Hopp til innhold

Charlie Hebdo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Charlie Hebdo
LandFrankrike[1]
TypeSatirisk avis
FormatBerlinerformat
Frekvens1 uke
Grunnlagt1970; 54 år siden
Eier(e)Riss
Redaktør(er)Charb (12. mai 2009– 7. januar 2015), Philippe Val (5. april 2004– 12. mai 2009), Gébé (1992– 5. april 2004), Gérard Biard
Sjefredaktør(er)Gérard Biard, Georges Wolinski (1970– 1981)
SpråkFransk
Politisk posisjonVenstresiden
ForgjengerHara-Kiri
HovedkontorParis (Frankrike, 10 Rue Nicolas-Appert)
ISSN1240-0068, 2711-6786
OCLC421653858
Nettstedcharliehebdo.fr (fr)
charliehebdo.fr (en)
Charlie Hebdo på Commons
Charlie Hebdo representert ved bokmessen «Salon du livre de Paris» i 2012.

Charlie Hebdo (fransk uttale: ​[ʃaʁli ɛbdo]) er et fransk, satirisk ukemagasin som ble grunnlagt i 1992, men som har sine røtter i et tidsskrift som eksisterte fra 1960 til 1981. Bladet utkommer hver onsdag i et gjennomsnittlig opplag rundt 45 000–60 000.[2][3] Det ble utsatt for en brannstiftelse i 2011[4][5] og et dødelig attentat i 2015.[6]

Innholdet i magasinet omhandler i all hovedsak politikk, sosiale emner og sport, i mindre grad religiøse spørsmål.[7] Det blir fokusert på vitsetegninger, journalistiske artikler, polemikk og vitser. Ved siden av sin satiriske virksomhet har redaksjonen også bedrevet undersøkende journalistikk om religiøse sekter, islamisme, det politiske liv og kulturlivet. Magasinet holdt ifølge eget utsagn opprinnelig en venstrepolitisk profil.[8]

[rediger | rediger kilde]

Navnet stammet fra et månedlig blad som het Charlie (og siden fikk navnet Charlie Mensuel, som betyr «Charlie månedlig») og ble grunnlagt av Bernier og Delfeil de Ton i 1969. Tilnavnet «Hebdo» er kort for ordet «hebdomadaire», som betyr «ukentlig». Navnet til Charlie stammet fra navnet til hovedpersonen i tegneserien Knøttene som ble trykt i bladets begynnelse: Charlie Brown, på norsk også kjent som Baltus Brun. Navnet kunne også sikte til general Charles de Gaulle,[9]

Kronologi

[rediger | rediger kilde]

1960–1961

[rediger | rediger kilde]

Månedsmagasinet Hara-Kiri, Charlie Hebdos forløper blir utgitt og stengt.[10]

1966

[rediger | rediger kilde]

Hara-Kiri gjenoppstår.

Februar 1969

[rediger | rediger kilde]

Redaksjonsmedlemmene i Hara-Kiri, François Cavanna, Georges Bernier («Professeur Choron») og Henri Roussel («Delfeil de Ton») lanserer Charlie, som har månedlige utgaver. Hara-Kiri begynner å utkomme ukentlig.[11]

1970

[rediger | rediger kilde]

Da Hara-Kiri var blitt forbudt utgitt, skiftet Charlie navn til Hara-Kiri Hebdo og siden til Charlie Hebdo for å omgå forbudet (se Kontroverser under.) Det gikk da over til ukentlige utgivelser.[12] Navnet stammet fra et månedlig blad som het Charlie (og senere fikk navnet Charlie Mensuel, som betyr «Charlie månedlig»).

Desember 1981

[rediger | rediger kilde]

Charlie blir nedlagt på grunn av lesersvikt.

1986

[rediger | rediger kilde]

Hara-Kiri innstiller utgivelsene.

1992

[rediger | rediger kilde]

Charlie Hebdo gjenoppstår. «Choron» er ikke lenger blant medarbeiderne, men det er flere andre bidragsydere til den tidligere utgaven, blant annet Cavanna, Roussel, tegnerne Siné (Maurice Sinet), Gébé (Georges Blondeaux), Willem, «Cabu» og «Wolinski». Nye navn som kom til var blant annet «Plantu», «Charb» (Stéphane Charbonnier) og Olivier Cyran. Publikasjonen har ikke lenger noen definert politisk profil.[13]

Kontroverser

[rediger | rediger kilde]

1970

[rediger | rediger kilde]

Efter at Charles de Gaulle døde hjemme i Colombey-les-Deux-Églises utkom Hara-Kiri Hebdo med overskriften «Bal tragique à Colombey: 1 mort» («Tragisk ball i Colombey: 1 død»). Overskriften var inspirert av en tragedie åtte dager tidligere, en brann i et diskotek, hvor 146 omkom. Som følge ble det forbudt å selge magasinet til mindreårige.[14]

For å unngå forbudet, ble Charlie Hebdo startet opp. Navnet kunne også sikte til general de Gaulle,[9] men det fantes også et annet magasin fra Éditions du Square med navn fra Knøttene, Charlie Mensuel.

