Charles Rabot
| Charles Rabot | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 26. juni 1856 Nevers | ||
| Død | 1. februar 1944 (87 år) Martigné-Ferchaud | ||
| Beskjeftigelse | Geograf, etnograf, utforsker | ||
| Nasjonalitet |  Frankrike | ||
| Gravlagt | Père Lachaise Grave of Brierre de Boismont | ||
| Språk | Fransk | ||
| Medlem av | Société pour la protection des paysages et de l'esthétique de la France | ||
| Utmerkelser | Ridder av Æreslegionen (1906) Kommandør av St. Olavs Orden (1926) Ridder av Nordstjerneordenen | ||
Charles Rabot (født 26. juni 1856 i Nevers i Frankrike, død 1. februar 1944 i Martigné-Ferchaud) var en fransk geograf, etnograf, utforsker, breforsker og fjellklatrer, den første som besteg det svenske fjellets Kebnekaises sørlige topp, noe han gjorde i 1883 fra Tjäktjavagge via Rabots pass. Med seg hadde han tre i følget: Jon Larsson, same og fjellguide, Hans Monsen fra Bodø samt Pehr Abrahamsson. Vandringen til fjellets fot tok seks døgn.[1] Rabots skildret ekspedisjonen i 1898 i sin bok Au Cap Nord.[2]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Rabot studerte juss og tok juridisk eksamen, men gikk deretter over til fagene geografi og geologi i tilknytning til de hyppige ekskursjoner han foretok som alpinist. I 1880 besøkte han for første gang Skandinavia og gjennomreiste senere flere år i rekkefølge i vitenskapelig hensikt dets nordligste deler. Han kartla isbreen Svartisen i Nordland og ble den første som besteg Sveriges høyeste fjell Kebnekaise (22. august 1883), samt gjorde nordområdenes ferskvannsfauna til gjenstand for innsamlinger til det naturhistoriske museum i Paris (beskrevet i Bulletin de la société zoologique de France).
Årene 1884-85 utvidet han sine undersøkelser til grensetraktene mellom Norge og Russland langs Pasvikdalen opp til Enare og videre over Kolahalvøya, til dels gjennom til da ukjente eller lite undersøkte trakter. I 1890 besøkte han Petsjora og de nordlige Uralfjellene. I sistnevnte område forsket han på lokalbefolkningene; tsjuvasjer, marier, permiaker, komier, khantyer (ostjaker) samt samojeder. Dessuten krysset han Spitsbergen fra øst til vest og Prins Karls Forland (1882 og 1892), Grønland (1888), Island og Jan Mayen (1891).
Utover en stor mengde artikler i franske tidsskrifter, særlig om Nord-Europas og Grønlands geografi, natur- og befolkningsforhold, skrev han reiseskildringer: À travers la Russie boréale (1894), Aux fjords de Norvége et aux fôrets de Suéde og Au Cap-Nord (begge 1898). Han var i en periode sekretær for Det geografiske selskap i Paris og dermed utgiver av dets tidsskrift La géographie samt president i den internasjonale isbrekommisjonen.
Han oversatte en rekke verker fra norsk til fransk knyttet til Nordvestpassasjen og Nordpolen, av Roald Amundsen (Nordvestpassagen. Beretning om Gjøa-ekspeditionen 1903–1907, og Sydpolen. Den norske sydpolsfærd med Fram 1910 – 1912) og Fridtjof Nansen (Fram over Polhavet. Den norske polarfærd 1893–1896).
Rabotbreen i Sabine Land på Svalbard er oppkalt etter ham.[3]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Kjellström, Rolf (2004): «Fransman först upp på högsta svenska toppen: Kebnekaise» i: Populär historia 2004:10,: s. 32-36 : ill.. 1102-0822. ISSN 1102-0822. Libris 10249812
- ^ Rabot, Charles (1898): Au Cap Nord: Itinéraires en Norvège, Suède, Finlande. Ouvrage contenant trente-deux illustr. et quatre cartes dont une hors texte. Paris. Libris 2980348
- ^ «Rabotbreen (Svalbard)». Norsk Polarinstitutt
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Hellström-Boström, Ewa (1997): Svensk klättring: pionjärerna. Sollentuna: Alpina förl. Libris 7799338. ISBN 91-973214-0-0