Blackface

Minstrelshows var varietéunderholdning med musikk og sketsjer som var populær i det rasedelte USA fra rundt 1830 til 1930. Denne teaterplakaten fra omkring 1900 viser en komiker med tradisjonell «blackface»-sminke i rollen som «neger».

«Flapper» og «neger» i humoristisk dansenummer på varietéteatret Theatre Moderne i Oslo i begynnelsen av 1920-åra.

Foto: Narve Skarpmoen/Nasjonalbibliotekets bildesamling

«Blackface» («svartfjes») er en amerikansk betegnelse på det å male ansiktet svart eller brunt for å karikere eller etterligne personer med mørk hudfarge. Praksisen stammer fra amerikansk populærkultur på 1800- og 1900-tallet. Ordet brukes særlig om teatersminke på hvite skuespillere der hele ansiktet blir svertet bortsett fra huden rundt leppene som dermed virker overdrevent store. Artister sminket i blackface har ofte også vært utkledt med svart parykk, hvite hansker og fillete eller glorete finklær i latterliggjørende roller som «neger» fra Sørstatene.

Blackface var vanlig i minstrelshows, musikalske varietéforestillinger, i det rasedelte USA fra rundt 1840 og hundre år framover. Også enkelte svarte artister opptrådte med ansiktsmaling. Skikken spredte seg til flere land, blant annet til Storbritannia der tradisjonen holdt seg lenger enn i opphavslandet.

Blackface-utkledning er også benyttet i spillefilmer som En nasjons fødsel (1915, som samtidig hyllet Ku Klux Klan), Jazz-sangeren (1927), Mammy (1930), Swing time (1936), Swanee River (1939), Babes on Broadway (1941), Holiday Inn (1942), Al Jolson (1946), Bamboozled (2000) og Dear White People (2014).

De siste årene har sminken og rollefiguren blitt oppfattet som et rasistisk symbol på hvites historiske undertrykkelse og latterliggjøring av folk med mørk hud. I dag er derfor blackface-maske ansett som upassende og uakseptabelt i vestlig underholdningskultur, også når det gjelder satire.

Svartmalte rollefigurer i minstrels, amerikanske varietéforestillinger

Svartmalte ansikter var vanlige i amerikansk teater og populærkultur fra omkring 1840 og hundre år framover. Minstrels inneholdt en blanding av musikkinnslag og sketsjer der skuespillere, komikere, musikere og dansere kunne opptre i overdreven teatersminke og komiske kostymer i stereotypiske, komiske og tildels groteske karikaturer av rollefigurene afroamerikanere. Rollefigurene var gjerne slaver og plantasjearbeidere, moteløver i byene eller uskjønne kvinner.

Klovnen Jim Crow framstilt tidlig på 1830-tallet på et notehefte med musikken til Jump Jim Crow, en komisk sang og dans som innledet den populære minstreltradisjonen der artister etterapet negre ved hjelp av svartmalte ansikter og lattervekkende kostymer. Jim Crow har blitt brukt som kallenavn for raseskille siden 1837.

I 1829 framførte den hvite artisten Thomas Dartmouth «Daddy» Rice (1808-1860) den komiske sangen og dansen Jump Jim Crow iført «negersminke». Han hadde fillete klær og brukte karikert språk og karikerte bevegelser. Rollefiguren skal ha vært inspirert av Jim Crow, en legendarisk luring i slavekulturen, og av en konkret afroamerikaner med fysisk funksjonshemning. Crow, «kråke», hadde dessuten vært nedsettende kallenavn for svarte mennesker siden 1700-tallet. I Disneys tegnefilm om sirkuselefanten Dumbo fra 1940 forekommer det derfor en flokk karikerte kråker med menneskelige egenskaper som gjenspeiler stereotypiene om afroamerikanere som dumme, skrytete og ufrivillig morsomme.

Rice gjorde Jim Crow-sangen, -dansen og -figuren svært populær og regnes som «minstrelshowenes far». Rollekarakteren ga også opphav til betegnelsen Jim Crow-lovene, raseskillelovene som ble innført i flere amerikanske stater fra 1876 til 1965 etter prinsippet om at etniske grupper skulle være «likestilte, men atskilte».

Sjangeren og formen kan ha oppstått ut fra en oppriktig fascinasjon for den levende musikkulturen i afroamerikanske slavemiljøer, men også for å ufarliggjøre den svarte befolkningen for et hvitt publikum. Humoren kan ha dempet bekymringen for at frigitte slaver etter den amerikanske borgerkrigen 1861–1865 skulle kunne foreta et masseopprør og overta makten.

