverget Kristoffer seg med den fordrevne erkebiskop Esger Juul[2] og flere fredløse stormenn mot kongen. De foretok et mislykket angrep på Skåne, men da Erik Menved i 1319 døde uten å etterlate seg en arving, var Kristoffer klar. Erik skal på sitt dødsleie ha advart mot å velge hans svake bror framfor hertug Erik II av Slesvig, som også var på tale. Erik Menved etterlot seg et rike i konkurs og kaos, og stormennene øynet muligheten for å få en svak konge på tronen. Den 25. januar underskrev Kristoffer i Viborg en håndfestning, den første gangen et slikt dokument ble benyttet ved en kroning, og han ble hyllet som konge på landstingene. I 1324 ble han kronet med sin sønn Erik Kristoffersen som medkonge.
Et konkurs kongedømme
[rediger | rediger kilde]Storparten av Danmark var pantsatt til tyske og danske stormenn. Håndfestningen Kristoffer hadde signert, begrenset i stor grad hans mulighet for å innkreve skatter. Regjeringen ble anført av marsk Ludvig Albrektsen av Eberstein som ville ha garanti for at Kristoffer respekterte alle krav i håndfestningen, der han hadde lovet å lette skattene, at borgerne skulle få handle «uden told og tynge», og danehoffet innkalles hvert eneste år. Stormennenes krigsplikt ble nedsatt, og kongen forpliktet seg til å rive ned kongelige festninger, hvorav mange var bygd under Erik Menved. De tre gamle slottene i Kolding, Ribe og Skanderborg var unntatt. Men dette løftet ble, som de fleste andre, i liten grad innfridd.
Kristoffer var meget aktiv i Nord-Tyskland, og etter flere falske løfter lyktes det ham å bli anerkjent som lensherre over fyrstedømmet Rostock. Økonomisk kostet dette dyrt, og han skrev ut nye skatter i strid med håndfestningen. Flere av stormennene, blant andre Ludvig Albrektsen av Eberstein, allierte seg med de holsteinske grever og organiserte opprør i Jylland og på Fyn som snart bredte det seg til Sjælland. I 1326 hadde den mektige grev Gerhard («den kullede (= skallede) greve») erobret både Jylland og Fyn. Kristoffers sønn Erik forsøkte et motangrep, men måtte kapitulere ved Korsør og satt som fange på Haderslevhus. Kristoffer flyktet fra Danmark med restene av det kongelige skattkammer og sammen med sin dronning og sønnen Valdemar Atterdag til Nord-Tyskland. Kristoffer opptok et større lån og vendte tilbake til Danmark med en hær bestående av tyske leiesoldater for å nedkjempe motstanderne, men fant ingen støtte i den danske befolkningen. Isteden sendte grev Gerhard den danske hæren mot ham, og Kristoffer måtte nok en gang flykte fra landet.
Under Valdemar III
[rediger | rediger kilde]De holsteinske og danske stormenn valgte da den 11 år gamle hertug Valdemar av Slesvig som konge. Han var i slekt med kong Abel av Danmark og dermed arveberettiget. På grunn av Valdemars unge alder ble morbroren hans, grev Gerhard, «den kullede greve», valgt som riksforstander og guttens formynder, dvs. Danmarks reelle hersker.[3] Det ble også bestemt at samme person ikke kunne være både konge av Danmark og hertug av Slesvig. Gerhard III gjorde seg da til den nye hertug av Slesvig, samtidig som han styrte kongedømmet Danmark på unge Valdemars vegne. Samtidig tok Knud Porse (gift med den norske kongsdatteren Ingebjørg Håkonsdatter) Halland for seg selv, som takk for de tjenester han hadde gitt grev Gerhard og grev Johan av Holsten. Den påfølgende krangel mellom stormennene i deres kamp for å stykke opp Danmark til egen fordel, brøt opp den allianse de hadde inngått, og som hadde tvunget Kristoffer ut av landet.
