Hopp til innhold

Atargatis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Atargatis
Atargatis avbildet på mynt preget av syriske Demetrios III Eukairos; hun har fiskekropp, med slør, holder et egg,[1] flankert av stilker med bygg.
TrossystemKanaaneisk, syrisk mytologi
ReligionssenterOldtidens Syria
Originalt navn‘Atar‘atheh eller Tar‘atheh
MakeHadad
AspektHav-, vann- og fruktbarhetsgudinne
SymbolerFisk, duer
TeksterLukian, Apuleius

Atargatis (gresk: ᾈταργάτις, avledet fra Δερκετώ;[2] arameisk: ‘Atar‘atheh eller Tar‘atheh) er en vestsemittisk gudinne og den øverste gudinnen i nordlige Syria i antikken.[3] Den greske historikeren Ktesias fra Knidos benyttet også navnet Derketo om henne,[4][5] og romerne omtalte henne som Dea Syriæ («syriske gudinne»). Hovedsakelig var hun en fruktbarhetsgudinne, men som baalat («herskerinne») av hennes by og folk, var hun også ansvarlig for deres beskyttelse og velvære. Hennes fremste helligdom var ved Hierapolis (gresk: Ἱεράπολις, bokstavelig «Hellig by»),[6] dagens by Manbij i nordlige Syria, nordøst for Aleppo.

Den russiske oldtidshistorikeren Michael Rostovtzeff karakteriserte henne som «den store herskerinne av de nordsyriske landene.»[3] Hennes gemal er vanligvis Hadad, en storm- og værgud. Duer og fisk var dyr som var hellige for henne: duer var symbol for kjærlighetsgudinnen, og fisk var symbol på fruktbarhet og livet i vannet.[2][7] I henhold til en gammelsyrisk kilde fra 200-tallet e.Kr., «I Syria og i Urhâi (Edessa) pleide menn å kastrere seg til ære av Tarata. Men da kong Abgar ble en troende, beordret han at alle som kastrerte seg selv skulle få en hånd hogd av. Og fra den dag og til dagens har ingen lenger i Urhâi kastrert seg.»[8]

[rediger | rediger kilde]
Stående statue av den bevingede seiersgudinnen Nike som holder oppe en byste av Atargatis, kronet som Tykhe («Skjebne») og omsirklet av tegnene til dyrekretsen.

Navnet Atargatis er avledet fra den arameiske formen ‘Atar‘atheh som kommer i flere varianter. Avbildninger på mynter ved Hierapolis Bambyke (Manbij) fra rundt 300-tallet f.Kr. opptrer teksten tr‘th for 'Atar'ate, og tr‘th mnbgyb i en nabatisk inskripsjon; ved Kafr Yassif nær Akko i nordlige Israel hadde et alter inskripsjonen «til Adado og Atargatis, guddommene som hører på bønnene»;[2][9] og det fulle navnet ‘tr‘th opptrer på en tospråklig inskripsjon funnet i Palmyra for året 140.[2]

‘Atar‘atheh er forstått som en fortsettelse av gudinnedyrking fra bronsealderen. Ved Ugarit er det leirtavler med kileskrift som bevitner tre store kanaanittiske gudinner: 'Aṭirat (Asjera), beskrevet som en fruktbar «fru gudinne av havet» (rabbatu at̪iratu yammi); ‘Anat (Anat); og ‘Ațtart (Astarte), som delte mange felles trekk og som kan ha blitt dyrket i sideordnet eller adskilt i løpet av en kulturhistorie på 1500 år.[10][11]

Navnet ‘Atar‘atheh er generelt akseptert til å være avledet fra en sammensetning av den arameiske formen ‘Attar, som er beslektet med ‘Ațtart minus dets hunkjønnsendelse -t, og ‘Attah eller ‘Atā, beslektet med Anat.[12][13] (Slektskap med ugarittiske ‘Ațtart, inkludert fønikiske ‘Aštart, framstilt på gresk som Astarte, hebraisk ‘Aštoreth i Den hebraiske Bibelen, og himjarittiske ‘Athtar. Sammenlign med den beslektede akkadiske formen Ištar). Alternativt kan den andre halvparten være fra et palmyrisk guddommelig navn ‘Athe (det vil tempus opportunum), som opptrer som en del av mange ordsammensetninger.[14] Det har også vært foreslått at elementet -gatis kan være beslektet med det greske gados, «fisk».[15] Det greske navnet for et «sjøuhyre» eller «hval» er den beslektet formen ketos (som har via latin gitt navn til stjernebildet Cetus, Hvalfisken). Atar-Gatis kan ganske enkelt betyr «fiskgudinnen Atar».

