Den edle åttedelte veien
Den edle åttedelte veien (pāḷi: ariyo aṭṭhaṅgiko maggo, singalesisk: ආර්ය අශ්ටාංගික මාර්ග, sanskrit: āryāṣṭāṅgamārga, devanagari: आर्याष्टाङ्गमार्ग, burmesisk: မဂ္ဂင်ရှစ်ပါး, thai: อริยมรรคมีองค์แปด, tibetansk: འཕགས་པའི་ལམ་ཡན་ལག་བརྒྱད་པ་, wylie: ‘phags pa’i lam yan lag brgyad pa, mongolsk: qutuγtan-u naiman gesigün-ü mör, kinesisk: 八正道, pinyin: bāzhèngdào, koreansk: 팔정도, romanisering: paljeongdo, japansk: 八正道, rōmaji: hasshōdō) er en av de grunnleggende lærdommer (dharma) til Buddha.[1] I buddhismen beskrives den som den fjerde av de fire edle sannheter: Sannheten om den veien som leder til lidelsens (dukkha) opphør og til opplysning.[2] Den første av de åtte delene («korrekt syn») inneholder også en forståelse av disse fire edle sannheter.
Alle åtte delene av veien begynner med ordet «korrekt», som er en oversettelse av sanskritordet samyañc og paliordet sammā: Korrekt syn (samyakdṛuṣṭi), korrekt intensjon (samyaksaṃkalpa), korrekt tale (samyagvāc), korrekt handling (samyak-karmānta), korrekt levevis (samyagājīva), korrekt bestrebelse (samyagvyāyāma), korrekt oppmerksomhet (samyaksmṛti) og korrekt konsentrasjon (samyaksamādhi). Ordet samyañc kan også oversettes med «fullkommen», «koherens», «perfekt», «ideell», «sunn», «vis» og «dyktig».[3] I den tidligste buddhismen var de to siste delene av veien, meditasjon (dhyāna) og samādhi, kjernen i den soteriologiske praksis.[4] Innenfor senere retninger av buddhismen ble innsikt eller visdom (prajñā) det sentrale soteriologiske instrument, noe som ga en annerledes oppfatning av veiens struktur.[4][5]
Theravādaskolen lærer at veien leder til utviklingstadiet arhat («den verdige»), en som ikke kommer tilbake (reinkarneres).[6] Skolen oppsummerer også veien i form av prajñā (visdom, del 1-2), sīla (etisk oppførsel, del 3-5) og samādhi (del 6-8).[6] Mahāyānaskolene på sin side oppfatter arhat-idealet nærmest som egoistisk, og setter det opp i mot veien til en bodhisattva som arbeider for å realisere buddhanaturen i alle levende vesener.[6]
Den åttedelte veien blir brukt for å utvikle innsikt i fenomenenes eller virkelighetens sanne natur, og for å oppløse grådighet, hat og illusjoner. Den lærer at ved å kontrollere seg selv, kultivere disiplin, og praktisere oppmerksomt nærvær og meditasjon, kan munker og nonner oppnå nirvāṇa og oppheve deres begjær og akkumuleringer av karma, og på denne måten stanse deres gjenfødsel og lidelse.[7] I dhammacakkappavattana sutta, som er en del av pālikanonen, settes det likhetstegn mellom den åttedelte veien og middelveien.[2] Dette er bare delvis riktig, all den tid begrepet «middelveien» – både innenfor theravāda og mahāyānaskolene, har langt flere betydninger som vi ikke kommer inn på her.
I buddhistisk symbolikk er den edle åttedelte veien ofte representert ved hjelp av dharmachakra – «dharmas eller lovens hjul», og de åtte eikene representerer veiens åtte elementer.
