Hopp til innhold

Midtøsten-konflikten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Arabiske-Israelsk konflikt

Israel og medlemmer av Den arabiske liga
DatoTidlig 20. århundre - nåtid
StedMidtøsten
ResultatPågående
Stridende parter
Arabiske land
Israel
Fredsavtaler
Israel–Palestina-konflikten
Konflikt: Arabisk-israelske konflikten

Sentral-Israel siden av Vestbredden og Gazastripen, 2007
DatoTidlig 20. århundre - nåtid
StedIsrael, De palestinske territoriene
ResultatPågående
Stridende parter

Palestinerne
Israelerne
Fredsprosess

Midtøsten-konflikten, også kjent som den israelsk-arabiske konflikt, er en pågående konflikt mellom jødene, fra 1948 staten Israel, og de omkringliggende arabiske landene. Konflikten har sin bakgrunn i politiske og nasjonalistiske konflikter over motstridende territorielle ambisjoner mellom den jødiske og den arabiske befolkningen i Palestina ved sammenbruddet av Det osmanske rike.

Midtøsten-konflikten utgjør de regionale og globale dimensjonene av Israel–Palestina-konflikten. Konflikten spores tilbake til FNs delingsplan for Palestina av 1947 og opprettelsen av Israel. Mens den regionale dimensjonen er knyttet til Israels skiftende forhold til sine arabiske naboland, knyter den globale dimensjonen an til stormaktenes oppdeling av Det osmanske rike, som frontlinje i Den kalde krigen, avkolonisering, USAs støtte til Israel og FNs rolle.[1]

Historie

Gjennom historien har Kanaan/Palestina/Israel vært et geopolitisk møtepunkt mellom tre kontinenter, et viktig knutepunkt under skiftende styresett og bebodd av skiftede folkegrupper. To monoteistiske religioner har sitt opphav her, og tre regner byen Jerusalem blant sine helligste steder.

Eldre historie

Utdypende artikler: Oldtidens Israels og Judeas historie og Palestinas historie

Ved inngangen til første årtusen av vår tidsregning var området bosatt av flere semittiske folkegrupper, blant andre fønikere, israelitter, filistere og arameere. Området var i tur og orden under israelittisk, babylonsk, persisk, hellenistisk, jødisk og romersk herredømme. Etter Bar Kokhba-opprøret mot romerne (132–135 e.kr.) ble jødene fordrevet fra Jerusalem, hebraisk døde ut som talespråk og navnet Israel ble i erstattet med Syria-Palestina.

På 300-tallet ble Syria-Palestina en del av Østromerriket (Det bysantinske riket), og regionene Syria-Palestina, Samaria, Galilea og Peraea ble omorganisert til en region kalt Palestina. Under bysantinsk styre ble området i løpet av århundrene som fulgte et senter for kristendommen.
Det bodde fremdeles jøder i området.

Det persiske Sasanide-dynastiet invaderte Palestina i år 613, i 634 invaderte Rashidun-kalifatet og de kristne i Jerusalem overgav seg i år 638. Området fikk navnet Jund Filastin, og var under islamsk styre frem til Kongeriket Jerusalem ble etablert i 1099, og deretter under skiftende kristent og islamsk (kurdisk og mammelukkisk) herredømme frem til Det osmanske riket erobret det i 1516. Det forble en del av Det osmanske riket i 400 år.[2]

Moderne historie

Den konkrete bakgrunnen for konflikten i Midtøsten har sitt opphav i den økende jødiske immigrasjonen til Israel fra slutten av 1800-tallet[3] og mellom første og andre verdenskrig.[4] Konfrontasjonene begynte særlig å akselerere da de arabiske palestinerne på 1930-tallet i økende grad ble klar over at mange av de nyankomne jødene hadde planer om å opprette en jødisk stat i området. Den første oppbyggingen mot konflikten skjedde imidlertid fra starten av 1800–tallet.

1798–1917

Demografisk utvikling i perioden

Napoleons invasjon av området i 1798 hadde store konsekvenser, og senere vanstyre fra osmanske og egyptiske herskere gjorde leveforholdene vanskelige i Palestina. I løpet av årene som fulgte flyktet store deler av befolkningen, både jøder og arabere, og bosatte seg i tryggere land. Gjennom 1800–tallet gjorde den palestinske befolkningen en rekke opprør mot de utenlandske styresmaktene. Ifølge det israelske MidEastWeb kan disse, ved siden av at de gjorde forholdene i området mindre levelige, også ha vært med på å lamme den palestinske nasjonalfølelsen.[5]

Den amerikanske forfatteren Mark Twain gir en beskrivelse av Palestina i 1867 i reiseskildringen The_Innocents_Abroad. Ifølge ham var landet «en ødemark, ubefolket, ubefolkede ørkener, med barbariske innbyggere, Jerusalem minner om en amerikansk landsby, livløst, fattigdomspreget og trist landskap.»[6]Pro-sionistiske kommentatorer og forfattere som Ramon Bennett[7] og Joan Peters har brukt Mark Twains beskrivelser av området som et argument for at landet var relativt ubebodd før den jødiske innvandringen.[8]

Ifølge det israelske MidEastWeb var det i 1880 ca. 400 000 innbyggere i Palestina. Av disse var ca. 24 000 av jødisk opprinnelse.[5]

Fremveksten av jødiske nasjonalistiske bevegelser

Gjennom de siste århundrene har jødene stadig blitt utsatt for forfølgelser fra kristne og muslimer. Dette omfatter alt fra det katolske Spanias harde utkastelsesdekret av 1492 da tusenvis av jøder måtte flykte fra landet[9], via de sterke anti-semittiske strømningene i Europa, særlig i Tsar-Russland der det kom til flere pogromer på 1800-tallet[10], til overgrep og massakrer i den muslimske verden[11] som ofte inkluderte dødsstraff for blasfemi pga. den jødiske tro i Nord-Afrika og Det osmanske rike.[12] På grunn av disse forfølgelsene fra muslimer og kristne vokste det fram nasjonalisme blant noen jøder på 1800-tallet.

