Hopp til innhold

Tango

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Argentinsk Tango»)
Et dansepar som danser tango.

Tango er en dans og en musikkform som oppsto på slutten av 1800-tallet i Buenos Aires i Argentina og Montevideo i Uruguay. De to nasjonene har lenge stridt om hvor tangoens vugge stod, men bila striden i 2008 og søkte året etter i fellesskap UNESCO om at dansen skulle defineres som del av Verdensarven gjennom oppføring på listen over Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv.

Valsen, som er en av tangoens røtter, hadde lenge vært den mest populære europeiske dansen i Latin-Amerika, men var forbeholdt de bemidlede samfunnslag. Tangoen hadde imidlertid en lyssky begynnelse, og ble i utgangspunktet danset i bordeller, lugubre kneiper med jordgulv, og på gatehjørner. Danser som europeernes polka og masurka; cubanernes habanera; de argentinske gauchoenes milonga, og afrikanske slavers candombes, ble blandet gjennom dansegulvets virvler, til tango: En ny pardans skapt av bakgateduellens voldsestetikk, livsbejaende afrikanske rytmer og valsens eleganse. Den argentinske tangoen har tre underkategorier, nemlig musikk, sangtekster og dans.

Tangomusikk

[rediger | rediger kilde]

De første tangomusikerne (ca. 1880-1920) blir kalt «Guardia Vieja» (Den eldre garde), og tilhørte de lavere klasser. Det gikk en stund før musikken spredte seg til andre samfunnssjikt: På 1880- og 90-tallet var tangoen den foretrukne musikken til småskurker og dagdrivere som frekventerte bordeller og bakgater. Dansen som oppsto sammen med denne musikken reflekterer dagliglivet til menn som danset tango med menn, mens de ventet på gledespikene. Musikken og dansen uttrykker smerte, glede og seksuelt begjær, med undertoner av både aggresjon og ømhet. Tangomusikken ble fremført av payadores (halvprofesjonelle gatemusikere) på bærbare instrumenter som fløyte, gitar og fiolin.

Marilyne og Vincent blander gamle og nye figurer. Dette er også argentinsk tango. Paret har holdt kurs og oppvisninger på flere kontinenter.

Man brukte etterhvert også organito, en slags lirekasse. Det trekkspillignende instrumentet bandoneón ankom senere. Instrumentet ble muligens oppfunnet av tyskeren Heinrich Band, hvis idé var å lage et bærbart kirkeorgel. Ifølge legenden ble bandoneónen fraktet til Buenos Aires av en tysk sjømann som byttet den mot en flaske sprit. Eduardo Arolas var hovedpersonen bak etableringen av bandoneónen som det viktigste instrumentet i tango. Andre viktige orkesterledere i denne epoken er Vicente «Garrote» Greco (1888–1924), mannen bak låter som Rodríguez Peña og La viruta; og Juan «Pacho» Maglio (1890–1934), som var den første som gjorde en grammofoninnspilling med bandoneónsolo.

Kurs i argentinsk tango Buenos Aires.

Som musikkform kom tangoen til Paris allerede i 1907, med de argentinske musikerne Angel Villoldo og Alfredo Gobbi. Målet for reisen var å spille inn plater, ettersom det på denne tiden var i Paris man fant de beste innspillingfasilitetene. Noe av forklaringen på tangoens suksess er nettopp at argentinske musikere kom til Europa samtidig som store fremskritt ble gjort innenfor grammofonteknologi. Blant låtene de spilte inn var El Choclo og La Morocha, som fortsatt er blant verdens mest populære tangolåter. I 1916 droppet orkesterlederne Roberto Firpo og Francisco Canaro fløyten, og tok inn kontrabass i stedet. Dermed hadde tangoens standard-sekstett tatt form, med to bandoneóner, to fioliner, piano og kontrabass.

Perioden 1920-1950 regnes som «tangoens gullalder». Tango-orkestre fant veien til kinoer og fasjonable kabareter. Sangeren Carlos Gardel forbindes med tangoens ferd fra å være gangstermusikk til å bli godtatt på middelklassens barer og overklassens salonger. Det er vanlig å gi Gardel æren for at tango-canción (tangosang) ble en egen musikksjanger med bred appell. Gardel hadde en særegen stemme, og spilte hovedrollen i en rekke filmer. Han omkom i en flyulukke i Medellín, Colombia, 24. juni 1935. På slutten av 1930-tallet ble orkestrene større. Takket være radio og grammofon var tangoen nå blitt underholdning for massene. Orkesterlederne Aníbal Troilo og Carlos di Sarli distanserte seg fra tradisjonalister som Rodolfo Biagi og Juan D'Arienzo.

Tangomusikk etter 1950 betegnes som «avant-garde». Astor Piazzolla, Atilio Stampone, Horacio Salgán og Leopoldo Federico, er sentrale nyskapere i denne epoken.

