Banquo

Théodore Chassériau (1819–1856), The Ghost of Banquo 1855.

Banquo er en rollefigur i William Shakespeares skuespill Macbeth (1606) som dramatiserer historien om Mac Bethad mac Findláich. Banquo er i begynnelsen alliert med Macbeth, hans med-kaptein i kampen mot opprørerne, som han reiser sammen med når de møter Tre Hekser. Etter å ha gitt en profeti om at Macbeth vil bli konge en dag, sier heksene til Banquo at ikke han selv, men hans etterkommere vil bli konge. Senere ser Macbeth på Banquo som en trussel mot hans higen etter makt og får ham drept; men Banquos sønn, Fleance unnslipper. Banquos spøkelse kommer tilbake i en senere scene og får Macbeth til å reagere med forferdelse.

Shakespeare lånte rollefiguren Banquo fra Holinshed's Chronicles («Holinsheds krøniker»), en historiekrønike for Storbritannia utgitt av Raphael Holinshed i 1587. I denne krøniken er Banquo en medsammensvoren med Macbeth i mordet på kongen, i stedet for en lojal undersått av kongen som Macbeth ser på som fiende. Shakespeare kan ha endret dette aspektet av rollefiguren for å glede James I av England, som ble sagt å være en etterkommer av den virkelige Banquo.

Litteraturkritikere ser ofte på Banquo som et motstykke og kontrast til Macbeth, som motstår ondskap der hvor Macbeth omfavner det. Motivene hans er ikke åpenbare og enkelte kritikere setter spørsmålstegn ved fromheten hans. Han gjør ikke noe for å beskylde Macbeth for mordet på kongen, selv om han har grunn til å tro at Macbeth står bak. Dette kan tolkes som om Banquo er en passiv medsammensvoren i Macbeths tidligste forbrytelser. Banquo forteller sønnen sin på et tidspunkt at han har mørke drømmer, noe som får noen kritikere til å undre på om han har drømt om å drepe Macbeth for å overta tronen og oppfylle Heksenes profeti.

Rollen er blitt fylt av flere kjente skuespillere på scenen og på film, inkludert Canada Lee, Minoru Chiaki, og Martin Shaw. Fremførelser av skuespillet på film og TV har brukt flere forskjellige metoder for å fremstille hans rolle som et spøkelse, og benyttet seg av kameratriks og spesialeffekter for å heve den overnaturlige følelsen i skuespillet.

Kilder

Banquo var en historisk figur fremstilt i Krønikene (1587), en krønikehistorie av det britiske monarkiet som Shakespeare henviste til i flere av sine historieskuespill. I krønikene er Banquo en medsammensvoren i Macbeths mord på kong Duncan. Han spiller også en viktig rolle i å forsikre at Macbeth, ikke Malcolm, tar tronen i det påfølgende kuppet. I Shakespeares dager trodde man at Banquo var en direkte forfader av Stuartkongen Jakob I. Banquos opphav fra Stuart ble revidert i 1800-tallet, da det ble oppdaget at familien Fitzalan plausibelt kunne ha kommet fra en bretonsk familie i stedet. Hvorvidt Banquo, thane (tittel som tilsvarer jarl) av den skotske provinsen Lochaber, faktisk eksisterte er fortsatt tvilsomt. Han og hans sønn Fleance dukker tidligst opp i Hector Boeces Scotorum Historiae (1526-1527) som var kilden for Holinsheds krønike. Det er blitt foreslått at de ble oppfunnet av Boece. Navnet hans blir fortsatt nevnt i området rundt Fort William i Skottland, og en gangsti mellom bøketrær nær Torcastle blir kalt for Banquo's Walk.