1857 Osmanske landreformer – Fremvekst av palestinsk nasjonalisme

Det osmanske rike innførte i 1857 The Ottoman Land Code and Registration Act. Dette var en lov som krevde at landeiere formaliserte sitt eierskap over jorden.[4] Motivet for loven var økt osmansk kontroll, økte skatteinntekter, samt militærtjeneste for landeiere.[4]
Før 1857 var eiendomsretten til land i Palestina hovedsakelig basert på lokale tradisjoner, hevd og muntlige overføringer. Samfunnet var semi-litterært, og landet ofte eid i fellesskap (musha') av innbyggerne i de lokale landsbyene, en mindre andel var eid av familier og enkeltindivider.[4]

Det var betydelig motstand mot loven på grunn av en økende motstand mot Det osmanske riket og den tyrkiske nasjonalismen. Landområder ble registrert på lokale osmanske embetsmenn og forretningsmenn. Landsbyers jord ble også i mange tilfeller registrert på enkeltpersoner i landsbyene, istedenfor å bli fordelt.[4]
Senere, under det britiske mandatet, ble land som var udyrket (matrūk) registrert på den britiske høykommissæren.[4]
I praksis bidro loven til at eierskapet over store deler av landet ble samlet på statens og noen få private eiers hender. Innbyggerne ble gjort til leilendinger i et føydalsystem der landeierne i mange tilfeller aldri hadde sett jorden de eide.[4]

Loven fikk i starten lite innvirkning på dagliglivet i Palestina. Bøndene kunne fortsette å dyrke jorden som før, merket ingenting til at den hadde blitt registrert på nye eiere, og det gikk i mange tilfeller lang tid før registrerte eiere, eller nye eiere som hadde kjøpt jorden av disse, kom og gjorde krav på den. De jødiske historikerne Abraham Granott og Robert H. Eisenman har hver for seg påpekt at et stort antall rettssaker ble ført over landrettigheter, og at det at enkeltindivider stadig ikke fikk tilkjent sine landrettigheter, når de oppdaget at de hadde behov for dette, var en viktig årsak til fiendtlighetene som blusset opp mellom arabiske palestinere og jødiske palestinere under det britiske mandatet. Dette var også en signifikant faktor blant årsakene til fremveksten av en arabisk palestinsk nasjonalfølelse og nasjonalisme.[4]

1873 Jøder får kjøpe land i Palestina. Lokale palestinske opprør

I 1873 kom en ny osmansk lov som gav jøder rett til å eie land i Palestina. Jødisk oppkjøp av land begynte allerede da, blant annet støttet av europeiske jødiske organisasjoner som ble dannet for dette formålet.[trenger referanse] Ved slutten av det britiske mandatet hadde jøder kjøpt eierskap til 2 000 000 dunam (200 000 hektar) land, hovedsakelig fra store landeiere.[4]

Opprør fra arabiske palestinske bønder som ble jaget fra landet de levde på er dokumentert allerede fra 1884.[trenger referanse]

1917–1946 Britisk styre

Chaim Weizmann (til venstre) og den senere kong Feisal I av Irak, 1918. Weizmann har her på seg tradisjonelle arabiske klær som et tegn på vennskap og respekt. I Feisal-Weizmann-avtalen i 1919 åpnet araberne for et jødisk hjemland i Palestina.

Den første verdenskrig førte til Det osmanske rikets endelige fall, og britene overtok styringen av Palestina. Britene drev et politisk dobbeltspill både under og etter første verdenskrig, og inngikk hemmelige avtaler både med russere, franskmenn, jøder og arabere. Med franskmennene inngikk de Sykes-Picot avtalen, hvor de avtalte hvordan de skulle dele området mellom seg; palestinerne ble lovet selvstyre; og i et brev fra den engelske utenriksministeren til den engelske sionistlederen Lord Rothschild i 1917, senere kalt Balfourerklæringen, sa utenriksministeren seg enig i at jødene burde få sin egen stat. Det fremholdes at dette dobbelspillet la grunnlaget for mye av den konflikten vi ser i dag. De delte f.eks. ut over 70% av mandatområdet som lå øst for jordanelven til sin venn Abdullah, som dannet det som nå er staten Jordan. [13][14]

1919 Sionistiske representanter på fredskonferansen i Paris

På fredskonferansen i Paris i 1919 skulle Midtøstens fremtid avgjøres, etter at Det osmanske riket hadde tapt områdene til de allierte. De sionistiske representantene som deltok på konferansen sa at Golanhøyden, Jordandalen, det som nå er Vestbredden, og den libanesiske elven Litani, var essensielle som landets økonomiske fundament. De gjorde det også klart at Palestina må ha [...] kontroll over sine elver og deres kilder.[15]

1919 Syrerne gjør krav på Palestina

Etter Det osmanske rikets fall krevde også syrerne sin uavhengighet. I den syriske kongressens memorandum til King-Crane-kommisjonen i 1919 ber de om uavhengighet for et Syria som strekker seg ned til Akaba i syd og til Middelhavet i vest, og ber om at «den sydlige delen av Syria, kjent som Palestina,»[16] ikke skal deles fra resten av landet.[16]

1920–21 San Remo-konferansen. Palestinske demonstrasjoner og kamper

Balfourerklæringen ble bekreftet ved San Remo-konferansen i 1920. På arabisk-palestinsk side ble det hevdet at det var et svik at de ikke fikk selvstyret de var lovet. Med bakgrunn i den allerede tilspissede konflikten mellom palestinere og jøder opplevdes støtten til en israelsk stat som ble gitt på konferansen som en ekstra fornærmelse. Økt jødisk innvandring skapte allerede stor misnøye, og det hjalp ikke at Sir Herbert Samuel, en britisk jøde, ble satt inn som høykommissær for området.[14]
Da den britiske generalen Louis Bols i 1920 erklærte innføringen av Balfourerklæringen brøt det ut demonstrasjoner og opptøyer i Jerusalem. Etter en måned forbød Bols alle demonstrasjoner. I mai 1921 brøt det ut nye opptøyer i Jaffa, og flere titalls jøder og palestinere ble drept.[14]

1920-48 Det britiske Palestina-mandatet

Storbritannia fikk i 1920 ansvaret for Palestina-mandatet, og dette området omfattet både dagens arabiske stat Jordan og dagens Israel og de palestinske områder. Allerede i 1922 ble 77 % av mandatet skilt ut til palestinske arabere i øst, og dette området ble i 1946 selvstendig under navnet Jordan. Dermed var det fra 1922 kun 23 % av Palestina-mandatet som var åpent for en opprettelse av en jødisk/israelsk stat. I tillegg var det mange arabere som ikke bodde i området der staten Jordan ble opprettet og som derfor også måtte få en løsning. Mandatområdet som ble delt i 1947 var derfor kun Vest-Palestina.[trenger referanse]

1922 Folkeforbundet ratifiserer balfourerklæringen

I 1922 ratifiserte Folkeforbundet (Leage of Nations – forløperen til FN) Balfourerklæringen.[14]

1929 Baraqopprøret (palestinsk)

I 1929 brøt det ut et nytt opprør, senere kalt Baraq-opprøret (etter det arabiske navnet på Vestmuren (Klagemuren.) Uroen skyldtes jødiske rabbineres forsøk på å annektere Vestmuren, som både araberne og jøder anser som et hellig sted; for arabernes del fordi den utgjør en del av vestveggen på Al-Aqsa-moskéen, for jødene fordi den er en rest av støttemuren etter det jødiske tempelet Herodes bygde i Jerusalem, som ble ødelagt av romerne i år 70.

