Oldtidens Egypt

Den store sfinksen og pyramidene på Gizaplatået er blant de mest gjenkjennbare symboler på oldtidens egyptiske sivilisasjon.

Oldtidens Egypt er den tidlige egyptiske sivilisasjon i det nordøstlige Afrika, konsentrert langs de nedre delene av Nildalen. Sivilisasjonen ble til en gang rundt 3300 f.Kr. (i henhold til dagens egyptologi) med den politiske samlingen av Øvre og Nedre Egypt under den første farao. Historien til oldtidens Egypt består av en rekke av stabile kongedømmer, adskilt av perioder med relativ ustabilitet kjent som mellomliggende perioder: Det gamle riket i tidlig bronsealder, mellomriket i midtre bronsealder, og det nye rike i sen bronsealder.

Oldtidens Egypt nådde høyden av sin makt i det nye rike, og i Ramses-epoken da landet var rival og utfordrer av det hettittiske rike, det assyriske rike, og det mitanniske rike, men gikk deretter inn i en periode av gradvis nedgang. Egypt ble invadert eller erobret av en rekke utenlandske makter (som kanaanittene/hyksosene, libyerne, nubierne, assyrerne, babylonerne, persiske akamenidene, og makedonske grekere) i den tredje mellomepoke og senepoken. I kjølvannet av Aleksander den stores død, etablerte en av hans hærførere, Ptolemaios I Soter, seg som den nye hersker av Egypt. Dette greske ptolemeerdynastiet styrte Egypt fram til 30 f.Kr. da det under dronning Kleopatra falt inn under Romerriket og ble en romersk provins.

Den vellykte framgangen og den relative stabiliteten til oldtidens egyptiske sivilisasjon kom fra dets evne til å tilpasse seg forholdene langs Nilen. De forutsigbare oversvømmelsene og den kontrollerte irrigasjonen av den fruktbare dalen, frambrakte et matoverskudd som igjen fremmet sosial utvikling og kultur. Med økte ressurser fremmet den egyptiske administrasjonen utvinning av mineraler i Nildalen og de omliggende ørkenregionene, det tidlige utviklingen av et uavhengig skriftsystem, organiseringen av kollektiv konstruksjoner og jordbruksprosjekter, handel med de omliggende regionene, og militære med vilje og evne til å beseire utenlandske fiender og sikre egyptisk dominans. De ekspanderte utover egne naturlige grenser mot Egeerhavet, Sudan, Libya og store deler av sørvestlige Asia, og egyptisk kontrollert område strakte seg så langt østover som til elven Eufrat. Motivering og organisering av disse aktivitetene var et byråkrati og en elite av skrivere, religiøse ledere, og administratorer som sto under kontroll av en farao som sikret samarbeid og forening av det egyptiske folket over store områder i et detaljert system som ble sementert av religiøs overbevisning.

Mange av landevinningene til oldtidens egyptere, som steinbryting, landmåling, ingeniørkunst og konstruksjonsteknikker som gjorde det mulig å bygge monumentale pyramider, templer og obelisker: Pyramidene ved Giza, som ble bygget i det fjerde dynasti, er symboler på religionens og statens makt. Den største pyramiden, Kheopspyramiden, er det eneste gjenværende av oldtidens syv underverker. Det ble utviklet et system av matematikk, et praktisk og effektivt system av teknikker innenfor medisin, irrigasjon, og jordbruk. Egypterne bygget de første kjente skip, egyptisk fajanse og glassteknologi, nye former for litteratur, og den tidligst kjente fredsavtale med hettittene. Egypt har etterlatt seg en varig arv. Dets kunst og arkitektur har blitt kopiert og dens antikviteter har blitt fraktet bort til fjerne verdenshjørner. Dets monumentale ruiner har inspirert fantasien til besøkende og skribenter i århundrer. En ny respekt for antikviteter, oldtidsminner og arkeologiske undersøkelser i tidlig moderne tid har ført til vitenskapelige undersøkelser av den egyptiske sivilisasjon og større forståelse for dets kulturelle arv.

Artikkelen inngår i serien om Egypts historie
Epoker
Oldtidens Egypt (før 664 f.Kr.) Persisk Egypt (664–332 f.Kr.) Gresk-romersk Egypt (332 f.Kr.–639 e.Kr.) Tidlig arabisk Egypt (639–1517) Osmansk Egypt (1517–1803) Reform og modernisering (1803–1882) Under britisk okkupasjon (1882–1953) Arabisk sosialisme (1953–1981) Egypt under Mubarak (etter 1981)

Epokeinndelinger

Nildalens fruktbarhet dannet grunnlaget for den egyptiske storhetstiden.

Egyptisk historie deles inn i flere epoker etter det herskende dynasti. Datering av hendelser i Egypts historie pågår fremdeles, og datoene i denne artikkelen må generelt regnes for omtrentlige. Det følgende er en kort fremstilling av de enkelte epoker.

