Charcotøya
Charcotøya (engelsk: Charcot Island) er en øy som ligger langt sør på Antarktishalvøyas vestkyst. Den er om lag 50 kilometer lang og 40 kilometer bred og ligger 90 kilometer vest for Aleksanderøya, som den er separert fra av Wilkins Sound og Wilkins isbrem. Hele øya er permanent dekket av is, med unntak av noen markante fjell på nordsiden.[1]
Historie
[rediger | rediger kilde]Nordsiden av Charcotøya ble oppdaget 11. januar 1910 av Jean-Baptiste Charcot på hans andre antarktisekspedisjon. Han navnga den Charcot Land etter sin far, den berømte nevrologen Jean-Martin Charcot, og i uvitenhet om at det faktisk var en øy. Det ble først stadfestet da Hubert Wilkins overfløy området 29. desember 1929.[2]
Under United States Antarctic Service (USAS) Expedition (1939–1941) ble det planlagt å etablere East base på Aleksanderøya eller Charcotøya. Isforholdene umuliggjorde imidlertid disse alternativene, og basen ble satt opp på Stonington Island i Marguerite Bay lenger nord. De første flyfotografiene av øya ble tatt under Operasjon Highjump i februar 1947, og det ble samtidig gjort et mislykket forsøk på å nå øya med båt. Den første ilandstigningen ble foretatt 23. desember 1947, da et fly landet på øya i forbindelse med Rønne-ekspedisjonen.[2]
Øya ble kartlagt av Falkland Islands Dependecies Survey i 1959, basert på flyfotografier. Den første landundersøkelsen ble utført i 1982 av en chilensk ekspedisjon, som også etablerte en midlertidig flystripe og forskningsstasjon.[2]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Composite Gazetteer of Antarctica Den vitenskapelige komite for antarktisforskning (SCAR). Katalognr. 2534
- ^ a b c Mills, W.J. (2003) Exploring polar frontiers: a historical encyclopedia. A - L., Volume 1, s. 135