Svartisen
| Svartisen | |||
|---|---|---|---|
 Svartisen sett fra luften. Foto: Øyvind Rask. | |||
| Type | Platåbre | ||
| Geografi | |||
| Område | Meløy, Rødøy og Rana | ||
| Dimensjoner | |||
| Areal | 370 km² | ||
| Toppunkt | 1594 moh. | ||
| Bunnpunkt | 20 moh. | ||
| Beliggenhet | |||
  Svartisen Svartisen (Nordland) | |||
Svartisen er Norges nest største isbre, og dekker et areal på om lag 370 kvadratkilometer.[1] I den lille istid på midten av 1700-tallet var Svartisen én sammenhengende isbre, men er i dag delt i to: øst- og vestisen. Breen strekker seg gjennom kommunene Rana, Meløy og Rødøy, alle i Nordland fylke. Svartisen ble kartlagt i 1964, og er Fastlands-Europas lavestliggende isbre, bare 20 moh. på det laveste (per 2007). Dette gjør at breen er lett tilgjengelig som turistmål. Høyeste punkt på breen i vest er Snøtinden, som ligger 1594 moh., og i øst er høyeste punkt Istinden med sine 1572 moh.
Navnet Svartisen kommer fra den gamle betegnelsen «Svartis», som beskriver den karakteristiske dype blåfargen i isen, med kontrast til den hvite snøen. Ismassene viser et spekter av blåtoner, fra transparent is, til turkis og mørkt blått.
Polarsirkelen går over søndre del av breen.
Øst- og vestisen
[rediger | rediger kilde]Svartisen er en typisk platåbre, med et flatt topp-parti som består av to breer – østisen og vestisen. Vestisen utgjør 221 kvadratkilometer, og er med det alene Norges nest største isbre. Østisen, som er 148 kvadratkilometer, er landets fjerde største. Noe av smeltevannet fra breen går til Svartisen kraftverk.
Man går ut fra at i Den lille istid, på midten av 1700-tallet, var Vest- og Østisen sammenhengende. I ettertid har breen vært i jevn tilbakegang, avbrutt av en og annen kort framgang. Den store avsmeltningen begynte rundt 1923, da isen begynte å sige sammen i Glomdalen. Breen ble da delt i to, og man fikk det som i dag kjennes som Øst- og Vestisen.[2] Samtidig som breen ble delt, begynte den også å minke i kantene. Dette resulterte i at fire vann etter hvert kom fram fra under isen; Engabrevatnet, Austerdalsvatnet, Bogvatnet og Bjørnefossvatnet.
Fra Vestisen utgår en rekke bretunger, hvorav den mest kjente er Engabreen som strekker seg nordvest mot Holandsfjorden. Denne breen ligger noe utenfor turområdet, og det er derfor ikke vanlig med fotturer hit. De fleste som besøker breen, kommer som regel fra fylkesvei 17 og tar så fergen over Holandsfjorden. Herfra er det en kort fottur til Engabrevatnet, som i dag ligger helt åpent.[3]
Østisen, også kjent som Svartisen i Rana, gikk i 1930 helt ned til Svartisvatnet, men har siden da trukket seg kraftig tilbake. Største brearm i øst er Austerdalsisen, som er det mest populære turistmålet. Man kan komme seg hit på mange måter, men det store flertallet av turistene ankommer med båt over Svartisvatnet. Fra ankomst er det et par kilometers gåtur opp til brearmen. Man kan også gå turstien på nordsiden av Svartisvatnet, men med årene har denne stien begynt å gro over, og derfor har stadig flere valgt å ta båt.[4]
«Svartisen subglasiale laboratorium»
[rediger | rediger kilde]I 1992 etablerte Norges vassdrags- og energidirektorat et brelaboratorium, «Svartisen subglasiale laboratorium», det eneste av sitt slag i verden.[5] Laboratoriet ligger i et tunnelsystem i fjellet under Engabreen, omtrent 600 meter over havet. Her får forskerne direkte tilgang til undersiden av breen, hvor de kan ta prøver av gammel is, som ikke er forstyrret av atmosfæriske prosesser. På denne måten får forskerne kunnskap om hvordan breer beveger seg, samtidig som de får informasjon om hvordan klimaendringer påvirker store isdekker, som på Grønland og Antarktis.
