Mimikry

Batesisk mimikry (Henry Walter Bates (1862)) – mellom Dismorphia (øverste og tredje rad) og variasjoner av Ithomiini (Nymphalidae) (andre og nederste rad).

Mimikry hos slekten Heliconius

Mimikry, beskyttelseslikhet eller vernelikhet, er at en plante eller et dyr (kopien) etterligner eller ligner en annen organisme (modellen). Likheten kan være utseende, farger, lydbilde, lukt, oppførsel og/eller andre egenskaper. Mest kjent – og først bekrevet vitenskapelig – er tilfeller hvor forsvarsløse eller sårbare organismer oppnår en fordel ved å se ut som en predator eller farlige, giftige eller iallfall uspiselige organismer. I dyreriket finnes mimikry særlig blant insekter, men mange tilfeller kjennes også i andre dyregrupper. Hos planter er orkidéer mest kjent for mimikry.

En mimetisk art eller organisme er en plante- eller dyreart som har utvikla seg til å likne på en ikke-beslekta art ved at den drar fordeler av likskapen. Som oftest har mimetiske arter utvikla seg til å likne på arter som enten er giftige, uspiselige eller farlige. Et eksempel på mimetiske arter er de mange artene av blomsterfluer som likner på veps, og som derfor i stor grad unngår å bli tatt av fugler. Også maur har mange etterlignere.

Teorien om organismers mimikry ble satt fram i 1862 av den britiske naturforskeren Henry Walter Bates. Under arbeide med å klassifisere sommerfugler fra skogområder i Brasil fant han at arter som tydelig ikke var i nær slekt lignet hverandre. Han oppdaget også at den ene var giftig å spise, mens den andre var harmløs eller ufarlig. Ut i fra dette trakk han teorien om at den spiselige hadde fordeler av å ligne den giftige. Bates' teori ble brukt som illustrasjon for Charles Darwins teori om naturlig utvalg, lansert i 1859. Senere har en oppdaget en rekke former for mimikry.

Batesisk mimikry. Den ufarlige sommerfuglen ospeglassvinge (Sesia apiformis) ligner mye på stikkevepser

Heller ikke dette er en stikkeveps, men gravevepsen Bembix rostrata (Bembicinae)

Hunner av den østlige sikadedreper (Sphecius speciosus) tilhører graveveps i familien Crabronidae, men ligner en forvokst stikkeveps. Arten hører hjemme øst i USA, Midtvesten og sørover til Mellom-Amerika.

Batesisk mimikry

Batesisk mimikry eller vernelikhet er når en spiselig art etterligner en uspiselig eller farlig og oppnår beskyttelse ved dette. Dette er den første dokumenterte form for mimikry. Humler og veps, særlig de svarte og gule stikkevepsene, har mange etterlignere. Disse er harmløse og spiselige, men unngår å bli spist av fugler fordi de ligner insekter som stikker. I Norge gjelder dette bl.a.:

• Nesten alle blomsterfluer.
• Flere vepser utenom stikkevepsene, f.eks. biulven.
• Sommerfugler i gruppen glassvinger. Ikke bare har de svarte og gule farger, men også vingene er smale, glassklare uten de fargerike skjellene som ellers kjennetegner sommerfuglene.
• Enkelte biller, f.eks. vepsebukk og humlebille.

Syrphus ribesii, en av mange blomsterfluer som etterligner stikkeveps.

Ingen maur, ikke engang et insekt - men en hoppeedderkopp.

Også maur har mange etterlignere – blant f.eks. midd, edderkopper og teger.

Narrepollinering

Utdypende artikkel: Narrepollinering

Narrepollinering forekommer særlig hos orkideer, også hos arter som finnes i Norge. De kan utnytte både syn og luktesans hos insekter for å lokke dem til seg og dermed la seg pollinere. Eksempler:

• Blomstene til flueblom ser ut som hunner av graveveps i slekten Argogorytes. Dermed lokker de til seg hannveps, som klekkes før hunnene, slik at de ennå ikke har ekte hunner å pare seg med.
• Rød skogfrue etterligner fagerklokke, en nektarholdig blomst. Insekter lar seg lokke til den falske fagerklokken – som dermed blir pollinert.
• I Kina finnes en orkidé som pollineres av geithamser. Den sender ut stoffer med lukter som minner om feromonene fra en honningbie når den varsler om fare. Disse duftene lokker til seg giethamsene, som for en stor del lever av honningbier. På den måten pollineres orkideen.

