Carl-Heinrich von Stülpnagel

Carl-Heinrich von Stülpnagel
Født	2. jan. 1886; Berlin
Død	30. aug. 1944 (58 år); Plötzensee; Hengning
Beskjeftigelse	Militært personell, motstandskjemper
Utdannet ved	Det prøyssiske krigsakademiet
Far	Hermann von Stülpnagel
Nasjonalitet	Det tyske riket
Gravlagt	Hauptfriedhof Frankfurt
Utmerkelser	3. klasse av Militærfortjenstkorset; Det tyske kors i sølv; Jernkorsets ridderkors; Jernkorset av 1. klasse
Troskap	Nazi-Tyskland
Våpenart	Den tyske keiserlige hær
Militær grad	Infanterigeneral
Kommandoer	17. Armee
Dømt for	Landssvik
Deltok i	Første verdenskrig, andre verdenskrig, Slaget om Uman
	Carl-Heinrich von Stülpnagel på Commons

Carl-Heinrich von Stülpnagel (født 2. januar 1886, død 30. august 1944) var tysk general og armésjef i Wehrmacht under andre verdenskrig. Mens han tjenestegjorde som militærsjef i det tysk-okkuperte Frankrike og senere sjef for den 17. arméen i Sovjetunionen under Operasjon Barbarossa, ble Stülpnagel innblandet i krigsforbrytelser. Han tillot represalier mot sivilbefolkningen og samarbeidet med Einsatzgruppen i dens massehenrettelser av jøder.

Han deltok i gruppen bak 20. juli-attentatet for å drepe Adolf Hitler, og var ansvarlig for konspiratørenes operasjoner i Frankrike. Etter at attentatet sviktet, ble han kalt tilbake til Berlin og forsøkte å begå selvmord på veien dit, men mislyktes. Han ble stilt for krigsrett 30. august 1944 og dømt for landssvik og henrettet samme dag.^[4]

Tidlig liv

Stülpnagel ble født i Berlin og sluttet seg til den tyske hæren rett fra skolebenken i 1904 og fungerte som stabsoffiser i første verdenskrig. Etter krigen tjenestegjorde han i Reichsheer med obersts grad i 1933. Samme år ble han utnevnt til leder av generalstabens kontakt med andre lands væpnede styrker. I 1935 publiserte han et notat der han sammenlignet anti-bolsjevismen med antisemittisme^[5] I 1936 ble han generalmajor med kommando over den 30. infanteridivisjon i Lübeck.

Den 27. august 1937 ble han utnevnt som generalløytnant og assisterende sjef for hærens generalstab. I 1938, etter Blomberg-Fritsch-affæren og Sudeten-krisen, etablerte han kontakt med Schwarze Kapelle og avsløre den hemmelige planen for invasjon av Tsjekkoslovakia. Stülpnagel deltok i den militære opposisjonens første planer om å fjerne Hitler fra makten, men disse planene ble i stor grad forlatt etter München-avtalen.

Andre verdenskrig

Fra 20. desember 1940 til 4. oktober 1941 var Stülpnagel general for infanteriet og kommanderte den 17. armé. Den 22. juni 1941 under Operasjon Barbarossa, ledet han armeen inn i Ukraina i det sørlige Sovjetunionen på Østfronten. Under Stülpnagels kommando seiret den 17. armé i slaget ved Uman og kampen om Kyiv.

I februar 1942 ble Stülpnagel det tysk-okkuperte Frankrikes militære sjef, og i denne posisjonen fortsatte han, sammen med sin personlige rådgiver, oberstløytnant Cæsar von Hofacker, å opprettholde kontakt med andre medlemmer av komplottet mot Hitler.

Krigsforbrytelser

Betydelige mengder arkiverte bevis indikerer at i løpet av hans tid som sjef for den 17. Armé og som militærguvernør i Frankrike, begikk Stülpnagel krigsforbrytelser. I Sovjetunionen godkjente Stülpnagel mange ordrer om represalier mot sivile for partisanvirksomhet, og han samarbeidet tett med Einsatzgruppen i dens masse-henrettelser av jøder. Han irettesatte ikke sine soldater for å drepe sivile, men for de kaotiske tilstandene dette ble utført under. Han beordret sine tropper til å fokusere på jøder og ikke-kommunistiske sivile, og bemerket at kommunistene var jøder som måtte tas uansett, for å bedre kontakten med ukrainere. Selv i tilfeller av sabotasje utført av ukrainere, ble lokale jøder straffet.^[6]

20. juli-attentatet

På den aktuelle dagen, 20. juli 1944, iverksatte Stülpnagel sin del av attentatet. Dette bestod hovedsakelig i at Hans Otfried von Linstow, som først ble informert om planen samme dag, skulle arrestere alle SS- og Gestapo-offiserer i Paris og fengsle dem. Men da det ble klart at attentatet var mislykket, var Stülpnagel ikke i stand til å overtale feltmarskalk Günther von Kluge til å støtte opprøret, men ble tvunget til å løslate sine fanger. Da Stülpnagel ble kalt tilbake fra Paris, stoppet han ved Verdun og prøvde å ta sitt eget liv ved å skyte seg i hodet med en pistol ved bredden av elven Meuse. Han lyktes bare i å blinde seg selv.^[7]

Sammen med sin rådgiver ble Stülpnagel brakt til den beryktede «folkedomstolen» Volksgerichtshof 30. august 1944. Han ble funnet skyldig i høyforræderi og hengt samme dag i Plötzensee fengsel i Berlin.

Priser

Jernkorsets ridderkors 21. august 1941 som General av infanteriet og Øverstkommanderende for den 17. Armé ^[8]

Se også

Otto von Stülpnagel - fetter og tysk militærekommandant av det okkuperte Frankrike

Referanser

^ ^a ^b Munzinger Personen, oppført som Heinrich von Stülpnagel, Munzinger IBA 00000000658, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Autorités BnF, oppført som Karl Heinrich von Stülpnagel, BNF-ID 12238092t^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Carl-Heinrich Stülpnagel, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id stulpnagel-carl-heinrich, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Correlli Barnett (red.). Hitler's Generals. Weidenfeld and Nicolson. ISBN 0 297 79462 0.
^ Bulletin, Volume 12-14 German Historical Institute in London, page 27 The Institute, 1990
^ Nazi empire-building and the Holocaust in Ukraine, Wendy Lower pages 54-55 UNC Press 2006
^ Die Wehrmacht: Eine Bilanz, Guido Knopp, p. 258
^ Fellgiebel 2000, p.337.

[hash-3b766616d8f235b8418f424c7f72e5f1ac198101-1] Munzinger Personen, oppført som Heinrich von Stülpnagel, Munzinger IBA 00000000658, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-de231dda5f088c085e287cd76c3eab1a70e2965e-2] Autorités BnF, oppført som Karl Heinrich von Stülpnagel, BNF-ID 12238092t^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-0008738ce9338151d31131f491b2163cc9fc57be-3] Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Carl-Heinrich Stülpnagel, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id stulpnagel-carl-heinrich, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[Barnett-4] Correlli Barnett (red.). Hitler's Generals. Weidenfeld and Nicolson. ISBN 0 297 79462 0.

[5] Bulletin, Volume 12-14 German Historical Institute in London, page 27 The Institute, 1990

[6] Nazi empire-building and the Holocaust in Ukraine, Wendy Lower pages 54-55 UNC Press 2006

[7] Die Wehrmacht: Eine Bilanz, Guido Knopp, p. 258

[8] Fellgiebel 2000, p.337.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]