• Førdynastisk tid (før 3100 f.Kr.)
• Protodynastisk tid (3100–3000 f.Kr.)
• Tidlig dynastisk tid (1. og 2. dynasti)
• Det gamle rike (3. til 6. dynasti)
• Første mellomepoke (7. til 11. dynasti)
• Mellomriket (12. og 13. dynasti)
• Andre mellomepoke (14. til 17. dynasti)
• Det nye rike (18. til 20. dynasti)
• Tredje mellomepoke (21. til 25. dynasti)
• Senepoken (26. til 31. dynasti)
• Gresk-romersk Egypt

Historie

Nilen har vært selve navlestrengen for regionen i det meste av dets historie. Den fruktbare elvesletten til Nilen har i århundres løp gitt menneskene muligheten til å utvikle en fastboende jordbruksøkonomi og et langt mer sofistikert, sentralisert samfunn, noe som ble en viktig hjørnestein i historien til den menneskelig sivilisasjon. Nomadiske jegere og samlere begynte å leve i Nildalen ved slutten av epoken midtre pleistocen for rundt 120 000 år siden. Ved slutten av den paleolittiske perioden (steinalderens første epoke) hadde klimaet i nordlige Afrika blitt økende varmt og tørrere, noe som tvang befolkningene til å samle seg i regionene langs Nilen.

Førdynastiske tid

Utdypende artikkel: Førdynastisk tid i Egypt.

En typisk leirkrukke fra epoken Naqada II, dekorert med gaseller.

I førdynastisk tid og tidlig dynastisk tid var klimaet i Egypt langt mindre tørt enn det er i dag. Store regioner i landet var preget av savanner som var dekket av trær og flokker med gressende hovdyr streifende rundt. Løvtrær og fauna var langt mer utbredt i alle områder og Nilregionen kunne fø på store populasjoner av ferskvannsfugler. Jakt var antagelig svært vanlig for de tidlige egyptere. Dette var også perioden hvor mange dyrearter ble temmet og domestisert for første gang.

I tiden rundt 5500 f.Kr. levde små stammer i Nildalen. De hadde utviklet seg til en rekke kultursamfunn som hadde solid kontroll på landbruk og husdyrhold. De er identifisert ved deres keramikk og personlige gjenstander som kammer, armbånd og halssmykker. De største av disse tidlige kulturene i Øvre Egypt (sørlige delen av landet), badarierne, som antagelig hadde sin opprinnelse i den vestlige ørkenen, var kjent for sin kvalitetskeramikk, steinredskaper og bruk av metall som kobber.

Badariene ble fulgt av amrah- (Naqada I) og gerzehkulturene (Naqada II), som førte med seg en rekke teknologiske forbedringer. Så tidlig som den første naqadaperioden importerte førdynastiske egyptere obsidian fra Etiopia. Bergarten ble benyttet til å forme og tilberede steinverktøy ved avslag. Fra perioden Naqada II eksisterer det bevis for tidlig kontakt med Midtøsten, særlig Kanaan og kysten ved Byblos. Over en periode på tusen år utviklet naqadakulturene seg fra noen få jordbrukssamfunn til en mektig sivilisasjon med ledere som hadde total kontroll over folk og ressurser i Nildalen. Sivilisasjonen etablerte sitt maktsenter i Nekhen (Hierakonpolis), og senere i Abydos, og dets ledere (i Naqada III) utvidet sin kontroll over Egypt nordover langs Nilen. De drev også handel med Nubia i sør, oasene i den vestlige ørkenen i vest, og med kulturene i østlige Middelhavet og Midtøsten i øst. Kongelige nubiske graver ved Qustul viste fram gjenstander som er de eldste kjente eksempler på egyptiske dynastiske symboler, som den hvite, egyptiske krone (hedjet) og falken.

Naqadakulturen framstilte en rekke materielle varer, noe som reflekterte den økende makten og rikdommen til samfunnets elite, foruten også sosiale gjenstander for personlig bruk som kammer, små statuetter, malt keramikk, dekorerte vaser drillet ut av stein, utsmykkede kosmetikkplater, og smykker fra gull, lasurstein og elfenbein. Den spesialiserte håndverkklassen utviklet også keramisk glasur i dag kjent som fajanse, noe som ble benyttet fram til romersk tid for dekorere kopper, amuletter og småfigurer. I løpet av den siste førdynastiske fase begynte naqadakulturen å utvikle skriftlige symboler som til sist utviklet seg til et komplett skriftspråk av hieroglyfer for det gammelegyptiske språk.

Tidlig dynastisk tid

• Utdypende artikkel: Tidlig dynastisk tid i Egypt

Narmerpaletten framstiller foreningen av de to egyptiske land.

Tidlig dynastisk tid (ca 3050 –2686 f.Kr.) var omtrentlig samtidig med den tidlige sumerske-akkadiske sivilisasjon i Mesopotamia og oldtidens Elam. Oldtidens egyptere regnet seg som et folk av to land, det vil si av Øvre og Nedre Egypt. Den egyptiske oldtidshistorikeren og presten Manetho på 200-tallet f.Kr. samlet en lang liste av faraoer fra Menes og fram til hans egen tid via 30 dynastier, et system som fortsatt er benyttet i dag. Han valgte å begynne sin offisielle historie med kongen som ble kalt for «Meni» (eller Menes på gresk) og som det var antatt den som forente de rikene til ett egyptisk kongedømme i tiden rundt 3100 f.Kr.

