Dag Krohn
| Dag Krohn | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. mars 1912 Oslo | ||
| Død | 15. juni 1989 (77 år) Madrid | ||
| Beskjeftigelse | Flyger | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Dag Torgeir Krohn (født 24. mars 1912 i Oslo, død 15. juni 1989 i Madrid) var en norsk flyger før, under og etter andre verdenskrig.
Krohn gikk Hærens flygeskole fra 1933 til 1934, da han fikk flygervingen.[1]
I 1940 tjenestegjorde Krohn som løytnant i Jagevingen i Hærens flyvåpen, stasjonert på Fornebu. På morgenen 9. april 1940 tok han av fra Fornebu, i ett av totalt syv norske Gloster Gladiator, for å møte over 70 tyske jager- og bombefly. Krohn angrep to tyske fly i luften; en Heinkel He 111 vest for Fornebu, og en Do 17, som begge ble rapportert skutt ned. Han angrep etterpå et tredje tysk bombefly. Deretter skadet han flere Junkers Ju 52, som allerede hadde landet på Fornebu, før han selv fløy videre og landet på islagte Steinsfjorden.[2]
Høsten 1940 rømte Krohn fra Norge til Canada. Her tjenestegjorde han som instruktør ved Little Norway, før han i 1941 ble forflyttet til RAF Ferry Command, som seinere ble RAF Transport Command, og dens norske avdeling, RNAF/45 Group, stasjonert på Dorval utenfor Montreal. Derfra ble det fløyet amerikanske fly som skulle til allierte avdelinger, både i Europa og i andre krigsteatre. Han ble sjef for avdelingen i februar 1944, etter et opphold ved 44 Group i Storbritannia.[3] Krohn var også tilknyttet RAF 511 Squadron en periode, og deltok da i krigen i Middelhavet, den Nord-Afrikanske kampanjen, og i kamper ved Malta og Italia i 1942/43. Etter krigen begynte Krohn i SAS, og fløy der til han pensjonerte seg i 1972.[4]
Krohn var sertifisert til å fly mange tyngre flytyper:
To-motors: D.C.3, Hudson, Ventura, Catalina, Boston, Lodestar, Mitchell og Dakota
Tre-motors: Junker Ju 52
Fire-motors: Liberator I, Flying Fortress, L.B. - 30, B - 24, C - 87, York, Lancaster og Skymaster (C-54)
Utmerkelser
[rediger | rediger kilde]Dag Krohn ble tildelt Order of the British Empire (OBE) og Air Force Cross av Storbritannia, for sin innsats for RAF. Han ble også tildelt Krigsmedaljen, Deltakermedaljen og Haakon VIIs 70-årsmedalje.
Utmerkelser
|
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Guhnfeldt, Cato (1951-) (1990). Fornebu 9. april. Oslo: Wings. s. 71. ISBN 8299219418.
- ^ Flyalarm: luftkrigen over Norge 1939-1945. Oslo: Sem & Stenersen. 1991. s. 24. ISBN 8270460583.
- ^ Henriksen, Vera (1927-2016) (1996). Luftforsvarets historie. Oslo: Aschehoug. s. 312. ISBN 8203220703, ISBN 8203220673.
- ^ Guhnfeldt, Cato (1951-) (1990). Fornebu 9. april. Oslo: Wings. s. 325. ISBN 8299219418.
5. Larsen, Tor Idar. Finn Thorsager, fra jagerpilot til flykaptein