Opptøyene spredde seg raskt til resten av landet, og det ble utkjempet kamper mellom arabere og sionister støttet av britiske tropper. Flere hundre ble drept på begge sider.[trenger referanse]

En undersøkelseskommisjon sendt ut av Folkeforbundet konkluderte med at Vestveggen var av muslimsk tilhørighet, men at jødene med visse begrensninger hadde rett til å komme dit for å be.[14]

1929 Shaw–kommisjonen

John Ruedy noterte følgende: "Landeksperten som representerte jødene foran Shaw–kommisjonen i 1929 påsto at 90 % av oppkjøpt land frem til da stammet fra godseiere uten lokal tilhørighet. I løpet av 30-tallet sank denne andelen til 80 %, og i løpet av mandatets siste tiår var det kommet ned i 73 %". Videre hadde britenes forbud mot jødisk eierskap til jord i Palestina øst for Jordan-elven ført til en konsentrasjon og dermed en intensivert bølge av jødiske oppkjøp vest for Jordan-elven.[4]

1936–39 Palestinsk generalstreik, opprør og kamper

Ut over 1930–tallet økte presset på den palestinske befolkningen, og mange ble tvunget til å flytte fra sine landområder på grunn av den jødiske innflyttingen etter fremveksten av nazismen i Europa. Allerede i 1936 ankom 61 000 jøder, og de utgjorde da en tredjedel av befolkningen.[14]

I 1935 ble Shaikh Izz al-Din al-Qassam drept av britene. Hans etterfølgere, startet sammen med presidenten for den nylig dannede politiske koalisjonen United Front, Haj Amin al-Husayni generalstreiker i Jaffa og Nablus i 1936. De utførte også angrep på britiske installasjoner og oljeledninger. I løpet av året spredde opprøret seg til resten av landet.[14]
Et av de tre hovedkravene fra den palestinske organisasjonen United Front var å forby alt videre salg av arabisk eid land til jøder, og å stanse innvandringen.[4]
Britene sendte en ny undersøkelseskommisjon, og kampene stilnet litt av mens undersøkelsene pågikk, men de blusset opp igjen da kommisjonen konkluderte med at Palestina burde deles opp i to stater, en arabisk og en jødisk. Kampene økte i styrke i 1937 og –38, frem til britene erklærte unntakstilstand, og arresterte palestinernes ledere. På palestinsk side hadde da 5 000 blitt drept og 15 000 såret.[14]

1947–1950 opprettelsen av og konflikter rundt staten Israel

FNs delingsplan for Palestina fra 1947. Vedtatt av generalforsamlingen, men avvist av sikkerhetsrådet.

Midtøsten-konflikten inneholder flere dimensjoner, først og fremst det palestinske folkets og araberstatenes motstand mot dannelsen av staten Israel (mai 1948), noe som førte til den arabisk-israelske krig i 1948, og fra 1967 deres kamp mot israelsk okkupasjon av Vestbredden og Gaza.

Den israelske statens overtakelse av landområder

I forbindelse med opprettelsen overtok den israelske staten alt land som var registrert på den britiske staten, høykommissæren, og andre britiske embedsmenn. Dette utgjorde 70 % av alt israelsk land. I tillegg ble det utstedt sikkerhetsordrer for en del landområder. De ble tømt for folk, og ble så etter en tid erklært for å være udyrket, og derfor statlig.[4]

1950–1970 Flere israelsk–arabiske kriger. Utvidelse av Israels grenser

Til støtte for den palestinske befolkningen har de arabiske statene direkte eller indirekte involvert seg i en rekke politiske og militære konflikter med Israel. Etter krigen i 1948 har Israel vært i militære konflikter med andre land i regionen i 1956, 1967 og 1973. Dernest har konflikten mellom Israel og den palestinske motstandsbevegelsen ført til israelske invasjoner av Libanon og flerårig okkupasjon av deler av Sør-Libanon, på grunn av angrep mot Israel fra disse områdene. Etter seksdagerskrigen i 1967 okkuperte Israel også territorier fra Egypt, Jordan og Syria.

Også Frankrike og Storbritannia var delaktig i konflikten en kort periode under Suez-krisen i 1956, hvor de to stormaktene samordnet et angrep på Egypt med Israel. Krigen resulterte i Israels okkupasjon av Sinai og opprettelsen av en FN-kontrollert buffersone på halvøya, samtidig som stormaktene ikke oppnådde sine politiske målsettinger om å gjenoppta kontrollen over Suezkanalen.

Opprettelsen av PLO i 1964

De arabiske palestinerne hadde vært i konflikt med de jødiske palestinerne og opprettelsen av den israelske staten i 1948, og i 1964, tre år før seksdagerskrigen, ble PLO, Palestine Liberation Organization, opprettet.[17] Organisasjonens opprinnelige mål var å frigjøre Palestina, og å utslette staten Israel. I første omgang innebar dette geriljakrig fra det jordansk-okkuperte Vestbredden. Da området falt ut av jordanernes hender, fortsatte PLO kampen fra østbredden av Jordan-elva, hvor de i 1968 utkjempet det velkjente slaget om Karameh med israelske styrker. Militsens tilstedeværelse i Jordan førte til slutt til borgerkrig i landet, kjent blant palestinere som sorte september i Jordan. Til tross for en syrisk inngripen på palestinernes side ble konflikten vunnet av det jordanske kongehuset, og PLO ble kastet ut av landet.

1967–1973: Seksdagerskrigen, utmattelseskrigen og Jom kippur-krigen

Seksdagerskrigen er navnet på krigen som raste mellom Israel og flere arabiske land i seks dager i 1967. Den hadde blant annet sitt utgangspunkt i en konflikt om kontroll over en vannkilde, Jordan-elven, som utgjør Israels hovedforsyning av drikkevann.[15]

Israel hevder de ble tvunget til krig av trusselen fra de omkringliggende araberstatene, og at de ikke hadde intensjon om å okkupere mer land. Israel oppfattet den egyptiske blokaden av landet og troppemobiliseringen langs grensene som en krigserklæring, og dette synet støttes av faglitteraturen.[18] Men etter krigen hadde de likevel firedoblet sine landområder og, med eksklusiv kontroll over tilgangen på Galileasjøen, Aquiferfjellet, Jordan og Jarmuk–elvene, doblet sin tilgang til ferskvann. De nye grensene lå ikke så langt fra de grensene sionistorganisasjonene fra det tidlige 1900–tallet hadde gjort krav på,[15] men fortsatt en del innenfor grensene for det såkalte Stor-Israel, det landet enkelte jøder mener Bibelen gir dem rett på. Noe som ville innbefatte både deler av Syria og Irak i tillegg til hele Jordan.

Ved Suez-kanalen, som nå var den nye frontlinjen mellom Israel og Egypt, utviklet det seg etter hvert en krig som ble kjent som utmattelseskrigen, hvor Egypt forsøkte å gjenerobre Sinai. Krigen brakte supermaktene på banen og førte til alvorlige trefninger mellom Israel og Sovjetunionen, noe som til sist skulle bidra til krigens avslutning.