Kultsentre og kultbilder

[rediger | rediger kilde]
Fiskedammen med Atargatis’ hellige fisk har overlevd vedrørende Şanlıurfa, det tidligere stedet Edessa, men dens mytologi er blitt overført til muslimske Ibrahim ved overta en eldre tradisjon om jødiske Abraham.
Kultbilde av Atargatis ved nabatiske tempelet ved Khirbet Tannur.

Som en konsekvens av den første halvdelen av navnet har Atargatis jevnlig, men feilaktig, blitt identifisert som ‘Ashtart (Astarte).[16] De to guddommene har antagelig en felles opprinnelse og kan ha mange trekk til felles, men deres religiøse kulter er historisk adskilte. Det er en referanse i Andre Makkabeerbok 12:26[17] og Første Makkabeerbok 5:43[18] til Atargateion eller Atergateion, det vil si et tempel for Atargatis, ved Karnion i Gilead, men hjemmet for gudinnen var uten tvil ikke i oldtidens Israel eller i Kanaan, men i Syria; ved Hierapolis Bambyke (Manbij) hadde hun et tempel i sitt navn. Ved Palmyra opptrer hun på mynter med avbildning av en løve og en halvmåne; en inskripsjon nevner henne.[2]

I templene til Atargatis ved Palmyra og Dura Europos (øst i Syria)[19] og opptrer jevnlig sammen med sin gemal, Hadad, og i den rike synkretisme i den religiøse kulturen i Dura Europos, ble hun æret som Artemis Azzanathkona.[20] To relativt godt bevarte templer i Niha Bekaa i Libanon er dedikert til henne og til Hadad. På 1930-tallet ble tallrike nabatiske relieffbyster av Atargatis identifisert av Nelson Glueck ved Khirbet et-Tannûr i Jordan ved tempelruiner fra tidlig på 100-tallet e.Kr.[21][22] Der en gudinne med tynt slør hvor hennes lepper og øyne en gang hadde vært malt røde, og et par fisker stående mot hverandre over hennes hode. Hennes bølgete hår, som Glueck i en litt for velvillig tolkning mente antydet vann, var delt på midten. Ved Petra ble gudinnen fra nord synkretistisk sammensmeltet med en nordarabisk gudinne fra sør, Al-‘Uzzá, også dyrket i et tempel, og hvor et steinrelieff framstilte henne med to motstående fisker på hodet som en krone (se bilde). Ved Dura Europus var en spindel og et septer eller fiskespyd blant attributtene til Atargatis.[23] Ved hennes templer i Ashkelon, Hierapolis Bambyke og Edessa var det fiskedammer med fisk som kun hennes prester kunne berøre.[24]

Fra Syria strakte dyrkelsen av henne til Hellas og lengre vestover. Lukian[25] og Apuleius har beskrevet tiggerprester som reiste rundt i de store byene med et bilde av gudinnen på et esel og samlet inn penger. Den brede utvidelsen av kulten er tilskrevet i stor grad til syriske handelsmenn, og av den grunn finnes det spor av kulten i de store havnebyene; på Dilos er det særlig mange inskripsjoner som vitner om hennes betydning. Kulten har også etterlatt seg spor på Sicilia, innført antagelig av slaver og leiesoldater, som igjen brakte henne med seg til Romerrikets nordlige grenser. Lederen av de som gjorde opprør under den første slavekrigen på Sicilia i tidsrommet 135-132 f.Kr. var en syrer ved navn Eunus, oppfattet som en profet og en magier. Eunus hevdet å ha mottatt visjoner og budskap fra gudinnen Atargatis, som ble likestilt med den greske Demeter.[26][27]

Synkretisme

[rediger | rediger kilde]

I mange tilfeller ble Atargatis, ‘Ashtart, og andre gudinner som en gang hadde uavhengige kulter og mytologier smeltet sammen i en slik grad at de ikke ble til å skille ifra hverandre. Denne sammensmeltningen er eksemplifisert ved tempelet i Karnion, som antagelig er identisk med det berømte tempelet til ‘Ashtart ved Ashtaroth-Karnaim i landet Basan, øst for Jordanelven. Atargatis opptrer generelt som hustru av Hadad. De er de beskyttende guddommene av samfunnet. Atargatis, som bærer murkrone, er stammor til den kongelige familie, grunnleggeren av det sosiale og religiøse livet, generasjonenes gudinne og av fruktbarheten (derav tilstedeværelsen av falliske emblemer),[28] og oppfinneren av alle nyttige innretninger.