1996

[rediger | rediger kilde]

Den 26. april 1996 sendte François Cavanna, Stéphane Charbonnier og Philippe Val en klage med 173 704 signaturer, innhentet i løpet av åtte måneder, med det mål å få forbudt det politiske partiet Front national, som de mente stred mot artiklene 1, 2, 4, 6 og 7 av Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter[15] fra den franske revolusjons tid.

1998

[rediger | rediger kilde]

En satirisk artikkel om en SS-massakre på 642 sivilister under andre verdenskrig i landsbyen Oradour-sur-Glane vekker strid, og blir tatt opp i parlamentet.[10]

2000

[rediger | rediger kilde]

I 2000 ble journalisten Mona Chollet oppsagt for å ha protestert mot en lederartikkel av Philippe Val, hvor han hadde kalt palestinerne «usiviliserte».[16] I 2004 overtok Val som publikasjonens direktør, samtidig som han beholdt stillingen som sjefredaktør. Professor Philippe Marlière hevdet at Charlie Hebdos profil under Vals tid utviklet seg til å være «mer antiislam enn antigeistlig.»[17]

2006

[rediger | rediger kilde]
Fransk politi bevokter Charlie Hebdo-bygningen efter offentliggjørelsen av Muhammed-karikaturer i 2006
11. februar 2006 demonstrerte muslimer i Paris mot magasinet.

I februar trykte magasinet tegneren Kurt Westergaards omstridte karikaturer av profeten Muhammed. Avisen fulgte også opp med egne karikaturer. For eksempel viste forsiden en tegning av Muhammed som gråtende utbryter «C'est dur d'être aimé par des cons» («Det er hardt å være elsket av fjols»). Denne utgaven av ukeavisen ble trykt i 400 000 eksemplarer, en betydelig økning fra det vanlige opplaget på 140 000. Utgivelsen ble fordømt av blant annet president Jacques Chirac. Muslimske organisasjoner som Grande Mosque og Union des Organisations Islamiques de France (Foreningen av islamske organisasjoner i Frankrike) saksøkte avisen, idet de mente at tegningene var uttrykk for krenkelse av en religiøs folkegruppe. Avisen ble imidlertid frikjent for anklagene den 22. mars 2007.[18][19][12]

Den 1. mars publiserte Charlie Hebdo «De tolvs manifest», hvor et dusin intellektuelle som overveiende kom fra den islamske kulturkrets beskrev islamismen som en ny verdensvid totalitær trussel. Blant undertegnerne var ved siden av Ayaan Hirsi Ali, Salman Rushdie og sjefredaktør Philippe Val.[20]

2008

[rediger | rediger kilde]

Det oppsto strid rundt en artikkel av karikaturtegneren «Siné» som førte til beskyldninger om antisemittisme. Det førte til at Val gav Siné avskjed. Siné saksøkte bladet for usaklig oppsigelse, og Charlie Hebdo ble dømt til å betale ham 90 000 euro i erstatning.[21] Siné lanserte en rivaliserende avis ved navn Siné Hebdo, senere Siné Mensuel.

2009

[rediger | rediger kilde]

Magasinet vant en rettssak mot den konservative katolske organisasjonen Agrif (fransk: Alliance générale contre le racisme et pour le respect de l'identité française et chrétienne, «Den almene allianse mot rasisme og for respekten for fransk og kristen identitet») som hadde stevnet det. Klagen gjaldt en artikkel i anledning pavebesøket i Frankrike i 2008, hvor Jesu ord «La de små barn komme til meg» var satt i en pedofil kontekst.[22] Året efter ble Agifs anke mot dommen avslått.

Noen dager efter at 228 mennesker omkom da Air France Flight 447 1. juni 2009 styrtet i Atlanterhavet, fant Europaparlamentets valg 2009 sted. Ukens utgave hadde en tegning av en krasjende jumbojet og teksten «228 abstentions de plus aux Européennes» («228 flere som ikke stemmer ved EU-valget») på omslaget. UMPs partileder Frédéric Lefebvre oppfordret da til boikott av avisen.