Den 6. oktober 1973 gikk Egypt og Syria til et samlet angrep på Israel i det som ble kjent som Jom kippur-krigen i Vesten og Oktober-krigen eller Ramadan-krigen i Egypt. De arabiske hærene hadde fremgang de første dagene, og syrerne klarte nesten å gjenerobre Golan. En israelsk motoffensiv presset syrerne langt tilbake i deres eget land og nådde nær Damaskus, og førte til en irakisk intervensjon. Da krigen på nordfronten var vunnet, rettet Israel fokuset mot Egypt, som hadde erobret østbredden av Suezkanalen og sikret sin stilling ved å benytte et sovjetisk rakettskjold som umuliggjorde aksjoner fra det israelske flyvåpenet. Gjennom harde slag klarte israelerne å kjempe seg gjennom de egyptiske linjene, krysse Suez-kanalen og omringe den egyptiske hæren bakfra. Dette førte til sovjetiske trusler om en intervensjon, men amerikanske mottrusler forhindret at krigen utviklet seg til en direkte konfrontasjon mellom supermaktene. Den 26. oktober ble en våpenhvile undertegnet.

1970–2000

Den militære konfrontasjonen gikk fra 1970-årene gradvis over i en politisk og diplomatisk fase der det ble gjort forsøk på å finne en fredelig løsning på konflikten, noe slutten på den kalde krigen la forholdene bedre til rette for.[19]

Krigen i Libanon

Etter PLOs retrett fra Jordan hadde militsen fortsatt kampen fra libanesisk jord. I 1978 gikk Israel inn i Sør-Libanon for å presse PLO bort fra grensen, en konflikt kjent som Operasjon Litani. Konflikten førte til PLOs tilbaketrekning fra Sør-Libanon og utplasseringen av en FN-styrke i området, satt til å holde de to partene fra hverandre.

I 1982 gikk Israel på ny inn i Libanon, med som mål å kaste PLO ut av landet. Krigen førte til en fire dager lang konfrontasjon med syriske styrker i landet, hvor israelerne nøytraliserte syrernes SAM-installasjoner i Beeka-dalen under Operasjon Jordkreps 13. Snart ble en separat våpenhvile mellom Israel og Syria inngått, og i løpet av kort tid var hele Sør-Libanon besatt av israelske styrker. Dermed ble beleiringen av Beirut innledet, en langvarig beleiring av Libanons hovedstad. Beleiringen førte til en diplomatisk intervensjon av USA, og en avtale ble undertegnet om at PLO skulle trekke seg ut av Libanon. Den multinasjonale styrken i Libanon ble utplassert for å holde partene fra hverandre mens tilbaketrekningen pågikk.

Etter invasjonsfasen fortsatte krigen i mindre intensitet, og israelske styrker ble stående i Libanon for å bekjempe PLO-styrker som etter hvert returnerte til landet. PLO beholdt sitt fotfeste i enkelte flyktningsleirer, men ble tvunget på retrett når også Syria utviklet seg til å bli en fiende for organisasjonen. I desember 1983 trakk Yasir Arafat seg fra Libanon for andre gang, men mindre styrker ble stående i landet. Mot krigens avsluttende fase skjedde det forbausende, stilltiende alliansebytter da Israel, Syria og Amal-bevegelsen alle kjempet mot PLO, som for øvrig ikke hadde nevneverdig utenforstående støtte.[20] Israel fortsatte å operere aktivt mot PLO i Libanon etter tilbaketrekningen, i form av hyppige luftangrep mot bevegelsens baser sør i landet.

I 1983 startet Israel en gradvis tilbaketrekning fra Libanon, og unngikk samtidig å bli innblandet i indre libanesiske stridigheter i områdene de forlot. I 1985 var israelske styrker ute av mesteparten av Libanon, og kun en liten styrke på 1,500 soldater ble stående for å hjelpe Den sørlibanesiske armé med å patruljere en såkalt sikkerhetssone helt sør i landet for å forhindre at militante infiltrerte Israel fra Libanon i fremtiden.

1982 Massakren i Sabra og Shatila

Utdypende artikkel: Massakrene i Sabra og Shatila

Mellom den 16. og 18. september 1982 ble et stort antall innbyggere i de to flyktningleirene Sabra og Shatila i Libanon drept av det libanesiske kristne falangistpartiets milits.[21] Massakrene varte i 40 timer. Antallet drepte varierer fra kilde til kilde; Ifølge et brev fra Røde Kors til Libanons forsvarsminister hadde organisasjonen talt opp 328 døde, et antall som senere skulle bli avfeid av Kahan-kommisjonen som for lavt. Ifølge et dokument Kahan-kommisjonen fikk tilgang til ble 460 mennesker drept, basert på tall oppitt av libanesiske og internasjonale Røde Kors, det libanesiske sivilforsvaret, medisinkorpsene i den libanesiske hæren, og av ofrenes slektninger. 35 kvinner og barn var ifølge rapporten blant ofrene. Kommisjonen anså imidlertid det israelske forsvarets anslag, der antallet døde ble ansett å ligge et sted mellom 700 og 800, for å være det mest realistiske tallet.[22] Ifølge BBC ble «minst 800 drept»[23], Bayan Nuwayhed al-Hout ppgir i boka Sabra and Shatila: September 1982[24] et minimum på 1 300 navngitte ofre basert på en detaljert sammenligning av 17 forskjellige lister og støttende bevis, og regner med at tapstallene i vireligheten var enda høyere.[25] Robert Fisk, en av de første journalistene som besøkte leirene, siterte anonymiserte falangistoffiserer på at «2 000 palestinere - kvinner som menn - har blitt drept i Shatilla». I en artikkel i The Independent i 2002 nedjusterer Fisk tallene til 1700.[26] Palestinske Røde Halvmåne anslo antallet døde for å befinne seg over 3 000.[27] Baruch Kimmerling og Joel S. Migdal oppgir også i sin bok om jødisk nasjonalisme at så mange som 3 000 ble drept.[28] Journalisten og forfatteren Odd Karsten Tveit oppgir at mellom 2 000 og 3 000 døde mellom 16. og 18. september og de påfølgende dager.[29]

USA hadde fått forhandlet frem en våpenhvile, og under amerikansk beskyttelse ble geriljaen fraktet ut på skip og vekk fra sine familier i leirene.[28]

Israel gav løfter om ikke å okkupere Vest-Beirut, og USA garanterte sikkerheten for familiene som ble igjen. Siden forlot den internasjonale sikkerhetsstyrken Beirut. Den 15. september gikk Israel likevel inn i Vest-Beirut. Stridsvogner ble plassert rundt Sabra og Shatila, for å hindre palestinerne i å flykte. Deretter slapp ledelsen i den israelske hæren kristne libanesiske soldater - falangister - inn i leirene. Den første falangistenheten bestående av 150 menn gikk inn i leirene klokken 6:00 på morgenen, og i løpet av natten avfyrte israelske soldater belysende bluss for å lyse opp leirene, og ifølge en nederlandsk sykepleier var leirene like opplyst som «et sportsstadion under en fotballkamp».[30]