I boken The Forgotten Monarchy of Scotland (Michael James Alexander Stewart), på side 40–41 og side 44, blir Banquo (født 990) og hans sønn Fleance beskrevet som at de eksisterer i virkeligheten. Banquo var en etterkommer av kong Alpin II av Dalriada (som døde i 841). Thegnen av Lochaber giftet seg med Muldivana (Maud), oldebarn av thegnen av Atholl. Deres sønn Fleance (født 1020), var den første ektemannen til prinsesse Nesta av Gwynedd og gav ham en sønn, Walter, som senere ble mormaer (tilsvarende tittel som jarl) av Lochaber. Banquos barnebarn døde i kamp sammen med Malcolm Canmore ved Alnwick i 1093. Som i skuespillet sier teksten at Banquo døde for Macbeths hånd i 1043.

Den Banquo som blir fremstilt i historiske kilder er betydelig annerledes fra den Banquo som Shakespeare skapte. Kritikere har foreslått flere mulige årsaker for denne endringen. Først og fremst, å fremstille kongens forfader som en morder ville ha vært risikabelt. Videre kan Shakespeare ha endret Banquos karakter enkelt og greit fordi det ikke var noe dramatisk behov for enda en medsammensvoren i drapet; men det var et behov for å gi en dramatisk kontrast til Macbeth — en rolle mange kritikere mener Banquo fyller. Andre forfattere på samme tiden som skrev om Banquo, slik som Jean de Schelandre i hans Stuartide, endret også historien ved å fremstille Banquo som en nobel mann heller en morder, antagelig av samme årsaker. I alle fall greier Shakespeare å skille Banquo fra mordet på kongen ved å gjøre det til en hemmelighet som Banquo er helt uvitende om. Banquos befatning med kuppet er vanskeligere å definere. Enkelte kritikere mener at Banquos lojalitet til Macbeth over Malcolm etter Duncans død gjør ham til en mørkere figur.

Rolle i skuespillet

Banquo er med i en tredjedel av alle scener i skuespillet, som både menneske og spøkelse. Til tross for hans viktige rolle i handlingen har han færre linjer enn den relativt uviktige Ross, en skotsk adelsmann som overlever skuespillet. I begynnelsen av stykket leder Macbeth, thegnen av Glamis, og Banquo Duncans hær, og kjemper modig side ved side. Banquo er sammen med Macbeth når de treffer Tre Hekser som spår at Macbeth vil bli thegnen av Cawdor, og deretter konge. Banquo spør dem om de er virkelige og utfordrer dem til å spå hans fremtid. Heksene sier at Banquo aldri vil bli konge selv, men vil avstedkomme en rekke med konger. Banquo forblir skeptisk etter hendelsen, og stiller spørsmålet om ondskap noensinne kan si sannheten. Etter at Macbeth får tittelen til Cawdor, advarer Banquo han om at ondskap vil tilby menn en liten håpefull sannhet bare for å fange dem i en dødelig felle.

Når Macbeth dreper kongen for å ta tronen er Banquo den eneste som vet om hans overnaturlige møte med heksene; og han reserverer dommen for Gud, usikker på om Macbeth er en morder eller ikke. (Selv om han betrakter i en monolog at «I fear / Thou play'dst most foully for 't».) Han uttrykker sin respekt for den nye Kong Macbeth og sverger sin lojalitet. Senere, bekymret over at Banquos etterkommere, og ikke hans egne, vil herske i Skottland, sender Macbeth mordere for å drepe Banquo og Fleance. I basketaket unnslipper Fleance. Banquos spøkelse viser seg senere for Macbeth i banketten i akt 3, scene 4. En vettskremt Macbeth ser ham, mens fremtoningen er usynlig for de andre gjestene. Han viser seg for Macbeth igjen i et syn gitt av de tre heksene, der Macbeth ser en lang linje av konger nedstammet fra Banquo.