Bombeangrep i 2011

[rediger | rediger kilde]

2. november 2011 ble redaksjonens lokaler i Paris utsatt for et bombeangrep og hjemmesiden ble hacket av personer som erstattet innholdet med et islamsk budskap. Det er antatt at angrepet henger sammen med at tidsskriftet dagen før hadde annonsert et nytt nummer med en karikatur av profeten Muhammed på forsiden.[23] Bladet var ennå ikke i kioskene da angrepet fant sted, men forsiden var allerede lagt ut på dets hjemmeside. Det ble vitset med sharia og at Muhammed var blitt kåret til gjeste-sjefredaktør, og i en forsidekarikatur var han avbildet med utsagnet: «100 coups de fouet si vous n'êtes pas morts de rire» («100 piskeslag hvis du ikke døde av latter»).[24]

Samtidig mistet magasinet sin tilstedeværelse på internettet da dets internettleverandør mottok drapstrusler.[25] Redaksjonen gjenopptok arbeidet i lokaler som avisen Libération stilte til disposisjon.[26][12]

2012

[rediger | rediger kilde]

Den 19. september 2012 offentliggjorde magasinet igjen en satire over Muhammed, hva som førte til kritikk fra blant annet Det hvite hus, en rekke arabiske land, Vatikanet[27] og syrere bosatt i Frankrike.[28] Tidsskriftets redaktør Stéphane Charbonnier forsvarte publiseringen med at de trykker karikaturer i samme stil hver uke[29] og ble støttet av blant annet François Fillon, Hervé Morin og Marine Le Pen.[30] Franske ambassader, skoler og kultursentre i 20 arabiske land ble stengt av sikkerhetsmessige årsaker, mens magasinets redaksjonslokaler i Paris ble satt under politibeskyttelse.[31][32]

2013

[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av januar utga redaksjonen et tegneserienummer med titelen «La vie de Mahomet» («Muhammeds liv»), som den hevdet var av biografisk art og bygget på muslimske tekster. Tiltaket ble mottatt med kritikk fra blant annet franske og tyrkiske myndigheter.[33]

Angrepet i 2015

[rediger | rediger kilde]
Journalister og tilskuere ved politisperringene ved hovedkvarteret til Charlie Hebdo i 11. arrondissement i Paris efter terrorangrepet mot redaksjonen 7. januar 2015.
Foto: Jérémie Hartmann
Gatekart fra Paris som viser stedet for terrorangrepet mot Charlie Hebdo 7. januar.

Utdypende artikkel: Attentatet mot Charlie Hebdo

Den 7. januar 2015 rundt klokken 11.30 tiltvang to bevæpnede menn seg adgang til magasinets redaksjonslokaler og åpnet ild med kalasjnikovgeværer mens de ifølge mediareferater ropte islamistiske slagord. Tolv mennesker ble drept, deriblant to politimenn, sjefredaktør Stéphane Charbonnier[6] («Charb») og tegnerne «Cabu», «Wolinski» og «Tignous». Elleve ble skadet, derav fire alvorlig.[34] Det var dermed det mest dødbringende terroranslag på fransk jord siden 1961, da en bombeeksplosjon på hurtigtoget mellom Strasbourg og Paris drepte 28 mennesker.[35]

Myndighetene beordret en opptrapping til høyeste sikkerhetsnivå på Plan Vigipirate-skalaen for områdene Île-de-France og Picardie efter angrepet på redaksjonen. Noen timer senere, rundt klokken 23, utstedte politiet arrestordre på brødrene Saïd og Chérif Kouachi, begge franske statsborgere med foreldre fra Algerie.[36] Den ene av brødrene, Chérif Kouachi, har tidligere forklart at han ble radikalisert som følge av Irak-krigen i 2003 og torturbildene fra Abu Ghraib-fengslet, og at han ikke var særlig interessert i religion før det.[37][36] Under et forsøk på å reise til Syria for å delta i kamphandlingene mot amerikanske tropper i Irak i 2005 ble han arrestert og dømt til tre års fengsel, hvorav halvannet ble gjort betinget.[38] I mai 2010 ble han arrestert igjen, denne gang på grunn av mistanke om delaktighet i et forsøk på å befri to fengslede gjerningsmenn fra et terroranslag som hadde funnet sted i Frankrike i 1995.[39] Ifølge CNN skal Saïd har reist til Jemen i 2011 og ha mottatt trening av al-Qaida.[40]

En opprinnelig tredje mistenkt, en atten år gammel elev, meldte seg for politiet i 23-tiden samme dag. Han ble ikke siktet og alibiet hans ble omtalt som troverdig.[41][42][43]

Gjerningsmennene flyktet til småbyen Dammartin-en-Goële, 35 kilometer utenfor Paris, hvor de forskanset seg i et trykkeri. Den 9. januar rundt klokken 15.00 ble begge drept i en skuddveksling med politiet.[44]

Zineb El Rhazoui og noen andre ansatte unnslapp fordi de ikke hadde kommet tilbake fra ferie. El Rhazoui har marokkansk bakgrunn og var redaksjonens ekspert på islam og en uttalt islamkritiker. Hun antas å ha vært angripernes viktigste mål, ved siden av Charb, Rhazoui lever i skjul med politibeskyttelse.[45]