Klokken 11:00 dukket det opp en rapport i IDF-hovedkvarterer i Øst-Beirut om at 300 mennesker, inkludert sivile, var blitt drept. Rapporten ble sendt videre til hovedkvarterene i Tel Aviv og Jerusalem, hvor den ble sett av mer enn 20 senioroffiserer.[31] I løpet av natten dukket flere rapporter opp, og noen ble sendt til regjeringen i Jerusalem hvor de ble sett av flere høytstående politikere. Ved ett tilfelle overhørte en israelsk offiser en radiosamtale mellom falangistenes leder Elie Hobeika og soldater inne i leirene, hvor soldatene spurte hva de skulle gjøre med kvinner og barn inne i leirene. Hobeika svarte at «dere vet nøyakig hva dere skal gjøre», og soldatenes latter kunne høres i bakgrunnen.[32] Den israelske offiseren rapporterte dette videre, og Hobeika fikk en advarsel fra det israelske forsvaret mot å skade sivile. På ettermiddagen ble det avholdt et møte mellom den israelske stabssjefen og falangistenes stab. Fredag morgen beordret israelske soldater falangistene om å avslutte operasjonen, etter å ha blitt bekymret av rapportene om de pågående massakrene.[32] Ifølge Kahan-kommisjonen konkluderte stabssjefen med at falangistene burde fortsette aksjonen til neste morgen, da de regnet med å måtte stoppe som følge av amerikansk press. Han uttalte også at han ikke på noen måte følte at noe uvanlig hadde funnet sted eller ville skje i leirene, og gikk med på å supplere militsen med en traktor for å rive bygninger.

Falangistene forlot ikke leirene klokken 17:00 lørdag som de var blitt beordret, og tvang i stedet de overlevende til å marsjere ut av leirene for å avhøres - en utmarsj som foregikk hele dagen. Militsen forlot endelig leiren kloken 20:00, og en time senere fikk den første utenlandske journalisten komme inn. Ved middagstid dagen etterpå ble nyhetene om massakren rapportert av media.

En offisiell israelsk etterforskning konkluderte med at Ariel Sharon var indirekte ansvarlig for massakren ved at han ikke forutså faren for hva som kunne skje,[33] og anbefalte hans fratreden fra stillingen som forsvarsminister. Sharon nektet å oppgi stillingen sin, og statsminister Begin ønsket ikke å gi ham sparken. Omsider trakk Sharon seg likevel etter at en demonstrant var blitt drept under en Peace Now-demonstrasjon, og forble i regjeringen som minister uten portefølje.[34][35]

Den første intifadaen

Utdypende artikkel: Første intifada

Frem til tidlig på 1990-tallet raste den første intifadaen.[19]

1993 Oslo-avtalen

Utdypende artikkel: Oslo-avtalen

På palestinsk side var Mahmoud Abbas hovedarkitekten for Oslo-avtalen.[19]

2000– Tilbaketrekning fra Gaza, Vestbredden, sikkerhetsmur og blokader

Ved inngangen til 2020-tallet fikk Israel stadig flere allierte blant arabiske land. I 2020 inngikk de fredsavtaler med De forente arabiske emirater, Baharain, Marokko og Sør-Sudan.[36] I en motsatt utvikling, uttalte midtøstenforskeren Chen Kercher i etterkant av Gaza-krigen i 2021 at en ny og unik maktbalanse hadde etablert seg i Midtøsten og ville hindre forsøk på å redusere konfliktnivået i regionen: I april 2021 hadde Kina inngått en omfattende samarbeisavtale med Iran, og la slik en beskyttende hånd over landet, mens Russland la en tilsvarende hånd over Syria og USA over Israel.[37]

På 2010-tallet skjedde flere endringer i USAs Midtøsten-politikk. I 2009 hadde Obama reist til Kairo i håp om å løse Israel–Palestina-konflikten i løpet av de neste to årene. Det feilet, og Trump-administrasjonen 2017–2021 snudde om, mens Biden i begynnelsen la seg på en tilbakeholden linje. Samtidig begynte en bredere trend under Obama som fortsatte under Trump og ble styrket av Biden ved at USA trakk seg mer og mer ut av Midtøsten. Det hadde etterlatt et tomrom som særlig Russland kunne fylle. Etter Gaza-krigen i 2021 så USA ut til å endre sine prioriteringer.[38]

2005 Israelsk tilbaketrekning fra Vestbredden og Gaza

I juni 2005 trakk israelske styrker og nybyggere seg offisielt ut fra Gaza, for å overlate kontrollen der til palestinerne. I praksis innebar dette en delvis tilbaketrekning, samtidig som store palestinske områder som var bebodd med israelske nybyggere ble innlemmet i Israel, uavhengig av den palestinske ledelsens syn på saken.[19]

2004–2007 Lederskifte i PLO. Mahmoud Abbas vinner presidentvalget. Hamas vinner parlamentsvalget

I 2004 døde palestinernes president Yasser Arafat. Dødsfallet utløste sinne på palestinsk side, fordi hans brå død ikke kunne forklares med noe kjent sykdomsforløp, og det da ble antatt at presidenten hadde blitt forgiftet.[trenger referanse] Mahmoud Abbas tok over ledelsen. Han hadde vært Arafats adjutant fra 1969, og hadde allerede tatt over ledelsen av PLO. Abbas som i likhet med Arafat representerer fatha-bevegelsen vant også presidentvalget i januar 2005. Abbas regnes som moderat.[19] Ved parlamentsvalget i januar 2006 vant hamas-bevegelsen en overraskende seier.[19] Dette ble tatt dårlig i mot av Israel, og av deler av det internasjonale samfunnet, og valget førte til sanksjoner mot de palestinske selvstyremyndighetene.[trenger referanse] Det førte også til en rekke voldelige sammenstøt mellom Fatah og Hamas, frem til de formet en samlingsregjering i februar 2007.[19]

2007 Hamas tar kontroll over Gaza. Israelsk og egyptisk blokade

Samarbeidet mellom Fatah og Hamas fungerte dårlig, og sommeren 2007 brøt det på ny ut kamper mellom de to fraksjonene. Hamas tok kontroll over Gaza, mens Fatah beholdt kontrollen over Vestbredden. Israel og Egypt reagerte med å intensivere blokaden av Gaza.[19]

2007 Annapolis konferansen og etterfølgende fredssamtaler

I 2007 arrangerte USA en fredskonferanse mellom de palestinske og israelske myndighetene i Annapolis, hvor det ble oppnådd enighet om å diskutrere en våpenhvileavtale. Abbas og Olmert fortsatte disse samtalene, men hadde i midten av 2008 ikke oppnådd noen fremgang.[19]

Samtidig hadde den israelske ledelsen gjennomgått større utskiftninger, president Moshe Katsav gikk av i juni 2007 etter å ha erklært seg skyldig i flere anklager om seksuell trakasering, og statsminister Ehud Olmert måtte gå av i september 2008 etter en lengre etterforskning av en rekke korrupsjonssaker, så fredssamtalenes fremtid var nå usikker. Tidligere fredsprisvinner Shimon Peres overtok som president etter Moshe. Dette reiste noen forhåpninger, selv om presidentens rolle i all hovedsåk er seremoniell.[19]