Overgangen til et forent rike skjedde langt mer gradvis enn hva senere egyptiske forfattere i antikken formidlet, men det er ingen samtidige nedtegnelser om Menes. En del forskere forstår den mytiske Menes som identisk med farao Narmer som er avbildet kledd i regalier (kongelige verdighetstegn) på den seremonielle Narmerpaletten, framstilt i hva som er forstått som en symbolsk handling av forening og samling. I tiden rundt 3150 f.Kr. sikret de første dynastiske faraoer seg kontroll over Nedre Egypt ved å etablere en hovedstad i Memfis, og herfra kunne han kontrollere arbeidskraften og jordbruket i den fruktbare deltaregionen, foruten også de lukrative og kritiske handelsrutene til Midtøsten og videre østover. Den økende makten og rikdommen til faraoene i løpet av tidlig dynastisk periode ble reflektert i deres omfattende mastabagraver og gravkultstrukturene ved Abydos. Disse ble brukt for å feire den guddommeliggjorte farao etter hans død. Den sterke kongelige institusjonen som ble utviklet av faraoene tjente å legitimere en sterk statlig kontroll over landet, arbeidet, og ressursene som var vesentlig for det egyptiske samfunnets overlevelse og vekst.

Det gamle rike

• Utdypende artikkel: Det gamle rike i Egypt

Djosers trappepyramide

Pyramidene ved Giza

Betydelig framgang i egyptisk arkitektur, kunst og teknologi ble gjort i løpet av det gamle rike (2686–2181 f.Kr.), drevet fram ved økt produktivitet i landbruket, matoverskudd og følgelig økt befolkningsantall, noe som ble gjort mulig ved en velutviklet sentraladministrasjon. En del av oldtidens Egypts fremste prestasjoner var de store pyramidene og sfinksen på Gizaplatået utenfor dagens Kairo. Under ledelse av vesiren, samlet embetsmenn inn skatt, koordinerte irrigasjonsprosjekter for å øke og bedre landbrukets avlinger, innkalte bønder til å arbeide på store byggeprosjekter, og etablerte et rettssystem for å opprettholde fred og orden.

Kheopspyramiden

Den første pyramiden tilskrives arkitekten Imhotep, som bygget en trappepyramide til farao Djoser; faraoens sjel skulle ved hjelp av denne trappen kunne stige opp til dødsriket. Omkring 2575 f.Kr. lot farao Keops (eller Kufu) bygge den største og mest berømte av alle pyramider til sitt gravkammer. Han sendte også ekspedisjoner til Nubia for å bringe med seg slaver og andre verdisaker. Det er lite sannsynlig at disse menneskene ble brukt til å bygge pyramidene. En kjent og overbevisende teori er at de egyptiske bøndene bygget alle templene og pyramidene mens Nilen flommet over. I denne tiden steg elven til kanten av ørkenen, og ville ha dekket hele jordbruksarealet. Dersom det var arbeid å få i flomtiden, kunne bøndene klare å skaffe familien mat og husly. Man kjenner til 80 byggeplasser for pyramider; ikke alle står fremdeles. Det er anslått (per 2008) at til sammen 138 pyramider ble bygget i Egypt.

Statue av farao Khafre, ansvarlig for oppførelsen av den nest største pyramiden, Khafrepyramiden, foruten også sfinksen.

Balsamering og mumifisering er egentlig det samme; ordet mumie kommer fra en misforståelse av balsameringsprosessen. Dårlig balsamerte lik (fra den siste epoken) er gjerne sorte og meget sprø. Man trodde at disse hadde blitt preservert ved å dyppes i asfalt (arabisk: «mumiya»). Nilens årlige flommer brakte med seg fruktbart slam, og når vannet trakk seg tilbake, lå det lommer av vann igjen som tørket ut i solen. Når vannet fordampet etterlot det seg et hvitt krystallinsk stoff vi kaller natron. En viktig egenskap ved dette stoffet er at det er svært hygroskopisk: det trekker til seg fuktighet. I det gamle riket ble dronning Heteferes' indre organer fjernet og lagt i en natronoppløsning. Da man åpnet beholderen, inneholdt den bare søle; det var alt som var igjen av dronningen. De eldste forsøk på mumifisering var gjennomgående ikke vellykte. Balsamererne forsøkte dermed å bevare kroppens form ved å omsvøpe den i bandasjer. Etter hvert ble de så dyktige at et eksemplar fra det femte dynasti, en hoffmusikant ved navn Waty, ennå i dag har bevart detaljer som vorter, hornhud og rynker.