Etter neste skudd kastet jeg meg på bakken. Jeg hørte en tirade, og begynte å krype bortover gulvet. Plutselig sto den ene terroristen over meg og pekte med det kraftige våpenet. Jeg så ham godt. Han virket selvsikker. Det var den yngste av de to brødrene, Chérif Kouachi, vet jeg nå. Da endret ansiktet hans seg. Han ristet på hodet, mistet liksom motet, blikket ble helt mildt. Han hadde store, svarte øyne. Han sa om og om igjen: «Ro deg ned, ikke vær redd! Jeg skal ikke drepe deg. Vi dreper ikke kvinner, men du må konvertere til islam, bære slør og rope ‘Allahu Akbar’.» Han sa han sparte meg fordi jeg var kvinne, men jeg hadde nettopp sett ham skyte tolv av vennene mine, kvinner som menn.

Sigolène Vinson[45]
Minneplakett over de omkomne.

Følgende ble drept under attentatet:[46]

  1. Stéphane «Charb» Charbonnier, redaktør og tegner
  2. Jean «Cabu» Cabut, tegneserie- og karikaturtegner
  3. Bernard «Tignous» Verlhac, karikaturtegner
  4. Georges Wolinski, serieforfatter og karikaturtegner
  5. Philippe Honoré, karikaturtegner
  6. Bernard Maris, økonom, spaltist og forfatter
  7. Mustapha Ourrad, journalist, født i Marokko
  8. Elsa Cayat, psykoanalytiker og spaltist
  9. Franck Brinsolaro, sikkerhetsvakt
  10. Michel Renaud, festivalarrangør
  11. Frédéric Boisseau, vaktmester
  12. Ahmed Merabet, politimann

De tre siste hadde ingen tilknytning til magasinet. Merabet var en konstabel som tilfeldigvis befant seg på gaten utenfor redaksjonslokalene.

  • Stéphane «Charb» Charbonnier, 1967–2015
    Stéphane «Charb» Charbonnier, 1967–2015
  • Jean «Cabu» Cabut, 1938–2015
    Jean «Cabu» Cabut, 1938–2015
  • Bernard «Tignous» Velhac, 1957–2015
    Bernard «Tignous» Velhac, 1957–2015
  • Georges David Wolinski, 1934–2015
    Georges David Wolinski, 1934–2015
  • Philippe Honoré, 1941–2015
    Philippe Honoré, 1941–2015
  • Bernard Maris, 1946–2015
    Bernard Maris, 1946–2015

Disse ble såret:

  • Philippe Lançon, journalist[47] (alvorlig hodeskade[48])
  • Fabrice Nicolino[49] (truffet i benet[48])
  • Simon Fieschi, webmaster[48][50] (den hardest skadede[48]),
  • Laurent «Riss» Sourisseau, tegner og redaksjonssjef (truffet i skulderen[48][49])
  • En rengjøringsmedarbeider[49]
  • Flere ikke navngitte polititjenestemenn[51][52]

Reaksjoner

[rediger | rediger kilde]
Slagordet Je suis Charlie (fransk for «Jeg er Charlie») og emneknaggen #jesuischarlie ble tatt i bruk på Twitter og andre nettsteder like efter angrepet 7. januar 2015 som en symbolsk sympatierklæring fra journalistkolleger og andre. Slagordet ble også brukt i markeringer som uttrykk for støtte til ytringsfrihet.

Attentatet vakte nasjonal og internasjonal fordømmelse, blant annet betegnet Det islamske råd i Frankrike (Conseil français du culte musulman) handlingen som «barbarisk» og «i strid med demokrati og pressefrihet».[53] Umiddelbare avskyerklæringer kom også fra Russlands president Vladimir Putin,[54] Indias statsminister Narendra Modi,[55] og Barack Obama, som ga uttrykk for at attentatet var «feigt» og «ondskapsfullt», og tilbød amerikansk assistanse i jakten på gjerningsmennene.[56] NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg sa at «dette var en barbarisk handling og et angrep på pressefriheten.»[57][58] Frankrikes president François Hollande betegnet angrepet som en «terrorhandling» og innkalte regjeringen til krisemøte samme dag. Tysklands forbundskansler Angela Merkel karakteriserte det som «en avskyelig dåd» som ikke bare var et angrep på Frankrike, men også på «menings- og pressefriheten, som utgjør kjerneverdier i vår frihetlige og demokratiske kultur.» Storbritannias statsminister David Cameron uttalte at angrepet var «motbydelig».[59]

I Frankrike

[rediger | rediger kilde]
Terrorhandlingene i Paris i januar 2015 avstedkom en rekke markeringer for ytringsfrihet og for å hedre ofrene, både i Frankrike og andre land. Den største ble sørgemarsjen fra Place de la Republique (bildet) til Place de la Nation i Paris søndag 11. januar, der over én million mennesker deltok. Ialt samlet arrangementer i hele landet rundt 3,7 millioner.[60]