Minstrelforestillingene skapte en rekke komiske og rasistiske rollefigurer. I minstrel-sketsjene kunne den usofistikerte landarbeideren Jim Crow også opptre sammen med for eksempel rollekarakteren Zip Coon, en mer veltilpasset, svart jålebukk fra byen.

Lyshudede skuespillere, sangere og dansere brukte svidd kork og senere farge eller skokrem for å sote huden og tegne opp brede lepper. Det ble også benyttet mørkebrun teatersminke, på norsk kalt «negersminke».

I tillegg kledte skuespillerne seg ut i parykker med svart, oftest kort, krøllete hår, eller de farget sitt eget hår og bustet det til. Hvite hansker og slitte eller overdrevne finklær skulle understreke klassetilhørigheten og den latterlige framtoningen som barnlig livsglade, uintelligente og innbilske klovner.

Utøvere og bruk i filmer

Minstrelartister i en treningsleir for afroamerikanske soldater i Louisville i Kentucky i 1918. To av underholderne, som alle selv er svarte, stiller i tradisjonell «blackface».

Foto: NARA (U.S. National Archives and Records Administration)

Den amerikanske sangeren Al Jolson i ikonisk «blackface»-framtoning i filmen Rhapsody in Blue fra 1945. I ettertid har karikert «negersminke» blitt kritisert som uttrykk for fortidens ekstreme rasisme i samfunn med en hvit maktelite, og bruken er i dag politisk ukorrekt. Andre har påpekt at svartmalte ansikter var en uskyldig teaterkovensjon innenfor den folkelige minstrel-sjangeren, og at Jolson støttet svarte artister mer enn de fleste av hans hvite kolleger gjorde.

Minstrelartister i «blackface» var hovedsakelig hvite. På 1860-tallet begynte imidlertid også enkelte svarte musikere å opptre med malte ansikter og klovnemunn. Grunnen var at minstrel-sjangeren var den mest populære underholdningen i samtiden og den eneste muligheten artistene hadde for spillejobber. Den komiske sminken skulle dessuten behage, og berolige, publikum.

I D.W. Griffiths over tre timer lange storfilm Birth of a Nation) fra 1915 ble alle de viktige svarte rollene spilt av hvite skuespillere sminket i «blackface». Filmen bygger på det rasistiske skuespillet The Clansman fra 1905 og handler om en sørstatsfamilie under og like etter borgerkrigen. En nasjons fødsel var teknisk nyskapende, men førte til at Ku Klux Klan gjenoppstod som en høyreekstrem organisasjon rettet mot raseblanding, afroamerikanere, katolikker og jøder. På grunn av kritikken filmen fikk for sitt rasisistiske innhold, sluttet man etter dette å bruke «blackface» i seriøse spillefilmer.

Sangeren og skuespilleren Al Jolson (1886–1950) var den mest kjente av amerikanske underholdningsartister som opptrådte med svartmalt ansikt. Han ble omtalt som The World's greatest entertainer i reklamen og spilte hovedrollen i det som regnes som den første lydfilmen, The Jazz Singer fra 1927. Jolson mottok i 1950 Medal of Merit for sin patriotiske innsats som underholder for amerikanske soldater under andre verdenskrig. Mens mange i ettertid betrakter karikert «negersminke» som del av datidens rasediskriminering i USA, har enkelte hevdet at Jolson gjennom sine sentimentale slagere og sin bruk av «blackface» tvert imot ville vise solidaritet med den svarte befolkningen i landet.

Bruken av svartmalte ansikter ebbet ut som sceneunderholdning i USA på 1920-tallet, men fortsatte i filmmusikaler fra Hollywood, i radio og TV, til inn på 1940-tallet, og i sjeldnere tilfeller til 1970-tallet. Stjerner som Bing Crosby, Judy Garland, Frank Sinatra, Fred Astaire og mange andre opptrådte med ansiktssminke i enkeltstående, ofte nostalgiske sang- og dansenumre som hyllet minstreltradisjonen. I noen scener er det humoristiske poenget at hvite blir lurt av svartmalte ansikter fordi alle svarte ser like ut. Fram til 1950-tallet ble svarte gjerne framstilt uten nyanser som naive og umodne, ubekymrede, late, løgnaktige og overtroiske, og ikke minst med en medfødt, nærmest dyrisk hang til sang og dans.

