Hopp til innhold

Boaslanger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Boaslanger
Regnbueboa eter et bytte
Nomenklatur
Boidae
Gray, 1825
Populærnavn
boaslanger
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseKrypdyr
OrdenSkjellkrypdyr
InfraordenAlethinophidia
Økologi
Antall arter: 56
Habitat: terrestrisk, akvatisk og i trær
Utbredelse: Afrika, Amerika, Asia, Europa, Oseania
Inndelt i

se tekst

Boaslanger er en familie av store og kraftig bygde slanger med en vid utbredelse i de varme delene av verden. De er ikke giftige, og dreper byttet ved å slynge seg om det så det kveles. Et eksempel på en boaslange er smaragdboa. Den kan bli opp til 1,8 meter lang. Hannene kunne veie opp til 1 100 gram mens hunnene kunne bli 1 500 gram.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Boaslangene blir som regel maksimalt 2–4 m lange, men anakondaen kan bli nesten 9 m lang. Det finnes usikre rapporter om anakondaer på opptil 11 m, og den utdødde Titanoboa ble hele 13 m. Bukskjellene er små, og det er en enkelt rekke av haleskjell. Ved kloakkåpningen er det to sporer, som er rester av baklemmene. De fleste boaslanger har varmefølsomme organer på leppene.

Pytonslangene og boaslangene har en utbredelse som overlapper i liten grad. Hvis de to gruppene møtes, dreier det seg som regel om gravende boaslanger, som fyller en annen økologisk nisje enn pytonene. Bygningstrekk som skiller boa- og pytonslanger er blant annet at boaslangene ikke har tenner på mellomkjevebeinet (premaxilare), og at nesten alle boaslanger føder levende unger.

Det er enkelte unntak fra regelen om at boaslanger føder levende unger. Jordpytonen ser ut til å bevart egglegging som et opprinnelig trekk. Noen sandboaer som stammer fra forfedre som fødte levende unger, har derimot utviklet egglegging på nytt.[1]

Boaslanger finnes i mange ulike habitater. De finnes stort sett i varme strøk, men gummiboaen lever i barskog og høyfjell. Noen er marklevende, mens andre klatrer i trær. Sandboaene er tilpasset et underjordisk liv i tørre ørkener og stepper, og anakondaene er delvis akvatiske. De eter stort sett ulike virveldyr, som pattedyr og fugler.

En regner ofte boaslanger som typiske representanter for den neotropiske faunaregionen, men de finnes også andre steder som i det vestlige Nord-Amerika, på Madagaskar, og på Sulawesi, Ny-Guinea, Salomonøyene og Fiji. Jordpytonen lever i Afrika, og de gravende sandboaene har en vid utbredelse i Nord-Afrika, det sørøstre Europa, Sørvest-, Sentral- og Sør-Asia.

Denne utbredelsen er blitt forklart både med at boaslanger fulgte med de ulike delene av superkontinentet Gondwana da det ble splittet opp, og med at de har klart å krysse verdenshavene ved å seile på flåter av vegetasjon.[2] En mener nå at boaslangene kom til Madagaskar via en landbru til Antarktis,[3] og at artene på stillehavsøyene har levd der siden Gondwana ble brutt opp.[4]

Fylogeni

[rediger | rediger kilde]

Følgende kladogram viser slektskapsforholdene innenfor Alethinophidia ifølge Vidal & Hedges. Den lite kjente sørøstasiatiske slekten Xenophidion er ikke tatt med i denne studien. Afrophidia utenom de avanserte slangene danner en naturlig gruppe som eventuelt kan kalles Henophidia.[5]

   Alethinophidia   
   Afrophidia   

avanserte slanger


   Henophidia   





pytonslanger



spisshodepyton




mudderslanger




boaslanger (inkl. Ungaliophiinae)




Uropeltoidea (skjoldhaler, valseslanger, dvergvalseslanger)




bolyeriaslanger




   Amerophidia   

dvergboaer



falsk korallslange




Systematikk

[rediger | rediger kilde]

Kvelerslanger

[rediger | rediger kilde]

I linneansk systematikk er boaslangene familien Boidae. Noen forskere mener at pytonslangene hører hit som underfamilien Pythoninae, men en velger her å plassere dem i en egen familie. Tidligere ble også mudderslanger, spisshodepyton, dvergboaer og bolyeriaslanger regnet til Boidae, men det er nå enighet om at de hører til i egne familier. Den utvidede familien Boidae kalles på norsk kvelerslanger. Dette navnet kan misforstås ettersom mange slanger som ikke er kvelerslanger, også dreper byttet ved å slynge seg rundt det.