Fram til 1329 levde Kristoffer i landflyktighet, men det voksende kaoset i stormennenes Danmark, og friksjonene mellom Gerhard III og hans fetter, Kristoffers halvbror grev Johan av Holsten, ga den avsatte kongen en ny sjanse. Ved hjelp av Henrik av Mecklenburg sto Kristoffer fast ved Vordingborg med 2.000 tyske riddere i full rustning. Beklageligvis for Kristoffer lot de seg omringe og tvunget til å kapitulere. Etter et bondeopprør i Jylland som ble nådeløst knust av grev Gerhard, bønnfalt bøndene i Skåne den svenske kongen Magnus Smek om han kunne styre dem. Kong Magnus aksepterte, og Danmark opphørte som et samlet kongedømme.[4]
Det vakter stor misnøye at Danmark var på utenlandske hender, og Johan av Holsten fikk Kristoffer anerkjent som konge i Skåne og på Sjælland. Det førte til full konflikt mellom Danmarks største kreditorer, grev Gerhard (med Fyn som len) og Johan 3. (med områdene øst for Storebælt som len).
Andre kongeperiode
[rediger | rediger kilde]Kristoffer tok Johans parti, men i 1331 beseiret grev Gerhard dem i et slag på Kropp hede nord for Dannevirke. Kristoffers sønn Erik, som året før hadde giftet seg med grev Gerhards søster Elisabeth, omkom i Kiel etter et fall med hesten under flukten.[5]
Kristoffers andre sønn, Otto, hertug av Estland og Lolland, ble tatt til fange i 1334 etter nederlaget på Tap hede ved Viborg. Hele Danmark var dermed på stormennenes hender. Å få landet tilbake, ville koste 200.000 mark sølv. Dette var bare for jorden; den samlede gjelden var mye større. I Sakskøbing på Falster ble den avsatte kongen utsatt for en holstener og en danske som prøvde å røyke ham ut av huset han hadde søkt tilflukt i. Som eneste utvei rømte Kristoffer opp gjennom skorsteinen. Da hans sønn Valdemar senere ble konge, tvang han gjerningsmennene til å betale en større oppreisning.[6]
Sin siste tid satt Kristoffer fengslet på festningen Ålholm[7] på Lolland, hvor han døde som en ruinert og nedbrutt mann året etter.
Han hadde skjenket Sorø kloster gods i 1315 for å sikre seg en standsmessig gravferd hos munkene, og både han og dronning Eufemia ligger gravlagt i klosterkirkens kor. De to liggende bronsefigurene av kongeparet er de første av sin type i Danmark.[8]
Etter Kristoffers død gikk Danmark helt i oppløsning, og det tok åtte år før Danmark igjen fikk en konge.[9]
Ettermæle
[rediger | rediger kilde]Ved Kristoffers død hadde Danmark opphørt som et formelt kongedømme, og de neste åtte årene var det underlagt ulike panthavere og tysk militærstyre.
Historiens dom over Kristoffer har vært meget hard, og han har vært vurdert som en svak, upålitelig og udugelig tyrann – «kongen som pantsatte Danmark til tyskere». Det er noe urettferdig, da han ble tvunget til å videreføre arven etter sin forgjenger. Å pantsette eiendom var vanlig praksis blant adel og konger for å skaffe raske penger. Det vil også være ukorrekt å kalle ham en passiv hersker. Danske og tyske adelsmenns makt, sammen med den danske kirke, fjernet effektivt hans muligheter for å gjøre endringer.
Kristoffer hadde tre sønner, Erik, Otto og den yngste, Valdemar, som overtok den danske tronen i 1340.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Jens Grand»
- ^ «Esger Nielsen Juul»
- ^ «Christoffer 2.», Nationalmuseet
- ^ Hvitfeldt, Arild: Danmarks Riges Krønike
- ^ «Erik, utvalgt konge»
- ^ Ove Røsbak: Margrete, Nordens dronning, forlaget Gyldendal, Oslo 2004
- ^ «Ålholm slott»
- ^ Kongegravene i Sorø
- ^ «Christoffer 2.», Nationalmuseet