«Blackface»-sminke, særlig uten de overdrevne leppene, har i noen grad levd videre i USA og andre land som uskyldig moro for hvite barn og voksne som kler seg ut som afrikanere, arabere eller andre mørkhudede til karneval, fester, amatørteater eller Halloween.

Holdninger forandret seg, og bruk av blackface kunne møte en kritikk som utøverne ikke hadde forutsett. Det mest berømte eksempelet på mislykket blackface i Sverige var Alice Babs fremtreden i filmen Resan till dej fra 1953. I filmens hovednummer Fjärran Sol och Måne er Babs helt svart fra topp til tå. Hennes sang handler om at hennes høyeste ønske er å få hvit hud. Datidens filmalmendere reagerte sterkt mot disse deler av teksten.

Det er også eksempler på bruk av mer eller mindre komisk «negersminke» i norsk underholdning. I den danske familiefilmen Far til fire og ulveungerne fra 1958 opptrådte den norske barnestjernen Grethe Kausland som halvnaken, brunmalt «negerpike» i sangnummeret «En sort, lille neger fra Afrika». Samme artist hadde også mørk ansiktssminke da hun imiterte Sammy Davis jr. i 1977.

Senere fordømmelser som rasistisk stereotypi

Scenebilde fra den amerikanske filmkomedien Oh, Susie, Be Careful fra 1919. Til høyre er skuespilleren Earle Rodney sminket i «blackface» i rollen som svart hushjelp og barnepasser i en hvit familie, en såkalt Mammy eller Mammie, en Sørstats-karikatur som i dag blir ansett som rasistisk.

Det har lenge vært vanlig med stereotypiske framstillinger av ikke-hvite etniske grupper i amerikansk underholdningskultur. I filmer og populærkultur hadde afroamerikanere fram til 1960-tallet som regel bare biroller som hushjelper og arbeidsfolk. Enten de ble spilt av sminkede hvite eller av svarte, ble disse rollefigurene framstilt uten nyanser.

Da minstrelsjangeren ble umoderne utover på 1900-tallet, forsvant bruken av «blackface» i profesjonell underholdning. En annen grunn var at flere oppfattet tradisjonen som en rasistisk etterlevning fra slavetiden og raseskillepolitikken.

«Blackface» og andre kulturuttrykk som kan oppfattes rasistiske, blir særlig debattert i Sørstatene, der det er store meningsforskjeller mellom ulike befolkningsgrupper. Mange hvite amerikanere vil forsvare tidligere tradisjoner som en del av kulturhistorien og som egentlig ufarlige uttrykk som var allment akseptert i sin samtid. Flere har også påpekt at «blackface» var en verdinøytral teaterkonvensjon innen en folkelig musikksjanger og humoristisk underholdningsstil som også svarte tok del i.^{[trenger referanse]}

Kritikk av kjente personer i «blackface»

Det er mange eksempler på offentlige personer som har møtt motstand mot egen bruk av rasistiske symboler. I februar 2019 ble den hvite delstatsguvernøreren i Virginia kritisert for at han som medisinstudent på 1980-tallet svartemalte ansiktet og feiret Halloween sammen med en medstudent i Ku Klux Klan-hette. Samtidig fikk en baptistmenighet på Jæren kritikk for at barn og voksne på liknende vis kledde seg ut som «kongolesere».

I 2019 ble også den canadiske presidenten Justin Trudeau kritisert for å ha opptrådt i «blackface» (også omtalt som «brownface») da han i 2003 kledte seg ut som den persiske eventyrskikkelsen Alladin slik figuren blir framstilt som en sympatisk unggutt i en populær tegnefilm fra Disney fra 1992. Kritikerne mente at Trudeaus kostyme videreførte en fordomsfull, klisjépreget og rasistisk trope i Vesten om hvordan arabiske mennesketyper er.

Annet

Svartsminking forekommer også på Zwarte Piet, den nederlandske julenissen Sinterklaas' tjener og gaveutdeler 5. desember. Mange mener at skikken og figuren representerer en rasistisk tradisjon man bør kvitte seg med.

Også utøverne av Border Morris, en regional variant av den engelske folkedansen Morris dance, bruker svart ansiktmaling. Dette er en skikk som går langt tilbake og har ingenting med slaveri og rasisme å gjøre.