Müllersk mimikry

Müllersk mimikry (etter den tysk-brasilianske biologen Fritz Müller) er når to uspiselige arter utvikler lignende utseende (konvergent evolusjon), der begge drar nytte av å ligne på den andre. Overgangene mellom batesisk og müllersk mimikry er glidende, for mange arter er delvis uspiselige. De røde, gule og svarte dagsommerfuglene i gruppen Acraeini og Heliconiini tar opp giftstoffer fra plantene de lever på, og er giftige eller uspiselige. Dette skjer når de som larver spiser av planten, men av og til også fra andre kilder. De har utviklet spesielle, ofte svarte og røde eller gule, fargemønstre som signaliserer at de er giftige (varselfarge). Men sommerfugler fra andre slekter fra flere ulike grupper har etterlignet dette mønsteret i den grad at selv eksperter ofte tar feil av dem. Dette kalles mimikrykomplekser.

Gilbertinsk mimikry

Denne formen for mimikry er oppkalt etter økologen Lawrence E. Gilbert og er beskrevet fra giftige pasjonsblomster (jf. müllersk mimikry). Larvene til sommerfugler av slekten Heliconius kan spise bladene fordi de har enzymer som bryter ned giften. Plantene har imidlertid utviklet utvekster som ligner på klekkeferdige Heliconius-egg. Disse falske eggene frastøter eggleggende hunner, kanskje fordi larvene er kannibaler.

Hann av løvgresshoppen Chlorobalius leucoviridis, som lokker til seg sikader med falsk sikadesang - for så å spise dem.

Aggressiv mimikry

I noen tilfeller er kopien en predator eller en parasitt som etterligner en harmløs modell. Eksempler:

• Lysbillehunner i slekten Photuris sender ut samme lyssignaler som hunner av slekten Photinus, lokker til seg hanner av denne slekten og spiser dem.
• Sangen til hannene av løvgresshopper bringer kjønnene sammen, men kan også ha andre virkninger. Den australske løvgresshoppen Chlorobalius leucoviridis kan lage lyder som til forveksling ligner på dem som kommer fra kjønnsmodne hunner av sangsikader i Cicadini-gruppen, selv om løvgresshopper og sikader har vidt forskjellige lydorganer. Hannlige sikader blir lurt av den falske sikadesangen, lokkes bort til løvgresshoppen – og blir spist.

• En amerikansk våk ligner på kalkungribben og oppsøker flokker av disse – for så å slå ned på et intetanende bytte. I dette tilfelle er kopien neppe skadelig for modellen.
• Blomsterknelere ligner til forveksling ekte blomster. På den måten kan de lokke til seg et intetanende bytterdyr (og beskytte seg mot predatorer).
• Bladene til den kjøttetende venusfluefangeren (Dionaea muscipula) lokker til seg insekter ved å etterligne blomster og sende ut nektarlignende dufter.

Aggressiv mimikry. Ingen ekte orkidé, men blomsterkneleren Hymenopus coronatus fra Malaysia.

• Blåvingen Phengaris rebeli, hvis larver utskiller stoffer som gjør at arbeidere av mauren Myrmica schencki tror den er en maurlarve. Mauren bringer dermed den falske larven rett hjem til bolet, hvor den spiser ekte maurlarver.

Parasittisk mimikry

er en form for aggressiv mimikry. Eksempler:

• Gjøken, som legger egg i andre fuglers reir. Eggene ligner vertens egg til forveksling både i form, farge og størrelse – selv om gjøken vanligvis er betydelig større enn verten.
• Gjøkveps og gjøkhumler baserer seg, til forskjell fra gjøken, på kjemisk mimikry. Befruktede hunner trenger inn i vertens bol, dreper dronningen som hører hjemme i bolet og overtar som bolets førstedame. Vertens arbeidere steller inntrengerens avkom som om det er deres egne, yngre søsken. Også geithamsen Vespa dybowskii kan opptre som usurpator overfor de nærstående V. crabro og V. similima. I motsetning til gjøkvepsene har V. dybowskii egne arbeidere, slik at bolet i en periode bebos av arbeidere fra to arter.