Problemområder

FN og Israel

Et stort antall resolusjoner mot Israel har blitt vedtatt i generalforsamlingen til FN, men USA har nedlagt veto mot de aller fleste av disse når de har blitt fremlagt for FNs sikkerhetsråd. Dette kommer for eksempel frem i de innledende uttalelsene til dommen fra Folkerettsdomstolen i Haag rundt den israelske muren. Domstolen begrunner generalforsamlingens rett til å gripe inn med at sikkerhetsrådet var ute av stand til å handle på grunn av den negative stemmegivingen til ett av sine permanente medlemmer.[39]

Resolusjon 242 fra 1967 og resolusjon 338 fra 1973

Utdypende artikkel: Sikkerhetsrådets resolusjon 242

En resolusjon som ble vedtatt er sikkerhetsrådets resolusjon 242 som ble vedtatt etter seksdagerskrigen i 1967, og som anmoder Israel om å trekke seg ut fra okkuperte områder i bytte mot fred med arabiske stater. Denne resolusjonen er svært omdiskutert blant partene. Mens araberne forstår den som et krav om at Israel må forlate absolutt alle de områdene som landet okkuperte under seksdagerskrigen mener mange på israelsk side at ordlyden i resolusjon 242 (områder i ubestemt flertallsform) at det er tilstrekkelig at Israel kun trekker seg ut fra noen av områdene, noe Israel har gjort blant annet i forhold til Sinai som ble gitt tilbake til Egypt.[40][41][42] Resolusjonen blir ofte nevnt sammen med resolusjon 338, som ba om våpenhvile i krigen i oktober 1973, og om at resolusjon 242 skulle gjennomføres i alle sine deler.[43][44]

Flyktningspørsmålet

I forbindelse med opprettelsen av staten Israel og de påfølgende krigene flyktet mange palestina-arabere fra sine hjemområder. FN estimerte i 1950 antallet flyktninger fra 1948 til å være ca. 711 000,[45] og etterkommerne etter disse utgjør i dag mer enn fire millioner. Videre ble 750 000 flyktninger etter krigen i 1967, en del av disse for annen gang. Den palestinske gruppen Badil hevder også at halvannen million mennesker stammer fra flyktninger fra tiden før 1948, men at disse ikke ble FN-registrert, og at ytterligere 150 000 har blitt flyktninger etter 1967. Til sammen utgjør dette mer enn seks millioner palestinere. Disse utgjør et nøkkelspørsmål i konflikten.[46]

Det palestinske folket, og deres ledere, har til dags dato insistert på at disse flyktningene har rett til å vende tilbake til sine opprinnelige bosteder i det som i dag er staten Israel. Israel på sin side har motsatt seg ethvert krav om tilbakevending av palestinere fordi de ville utgjøre en demografisk og tallmessig trussel mot Israel som jødisk stat. Israel hevder flyktningene bør oppgi enhver aspirasjon om å returnere til det som nå er Israelsk territorium, og at de bør assimileres av arabiske land eller en fremtidig palestinsk stat.[46]

FN–organisasjonen UNRWA med mandat over flyktningene fra 1948 og deres leirer

UNRWA ble opprettet av FN i 1949 for å administrere og ivareta de palestinske flyktningene fra krigen i 1948, og deres etterkommere.[47][48]
Av over 6 000 000 palestinske flyktninger kommer 4 600 000 inn under UNRWAs mandat. Av disse bor 1 300 000 i flyktningleirer. 58 flyktningleirer er registrert som UNRWA-leirer. Disse ligger i Jordan, Libanon, Syria, Vestbredden og på Gazastripen. De sosio-økonomiske forholdene i leirene er generelt dårlige, med høy befolkningstetthet, vanskelige leveforhold, og manglende grunnleggende infrastruktur som veier og kloakk. [46][48][49]

UNRWAs mandat trådte i kraft fra januar 1950. Organisasjonen var ment å være midlertidig, men fikk etter hvert mer langvarige oppgaver. Organisasjonen har fått fornyet sitt mandat med jevne mellomrom, senest frem til 2011.[47] UNRWAs mandat må ikke misforstås som å tilsvare Flyktningkonvensjonen av 1951/67, som ble til to år etter UNRWA, og som i §1d definerer at konvensjonen ikke skal gjelde for flyktninger som kommer inn under UNRWAs mandat.[trenger referanse]

Israelske bosetninger

Utdypende artikkel: Israelske bosetninger

Israelske bosetninger i de okkuperte områdene etter seksdagerskrigen er ikke godkjent av internasjonal rett. Disse bosetningene finnes i dag på Vestbredden (som delvis er under israelsk militær kontroll og delvis under den palestinske selvstyremyndigheten), i Golan, som er under israelsk sivil kontroll og i Øst-Jerusalem og Golanhøyden. Israel anser ikke bosetningene som brudd på internasjonal rett[19], og begrunner dette blant annet med at dette var områder jøder måtte flykte fra under delingen av det britiske mandatet.

I de senere år er det imidlertid kommet visse indikasjoner på at Israel ser på disse omstridte bosetningene som mindre legitime enn tidligere. Blant annet uttalte den israelske statsministeren Ehud Olmert i september 2008 at Israel bør trekke seg ut fra nesten alt land som ble tatt i 1967 i bytte mot fred med palestinere og syrere. Dette inkluderer både det østlige Jerusalem og Golan-høydene.[50] Han gikk på samme tid hardt ut mot de jødiske nybyggerne på Vestbredden og sammenlignet deres overgrep mot palestinere med tidligere tiders jødeforfølgelse i Øst-Europa.[51]

Disse bosetningene og den stadige utbredelsen av dem har i flere tiår vært under massiv kritikk fra det meste av omverdenen.

Den israelske barrieren

Den israelske barrieren på Vestbredden, her syd for Hebron.

Utdypende artikkel: Israels barriere på Vestbredden

I 2003 igangsatte Israel byggingen av en 670 km lang avsperring inne på og langs grensen til Vestbredden. Israel fremholder selv at byggingen skal være et svar på stadig flere angrep som følge av andre intifada.[52] Ifølge Israels motstandere er brorparten av barrieren bygget innenfor Vestbredden.[53] Selv om Israel fremholder at barrieren er for beskyttelse, fremholder palestinske myndigheter at det egentlige motivet er å annektere mer palestinsk land.[19]
Den internasjonale domstolen i Haag har gitt en rådgivende uttalelse der det sies at barrieren er ulovlig, at internasjonal lov stiller klare krav til Israel om at den skal rives, og at skadene byggingen av den har påført skal repareres og erstattes. Dette begrunnes først og fremst med at den går over og deler okkupert land. Domstolen gjør det også klart at all støtte fra andre stater til Israel som kan bidra til å opprettholde situasjonen skapt av barrieren er ulovlig.[19][39][54]

Barrieren deler vekk store deler av det som er okkuperte områder i henhold til sikkerhetsrådets resolusjon 242 (okkupert under krigen i 1967), hovedsakelig områdene med de største vannkildene, fra de palestinske områdene.[15]