Dagen efter anslaget samlet over 100 000 mennesker seg til en spontan demonstrasjon i Paris, og tilsvarende arrangementer ble holdt i resten av Frankrike. Plakater med slagordet «Je suis Charlie» («Jeg er Charlie») preget menneskemengdene. Landets parlamentsmedlemmer fra venstre- og høyresiden samlet seg på parlamentets trapp for å synge Marseillaisen arm i arm, mens byens metrobaner ble stående ved sine perronger under ett minutts stillhet i hele landet. Klokkene i Notre-Dame klang, og efter mørkets frembrudd ble lysene i Eiffeltårnet slått av. Også emneknaggen «#jesuisahmed» til minne om den myrdede politimannen Ahmed Merabet, fikk stor utbredelse, gjerne med tilføyelsen «Jeg er ikke Charlie, jeg er Ahmed, den døde konstabelen. Charlie gjorde narr av min tro og min kultur, og jeg døde for å forsvare retten til å gjøre det.»[61]

Den 10. januar samlet rundt halvannen million mennesker seg i Paris, og det fant sted kunngjøringer til minne om ofrene i flere forskjellige franske byer.[62]

I en sørgemarsj i blant annet Paris søndag 11. januar[63] møtte det opp anslagsvis 1,3 til 2 millioner mennesker til sørgemarsjen fra Place de la Republique til Place de la Nation.[60] Over 40 statsledere,[64] deriblant David Cameron, Angela Merkel, Israels statsminister Benjamin Netanyahu, Palestinas president Mahmoud Abbas, EU-president Donald Tusk og jordanske kong Abdullah samlet seg til et separat arrangement.[65] Ialt skal folkemassene i hele Frankrike ha utgjort rundt tre millioner mennesker.[66]

Sjefredaktør Gérard Biard befant seg i London under angrepene.[67] Den gjenværende redaksjonen kunngjorde at magasinet ville utkomme som planlagt, men i et opplag på én million. Efter kort tid ble antallet justert opp til tre, fem og til slutt syv millioner.[68] Magasinet ble oversatt til 16 sprog. Forsiden har en illustrasjon av profeten Muhammed som holder et skilt med påskriften «Je suis Charlie» og teksten «Alt er tilgitt».[2]

Rettssaken mot 14 av de antatte medsammensvorne begynte 2. september 2020. De var blant annet tiltalt for å ha deltatt i planlegningen av angrepet på redaksjonen, samt å ha tatt gisler i en jødisk-drevet butikk.[69] Den 16. desember samme år ble alle de tiltalte kjent skyldige i deltagelse i et terrornettverk og ble idømt fengselsstraffer fra fire år til livstid.[70] Tre av de tiltalte, Hayat Boumeddiene og brødrene Mohammed og Mehdi Belhoucine, ble dømt in absentia da de forlot Frankrike like før angrepet.

I Norge

[rediger | rediger kilde]

Statsminister Erna Solberg sendte ut en melding på Twitter, hvor det het «Skytingen i Paris er en tragisk og feig handling, både tapene av menneskeliv og det avskyelige angrepet på ytringsfriheten.»[71] I en melding på fransk uttrykte hun blant annet sin solidaritet med det franske folk.[72]

Ansatte

[rediger | rediger kilde]

De ansatte i magasinet er redaktørene Gérard Biard og Sylvie Coma, tegnerne «Luz», «Riss», Catherine Meurisse, «Coco», «Willem», Walter Foolz og «Babouse», journalistene Patrick Pelloux, Antonio Fischetti, Zineb El Rhazoui, Philippe Lançon, Fabrice Nicolino, Sigolène Vinson og Laurent Léger, kritikeren Jean-Baptiste Thoret og spaltisten Mathieu Madénian.