Ikke uvanlig er hun identifisert med den greske kjærlighetsgudinnen Afrodite, som ble født av havets skum. Ved tilknytningen av alle disse mange funksjonene, til tross for å ha opphav som en havgudinne analog til Amfitrite, ble hun til sist en stor modergudinne, analog til Kybele og Rhea: i et aspekt typegjør hun beskyttelsen av vann i å produsere liv; i et annet, den universelle andre-jord;[29] i et tredje (påvirket utvilsomt av babylonsk astronomi og astrologi), skjebnens makt.[30][31]

I en nyere analyse av kulten til Atargatis har den danske forskeren Per Bilde plassert henne i kontekst med andre store gudinner i øst som er preget av hellenistiske innflytelsen.[32]

Mytologi

[rediger | rediger kilde]
Derketo, fra Athanasius Kircher's Oedipus Aegyptiacus, 1652.

Legendene er tallrike og av astrologiske i sitt vesen. En begrunnelse for en syrisk duedyrkelse og avholdenhet fra fisk er sett i fortellingen hos Athenaios 8,37 hvor Atargatis er naivt forklart til å betyr «uten Gatis», som navnet på en dronning som la ned forbud mot å spise fisk. Således forteller Diodorus Siculus (2.4.2) ved å sitere Ktesias, hvordan Derketo ble forelsket i en ungdom og med ham født hun et barn og hvordan hun i skam kastet seg i en innsjø i nærheten av Ashkelon. Kroppen hennes ble endret til en fisk bortsett fra hodet som forble menneskelig. Derketos barn vokste opp og ble Semiramis, en assyrisk dronning. Hun er tidvis beskrevet som havfruegudinne grunnet identifiseringen av henne med gudinne med fiskekropp ved havnebyen Ashkelon. Bortsett fra litterære framstillinger, har de fleste eldre ikonografiske framstillinger ikke visualisert som henne som en fisk eller en delvis fisk, men antropomorfisk (i menneskeform).[33]

I en annen fortelling, fortalt av Hyginus, falt et egg fra himmelen og havnet elven Eufrat. Fisker rullet egget på land, duer satte seg på det og ruget det, og egget ble klekket, og Venus, kjent som den syriske gudinne, kom fram.

Forfatteren av Catasterismi (Katasterismoi, «Plassering blant stjernene») forklarte stjernebildet Piscis Austrinus (Den sørlige fisken) som foreldrene til de to fiskene som utgjorde stjernebildet Pisces (Fiskene); i henhold til denne fortellingen, ble den plassert i himmelhvelvingen som minne om Derketos fall i innsjøen ved Hierapolis Bambyke i nærheten av Eufrat, fra hvor hun ble reddet av en stor fisk — som igjen forklarer den syriske avholdenhet fra å spise fisk.[34] I egyptisk mytologi reddet denne fisken livet til den egyptiske gudinnen Isis og hun plasserte deretter denne fisken og dens etterkommere i himmelhvelvingen som stjernebilder.[35]

Ovid forteller i sin bok Metamorfoser (5.331) at Venus tok formen av en fisk for å skjule seg fra sjøuhyret Tyfon. I hans bok Fasti (2.459-.474) fortalte derimot Ovid hvordan Dione, som Ovid her mener er Venus/Afrodite, flykter fra Tyfon med sitt barn Cupid/Eros og kom til elven Eufrat i Syria. Da hun hørte vinden stige, fryktet hun at det var Tyfon, og tryglet elvens nymfer og hoppet i elven med sin sønn. To fisker bar dem opp og de ble belønnet med å bli forvandlet til stjernebildet Pisces (Fiskene) — og av den årsak vil syrerne ikke spise fisk.

Presteskap

[rediger | rediger kilde]
Byste av prest hengiven for Atargatis, 200-tallet e.Kr., Kapitolmuseene.[36]

I løpet av den romerske tiden ble Atargatis dyrket av evnukkprester. Det var tilsvarende som galliprestene til gudinnen Kybele som praktiserte eviratio (kastrering), en praksis som var forbudt for romerske borgere, og prestene var således enten slaver eller fra Asia. Ved helligdommen i Hieropolis grunnlagt av Semiramis, tjente evnukkprester bildet av en kvinne med fiskehale. Ritualene for gudinnen ble fulgt av fløytespill og risting av skrangleinstrumenter. I en rite kastrerte unge menn seg selv for å bli prester kledd i tvekjønnete klær ved tempelet og deretter utførte oppgaver vanligvis utført av kvinner. Den obligatoriske innsjøen eller dammen lå nært ved, fylt med hellige fisk som ingen fikk lov til å spise; heller ikke kunne noen spise Atargatis’ hellige duer.[37] Prestene ble beskrevet av Apuleius som tiggerprester som reiste rundt med et esel som fraktet et bilde av gudinnen kledd i en silkekappe. Når de ankom et landsbytorg ville de utføre et ekstatisk ritual, formet for å tiltrekke seg en menneskemengde og motta deres donasjoner. Prestene ble beskrevet som feminine, sminket og med turbaner på hodet, og kledd i safranfargete silkekapper; en del med hvite tunikaer med purpurstriper. De ropte og danset mens de spilte musikk på fløyte, virvlet rundt med nakkene bøyd slik at deres lang hår fløy ut; og i et ekstatisk vanvidd kunne de bite seg selv og skjære seg opp med kniver til de blødde.[38]