Vannressursene

Gjennom Israels historie har tilgangen til vannressurser alltid vært viktig. Den økende jødiske innvandringen ut over 1900–tallet belastet et allerede karrig landskap hardt, noe som ikke ble bedre av at de innvandrede jødene satte i gang vann–krevende dyrking av vekster som sitrusfrukter og bananer.[15]
På fredskonferansen i Paris i 1919 gjorde de sionistiske representantene det klart at Palestina må ha [...] kontroll over sine elver og deres kilder. De inkluderte den libanesiske elven Litani i vannkildene den fremtidige staten var avhengige av.[15]
Gjennom krigen i 1967 fikk Israel eksklusiv kontroll over tilgangen på Galileasjøen, Aquiferfjellet, Jordan og Jarmuk–elvene, men ikke over elven Litani. Galileasjøen og Aquifer alene står for 60% av Israels ferskvannsforsyning, en milliard kubikkmeter per år.[15]

Israel tar ca. 80 % av vannresursene fra Aquiferflellet, mens palestinerne får 20 %. Dette er en av de største problematikkene i midtøstenkonflikten.
Israel argumenterer med at vannet kanskje kommer fra okkupert land, men at elvene renner inn på land som var Israelsk før 1967.
Palestinerne hevder på sin side at de blir nektet adgang til sine egne vannresurser av en fiendtlig militærmakt, og at hundre tusener av mennesker blir tvunget til å kjøpe vannet fra okkupasjonsmakten til høye priser.[15]

Israel tilgodeser israelske statsborgere med tre—fem ganger så mye vann per person som de gir palestinerne. Palestinerne hevder dette ødelegger den agrikulturelle økonomien i de okkuperte områdene. Palestinerne klager også over at de er de første som får innført rasjonering når nivåene i reservoarene blir lave, og at dette direkte fører til helseproblemer.[15]

Under fredsforhandlingene mellom israelere og på 1990–tallet var vannrettigheter et av de problematiske spørsmålene. Temaet ble satt til side for å bli avgjort under den endelige avtalen, som aldri ble fullført. I mellomtiden fortsatte jødisk nybyggeraktivitet i de mest vannrike områdene på Vestbredden, tross Israels løfte om ikke å handle på måter som kom den fremtidige endelige avtalen i forkjøpet.[15]

Også i forhandlingene med Syria om tilbakelevering av Golanhøydene er det spørsmålet om vannresursene som har fått forhandlingene til å gå i stå. Dersom Israel trekker seg tilbake til grensene fra før 1967 vil Syria få tilgang til Jordan and Yarmouk–elvene, noe Israel ikke vil tillate.[15]

Forhandlinger med Jordan har det gått bedre med. I Jordan-Israel avtalen fra 1994 gjorde landene avtaler om bruk av brønner i det sørlige Wadi Arabaområdet, og om deling av Yarmoukelven i nord.[15]

Etter årtusenskiftet har israelerne forsøk å få til en endelig løsning på palestinaproblemet, ved å trekke sine tropper og nybyggere ut av Gaza, og å bygge en mur rundt de områdene på vestbredden som har tettest palestinsk befolkning. Israel kaller dette for et midlertidig sikkerhetstiltak, men muren innlemmer samtidig spesielt vannrike områder i Israel.[15]

Vannproblemet forventes å bli verre i årene som kommer. Israel har allerede et overforbruk av vann, og behovet øker, så landet får stadig større behov for vann fra landene rundt. Problemet kan føre til kriger om vann, eller det kan få israelerne til å samarbeide bedre med palestinerne, så landene rundt også blir mer vennligsinnet mot israelerne. Retorikken i Midtøsten taler mot det siste, der fremstilles enten Israel som en ondsinnet svamp som suger opp arabernes ressurser; eller araberne fremstilles motsatt som alltid fiendtlige nasjoner som vil nekte Israel livgivende vann.[15]