Sammen med den voksende viktigheten av en sentraladministrasjon, oppsto det en ny samfunnsklasse av utdannede skrivere og embetsmenn som ble gitt eiendommer av farao som belønning for deres tjenester. Farao ga også landområder for deres gravkulter og lokale templer for å sikre at disse institusjoner hadde ressurser for å dyrke og opprettholde faraos ære og respekt også etter hans død. Det gamle rikets svakhet var at i løpet av fem århundrer eroderte faraoenes autoritet og at landets økonomi i lengden ikke hadde råd til understøtte en stor sentraladministrasjon. Etter hvert som faraoenes makt minsket, begynte regionale guvernører (som ble kalt nomarker) å utfordre faraos eneveldige makt. Sammen med klimaendringer, i form av lavere middeltemperatur, minsket nedbøren i Egypt, Etiopia og Øst-Afrika i to til tre tiår. Det førte til at Nilens oversvømmelser ble mindre. Det var flere alvorlige tørkeperioder mellom 2200 og 2150 f.Kr. Det er antatt å ha vært årsaken til at landet gikk inn i periode på rundt 140 år med hungersnød og uroligheter. Denne perioden er kalt for den første mellomperiode.

Den siste faraoen i sjette dynasti var Pepi II, som antas å ha regjert i 94 år, lenger enn noen annen konge i verdenshistorien. Han var seks år da han besteg tronen, og 100 år da han døde. De siste årene av Pepis styre var preget av manglende effektivitet på grunn av faraos høye alder. Samtidig oppsto det usikkerhet om arverekkefølgen da faraos direkte arvinger antagelig døde før ham selv, og da han til sist selv døde, falt det gamle rike sammen.

Første mellomepoke

• Utdypende artikkel: Første mellomepoke i Egypt

Malt statue av sandstein av Mentuhotep II som gjenforent Øvre og Nedre Egypt etter skillet i første mellomperiode. Han bærer deshret, den røde krone av Nedre Egypt.

Etter at Egypts sentrale regjering falt sammen ved slutten av det gamle rike, kunne administrasjonen ikke lenger understøtte eller stabilisere økonomien. Regionale guvernører, nomarker, kunne ikke lenger ha tillit til faraos hjelp i krisetider, og matknapphet og politisk uro eskalerte til hunger og små borgerkriger. Ved at nomarkene ikke lenger ga tributt til farao, kunne de benytte deres økte uavhengighet og økonomi til å etablere en blomstrende kultur i provinsene. Straks de fikk kontroll over egne ressurser, ble provinsene økonomisk rikere — noe som er demonstrert ved bedre og større gravanlegg i alle sosiale samfunnsklasser. I utbrudd av kreativitet benyttet og tilpasset lokale kunstnere seg til kulturelle motiver som tidligere var begrenset til de kongelige i det gamle rike. Skriverne utviklet litterære stiler som uttrykte epokens optimisme og originalitet.

Fri fra deres lojalitet til farao begynte lokale herskere å konkurrere og strides med hverandre for kontroll over områder og politisk makt. Ved 2160 f.Kr. kontrollerte herskerne i Herakleopolis over Nedre Egypt i nord mens en rivaliserende familie — intefene — basert i Teben, tok kontroll over Øvre Egypt i sør. Etter hvert som intefene vokste i makt og jevnlig ekspanderte sin makt nordover, var et sammenstøt mellom de to rivaliserende dynastiene uunngåelig. Rundt 2055 f.Kr. beseiret styrker fra Teben under Nebhepetre Mentuhotep II til sist herskerne i Herakleopolis og således forente de to land, Øvre og Nedre Egypt. De innviet en periode av økonomisk og kulturell renessanse kjent som mellomriket.

Mellomriket

• Utdypende artikkel: Mellomriket i Egypt

Amenemhat III, den siste store hersker av mellomriket.

Faraoene i mellomriket gjenopprettet landets framgang, velstand og stabilitet. Det førte til en fornyelse av kunsten, litteratur, og monumentale byggeprosjekter. Mentuhotep II og hans etterfølgere i ellevte dynasti styrte fra Teben, men vesiren Amenemhat I, da han erobret tronen ved begynnelsen av tolvte dynasti, en gang rundt 1985 f.Kr., endret nasjonens hovedstad til byen Itjtawy i nærheten av Faiyum. Fra Itjtawy gjennomførte faraoene et omfattende fornyelser og utbedringer av landområdene og irrigasjonen for øke avlingene fra jordbruket. Samtidig ble områder i Nubia, som var rike på gruver og steinbrudd, gjenerobret mens arbeidere bygde forsvarsverker i den østlige delen av Nildeltaet, kalt for «Herskerens murer», for å forsvare seg mot angrep østfra. I denne tiden begynte Egypts handel med den minoiske sivilisasjon på Kreta. Faraoenes gravsteder i denne tiden ble hugget ut i stein, slik man kan se dem i Kongenes dal, foruten at det ble bygget templer i andre, mer tilgjengelige områder.