I henhold til en fortelling gjenfortalt av Lukian, hadde den assyriske dronningen Stratonike en visjon hvor hun måtte bygge et tempel for gudinnen ved Hieropolis og kongen sendte henne dit sammen med en ung mann ved navn Combabus for å utføre oppgaven. Kjent med dronningens omdømme lot Combabus seg kastrere og etterlot sine genitaler i en boks. Da dronningen ble tiltrukket av den unge mannen og forsøkte å forføre ham, avslørte han seg lemlestelse, men det fikk henne ikke til å ønske å ha hans selskap. Da Stratonike og Combabus kom tilbake til kongen, anklaget hun ham for å ha forsøkt å forføre henne. Combabus ble arrestert, dømt og dømt til døden. Combabus viste fram sin forseglete boks for å bevise sin uskyld hvorpå kongen angret seg og belønnet Combabus for hans lojalitet. Tempelet ble fullført og en statue av Combabus ble reist i det. Dette ble sagt å være opprinnelsen til tempelprestenes praksis med kastrasjon.

Lukian omtaler en annen variant av denne samme fortelling med Combabus. Den nevner en bestemt utenlandsk kvinne som hadde deltatt i et hemmelig møte, hvor hun fikk se særdeles vakker mann, og hun begjærte ham voldsomt, men da hun oppdaget at han var en evnukk begikk hun selvmord. Combabus skal følgelig i fortvilelse av at han ikke kunne svare på fysisk kjærlighet, lot seg siden kle i kvinneklær slik at ingen kvinne siden ville bli lurt på samme vis.[39]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Hyginus: Fabula 197: «Ned i Eufrat falt et egg av vidunderlig størrelse... som fiskene rullet mot bredden. Duer satte seg på det, og da det var varmt, klekket det ut Venus...»
  2. ^ a b c d e Hirsch, Emil G.; König, Eduard (1906): «Derceto» i: Jewish Encyclopedia
  3. ^ a b Rostovtseff, M. (januar 1933): «Hadad and Atargatis at Palmyra» i: American Journal of Archeology 37, s. 58-63
  4. ^ Strabon, 16.785
  5. ^ Plinius den eldre: Naturalis Historia 5.81.
  6. ^ Ikke til å forveksles med en by i Anatolia av samme navn
  7. ^ «Atargatis», Obscure Goddess Online Dictionary
  8. ^ Bauer, Walter; Kraft, Robert A.; Krodel, Gerhard (1996): Orthodoxy and heresy in earliest Christianity, Sigler Press, ISBN 978-0-9623642-7-3, s. 5.
  9. ^ Disse tilfellene er notert i Toorn, Karel van der; Becking, Bob; Horst, Pieter Willem van der (1995): «Hadad» i: Dictionary of Deities and Demons in the Bible; navnet opptrer også i Talmud («Ab. Zarah» 11b, linje 28) som tr‘th eller Tar'atah.
  10. ^ Day, John (1. desember 2002): Yahweh and the Gods and Goddesses of Canaan, Continuum, ISBN 978-0-8264-6830-7, s. 143–
  11. ^ Oden, Jr, Robert A. (mars 1976): «The Persistence of Canaanite Religion» i: The Biblical Archaeologist 39(1), s. 31-36; s. 34; sitat: «the name of the Hellenistic and Roman goddess Atargatis was a compound of Astarte and Anat»
  12. ^ Albright, William Foxwell (1968): Yahweh and the Gods of Canaan: A Historical Analysis of Two Contrasting Faiths. Eisenbrauns, ISBN 978-0-931464-01-0, s. 133–.
  13. ^ Filon (av Byblos); Attridge, Harold W.; Oden, Robert A. (1981): The Phoenician history, Catholic Biblical Association of America, ISBN 978-0-915170-08-1, s. 94.
  14. ^ Chisholm, Hugh, red. (1910): «Atargatis», Encyclopædia Britannica, s. 823.
  15. ^ Liddell, Henry George; Scott, Robert: «Atargatis», A Greek-English Lexicon, Perseus.org