For å få tilgang til undersiden av breen, bruker forskerne varmt vann for å smelte ut en hule stor nok til å komme seg inn i. På undersiden av breen har forskerne over 200 meter med is over hodet. Isen trekker seg fort sammen igjen, og i løpet av bare ett døgn har åpningen halvert seg, noe som gjør at forskerne må handle raskt.
Prøvene fra under isbreen har hjulpet forskerne å forstå hvorfor is kan flyte så lett over landskapet. Under isen fant de små «vannlommer», hull i isen med smeltevann, noe som gjør at isen blir «mykere» og derfor flyter mye lettere. På denne måten klarer isen å bevege seg forbi hindringer i landskapet.
Forskningen viser også at Engabreen beveger seg litt raskere enn hva den ville gjort hvis den bare skled på fjellet på grunn av smeltevannet. Årsaken er at det smelter mer vann enn det breen klarer å lede bort, og da stiger vanntrykket så mye at breen løfter seg fra underlaget. Dette skjer nesten hver dag i sommerhalvåret, og kan vare opptil ni timer.
Turisme
[rediger | rediger kilde]Svartisen har vært et populært turistmål opp gjennom tiden og har per i dag 25.000 besøkende i året.[6] På grunn av dens lave beliggenhet er isbreen og områdene rundt lett tilgjengelig for en rekke opplevelser, som for eksempel brevandring og opphold på Brestua.[7]
Brestua ligger ved Engabrevatnet som Svartisen nesten munner ut i og har utsikt mot breen. I tillegg til kjøp av mat, drikke og suvenirer, tilbyr de champagne med is fra isbreen og mulighet for å leie lokaler til ulike tilstelninger. Brestua kan også invitere på en litt annerledes 17. mai-feiring inne ved breen, hvor lokale innbyggere, samt turister, kan ta del i feiringen av nasjonaldagen. Besøkende kan i tillegg til dette se bilder og lese historier om kjente personer som har besøkt Svartisen, som for eksempel Fridtjof Nansen og keiser Wilhelm. Brestua har omtrent 100 sitteplasser og en stor terrasse mot Svartisen, og resepsjonen er brukt som startsted for brevandring.[8]
Brevandring tilbys av flere turselskap. Turene ledes av erfarne breførere og selskapene tilbyr vandringer i lettere terreng så vel som ekspedisjoner i mer utfordrende omgivelser. Besøkende får kikke ned i dype bresprekker under brevandringene og har også mulighet til å delta på isklatring. En typisk bretur har en varighet på mellom tre og fem timer, og sommeren og høsten anses som de mest gunstige tidene på året til å dra på brevandring på Svartisen.[9][10]
Klima
[rediger | rediger kilde]Fra 1930 til 1960 var det en stor tilbakegang for alle breutløp. Engabreen trakk seg tilbake rundt to kilometer, og minket opptil 200 meter i tykkelse. I perioden 1970-1995 økte Engabreen i volum, og i 1990-årene rykket brefronten fram om lag 200 meter. Etter årtusenskiftet har breene minket i volum og brefronten har krøpet tilbake om lag 100 meter.[11]
De siste 100 årene har Svartisen stort sett minket. Dette har ført til at land og vann som har ligget under isen i tusenvis av år har kommet fram. Med det har det også etablert seg livsformer her, såkalte pionerarter. Denne biologiske innvandringen anvendes av forskere for å tilegne seg kunnskap om prosesser og suksesjoner, som ligner det som skjedde etter den store isen trakk seg tilbake fra Skandinavia etter siste istid.[12]
Innerst i fjordene og rundt Svartisen møtes de fuktige, vestlige vindene og det mektige fjellpartiet. Her faller det mye nedbør i løpet av året. Sentralt i Svartisen kan årsnedbøret være på 4000 milimeter. Stor variasjon i landformene fører til at klimaet varierer sterkt over korte avstander. Øst for breen faller årsnedbøret 2000 milimeter og 1000 milimeter, og ved grensen til Sverige er det nede på 800 milimeter.[13]
Det er temperaturen om sommeren og nedbørsmengden om vinteren som avgjør om breen vokser eller minker i størrelse. Det vil ta mellom seks og sju år før en kan se om det har skjedd en økning eller ikke. Det kommer mye nedbør fra havet, og dette blir presset mot og over fjellet, og her stopper det opp og nedbøren blir etterlatt midt på breen. Det er gjort målinger av snømengder på 13 meter om vinteren. I vinterhalvåret øker breen med omtrent én meter ved fronten av brearmene, og om lag 6-10 meter i tykkelse på breplatået. I løpet av sommerperioden smelter isen med omtrent én meter på breplatået, og enden av brearmen smelter med om lag tre meter.Når det faller mer nedbør om vinteren enn det smelter is om sommeren, vil breen vokse.