Mens faraoene sikret militær og politisk sikkerhet, og sammen omfattende framgang i jordbruket og med økt mineralrikdom, blomstret landets befolkning, kunstartene og religionen. I kontrast til det gamle rikes religiøse vektlegging på elitens behov, vektla mellomriket økt uttrykk for personlig fromhet og hva som kan bli kalt for en demokratisering av etterlivet. Det ble uttrykt at alle mennesker eide en sjel og kunne bli ønsket velkommen til gudenes selskap etter døden. Litteraturen fikk forfinede temaer og figurer skrevet i en selvsikker og elegant stil. Periodens relieffer og portrettskulpturer fanget inn finurlige, individuelle detaljer som nådde nye høyder i teknisk perfeksjon.

Den siste store hersker i mellomriket, Amenemhat III, lot semittisktalende folk fra Kanaan og Midtøsten bosette seg Nildeltaet for således å skaffe seg nødvendig arbeidskraft for hans store byggeprosjekter og gruveaktivitet. Imidlertid førte disse ærgjerrige bygge- og gruveaktivitetene, kombinert med strenge oversvømmelser fra Nilen senere i hans styre, til å utarme økonomien og framskynde den gradvise nedgangen som endte i den andre mellomepoke i trettende og fjortende dynastier. I løpet av denne tilbakegangen, begynte de kanaanittiske bosetterne å ta kontrollen over til Nildeltaet og til sist tok også kontrollen over Egypt. De ble kjent som hyksosene.

Andre mellomepoke

• Utdypende artikkel: Andre mellomepoke i Egypt

Farao Ahmose I angriper hyksosene, «de utenlandske herskerne».

Rundt 1785 f.Kr. da makten til faraoene i mellomriket ble svekket, tok semittisktalende folk fra Kanaan makten over Egypt. Hyksosene («de utenlandske herskerne»), som de ble kalt, hadde allerede vært bosatt i byen Avaris i østlige Nildeltaet. De tvang den sentrale regjeringen til å trekke seg tilbake til Teben. Farao ble behandlet som en vasall og forventet å betale tributt. Hyksosene beholdt den egyptiske styringsformen og ble identifisert som faraoer, og således integrerte egyptiske elementer i sin kultur. De innførte, sammen med andre semittiske angripere, en ny form for krigføring i Egypt, stridsvogn trukket av hester og den sammensatte buen.

Etter at de trakk seg tilbake, befant de innfødte kongene i Teben seg fanget mellom de kanaanittiske hyksosene som styrte i nord og hyksosenes nubiske allierte, kongedømmet Kusj, sør for Egypt. Etter år som en vasallstat klarte Teben til sist å samle nok styrke til å utfordre hyksosene i en konflikt som varte i mer enn 30 år, fram til 1550 f.Kr. Faraoene Seqenenre Tao II og Kamose greide til sist å beseire nubierne sør for Egypt, men greide ikke å beseire hyksosene. Den oppgaven falt på Kamoses etterfølger Ahmose I som med en rekke suksessfulle militære kampanjer utraderte hyksosenes tilstedeværelse i Egypt. Han etablerte et nytt dynasti. I det nye rike som fulgte ble militæret en sentral prioritet for faraoene som søkte å ekspandere og utvide Egypts grenser og forsøke å få overherredømme i Midtøsten.

Det nye rike

• Utdypende artikkel: Det nye rike i Egypt

Egypts territoriale kontroll i løpet av det nye rike.

Den kvinnelige hersker Hatshepsut med falskt skjegg, symbolet på hennes posisjon som farao.

Faraoene i det nye rike etablerte en periode med til da uovertruffent framgang og velstand ved å sikre grensene og styrke de diplomatiske båndene med sine naboer, inkludert Mitanniriket, Assyria, og Kanaan. Militære kampanjer under Tuthmosis I og hans sønnesønn Tuthmosis III utvidet Egypts innflytelse til å bli det største riket landet noen gang hadde hatt. Mellom deres styrer fremmet Hatshepsut generelt fred og gjenopprettet de handelsruter som hadde gått tapt under hyksosenes okkupasjon, foruten å ekspandere til nye regioner. Da Tuthmosis III døde i 1425 f.Kr. hadde Egypt et rike som strakte seg fra Niya i nordvestlige Syria til Nilens fjerde fossefall i Nubia, sikret seg lojalitet og åpnet tilgang til viktig import som bronse og tømmer.

Faraoene i det nye rike satte i gang storstilte byggeprosjekter for å fremme guden Amon. Gudens voksende kult var basert i Karnak. De bygget også mektige monumenter for å forherlige sine egne prestasjoner, både virkelige og innbilte. Farao Hatshepsut benyttet slik overdrivelser og storslått prakt i løpet av hennes styre på bortimot 22 år. Hennes regjeringstid var særlig vellykket, markert av en forlenget periode av fred og rike handelsekspedisjoner til Punt, gjenopprettelse av utenlandske handelsnettverk og store byggeprosjekter, inkludert et elegant gravtempel som rivaliserte gresk arkitektur tusen år senere, et par med store obelisker, og et kapell ved Karnak. Til tross for hennes prestasjoner, forsøkte Amenhotep II, arvingen til Hatshepsuts nevø og stesønn Tuthmosis III, å utradere minnet av henne ved slutten av sin fars styre og gjennom hele sitt eget. Isteden fremmet han hennes prestasjoner som sine egne. Han forsøkte også å endre mange etablerte tradisjoner som hadde blitt utviklet gjennom århundrer, noe som antyder et fåfengt forsøk på å forhindre andre kvinner fra å bli farao og hindre kvinners generelle innflytelse på kongedømmet.