Opprinnelse
[rediger | rediger kilde]Ifølge pāḷikanonen til Theravāda, såvel som enkelte āgamas i den kinesiske buddhistiske kanon, ble den edle åttedelte veien gjenoppdaget av Gautama Buddha under hans søken etter opplysning. Skriftene forteller om en gammel vei som hadde blitt fulgt og praktisert av alle tidligere tiders Buddhaer, og som førte til selvoppvåkning og frigjørelse. I Nagara sutta, som er en del av majjhimanikaya («de mellomlange avhandlinger») i sutta pitaka, brukes en lignelse om en reisende som vandrer gjennom en skog og oppdager en urgammel og forlatt by. Den reisende kunngjør sin oppdagelse for kongen, som sørger for å restaurere byen. Byen er symbolet på en urgammel vei, og dens restaurering symboliserer etableringen av buddhismen. Teksten legger følgende ord i munnen på Buddha:
På samme måte så jeg en urgammel sti, en urgammel vei, som de fullkomment selvoppvåknede i forgangne tider hadde vandret på. Og hva er denne urgamle stien, denne urgamle veien, som de fullkomment selvoppvåknede i forgangne tider hadde vandret på? Jo, nettopp denne noble åttedelte veien: rett syn, rett aspirasjon, rett tale, rett handling, rett levevis, rette bestrebelser, rett oppmerksomhet, rett konsentrasjon ... Jeg fulgte denne stien. Og ved å følge den kom jeg til direkte kunnskap om aldring og død, direkte kunnskap om opprinnelsen til aldring og død, direkte kunnskap til opphør av aldring og død, direkte kunnskap om veien til opphør av aldring og død. ... Ved å vite dette direkte, kunne jeg avsløre det for munker, nonner, legmenn og legkvinner ...
Nagara sutta, Nidana Vagga, 12. Nidana-samyutta 65.[8]
En tilsvarende beskrivelse er å finne i Sarvāstivāda-skolens tekst Samyukta Agama i den kinesiske buddhistiske kanon.[9][a]
Den edle åttedelte veien praktiseres forskjellig av ulike buddhistiske skoler. Avhengig av skole, kan den praktiseres i sin helhet, delvis eller i modifiserte former. Hver linje praktiserer den på en måte som er mest egnet for de studerende som tiltrekkes den aktuelle linje.
I tillegg finnes det alternative definisjoner av veien. Ekōttarāgama,[10] som viser innflytelse fra dharmaguptaka og mahāsāṃghika, inneholder en beskrivelse av den edle åttedelte veien som divergerer fra pālikanonen.[11][b]
Trefoldig inndeling
[rediger | rediger kilde]| Inndeling | Den åttedelte vei |
|---|---|
| Visdom (sanskrit: prajñā, pāli: paññā) | 1. Rett syn |
| 2. Rett intensjon | |
| Etisk oppførsel (sanskrit: śīla, pāli: sīla) | 3. Rett tale |
| 4. Rett handling | |
| 5. Rett levevis | |
| Konsentrasjon (sanskrit og pāli: samādhi) | 6. Rett bestrebelse |
| 7. Rett oppmerksomhet | |
| 8. Rett konsentrasjon |
Noter
[rediger | rediger kilde]- ^ Saṃyukta Āgama er en Sarvastivadatekst som tilsvarer Saṃyuttanikāya i Sutta pitaka hos Theravādaskolen. Den ble oversatt til kinesisk av Guṇabhadra (求那跋陀羅) under Song-dynastiet (宋), 435-443 e.Kr. Deler av teksten er også bevart på sanskrit og i en tibetansk oversettelse.