Flora og vegetasjon
[rediger | rediger kilde]Svartisvalmuen, en underart av islandsvalmuen, er en blomst som kun finnes ved Svartisen. Blomsten overlevde den siste istid ved at den forplantet seg på fjelltoppene som ikke ble berørt av breen. I 2001 ble alle underarter av islandsvalmuen fredet i Norge. Svartisvalmuen er hovedmotivet i Meløys kommunevåpen.[14]
Issoleien er også en plante som eksisterer i det kjølige klimaet på Svartisen. Dette på grunn av dens parabolformede blomst, som gjør at den klarer å ta til seg varme svært effektivt.
En annen plante som har funnet gode vekstvilkår på Svartisen er Grønnalgen. Denne kan sees som små røde flater på isen, spesielt mot slutten av sommeren.[15]
I 1989 ble Svartisen, som en del av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark vernet, sammen med to landskapsvernområder og et større naturreservat. Nasjonalparken strekker seg over et område på 2105 kvadratkilometer, mens landskapsvern og naturreservatet utgjør 735 kvadratkilometer.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Svartisen-Meløy (2010): Svartisen-Meløy Hentet: 26. september 2013
- ^ Norske Naturperler (udat.): Saltfjellet-Svartisen Arkivert 22. april 2016 hos Wayback Machine. Hentet: 26. september 2013.
- ^ Ryvarden, L. (2008): Saltfjellet-Svartisen og Junkerdal, Oslo, Gyldendal
- ^ Lillemo-Thorud, E. (2010): Austerdalsisen - kjent brearm av Svartisen øst Hentet: 8. oktober 2013
- ^ Jackskon, M. (2009): Svartisen subglasiale laboratorium Arkivert 3. november 2013 hos Wayback Machine. Hentet: 15. oktober 2013
- ^ Bjerkaas, H.T. (2009): Engabreen. Hentet: 28. oktober 2013
- ^ Svartisen-Meløy (2010): Svartisen-Meløy Hentet: 2. oktober 2013
- ^ Svartisen-Meløy. (udat.): Brestua Hentet: 2. oktober 2013
- ^ Sandland, I. (2010): Svartisen - Brevandring Arkivert 29. oktober 2013 hos Wayback Machine. Hentet: 2. oktober 2013
- ^ Rocks'n Rivers. (2013): Brevandring Arkivert 1. november 2013 hos Wayback Machine. Hentet: 8. oktober 2013
- ^ Liestøl, Olav. (2010): Svartisen i Store norske leksikon. Hentet: 31. oktober 2013
- ^ Ryvarden, L. (2005): Norges Nasjonalparker, Oslo, Damm
- ^ Suul, J. Samuelsson, K. (2003): Natur i Nord - Naturskydd i Norden på 1900-talet, København, Nordiska Ministerrådet
- ^ Skoglund, T (2010): «Kommunevåpen» Arkivert 27. januar 2012 hos Wayback Machine., Meløy kommune. Hentet: 21. oktober 2013.
- ^ Myrvold, M. (1992): Svartisen - en stopp på Nordlandskysten, Hordaland, ED Bilde
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Myrvold, M. (1992): Svartisen - en stopp på Nordlandskysten, Hordaland, ED Bilde
- Ryvarden, L. (2005): Norges nasjonalpark, Oslo, Damm
- Ryvarden, L. (2008): Saltfjellet-Svartisen og Junkerdal, Oslo, Gyldendal
- Suul, J. Samuelsson, K. (2003): Natur i Nord - Naturskydd i Norden under 1900-talet, København, Nordiska Ministerrådet