I tillegg er bladet arbeidsgiver for én webmaster, én advokat og en økonomisjef.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ (på en, fr, es, zh-hans, ar) The ISSN portal, Paris: ISSN International Centre, ISSN 1819-1819, ISSN 1240-0068, Wikidata Q70460099, https://portal.issn.org/ 
  2. ^ a b «Profeten Muhammed holder Charlie-skilt i ny utgave». NRK. NTB. 13. januar 2015. Besøkt 18. mars 2023. 
  3. ^ «"Charlie Hebdo" triple ses ventes avec les caricatures de Mahomet». L’Obs (på fransk). 4. oktober 2012. Besøkt 7. januar 2015. 
  4. ^ «French satirical paper Charlie Hebdo attacked in Paris». BBC News (på engelsk). 2. november 2011. Besøkt 2. januar 2013. 
  5. ^ Vibeke Knoop Rachline (2. november 2011). «Nytt Muhammed-attentat i Paris». Aftenposten. Besøkt 18. mars 2023. 
  6. ^ a b Marthe Berg. Lars Håkon Grønning, Monica Bring Estensen og Maria Mikkelsen (7. januar 2015). «3 000 politifolk jakter på terroristene i Paris». VG. Besøkt 7. januar 2015. 
  7. ^ «Non, «Charlie Hebdo» n’est pas obsédé par l’islam». Le Monde (på fransk). 25. februar 2015. Besøkt 4. juli 2015. 
  8. ^ Roderic Mounir (9. april 2010). «Charlie Hebdo, c'est la gauche plurielle»Betalt abonnement kreves. Le Courrier (på fransk). Besøkt 18. mars 2023. 
  9. ^ a b Espen Egil Hansen (9. januar 2015). «Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansen om terror og ytringsfrihet: Jeg er Charlie». Aftenposten. Besøkt 18. mars 2023. 
  10. ^ a b «‘Charlie’ en douze dates». Libération (på fransk). 7. januar 2015. Besøkt 13. januar 2015. 
  11. ^ Delfeil de Ton (24. juli 2008). «Vive Siné!». L’Obs (på fransk). Besøkt 18. mars 2023. 
  12. ^ a b c «De Hara-Kiri à Charlie: plus de 40 ans de provocations». La Dépêche du Midi (på fransk). 3. november 2011. Besøkt 18. mars 2023. 
  13. ^ Lena Weber (6. mai 2015). «Geschichte der Zeitschrift Charlie Hebdo». Museen für Satire (på tysk). Arkivert fra originalen 5. juli 2015. Besøkt 18. mars 2023. 
  14. ^ Stéphane Mazurier (27. april 2009). «‘Ces gens-là nous ignoraient’: Charlie Hebdo et la presse ‘sérieuse’». Acrimed (på fransk). Besøkt 18. mars 2023. 
  15. ^ Antoine Guiral (12. september 1996). «Les 173 704 signatures de Charlie Hebdo». Libération. Besøkt 18. mars 2023. 
  16. ^ Olivier Cyran (4. mars 2006). «L’opinion du patron: La liberté d’expression selon Charlie Hebdo». Les mots sont importants (på fransk). Besøkt 19. mars 2023. 
  17. ^ Yohan Shanmugaratnam (21. september 2012). «Frankrike holder pusten»Betalt abonnement kreves. Klassekampen. Arkivert fra originalen 12. januar 2015. Besøkt 12. januar 2015. 
  18. ^ Kurt Haugli (7. februar 2007). «Karikatur-sak for retten i Frankrike». Aftenposten. Besøkt 18. mars 2023. 
  19. ^ Kurt Haugli (22. mars 2007). «Blir ikke dømt for karikaturtegninger». Aftenposten. Besøkt 18. mars 2023. 
  20. ^ «Full text: Writers' statement on cartoons». BBC News (på engelsk). 1. mars 2006. Besøkt 12. januar 2015. 
  21. ^ «‘Charlie Hebdo’ doit verser 90 000 euros à Siné». Libération (på fransk). AFP. 17. desember 2012. Besøkt 18. mars 2023. 
  22. ^ «L'Agrif perd définitivement contre Charlie Hebdo pour son numéro sur le pape». L’Express (på fransk). AFP. 15. mars 2011. Besøkt 18. mars 2023. 
  23. ^ «Un incendie criminel ravage le siège de Charlie Hebdo». Le Figaro (på fransk). 3. november 2011. Besøkt 4. november 2011. 
  24. ^ Jean-Christophe Martin (2. november 2011). «De Charlie à Charia Hebdo». France Info (på fransk). Besøkt 18. mars 2023. 
  25. ^ «Death threats force French ‘Mohammed’ paper offline». New York Post (på engelsk). 3. november 2011. Besøkt 18. mars 2023. 
  26. ^ Joan Tilouine (3. november 2011). «Hébergée par "Libération", l'équipe de "Charlie Hebdo" se remet au travail». Le Monde (på fransk). Besøkt 11. mars 2023. 
  27. ^ «La Maison Blanche s'interroge sur le "choix" de "Charlie Hebdo"». Le Monde (på fransk). AFP. 19. september 2012. Besøkt 18. mars 2023. 