Delgrupper

[rediger | rediger kilde]

Systematikken innenfor Boidae er omstridt. Inndelingen nedenfor følger The Reptile Database[6] og bygger på Vidal & Hedges.[7] Gongylophis er betraktet som et synonym for Eryx,[1] og Xenoboa som et synonym for Corallus.[8] Chilabothrus er skilt ut fra Epicrates.[9]

Arnold Kluge ved University of Michigan publiserte tidlig på 1990-tallet flere fylogenetiske studier av boaslangene basert på morfologi. Han regner Acrantophis og Sanzinia som synonymer for Boa,[8] og Calabaria og Lichanura som synonymer for Charina.[10] De gravende slektene Charina (inkludert jordpyton) og Eryx utgjør ifølge Kluge underfamilien Erycinae, mens de andre slektene tilhører Boinae.

Etter at moderne molekylærgenetiske metoder ble tatt i bruk på 2000-tallet er det gjort flere nye fylogenetiske studier. Resultatene avviker både fra Kluges arbeid, og fra hverandre.[11][1] Lee et al. regner Exiliboa og Ungaliophis til en egen familie, Ungaliophiidae.[12] Noonan og Chippindale har publisert en systematikk der boaslangene fordeles på fem geografisk adskilte delgrupper. De plasserer artene i Ungaliophiidae i en av delgruppene sammen med Lichanura og Charina.[2]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c V.J. Lynch og G.P. Wagner (2009). «Did egg-laying boas break Dollo's law? Phylogenetic evidence for reversal to oviparity in sand boas (Eryx: Boidae)». Evolution. 64 (1): 207–216. ISSN 1558-5646. doi:10.1111/j.1558-5646.2009.00790.x. 
  2. ^ a b B.P. Noonan og P.T. Chippindale (2006). «Dispersal and vicarience: the complex evolutionary history of boid snakes» (PDF). Molecular Phylogenetics and Evolution. 40 (2): 347–358. ISSN 1055-7903. doi:10.1016/j.ympev.2006.03.010. 
  3. ^ B.P. Noonan og P.T. Chippindale (2006). «Vicariant origin of Malagasy reptiles supports Late Cretaceous Antarctic land bridge» (PDF). The American Naturalist,. 168 (6): 61–72. ISSN 0003-0147. [død lenke]
  4. ^ B.P. Noonan og J.W. Sites Jr. (2010). «Tracing the origins of iguanid lizards and boine snakes of the Pacific». The American Naturalist,. 175 (1): 61–72. ISSN 0003-0147. doi:10.1086/648607. 
  5. ^ N. Vidal m.fl. (2009). «Snakes (Serpentes)». I S.B. Hedges og S. Kumar. The Timetree of Life (PDF). Oxford University Press. s. 390–397. ISBN 978-0-19-953503-3. 
  6. ^ The Reptile Database – Higher Taxa in Extant Reptiles Besøkt 15. september 2013
  7. ^ N. Vidal og S.B. Hedges (2009). «The molecular evolutionary tree of lizards, snakes, and amphisbaenians». C. R. Biologies. 332 (2–3): 129–139. ISSN 1631-0691. doi:10.1016/j.crvi.2008.07.010. 
  8. ^ a b A.G. Kluge (1991). «Boine snake phylogeny and research cycles» (PDF). Misc. Pub. Mus. Zool. U. Mich. (178): 1–58. ISSN 0076-8405. 
  9. ^ R.G. Reynolds m.fl. (2013). «Molecular phylogeny and historical biogeography of West Indian boid snakes (Chilabothrus)». Molecular Phylogenetics and Evolution. 68 (3): 461–470. ISSN 1055-7903. doi:10.1016/j.ympev.2013.04.029. 
  10. ^ A.G. Kluge (1993). «Calabaria and the phylogeny of erycine snakes» (PDF). Zool. J. Linn. Soc. 104 (4): 293–351. ISSN 0024-4082. doi:10.1006/zjls.1993.1014. 
  11. ^ F.G. Grazziotin m.fl. (2007). «Higher-level molecular phylogeny of snakes: conflicts and congruence». Darwiniana (45): 17–19. ISSN 0011-6793. doi:10.1016/j.ympev.2006.03.010. 
  12. ^ M.S.Y. Lee m.fl. (2007). «Phylogeny of snakes (Serpentes): combining morphological and molecular data in likelihood Bayesian and parsimony analyses». Systematics and Biodiversity. 5 (4): 371–389. ISSN 1477-2000. doi:10.1017/S1477200007002290. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Boaslanger&oldid=21468510»