Flere norske tangomusikere har høstet internasjonal anerkjennelse, med personer som Per Arne Glorvigen og Sverre Indris Joner fra orkestrene Tango for 3 og Electrocutango blant de mest kjente. Det finnes/fantes også andre tangoensembler i Norge, kvintettene (Piazzollakvintettene) Tango Concertino, (oppløst i 2010) og Quinteto Nidaros samt et «Orquesta típica»; Tangueros del Norte, alle grunnlagt av bandoneonisten Kåre Jostein Simonsen. Den ettertraktede bandoneónisten Glorvigen var orkesterleder da Rikskonsertene turnerte Norge våren 2007 med Maria de Buenos Aires, en «tango-operita» av Astor Piazzolla og Horacio Ferrer. Ferrer og Piazzolla samarbeidet intenst i perioden 1967-1973. Operitaen ble også fremført på Tahitibrygga i Kristiansund under Operafestdagene 2007 hvor Simonsen både var veileder for kontrabassisten og trakterte bandoneonet.

Ballroom-tango under en konkurranse

Siden slutten av 1990-tallet er elektronisk tango, også kalt teknotango eller tango fusion, etablert som en egen sjanger innenfor tangomusikken. Viktige grupper er Gotan Project, Narcotango, Tanghetto, og Bajofondo Tango Club.

Tangotekster

[rediger | rediger kilde]

Sjangermessig kan tangotekstene minne om blues. Tekstene handler ofte om smerten eller selvmedlidenheten til en mann som har blitt forlatt av en dame. Det vanligste ordet i tangotekster er corazon, hjerte. Den tangopoeten som har høstet høyest anerkjennelse i litterære kretser, er argentineren Enrique Santos Discépolo (1901–1951). Han skrev bl. a. tekst til berømte tangoer som Cambalache og El Choclo, og samarbeidet med sangere som Carlos Gardel. Discépolo skrev drama før han ga seg i kast med tango.

En bronsebyste av tangopoeten Homero Manzi (1907–1951), kan i dag beundres på hjørnet av Avenida Centenera og Tabaré, i Buenos Aires. Journalisten Julio Nudler mener at Sur, med tekst av Manzi og musikk av Troilo, er den beste tangoen fra 1940-tallet: «I motsetning til de andre store tangopoetene skriver ikke Manzi sosialrealistiske krøniker eller feller moralske dommer. Versene hans er fulle av nostalgi, akkurat som tangoen.»[1]

Tangodans

[rediger | rediger kilde]

Våren 1913 slo den argentinske tangoen som dans for alvor igjennom i parisiske salonger og dansehaller.[trenger referanse] I tillegg var dansen nå blitt et massivt populærkulturelt fenomen, en industri som skulle prege alt fra moter og postkort til livsstil og kjønnsroller. Tangoen bidro trolig til å forskyve grensene for normer om dyd og sømmelighet, ettersom kvinner plutselig kunne tillate seg å danse i mer utfordrende klær. Den argentinske tangoen hadde dessuten et mye tydeligere erotisk symbolspråk enn de øvrige pardanser.

Argentinsk tango er etterhvert blitt den mest populære sosiale pardansen i Norge,[trenger referanse] og undervises i de fleste større byer. Ukentlig danses det argentinsk tango på organisert basis i 14 norske byer. I Oslo er det et eller annet tangoarrangement hver dag. Den mest utbredte tangosjangeren på verdensbasis er argentinsk tango. Ballroom-tango er først og fremst en konkurransedans, og danses ikke i sosiale sammenhenger.

Finsk tango i Seinäjoki
Argentinsk tango brukes ofte i kunstfoto og reklame

I visse distrikter av Finland er finsk tango populær, men danses ikke i Helsingfors.[2] Finsk tango er en upretensiøs, folkelig blanding av ballroom-tango og argentinsk tango. I Finland har man uttrykket, «att trampa tango.» Hollywood-tango er en karikert variant av ballroom-tango, og danses bare på film. Et par typiske elementer i hollywood-tango er at danserne har en rose i munnen, og den ene armen strukket ut i full lengde, jf. Arnold Schwarzenegger og Tia Leoni i filmen True Lies.

Karakteristisk for den argentinske tangoen er at dansen gir mange muligheter til eksperimentering med steg og figurer, men hele tiden utfra grunnprinsipper som uanstrengt eleganse, jevn flyt og reversert symmetri, i tillegg til at den ene fører og den andre følger.

Den argentinske tangoen er i større grad en «ført dans» enn sportsdanser som ballroomtango og foxtrot. Det innebærer at grunnfigurene, og variasjonene over grunnfigurene, ikke er avtalt, men blir ført. I prinsippet kan hvilket som helst steg komme når om helst, gitt at balansen er synkronisert mellom de to danserne. Evnen til å føre og bli ført på dansegulvet er derfor obligatorisk for å beherske tango. Innenfor queer tango-bevegelsen utfordres forestillingen om at det er menn som fører og kvinner som følger i tango, og det åpnes for rollebytte i løpet av dansen.

