Carl Lundh
| Carl Lundh | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 26. des. 1866 | ||
| Død | 7. mars 1964[1] (97 år) | ||
| Beskjeftigelse | Advokat | ||
| Far | Otto Gr. Lundh | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Ridder av St. Olavs Orden | ||
Carl Gottlob Fredrik Lundh (født 26. desember 1866 i Kristiania, død 7. mars 1964) var en norsk advokat. Han var styreformann i A/S Sydvaranger og Store Norske Spitsbergen Kulkompani, og involvert i etableringen av norsk suverenitet over Svalbard i årene omkring 1920. Han var formann i Den Norske Sakførerforening fra 1926 til 1930.
Liv
[rediger | rediger kilde]Han var sønn av fullmektig i Riksarkivet Otto Gr. Lundh (1833–1896) og Julie Marie Warmuth (1845–1921), og sønnesønn av Gregers Fougner Lundh. Han var gift med Margrete Huitfeldt (født 1871), datter av riksarkivar H. J. Huitfeldt-Kaas. De hadde tre barn, blant dem skuespilleren Otto Lundh.[2] Carl Lundh var svigerfar til diplomaten Lars Geelmuyden Onsager.[3]
Etter å ha blitt student i 1885 var Lundh aktiv i Studentersamfundet, hvor han gjorde seg bemerket som debattant og deltok i styret. Han var aktiv i den konservative studentforeningen. Han ble cand. jur. i 1890 og var deretter advokatfullmektig i Kristiania. I 1895 ble han høyesterettsadvokat. Året etter begynte han egen advokatforretning, og i 1898 gikk han i kompaniskap med A. M. Seip. Senere deltok han sammen med Per Rygh, Jens P. Heyerdahl, Einar Corneliussen og Ø. Thommessen i samme firma. Han var medlem av hovedstyret i Den Norske Sakførerforening fra 1922 til 1930 og formann fra 1926 til 1930.[4][5]
Som advokat arbeidet Lundh blant annet på vannkraftindustriens og gruveindustriens område, særlig med å tilpasse den gamle vassdragslovgivningen til den moderne industriens inntog. Han deltok i etableringen av industrien på Rjukan, blant annet ved at han foresto innkjøp av fallrettighetene i Rjukandalen for Sam Eyde og Fredrik Hiorth.[6] I 1906–07 ledet han selskapet Elektrokemisks forhandlinger med Stortingets spesialkomite i spørsmålet om konsesjon til etablering av kraftanlegg på Rjukan.[7]
Lundh var styreformann i A/S Sydvaranger fra 1906 til 1926,[8] og styreformann i Store Norske Spitsbergen Kulkompani fra selskapet ble dannet i 1916 til 1927.[9] Som styrets formann signerte han Svalbard-sedlene (kullkompaniets egne lokale valuta).[10] Han deltok i flere utvalg og komiteer som gjaldt etableringen av norsk suverenitet over Svalbard i årene omkring 1920. Han var medlem av Kirkedepartementets rådgivende komite i Spitsbergen-anliggender fra 1918, og i 1923 var han formann i kommisjonen som skulle samordne norske eiendomskrav overfor Svalbardkommissæren.[11] I 1924 var han formann i komiteen som skulle utarbeide forslag til stedsnavn på Svalbard for Handelsdepartementet, og som leverte innstilling året etter.[12] Carl Lundhfjellet (906 m.o.h.) i Adventdalen ved Longyearbyen fikk i 1935 navn etter ham. Lundh besøkte Spitsbergen i 1919. Lundh var selv leder for stedsnavnskomiteen for Svalbard 1924-1925.[13]
Lundh interesserte seg for rettshistoriske spørsmål. Han ga blant annet ut en avhandling om «Borregaardsprivilegiet» (1914).[14] Han leverte også bidrag i Den Norske Turistforenings årbok og i Edda, hvor han skrev om Henrik Wergeland og offentliggjorde to utrykte brev av A. O. Vinje (1926). Dessuten interesserte han seg for teater og var ordfører i Nationaltheatrets representantskap fra 1923. Han var medlem av Bibliofilklubben fra stiftelsen i 1922.[15]
Utmerkelser
[rediger | rediger kilde]Lundh ble ridder av St. Olavs Orden i 1932 for arbeidet for Norges sak på Svalbard. Han var også kommandør av den svenske Vasaordenen.[16]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ urn.nb.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ Fougner (1970), s. 71.
- ^ Onsager, Lars Geelmuyden i Hvem er Hvem, 1973.
- ^ Norske sakførerforening 1908-1933. Fabritius. 1933.
- ^ Den Konservative studenterforening gjennem 40 år. Oslo. 1931.
- ^ Dahl, Helge (1983). Rjukan. Rjukan: Tinn kommune. s. 25.
- ^ Dahl, Helge (1983). Rjukan. Rjukan: Tinn kommune. s. 39.
- ^ Fasting, Kåre (1956). Aktieselskabet Sydvaranger 1906-1956: trekk fra Sydvarangers historie. Oslo: [s. n.]
- ^ Store norske 75 år. Kompaniet. 1991. s. 66-72. ISBN 8299246202.
- ^ Amundsen, Bjørn (1992). Svalbardsedler =: Curre[n]cy of Spitsbergen. [Bodø]: DNNI. ISBN 8299256305.
- ^ Arlov, Thor B. (1996). Svalbards historie. Aschehoug. s. 310. ISBN 8203221718.
- ^ Place-names of Svalbard. (Dybwad). 1942.
- ^ The Place-names of Svalbard. Oslo: Norsk polarinstitutt. 1991. ISBN 8290307829.
- ^ Lundh, Carl (1914). Borregaardsprivilegiet : er Borregaardsprivilegiet et reelt priviligium?. Kristiania: [s.n.]
- ^ Just, Carl (1972). Bibliofilklubbens medlemmer i de første 50 år. Oslo: Bibliofilklubben. s. 21.
- ^ Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947. Grøndahl. 1947.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Fougner, Elizabeth (1970). Familien Lundh. Reklametrykk.
- Chr. Ebell: «Lundh, Carl Gottlob Fredrik», i Norsk biografisk leksikon. Oslo: Aschehoug. 1938.