  28. ^ «Plainte en France contre "Charlie Hebdo" après ses caricatures de Mahomet». Le Monde (på fransk). AFP. 19. september 2012. Besøkt 18. mars 2023. 
  29. ^ Brian Love (18. september 2012). «French political leaders sound alarm over planned Mohammad cartoons» (på engelsk). Reuters. Besøkt 18. mars 2023. 
  30. ^ «EN DIRECT. Caricatures de Mahomet : le site de "Charlie Hebdo" inaccessible». L’Obs (på fransk). 19. september 2012. Besøkt 18. mars 2023. 
  31. ^ «Frankrike skjerper ambassade-sikkerhet etter nye Muhammed-karikaturer». Aftenposten. NTB. 19. september 2012. Arkivert fra originalen 21. september 2012. Besøkt 19. september 2012. 
  32. ^ Stefan Simons (19. september 2012). «Frankreich will nach Karikaturen-Abdruck 20 Botschaften schließen». Der Spiegel (på tysk). Besøkt 20. september 2012. 
  33. ^ Ingeborg Moe (2. januar 2013). «Fransk satireblad trykker ‘Muhammed-tegneserie’». Aftenposten. Besøkt 18. mars 2023. 
  34. ^ Jean-François Herbecq (8. januar 2015). «Charlie Hebdo: des journalistes tués mais aussi des victimes collatérales». RTBF (på fransk). Besøkt 18. mars 2023. 
  35. ^ «Charlie Hebdo - Hyper Casher: l’attentat le plus meurtrier en France». Les Echos (på fransk). AFP. 7. januar 2015. Besøkt 18. mars 2023. 
  36. ^ a b Jarle Grivi Brenna, Mona Grivi Norman, Atle Jørstad Wergeland, Audun Jahren, Sverre Holm-Nilsen, Mona Byrkjedal og Harald Berg Sævereid (7. januar 2015). «Dette er de terrormistenkte brødrene». VG. Besøkt 7. januar 2015. 
  37. ^ Thomas Olsen (9. januar 2015). «Angrepet på Charlie Hebdo: Ferden fra halvkriminelle forstadsgutter til terrorister». Aftenposten. Besøkt 18. mars 2023. 
  38. ^ Andrew Higgins og Maia de la Baume (8. januar 2015). «Two Brothers Suspected in Killings Were Known to French Intelligence Services». The New York Times (på engelsk). Besøkt 18. mars 2023. 
  39. ^ Jytte Klausen (7. januar 2015). «France on Fire: The Charlie Hebdo Attack and the Future of al Qaeda»Betalt abonnement kreves. Foreign Affairs (på engelsk). Arkivert fra originalen 21. august 2015. Besøkt 18. mars 2023. 
  40. ^ «Kouachi-Brüder standen seit Jahren auf US-Terrorliste». Rheinische Post (på tysk). AFP. 9. januar 2015. Besøkt 18. mars 2023. 
  41. ^ Helge Jøssing og Paal Wergeland (8. januar 2015). «Den yngste mistenkte har overgitt seg». NRK. Besøkt 18. mars 2023. 
  42. ^ «"Charlie Hebdo": la traque des suspects se poursuit». Le Point (på fransk). 8. januar 2015. Besøkt 18. mars 2023. «Selon Le Monde: concernant le suspect qui était recherché par la police et s'est rendu de lui-même au commissariat de Charleville-Mézières, "aucune charge" n'a été retenu contre lui.»  «Ifølge Le Monde: angående den mistenkte som ble etterlyst av politiet og selv dro til Charleville-Mézières politistasjon, ble ‘ingen siktelser’ reist mot ham.»
  43. ^ Lamiat Sabin (8. januar 2015). «Charlie Hebdo: Classmates protest innocence of suspect Hamyd Mourad, 18, with school alibi». The Independent (på engelsk). Besøkt 8. januar 2015. 
  44. ^ «Charlie Hebdo attack: Three days of terror». BBC News (på engelsk). 10. januar 2015. Besøkt 18. mars 2023. 
  45. ^ a b Rakel Benon (8. januar 2017). «Zineb, Sigolène og Charlie – to år etter». Dagsavisen. Besøkt 18. mars 2023. 
  46. ^ Amy Willis (7. januar 2015). «Paris shooting latest: Victims of the Charlie Hebdo terror attack». Metro (på engelsk). Besøkt 18. mars 2023. 
  47. ^ «Philippe Lançon touché». Libération (på fransk). 7. januar 2015. Arkivert fra originalen 8. januar 2015. Besøkt 9. januar 2015. 
  48. ^ a b c d e Soren Seelow (8. januar 2015). «Attentat à ‘Charlie Hebdo’: ‘Vous allez payer car vous avez insulté le Prophète’». Le Monde (på fransk). Besøkt 18. mars 2023. 
  49. ^ a b c «Attentat à ‘Charlie Hebdo’: Riss, blessé dans l'attaque». Le Parisien (på fransk). 8. januar 2015. Besøkt 18. mars 2023. 
  50. ^ Michael Koziol (8. januar 2015). «Paris attacks: Sydney woman's partner in coma after Charlie Hebdo shooting». The Sydney Morning Herald (på engelsk). Besøkt 18. mars 2023. 