Se også

Referanser

  1. ^ «Israel–Palestina-konflikten». Folk og forsvar. 31. januar 2023. Besøkt 29. april 2024. 
  2. ^ Hourani, Albert (2005). De arabiske folks historie. Gyldendal. s. 108f. ISBN 8205344825. 
  3. ^ Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L.: A History of the Modern World, 9. ed., New York: McGraw-Hill, 2002, s. 607, 919-920
  4. ^ a b c d e f g h i j k l Rabbi Jon-Jay Tilsen (2003). «Ottoman Land Registration Law as a Contributing Factor in the Israeli-Arab Conflict» (på norsk). Congregation Beth El–Keser Israel (BEKI). Arkivert fra originalen 16. september 2008. Besøkt 25. oktober 2008. 
  5. ^ a b «Israel and Palestine: A Brief History - Part I» (på engelsk). MidEastWeb (Israelsk). Besøkt 25. februar 2009. 
  6. ^ Twain, Mark: The Innocents Abroad. London and Glasgow: Collins, 1954: 262, 270, 276, 286, 291, 323
  7. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 5. januar 2009. Besøkt 18. februar 2009. 
  8. ^ Shamir, Milette: ""Our Jerusalem": Americans in the Holy Land and Protestant narratives of national entitlement" in: American Quarterly. College Park: Mar 2003. Vol. 44, Iss. 1: pgs. 29, 32
  9. ^ Palmer, R.R., Colton, J. & Kramer, L.: A History of the Modern World, New York: McGraw-Hill, 2002, s. 73
  10. ^ Palmer, R.R., Colton, J. & Kramer, L.: A History of the Modern World, New York: McGraw-Hill, 2002, s. 607
  11. ^ Von Grunebaum, G. E., "Eastern Jewry Under Islam," Viator, 1971, s. 369.
  12. ^ Lewis, B.: The Jews of Islam, NJ: Princeton University Press, 1984, s. 158.
  13. ^ Promises & Betrayals: Britain and the Struggle for the Holy Land [1]. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. mai 2008. Besøkt 18. september 2008. 
  14. ^ a b c d e f g h «The history of Palestinian revolts» (på engelsk). Aljazeera. 9. desember 2003. Arkivert fra originalen 15. desember 2005. Besøkt 25. oktober 2008. 
  15. ^ a b c d e f g h i j k l m n Martin Asser (23. mai 2007). «Obstacles to peace: Water». BBC News. Besøkt 18. november 2008. 
  16. ^ a b Reilly, Kevin, red. (2004). «Syrian Congress Memorandum». Worlds of History : A Comparative Reader. 2 (2 utg.). Boston, New York: Bedford / St. Martins's. s. 391-393. ISBN 0-312-40202-3.  [1. We ask for complete political independence for Syria within these boundaries. The Taurus System on the North; Rafah and a line running from Al Jauf to the south og the Syrian and the Hejazian line to Akabia on the south; the Euphrates and Khabur Rivers and a line extending east of Abu Kamal to the east of Al jauf on the east; and the Mediterranean on the west. […] 8. We ask that there should be no separation of the southern part of Syria, known as Palestine, nor of the littoral western zone, which includes Lebanon, from the Syrian county. We desire that the unity of the country should be guaranteed against partition under whatever circumstances.]
  17. ^ Palmer, R. R., Colton, J., & Kramer, L.: A History of the Modern World, New York: McGraw-Hill, 2002, s. 923
  18. ^ Nye, Joseph S.,Jr: Understanding International Conflicts: An Introduction to Theory and History. Longman, New York, 2000
  19. ^ a b c d e f g h i j k l m «Country profile: Israel and Palestinian territories». BBC News. 24. september 2008. Besøkt 25. oktober 2008. 
  20. ^ «Lebanese Civil War The combat returned to Beirut in 1987». Arkivert fra originalen 5. oktober 2019. Besøkt 14. oktober 2012. 
  21. ^ BBC: «Sabra and Shatila 20 years on» besøkt 1. november 2008
  22. ^ http://www.mfa.gov.il/MFA/Foreign%20Relations/Israels%20Foreign%20Relations%20since%201947/1982-1984/104%20Report%20of%20the%20Commission%20of%20Inquiry%20into%20the%20e
  23. ^ Analysis: 'War crimes' on West Bank. BBC, April 17, 2002. Accessed February 14, 2006.
  24. ^ Pluto, 2004
  25. ^ Anziska, Seth. «Sabra and Shatila: New Revelations». The New York Review of Books (på engelsk). Besøkt 18. september 2018. 
  26. ^ Fisk, Robert Elie Hobeika: lady-killer and blood-soaked war criminal Arkivert 19. september 2011 hos Wayback Machine., The Independent, January 25, 2002.
  27. ^ Schiff and Ya'ari 1984
  28. ^ a b «20 år siden massakrene i Sabra og Shatila». Dagbladet. 16. august 2002. Besøkt 27. oktober 2008. 
  29. ^ Odd Karsten Tveit (2015). De skyldige : Israel og Palestina – krigen, menneskene, spillet. Kagge forlag. s. 343. ISBN 9788248916871. 
  30. ^ New York Times, September 26, 1982. in Claremont Research pg. 76
  31. ^ Shahid, Leila. The Sabra and Shatila Massacres: Eye-Witness Reports. Journal of Palestine Studies, Vol. 32, No. 1. (Autumn, 2002), pp. 36–58.
  32. ^ a b Panorama: The Accused, broadcast by BBC, 17. juni 2001: transcript besøkt 9. februar 2006.
  33. ^ Kjempet i alle Israels kriger fra staten ble grunnlagt i 1948 Aftenposten
  34. ^ Chris Tolworthy, Sabra and Shatila massacres—why do we ignore them?, September 11th and Terrorism FAQ, globalissues.org, March 2002. Accessed February 24, 2006.
  35. ^ Israel and the PLO, BBC News, April 20, 1998. Accessed September 20, 2007
  36. ^ Hercz, Roger (2021-05-26). «Lover å bidra til å gjenoppbygge Gaza». Fremtiden. Drammen. s. 14. 
  37. ^ Hercz, Roger (2021-05-26). «Lover å bidra til å gjenoppbygge Gaza». Fremtiden. Drammen. s. 14. 
  38. ^ Hercz, Roger (2021-05-26). «Lover å bidra til å gjenoppbygge Gaza». Fremtiden. Drammen. s. 14. 
  39. ^ a b «Press Release 2004/28: Legal Consequences of the Construction of a Wall in the Occupied Palestinian Territory» (på engelsk). FN-Domstolen i Haag. 9. juli 2004. Arkivert fra originalen (pdf) 30. april 2008. Besøkt 26. august 2008. 
  40. ^ «Olmert: Villig til å bytte land mot fred». Ynetnews. 16. desember 2006. Besøkt 26. september 2007. 
  41. ^ «Syria klare for å diskutere land mot fred» (på engelsk). The Jerusalem Post. 12. juni 2007. Besøkt 26. september 2007. 
  42. ^ «Egypt: Israel må akseptere land-for-fred-formelen» (på engelsk). The Jerusalem Post. 15. mai 2007. Besøkt 26. september 2007. 
  43. ^ «UN Transcription of session referring to Chapter VI prior to the introduction of the Resolution». Arkivert fra originalen 6. mars 2008. 
  44. ^ «History of failed peace talks». BBC News. 21. mai 2007. Besøkt 26. oktober 2008. 
  45. ^ «GENERAL PROGRESS REPORT AND SUPPLEMENTARY REPORT OF THE UNITED NATIONS CONCILIATION COMMISSION FOR PALESTINE». FNs hovedforsamling. 12. oktober 1950. Arkivert fra originalen 11. oktober 2007. Besøkt 23. oktober 2008. «The estimate of the statistical expert, which the Committee believes to be as accurate as circumstances permit, indicates that the refugees from Israel- controlled territory amount to approximately 711,000[…]» 
  46. ^ a b c «Obstacles to peace: Refugees» (på engelsk). BBC News. 30. mai 2007. Besøkt 23. oktober 2008. 
  47. ^ a b «ESTABLISHMENT OF UNRWA». United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees. Arkivert fra originalen 25. juni 2003. Besøkt 25. oktober 2008. 
  48. ^ a b «WHO IS A PALESTINE REFUGEE?». United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees. Arkivert fra originalen 2. desember 2010. Besøkt 23. oktober 2008. «Under UNRWA's operational definition, Palestine refugees are persons whose normal place of residence was Palestine between June 1946 and May 1948, who lost both their homes and means of livelihood as a result of the 1948 Arab-Israeli conflict … UNRWA's definition of a refugee also covers the descendants of persons who became refugees in 1948.» 
  49. ^ «WHERE DO THE REFUGEES LIVE?». United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees. Arkivert fra originalen 25. juni 2003. Besøkt 26. oktober 2008. 
  50. ^ «Olmert: - Vi bør trekke oss ut av okkupert land». Avis2. 29. september 2008. Besøkt 29. september 2008. [død lenke]
  51. ^ «Olmert ut mot bosettere». Aftenposten. 16. september 2008. Besøkt 16. september 2008. 
  52. ^ «Questions and Answers». Israel’s Security Fence (på engelsk). Staten Israel. 22. februar 2004. Arkivert fra originalen 3. oktober 2013. Besøkt 17. april 2007. 
  53. ^ «Under the Guise of Security: Routing the Separation Barrier to Enable Israeli Settlement Expansion in the West Bank». Publications (på engelsk). B'Tselem. desember 2005. Arkivert fra originalen 5. april 2007. Besøkt 16. april 2007. 
  54. ^ «Legal Consequences of the Construction of a Wall in the Occupied Palestinian Territory» (på engelsk). FN-Domstolen i Haag. 2004. Arkivert fra originalen (pdf) 30. april 2008. Besøkt 26. august 2008. 

Litteratur

  • Benny Morris (2014) [2008]. 1948 : Den første arabisk-israelske krigen. Oversatt av Morten Fjell Rasmussen. Dreyers Forlag. ISBN 9788282651110. 

Eksterne lenker

Propalestinske

  

Proisraelske

Andre eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Midtøsten-konflikten&oldid=24744729»