Tolkning

Macbeth and Banquo Meeting the Three Witches av John Wootton

Motstykke til Macbeth

Mange kritikere ser på Banquo som et motstykke og kontrast med Macbeth. Macbeth, for eksempel, aksepterer med iver de Tre Heksenes profeti som sann og forsøker å bidra til at den oppfylles. Banquo på den andre siden, tviler på profetien og på hensiktene til disse tilsynelatende onde skapningene. Der Macbeth setter sitt håp i spådommen om at han vil bli konge, argumenterer Banquo for at ondskap bare tilbyr gaver som fører til svik og ødeleggelse. Banquo motstår stødig ondskapens fristelser i skuespillet, og ber til himmelen om hjelp, mens Macbeth oppsøker mørkets gaver, og ber om at onde krefter skal bistå han. Dette er tydelig i akt to; etter at Banquo følger Duncan til sengs, sier han: «There's husbandry in heaven, / Their candles are all out». Denne forutanelsen om det kommende mørket blir gjentatt rett før han blir drept: «it will be rain to-night», sier Banquo til sin sønn Fleance.

I Akt 2, Scene 1, møter Banquo Fleance og ber ham ta både sverd og dolk fra ham («Hold, take my sword ... Take thee that too»). Han forklarer også at han har hatt problemer med å sove på grunn av «cursed thoughts that nature / gives way to in repose!» Når Macbeth nærmer seg forlanger han å få sverdet sitt tilbake fort. Kritikere har tilket dette til å bety at Banquo har drømt om å myrde kongen som Macbeths medsammensvorne for å ta tronen for sin egen familie, som de Tre Heksene profeterte for ham. Hans gode natur avskyr disse tankene så mye at han gir sverdet og dolken sin til Fleance for å være sikker på at de ikke vil gjennomføres, men han blir så nervøs av at Macbeth kommer at han forlanger å få dem tilbake. Andre kritikere har hevdet at Banquos drømmer har mindre å gjøre med å drepe kongen og mer å gjøre med Macbeth. De mener at Banquo bare legger til side sverdet for kvelden når Macbeth kommer. Siden Banquo har hatt mareritt om Macbeths handlinger tar han tilbake sverdet for sikkerhets skyld.

Macbeth ser til sist at Banquo ikke lenger er til å stole på og begynner å se på sin venn som en trussel mot sin nyervervede trone. Så han får ham drept. Banquos evne til å leve videre på forskjellige måter er en annen motstridende kraft, i dette tilfellet til Macbeths forestående død. Ånden hans lever videre i Fleance, og i hans spøkelse i banketten.

Spøkelsesscener

Når Macbeth vender tilbake til heksene senere i skuespillet, viser de han en skikkelse av den myrdede Banquo sammen med åtte av hans etterkommere. Scenen har dyp betydning: Kong Jakob I, på tronen når Macbeth ble skrevet, var skilt fra Banquo av ni generasjoner. Det Shakespeare her skriver er med andre ord et sterkt bifall til Jakobs rett til tronen av ætt, og for publikum i Shakespeares dager, en veldig håndfast oppfyllelse av heksenes profeti til Banquo om at hans sønner villa innta tronen. Denne fremtoningen er også dypt forstyrrende for Macbeth, som ikke bare vil ha tronen for seg selv, men som også ønsker å avstedkomme en linje med konger.

Banquos andre opptreden som spøkelse under banketten fungerer også som en indikator på Macbeths samvittighet som kommer tilbake for å forpeste tankene hans. Banquos triumf over døden fremstår symbolsk, i så måte at han bokstavelig talt tar Macbeths plass under kalaset. Sjokkert bruker Macbeth ord som passer inn i en metafor om usurpasjon, og beskriver Banquo som kronet med sår. Ånden tømmer Macbeths manndom sammen med blodet fra kinnene hans; så snart den forsvinner annonserer Macbeth: «Why, so; being gone, / I am a man again.»