- ^ Ekottara Āgama – ordrett «nummererte foredrag», er en indisk buddhistisk tekst som bare er bevart i en kinesisk oversettelse.[10] Tittelen refererer til tekstens organisatoriske prinsipp.[11] Teksten ble oversatt til kinesisk under tittelen zēngyī-ahánjīng (增壹阿含經) i år 384 e.Kr. og ble redigert av Gautama Saṃghadeva i årene 397-398 e.Kr. Det ble tidligere antatt at teksten var blitt skrevet innenfor Sarvāstivādaskolen, men det har senere blitt påpekt at den viser innflytelse fra mahāsāṃghika.[11] Den inneholder også idéer om bodhisattvaer og de seks paramitas, som vanligvis tilskrives skolen mahāyāna.[12] Tekstens omtale av de 250 regler av Prātimokṣa for munker, er bare forenelig med skolen Dharmaguptaka.[13] Dharmaguptakavinaya, som også er bevart i den kinesiske buddhistiske kanon under tittelen «Vinaya i fire deler» (kinesisk: 四分律; pinyin: Sìfēn Lǜ),[14] inneholder 250 regler for munker og 248 regler for nonner.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Brekke 1999.
- ^ a b Thanissaro 1993.
- ^ John Allan. «The Eight-Fold Path» (på engelsk). Buddha Dharma Education Associaton & BuddhaNet. Arkivert fra originalen 2. februar 2014. Besøkt 12. februar 2014.
- ^ a b Vetter 1988.
- ^ Bronkhorst 2000.
- ^ a b c Harvey 2000.
- ^ Raju 1985.
- ^ Thanissaro Bhikkhu. «Nagara Sutta». Access to Insight. Besøkt 6. mai 2008.
- ^ «Samyukta Agama, sutra no. 99, Taisho vol 2, page 80». Arkivert fra originalen 23. september 2008. Besøkt 27. oktober 2008. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. september 2008. Besøkt 12. februar 2014.
- ^ a b Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 2, tekst nr 125, Tripitaka Koreana bind 18, tekst nr 649,
Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經), bind 32, tekst nr 699, side 1-613, Nanjio, tekst nr 543 - ^ a b c Sujato Bhikku: "About the EA" Arkivert 3. juli 2007 hos Wayback Machine., ekottara.googlepages.com, besøkt 14. februar 2014.
- ^ Sonil 2006 & , side 31.
- ^ Warder 2000 & , side 6.
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 22, tekst nr 1428, Tripitaka Koreana bind 23, tekst nr 896,
Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經), bind 40, tekst nr 973, side 235-975, Nanjio, tekst nr 1117
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Brekke, Torkel. (1999). «The Religious Motivation of the Early Buddhists.». Journal of the American Academy of Religion, s. 860 (på engelsk). 67 (4, desember 1999).
- Bronkhorst, Johannes. (1993). «The Two Traditions Of Meditation In Ancient India» (PDF). Motilal Banarsidass Publishing, 1993, nytrykk 1. januar 2000. ISBN 81-20-81114-3. ISBN 978-8-12081-114-0.
- Harvey, Peter (2000). An introduction to Buddhist ethics : foundations, values and issues. Cambridge: Cambridge Univ. Press, side 123-124. ISBN 05-21-55394-6. Sjekk
|isbn=-verdien: invalid character (hjelp). - Hwang, Soonil. (2006). Metaphor and Literalism in Buddhism: The Doctrinal History of Nirvana. Taylor & Francis, 5. september 2006. ISBN 02-03-00193-1. ISBN 978-0-20300-193-6.
- Raju, P. T. (1985). Structural Depths of Indian Thought. State University of New York Press. ISBN 978-0-88706-139-4.
- Thanissaro Bhikkhu (1993). Dhammacakkappavattana Sutta: Setting the Wheel of Dhamma in Motion (SN 56.11), translated from the Pali. Access to Insight (Legacy Edition).
- Warder, A. K. (2000). Indian Buddhism, Volum 6 av Buddhism Series. Motilal Banarsidass Publ., 1. januar 2000. ISBN 81-20-81741-9. ISBN 978-8-12081-741-8.
- Wetter, Tilmann (1988). The Ideas and Meditative Practices of Early Buddhism. BRILL, 1988. ISBN 90-04-08959-4.