Farao Akhnaton i midten og hans familie som dyrker solguden Aton.

En gang rundt 1350 f.Kr. synes det som om stabiliteten i det nye rike ble truet da Amenhotep IV ble farao og innførte en rekke radikale og kaotiske reformer. Han endret sitt navn til Akhnaton, og fremmet den tidligere uklare solguddommen Aton som den fremste og øverste gud. Det ble gjennomført ved å undertrykke de fleste andre guddommer. Han angrep makten til Amontemplet som var dominert av prestene i Teben og som han mente var blitt korrupte. Han flyttet hovedstaden til den nye byen Akhetaten (dagens Amarna) som han fikk opprettet og bygget for anledningen. Politisk vendte Akhnaton derimot det døve øret til hendelsene i Midtøsten hvor hettittene, mitanniene og assyrerne presset på for å få kontroll. Han var hengitt til sin nye religion og dens kunstneriske stil som på mange vis brøt på de gamle, tradisjonsbundne konvensjonene. Etter hans død ble kulten til Aton raskt forlatt, Amunprestene fikk raskt tilbake sin gamle makt og hovedstaden ble igjen Teben. Under prestenes innflytelse måtte de påfølgende faraoene Tutankhamon, Kheperkheprure Ai og Horemheb arbeide for å fjerne alle spor etter Akhnatons kjetteri, nå kjent som Amarnaperioden.

Rundt 1279 f.Kr. kom Ramses II, som ble kjent som Ramses den store, på den egyptiske tronen. Han fortsatte arbeidet med å bygge flere templer, reise flere statuer og obelisker, og bli opphav til flere barn enn noen annen farao i historien. Med sine to hovedhustruer og et stort harem, ble Ramses II far til mer enn hundre barn. Som modig og dyktig militær leder førte Ramses II sin hær mot hettittene i slaget ved Kadesj (i dagens Syria) i 1274 f.Kr. og etter at kampen endte uten resultat for noen av partene, inngikk han den første nedtegnede fredsavtale, rundt 1258 f.Kr. Mens både det egyptiske som det hettittiske rike ikke greide å få overtaket på hverandre, og ettersom begge maktene også fryktet det ekspanderende assyriske rike, trakk Egypt seg i stor grad ut av Levanten. Hettittene var dermed etterlatt til å strides mot de mektige assyrerne og de nyankomne frygerne.

Egypts rikdom gjorde imidlertid landet til et mål for invasjon, særlig av libyske berbere i vest, og havfolkene, som egypterne kalte dem, en mektig sammenslutning av hva som kan ha vært greske, luviske og fønikiske/kanaanittiske pirater. Innledningsvis var det egyptiske militæret i stand til å slå tilbake disse invasjonene, men Egypt mistet etter hvert kontroll over sine gjenværende områder i sørlige Kanaan, mye av det ble tatt av assyrerne. Effekten av ytre trusler ble forverret av indre problemer som korrupsjon, plyndring av graver, og sivil uro. Etter å ha fått tilbake sin makt, hadde yppersteprestene ved Amuntempelet i Teben samlet seg store rikdommer og landområder, og deres økte makt splittet landet i løpet av tredje mellomepoke.

Tredje mellomepoke

• Utdypende artikkel: Tredje mellomepoke i Egypt

Nubiske faraoer fra 25. dynasti

Etter farao Ramses XIs død i 1079 f.Kr. tok Smendes kontrollen over den nordlige delen av Egypt med Tanis som sentrum. Sørlige Egypt var kontrollert av Amonpresteskapet i Teben og som anerkjente Smendes kun i navnet. I løpet av denne tiden hadde berbiske stammer fra hva som senere ble kalt for Libya begynt å bosette seg i den vestlige delen av Nildeltaet. Høvdingene til disse stammene begynte i økende grad å hevde sin uavhengighet. Libyerne tok kontroll over Deltaet under ledelse av Sjesjonk I i 945 f.Kr. og grunnla det såkalte libyske eller bubastiske dynasti, navngitt etter byen Bubastis. De beholdt makten i nær 200 år. Sjesjonk I fikk også kontroll over sørlige Egypt ved å plassere familiemedlemmer i viktige presteposisjoner.

Taharqa som sfinks.

På midten av 800-tallet f.Kr. klarte Egypt ikke å skaffe seg fotfeste på nytt i vestlige Asia. Farao Osorkon II kjempet sammen med i en stor allianse av nasjoner og folk (Israel, Hama, Fønikia/Kanaan, arabere, arameere, og syrisk-hettittiske stater) mot den mektige assyriske kong Salmanassar III i slaget ved Qarqar i 853 f.Kr. Alliansen mislyktes og Assyria fortsatte dominere vestlige Asia.