Kritikere diskuterer hvorvidt Macbeths syn av Banquo er virkelig eller en hallusinasjon. Macbeth hadde allerede hatt en hallusinasjon før han drepte Duncan: en kniv som svevde i luften. Flere fremførelser av skuespillet har til og med ignorert sceneanvisningen som introduserer Banquos spøkelse, som forsterker inntrykket av at Macbeth er på vei til å bli gal, siden publikum ikke kan se det han påstår han ser. Kritikere som er negative til dette synspunktet mener at selv om kniven er uvanlig er spøkelset til myrdede offer mer troverdig, med basis i publikums overtro. Ånder i andre Shakespeare skuespill — særlig Hamlet og En Midtsommernattsdrøm — eksisterer i tvetydig form, og i noen tilfeller til og med sår tvil om sin egen tilstedeværelse.

Fremstillinger og tolkninger

Banquos rolle, spesielt i spøkelsesscenen under banketten, har vært gjenstand for en mengde tolkninger og medium. Shakespeares tekst sier: "Enter Ghost of Banquo, and sits in Macbeth's place." Flere TV versjoner har endret dette noe, og lar heller Banquo plutselig dukke opp i stolen, heller enn å gå på scene og å sette seg i den. Spesialeffekter og kamertriks tillater også produsenter å få spøkelset til å forsvinne og dukke opp igjen, noe som understreker at det er bare Macbeth som kan se det.

Sceneregissører, uten bistand fra postproduksjonseffekter og kameratriks, har brukt andre metoder for å vise spøkelset. Sent i det 19. århundre brukte forseggjorte produksjoner av skuespillet, oppsatt av Henry Irving, et bredt utvalg av tilnærminger til denne oppgaven. I 1877 ble en grønn siluett brukt til å skape et spøkelsesaktig bilde; ti år senere ble en spesiell stol brukt for å la en skuespiller dukke opp midt i scenen, og så igjen midt blant publikum. I 1895 ble en søyle av blått lys brukt for å vise at Banquos ånd var tilstede. I 1933 satte en Russisk regissør ved navn Theodore Komisarjevsky opp en moderne gjenfortelling av stykket (Banquo og Macbeth ble fortalt om fremtiden sin gjennom kiromanti); han brukte Macbeths skygge som spøkelset.

Versjoner for film har hatt flere tilnærminger til Banquos rolle. I 1936 hjalp Orson Welles til med å produsere en Afrikansk-amerikansk rollebesetning i skuespillet, inkludert Canada Lee som Banquo. Akira Kurosawas versjon i 1957, Throne of Blood, omgjør rollefiguren til Kaptein Miki, drept av ekvivalenten til Macbeth (Kaptein Washizu) når hans kone forteller at hun er med barn. Nyheten om Mikis død når ikke Washizu før etter at han har sett spøkelset i bankettscenen. I Roman Polańskis versjon i 1971 blir Banquo spilt av den berømte teaterskuespilleren Martin Shaw, i en stil som minner om tidligere teaterfremføringer. Noen fremførelser av skuespillet gjør det enda mer tydelig at Banquo ikke støtter Macbeths tilgripelse av tronen. Polanski understreker Banquos protest mot dette ved å vise ham stille mens de andre Tegnene rundt ham hyller Macbeth sm konge.

I 2008 ga Pegasus Books ut The Tragedy of Macbeth Part II: The Seed of Banquo, et skuespill av den amerikanske forfatteren Noah Lukeman som forsøkte å plukke opp tråden der en originale Macbeth slapp den, og å samle alle de løse trådene, særlig den spådde skjebnen til Banquos etterkommere. Skuespillet, skrevet i blankvers, ble utgitt til kritisk hyllest.

I 2009 ga Penguin Books ut Banquo's Son, første bok i en trilogi som fortsetter fra Shakespeares historie. Andre bok i serien, Bloodlines, er planlagt utgitt i 2010. Den siste boken, Birthright, er planlagt utgitt i 2011. Novellene er skrevet av den newzealandske forfatteren T. K. Roxborogh.