  16. ^ Dirven, Lucinda (1999): The Palmyrenes of Dura-Europos: A Study of Religious Interaction in Roman Syria, BRILL, s. 107. Dirvens hypotese er at Palmyra Atargatis var identisk med Astarte, som fungerte som Gad av Palmyra. Hypotesen har blitt kristert, blant annet av Ted Kaizer, som mener at om vi «holder oss til de guddommelige navnene som faktisk er gitt av de som dyrket henne» og følger inskripsjonene i Palmyra, er det et skille mellom dem, jf. Kaizer, Ted (2002): The Religious Life of Palmyra, s. 153f
  17. ^ Chapter 12, The Second Book of the Maccabees
  18. ^ Som ganske enkelt refererer til «tempelet som var i Karnaim», jf. «Chapter 5», The First Book of the Maccabees, sitat: «the temple that was in Carnaim»
  19. ^ Hun er ved Dura Europos i skikkelsen av Tykhe (gresk: Τύχη) av Palmyra, fulgt av løven, påvist i et relieff fra helligdommen, «Relief of Goddess of Palmyra», Yale Art Gallery.
  20. ^ Rostovtseff, M. (1933): «Hadad and Atargatis at Palmyra» i: AJA, s. 58-63
  21. ^ Glueck, Nelson (juli 1937): «A Newly Discovered Nabataean Temple of Atargatis and Hadad at Khirbet Et-Tannur, Transjordania» i: American Journal of Archaeology 41 (3), s. 361-376.
  22. ^ Glueck, Nelson (februar 1938): «The Early History of a Nabataean Temple (Khirbet et-Tannûr)» i: Bulletin of the American Schools of Oriental Research 69, s. 7-18
  23. ^ Pindaros: Sjette olympiske sang, den greske havgudinne Amfitrite er omtalt som «gudinnen med gullspindelen»; se også Baur, Paul Victor Christopher; Rostovtzeff, Michael Ivanovitch (1929-52): The excavations at Dura-Europos preliminary report of 1st-9th season of work, New Haven, Yale University Press; London, H. Milford, Oxford University Press.
  24. ^ Lukian: De Dea Syria; Diodorus Siculus, II.4.2.
  25. ^ Lukian: De Dea Syria.
  26. ^ Dash, Mike (16. juli 2016): «King, magician, general ... slave: Eunus and the First Servile War against Rome», A Blast From The Past
  27. ^ «Eunus», Livius.org
  28. ^ Ferguson, Everett (2003): Backgrounds of Early Christianity, Wm. B. Eerdmans Publishing, s. 280
  29. ^ Macrobius: Saturnalia, 1.23.
  30. ^ «Atargatis», Theodora
  31. ^ Holland, Glenn Stanfield (2009): Gods in the Desert: Religions of the Ancient Near East, Rowman & Littlefield, s. 283
  32. ^ Bilde, Per (1990): Religion and Religious Practice in the Seleucid Kingdom, i serien "Studies in Hellenistic Civilization", Aarhus University Press; se også «The Hellenistic civilization and Hellenistic religions» Arkivert 14. april 2017 hos Wayback Machine., Seleukidtraces.info
  33. ^ Drijvers Dea Syria LIMC. Det moderne repertoar av litterære hentydninger til henne er Berg, Paul Louis van (1973): Corpus Cultus Deae Syriae (C.C.D.S.): les sources littéraires, Part I: Répertoire des sources grecques et latines; Part II: Études critiques des sources mythologiques grecques et latines, Leiden: Brill
  34. ^ Deker, Elly (2013): Illustrating the Phaenomena: Celestial Cartography in Antiquity and the Middle Ages, Oxford University Press, s. 2–3.
  35. ^ Eratosthenes; Hyginus, C. Julius (1997): Star myths of the Greeks and Romans: a sourcebook containing the Constellations of Pseudo-Eratosthenes and the Poetic astronomy of Hyginus. Oversatt av Condos, Theony. Red Wheel/Weiser, ISBN 1-890482-93-5, s. 163–164
  36. ^ Busto di sacerdote di Atargatis»
  37. ^ Filon (av Byblos); Harold W. Attridge; Robert A. Oden (1981): The Phoenician history, Catholic Biblical Association of America, ISBN 978-0-915170-08-1, s. 23, 37, 39, 55
  38. ^ Apuleius: Det gyldne esel, 8.26–28; norsk utgivelse 1958 og 2012
  39. ^ Lukian: De Dea Syria, 19–29

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Atargatis&oldid=24670453»