Libyernes kontroll begynte å erodere da et rivaliserende innfødt egyptisk dynasti i Deltaet vokste fram i Leontopolis. Også nubierne i Kusj truet Egypt i sør.

Gjennom tusen år hadde det vært samhandling mellom Egypt og Nubia, både handel og assimilering som krig og okkupasjon. Kong Piye av Kusj forlot sin hovedstad Napata og invaderte Egypt i 727 f.Kr. Han raste gjennom hele landet, tok med letthet kontroll over Teben og tok til sist også Nildeltaet. Piye åpnet for det påfølgende 25. dynasti, med blant annet farao Taharqa som gjenforente «de to land» og riket langs Nildalen var da så stort som det hadde vært i det nye rike.

25. dynasti innebar en renessanse hvor religionen, kunstartene og arkitekturen ble gjenopprettet til deres ærefulle, tradisjonelle former. De nubiske faraoene, som Taharqa, bygde eller gjenoppbygde templene og monumentene over hele Egypt, inkludert Memfis, Karnak, Kawa, Gebel Barkal og andre steder. Det var også i dette dynastiet at den første omfattende byggingen av pyramider ble gjenopptatt, mange av dem i Nubia.

Samtidig ble det atter forsøkt å utvide Egypts innflytelse i Midtøsten og videre inn i Asia, noe som innebar større konfrontasjoner med Assyria. Assyrerne begynte deres invasjon av Egypt under kong Asarhaddon. I 674 f.Kr. klarte farao Taharqa å beseire Asarhaddon og den assyriske hæren på egyptisk jord. I 671 f.Kr. fordrev Asarhaddon de nubiske herskerne fra nordlige Egypt og sørover. De egyptiske vasallherskerne som assyrerne satte inn klarte derimot ikke å opprette noen større kontroll og to år senere marsjerte Taharqa nordover og tok kontrollen over landet så langt som til Memfis. Asarhaddon forberedte seg på å vende tilbake til Egypt og på nytt jage Taharqa, men han ble syk og døde i sin hovedstad Nineve. Hans etterfølger Asurbanipal sendte en dyktig hærfører med en liten, men veltrent hær. Taharqa ble beseiret ved Memfis og atter drevet ut av Egypt. Han døde to år senere i Nubia. Egypt var atter assyrisk. Taharqas etterfølger, Tanotamun, gjorde et forgjeves forsøk på å gjenvinne Egypt. Innledningsvis beseiret han Neko I, assyrernes egyptiske vasallkonge, og tok Teben. Assyrerne sendte da en stor hær sørover og Tanotamun flyktet tilbake til Nubia mens assyrerne herjet Teben i en slik grad at byen aldri kom seg igjen. Nubia kom siden aldri mer til å utgjøre en trussel for Egypt.

Senepoken

• Utdypende artikkel: Senepoken i Egypt

Kambyses II av Persia tar farao Psamtik III til fange etter å ha erobret Egypt. Persisk segl, 500-tallet f.Kr.

Uten å ha noen faste, gjennomtenkte planer for erobringen, overlot assyrerne kontrollen av Egypt til en rekke vasallkonger som ble kjent som 26. dynasti basert i Sait. Da Assyria ble opptatt av en heftig krig i erobringen av Elam, var det få assyriske soldater stasjonert i Egypt. Da grep Psamtik I fra dette dynastiet anledningen til å frigjøre Egypt uten større stridigheter. Han hadde hjelp fra lydiske og greske leiesoldater. Grekerne bemannet senere Egypts første krigsflåte. Psamtik og hans etterfølgere var omsorgsfulle med å holde et fredfullt forhold til Assyria. Gresk innflytelse økte betydelig og de samlet seg i en egen by på Nildeltaet, Naukratis.

I 609 f.Kr. gikk Neko II til krig mot babylonere, kaldeere, medere, og skytere i et forsøk på å gi støtte til Assyria, som etter en brutal borgerkrig ble overkjørt av denne alliansen. Forsøket på å berge Egypts tidligere herrer feilet; egypterne ventet for lenge, og Nineve hadde allerede falt, og den assyriske kong Sinsharisjkun var allerede død da Neko II sendte sin hær nordover. Imidlertid kunne han med letthet dytte til side den israelittiske hæren til Josjia av Judea, men Neko II og assyrerne tapte et slag ved Harran mot den nevnte alliansen. Neko II og assyriske Asur-uballit II ble endelig beseiret ved Karkemisj i 605 f.Kr. Egypterne drev krig i området enda en del år, men ble til sist fordrevet tilbake til Egypt.

Egyptisk gravmaske fra 30. dynasti.