Foto: Bryand Ledgard, 2002

«Blackface»-sminken i USA har oftest vært med på å vekke latter. Men svart sminking er og har vært vanlig for i seriøse teaterroller, for eksempel når lyse skuespillere tolker William Shakespeares «mauriske general» Othello.

Også Zwarte Piet, den nederlandske julenissen Sinterklaas' tjener og gaveutdeler under festlighetene 5. desember, er utkledt med mørkebrun ansiktssminke. Også utøverne av Border Morris, en regional variant av den engelske folkedansen Morris dance, bruker svart ansiktmaling som del av sin tradisjonelle drakt. Dette er en skikk som går langt tilbake og har ingenting med slaveri og moderne rasisme å gjøre. Opphavet er usikkert, men kan henvise til kullgruvearbeidernes sotede ansikter, barbareskpiratene som kan ha innført dansen eller være et vern for å skjule seg mot onde ånder.

Se også

• Golliwogg, engelsk kallenavn på «negerdokke»
• Pickaninny, amerikansk kallenavn på «negerunge»
• «Neger», nigger, foreldede og nedsettende betegnelser for en person med mørk hud, fortrinnsvis med opprinnelse fra Afrika sør for Sahara
• Kulturell appropriasjon

Litteratur

• Abbott, Lynn, & Seroff, Doug (2008). Ragged but Right: Black Traveling Shows, "Coon Songs," and the Dark Pathway to Blues and Jazz. Jackson: University Press of Mississippi.
• Armstron-De Vreeze, Pamela (desember 1997). «Surviving Zwarte Piet – a Black mother in the Netherlands copes with a racist institution in Dutch culture». Essence. Arkivert fra originalen 16. mai 2005. Besøkt 15. november 2005. 
• Bas, Marcel (2013). Zwarte Piet: discriminerend of fascinerend?. Aspekt Uitgeverij. ISBN 978-9461534095. 
• Chude-Sokei, Louis (2005). The Last Darky: Bert Williams, Black-on-Black Minstrelsy and the African Diaspora. Duke University Press. ISBN 978-0-8223-3643-3. 
• Cockrell, Dale (1997). Demons of Disorder: Early Blackface Minstrels and their World. Cambridge Studies in American Theatre and Drama. ISBN 978-0-521-56828-9. 
• Levinthal, David (1999). Blackface. Arena. ISBN 978-1-892041-06-7. 
• Lhamon, Jr., W.T. (1998). Raising Cain: Blackface Performance from Jim Crow to Hip Hop. Harvard University Press. ISBN 978-0-674-74711-1. 
• Hughes, Langston; Meltzer, Milton (1967). Black Magic: A Pictorial History of Black Entertainers in America. New York: Bonanza Books. ISBN 978-0-306-80406-9. 
• Lott, Eric (1993). Love and Theft: Blackface Minstrelsy and the American Working Class. New York: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-507832-9. 
• Malik, Sarita. «The Black and White Minstrel Show». Museum of Broadcast Communications. Arkivert fra originalen 14. mai 2013. Besøkt 8. januar 2007.  Arkivert 14. mai 2013 hos Wayback Machine.
• Rogin, Michael (1998). Blackface, White Noise: Jewish Immigrants in the Hollywood Melting Pot. University of California Press. ISBN 978-0-520-21380-7. 
• Sacks, Howard L.; Sacks, Judith Rose (1993). Way up North in Dixie: A Black Family's Claim to the Confederate Anthem. Washington: Smithsonian Institution Press. ISBN 978-1-56098-258-6. 
• Sammond, Nicholas (September 2015). Birth of an Industry: Blackface Minstrelsy and the Rise of American Animation. Durham, NC: Duke University Press. ISBN 978-0-8223-5852-7. 
• Strausbaugh, John (2006). Black Like You: Blackface, Whiteface, Insult and Imitation in American Popular Culture. Jeremy P. Tarcher / Penguin. ISBN 978-1-58542-498-6. 
• Toll, Robert C. (1974). Blacking Up: The Minstrel Show in Nineteenth-century America. New York: Oxford University Press. ISBN 978-0-8195-6300-2. 
• Twain, Mark (1924). «XIX, dictated 1906-11-30». Mark Twain's Autobiography. New York: Albert Bigelow Paine. LCCN 24025122. 
• Watkins, Mel (1999). On the Real Side: A History of African American Comedy from Slavery to Chris Rock. Chicago, Illinois: Lawrence Hill Books. ISBN 978-1-55652-351-9. 

Eksterne lenker

• (en) Blackface – kategori av bilder, video eller lyd på Commons