  51. ^ «Attentat à Charlie Hebdo: la France sous le choc». Le Parisien (på fransk). 7. januar 2015. Besøkt 7. januar 2015. 
  52. ^ Jon Henley og Kim Willsher (7. januar 2015). «Charlie Hebdo attacks: ‘It’s carnage, a bloodbath. Everyone is dead’». The Guardian. Besøkt 18. mars 2023. 
  53. ^ «Charlie Hebdo: le Conseil du culte musulman condamne un "acte barbare" contre "la démocratie"». Le Figaro (på fransk). AFP. 7. januar 2015. Besøkt 18. mars 2023. 
  54. ^ «В Кремле решительно осудили теракт в Париже». RT (på russisk). 7. januar 2015. Besøkt 18. mars 2023. 
  55. ^ «Modi Condemns 'Deplorable' Paris Attack». Outlook (på engelsk). 7. januar 2015. Arkivert fra originalen 24. november 2020. Besøkt 18. mars 2023. 
  56. ^ Nedra Pickler (7. januar 2015). «Obama Condemns 'Cowardly, Evil' Attack On French Newspaper Charlie Hebdo». The Huffington Post (på engelsk). Arkivert fra originalen 7. januar 2015. Besøkt 18. mars 2023. 
  57. ^ Brian Murphy (7. januar 2015). «Gunmen storm Paris satirical newspaper, killing at least 12». The Washington Post (på engelsk). Arkivert fra originalen 7. januar 2015. Besøkt 18. mars 2023. «NATO Secretary General Jens Stolenberg [sic] condemned the attack and expressed solidarity with France.»  Sitatet finnes ikke i nyere utgaver av kilden, kun i arkivert versjon.
  58. ^ «As it happened: Charlie Hebdo attack». BBC News (på engelsk). 7. januar 2015. Besøkt 18. mars 2023. 
  59. ^ «Mindestens zwölf Tote bei Anschlag auf Zeitungsredaktion». Der Spiegel (på tysk). als, ala, jbe, dpa, AFP og Reuters. 7. januar 2015. Besøkt 18. mars 2023. 
  60. ^ a b Martine Haug Nysether, Atle Jørstad Wergeland, Harald Berg Sævereid, Sverre Holm-Nilsen og Lars Joakim Skarvøy (11. januar 2015). «Rekordmange viste sin avsky mot terror». VG. Besøkt 18. mars 2023. 
  61. ^ Stine Bødker Nielsen (9. januar 2015). «Terror får debatten til at koge over på sociale medier». Danmarks Radio (på dansk). Besøkt 18. mars 2023. 
  62. ^ «China media: Charlie Hebdo march». BBC News (på engelsk). 12. januar 2015. Besøkt 18. mars 2023. 
  63. ^ John Lichfield (8. januar 2015). «Charlie Hebdo attacks: The massacre has brought out the best - and worst - of France». The Independent (på engelsk). Besøkt 18. mars 2023. 
  64. ^ Lars Joakim Skarvøy, Øyvind Engan og Pål Ertzaas (13. januar 2015). «Kokkvold om topplederne i Paris-marsjen: − Dobbeltmoralsk!». VG. Besøkt 18. mars 2023. 
  65. ^ «Paris attacks: Millions rally for unity in France». BBC News (på engelsk). 11. januar 2015. Besøkt 18. mars 2023. 
  66. ^ «Contre le terrorisme, la plus grande manifestation jamais recensée en France». Le Monde (på fransk). 11. januar 2015. Besøkt 18. mars 2023. 
  67. ^ Adam Withnall og John Lichfield (18. mars 2023). «Charlie Hebdo shooting: At least 12 killed as shots fired at satirical magazine's Paris office». The Independent (på engelsk). Besøkt 11. januar 2015. 
  68. ^ Brian Stelter (17. januar 2015). «Charlie Hebdo now printing 7 million copies». CNN Business (på engelsk). Besøkt 18. mars 2023. 
  69. ^ Nora Thorp Bjørnstad (2. september 2020). «Publiserer karikaturer på ny – i dag starter Charlie Hebdo-rettssaken». VG. Besøkt 2. september 2020. 
  70. ^ Marit Kolberg, Svein Vestrum Olsson og Kristian Elster (16. desember 2020). «Fengselsstraffer fra 4 år til livstid i Charlie Hebdo-saken». NRK. Besøkt 18. mars 2023. 
  71. ^ Erna Solberg (7. januar 2015). «Skytingen i Paris er en tragisk og feig handling, både tapene av menneskeliv og det avskyelige angrepet på ytringsfriheten.#CharlieHebdo». Besøkt 18. mars 2023 – via twitter.com. 
  72. ^ Erna Solberg (7. januar 2015). «Choquée et triste par l’attaque sur #CharlieHebdo. Toutes nos pensées et notre soldarité sont avec peuple français.» (på fransk). Besøkt 18. mars 2023 – via twitter.com. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Charlie_Hebdo&oldid=23790345»