Dansegulvet er organisert ved at man danser mot klokken, fortrinnsvis i periferien av dansegulvet. Vanligvis fylles midten av dansegulvet av nybegynnere med begrensede navigasjonsferdigheter, eller folk som vil gjøre plasskrevende eller avanserte figurer.[trenger referanse]

Tangoens historie i Norge

[rediger | rediger kilde]

Den norske maleren Per Krohg bodde i Paris da tangoen erobret Europa. Han og samboeren Lucy Vidil lærte seg tango når de danset på den store dansesalen Bal Bullier. Der var dansen bokstavelig talt blodig alvor. Hvis man ikke var flink nok og dristet seg inn på midten av dansegulvet kunne man ifølge Krohgs selvbiografi risikere å bli banket opp. De to øvde hjemme og ble godtatt blant dem som fikk danse midt på gulvet sammen med de virkelig gode argentinske og spanske danserne.[3][4]

Tangoen, slik den ble danset i 1914

I desember 1913 hadde Per Krohg og Lucy, en legendarisk tango-oppvisning på Chat Noir i Kristiania. Det ble en sensasjon, og både presse og publikum var henrykt. I København opptrådte de flere kvelder for 1500 mennesker på Paladshotellet. Året etter hadde de igjen forestillinger på Chat Noir i Kristiania og i 1915 danset de en måned på Svarta Katten i Stockholm, og avsluttet med et nytt engasjement i København.[5] Per og Lucy hadde blitt kjent i 1913, og giftet seg i 1915.[4] De fikk sønnen Guy Krohg (1917–2002). Under første verdenskrig bodde de i Kristiania fram til krigens slutt. Da var Per Krohg blitt en etablert kunstner med gode inntekter og ville prioritere kunsten, framfor dansen.[6]

Tango ble danset mange steder i Norge i mellomkrigstiden. Ballroom-tangoen ble kodifisert i England på 1920-tallet: Reglene innebar blant annet rigide standardfigurer, omfavnelse med ryggsvai og stakkato hodebevegelser. Alt dette er helt fremmed i argentinsk tango. Konsekvensen i Norge var at tangoen delte seg i 1) ballroom-tango, 2) flat-tango (som vi kjenner fra det prøysenske univers), og 3), en argentinsk tango som ble mer og mer en perifer subkultur. Under den annen verdenskrig hadde nesten all danseaktivitet harde kår i Norge. I 1942 erklærte nazistene danseforbud, som en kollektiv straff mot Noregs Ungdomslag og andre lite samarbeidsvillige organisasjoner.

Mye tyder på at tangoen var populær på Svalbard på 1950-tallet. I Svalbardposten nr. 18, 1959, stilles følgende spørsmål: «Er rocken på retur? Det ser faktisk slik ut! De unge må visst ha rast fra seg for en tid. I Statene hevdes det at vals og tango igjen er kommet på moten.»

Tango for to, den enorme slageren til Alf Prøysen og Bjarne Amdahl, ble innspilt i 1957, og var i nesten 30 år Norges bestselgende plate.[7] Den såkalte flat-tango har en liten, men viktig rolle i Prøysens eneste roman, Trost i taklampa. I filmatiseringen av denne romanen, kan man se at flat-tangoen er en jevn og uanstrengt dans, som er nærere beslektet argentinsk tango enn ballroom tango.

I romanen Oppfordring til dans (1957), av Nils Johan Rud, er pardans fremdeles noe alle oppegående folk behersker. Men fra 1960- og 1970-årene dominerte andre danser.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Nudler, Julio. «Homero Manzi» (på spansk). TODO Tango. Arkivert fra originalen 16. november 2007. Besøkt 18. november 2007.  Engelsk oversettelse.
  2. ^ Drevon, Fredrik (9. juli 2007). «Tango for 120 000». Aftenposten. Besøkt 18. november 2007. 
  3. ^ Krohg, Per (1966). Memoarer : minner og meninger. Gyldendal. s. 77–78. 
  4. ^ a b Per., Krohg, (1966). Memoarer- minner og meninger. Gyldendal. OCLC 462517536. 
  5. ^ 1938-2002., Nergaard, Trygve, (2000). Bilder av Per Krohg. Aschehoug. ISBN 82-03-22447-4. OCLC 1028397095. 
  6. ^ Billy., Klüver, (1989). Kiki's Paris : artists and lovers 1900-1930. Harry N. Abrams. ISBN 0-8109-1210-4. OCLC 471521283. 
  7. ^ «Smakebit på pop- og rockeleksikonet: Alf Prøysen». MIC, Norsk musikkinformasjon. 14. oktober 2005. Arkivert fra originalen 20. januar 2008. Besøkt 18. november 2007.  Gjengivelse fra Siren Steen, red. (2005). «Alf Prøysen». Norsk pop- og rockleksikon. Vega Forlag. ISBN 978-82-92-48909-3. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]