Disse egyptiske kongene var basert i Sais, og for en kort tid kom det et oppsving i økonomien. Minnet om de tidligere nubiske herskerne ble systematiske forsøkt slettet. Festningene ble forsterket, bemannet med greske leiesoldater og jødiske flyktninger. Neko II satte i gang prosjektet med å bygge en kanal gjennom Wadi Tumilat for å forene Nilen med Rødehavet. I henhold til en kommentar fra Herodotos er det mulig, men ikke bevist at han sendte skip som seilte rundt Afrika. Kontakten med den greske verden økte.

I 525 f.Kr. begynte de mektige perserne, ledet av Kambyses II deres invasjon av Egypt, hvor farao Psamtik III ble tatt til fange i slaget ved Pelusium. Han ble tatt til den persiske hovedstaden Susa hvor han til sist ble henrettet. Kambyses II tok den formelle tittelen som farao, men hersket fra Persia og overlot den direkte kontrollen av Egypt hos en satrap. Det skjedde noen få kortvarige opprør mot perserne, men egypterne klarte aldri helt å frigjøre seg.

Etter at Egypt ble annektert av Persia og sammen med Kypros og Fønikia utgjorde det sjette satrapi (provins) av det persiske akamenidedynastiets veldige rike. Den første perioden av persisk styre, kjent som 27. dynasti, ble avsluttet i 402 f.Kr. I tiden 380–343 f.Kr. styrte det 30. dynasti som det siste innfødte egyptiske kongehus av det dynastiske Egypt, og som endte med kongedømmet til Nektanebo II. En kortvarig gjenopprettelse av persisk styre, tidvis også kjent som det 31. dynasti, begynte i 343 f.Kr. Det ble avsluttet i 332 f.Kr. da den persiske satrapen Mazakes overga Egypt til den gresk-makedonske herskeren Aleksander den store uten kamp.

Ptolemeiske Egypt

• Se hovedartikler, Ptolemeiske kongedømme og Ptolemeerdynastiet

Omfanget av det ptolemeiske kongerike i 300 f.Kr.

Kleopatra II og Kleopatra III (fra høyre til venstre) ved Kom Ombo-tempelet, Egypt.

I 332 f.Kr. erobret Aleksander den store Egypt uten å ha møtt større motstand fra perserne og ble ønsket velkommen av egypterne som en befrier. Administrasjonen ble etablert av Aleksanders general, Ptolemaios I Soter, som etter Aleksanders død i 332 f.Kr. erklærte seg som farao og etablert sin slekt, ptolemeerne, som kongedynasti. Det greske styret av Egypt varte i 275 år, fra 305 til 30 f.Kr. De utgjorde det 32. og siste dynasti i oldtidens Egypt. Alle mannlige herskere i dynastiet fikk eller tok navnet Ptolemaios.

Styret var basert på egyptisk modell, men overklassen var dominert av gresk tale og kultur. Hovedstaden ble etablert i den nye havnebyen Alexandria. Byen ble en av de mest betydningsfulle ved Middelhavet, en framvisning av makt og prestisje for hellenistisk sivilisasjon. Det ble et sete for lærdom og kultur, sentrert rundt det berømte biblioteket i Alexandria. Fyrtårnet på Faros ved Alexandria lyste opp veien for mange skip. Handelen blomstrende via byen da ptolemeerne gjorde forretninger og produksjon, som framstilling av papyrus, til sin fremste oppgaver.

Hellenistisk kultur fortrengte ikke den innfødte og tradisjonelle egyptiske kulturen da ptolemeerne støttet og fremmet de gamle tradisjoner og guder for å sikre seg befolkningens lojalitet. De bygde nye templer i egyptisk stil, støttet tradisjonelle religiøse kulter, og framstilte seg selv som faraoer. En del tradisjoner ble blandet, som ved at greske og egyptiske guder ble synkretisert til sammensatte guddommer, slik som med Serapis. Klassiske greske skulpturformer påvirket tradisjonelle egyptiske motiver. Til tross for deres anstrengelser i å forsone egypterne ble de greske herskerne jevnlig utfordret med uro, opprør, bitre familierivaliseringer, og en mektig mobb i Alexandria som dannet seg etter at Ptolemaios IV Filopator døde i 204 f.Kr. Da Roma i økende grad ble avhengig av kornimport fra Egypt, begynte romerne å få stadig større interesse for den politiske situasjonen i landet. Stadige egyptiske opprør, egenrådige politikere, og mektige motstandere i dagens Syria, førte til sist at Romerriket sendte soldater for å sikre seg det rike landet som en provins i sitt rike. Hellenistisk kultur og vitenskap fortsatte likevel å blomstre videre i Egypt, særlig i Alexandria, i de romerske og bysantinske periodene og fram til den fikk en brå slutt ved den muslimske erobringen fra og med 639 e.Kr.

Romerske Egypt

• Se hovedartikkel, Aegyptus

Statue av Kleopatra, framstilt som egyptisk gudinne.

Fayyum-portrettene viser møtet mellom egyptiske og romerske kulturer.

I år 30 f.Kr. tapte Marcus Antonius og hans ptolemeiske dronning Kleopatra slaget ved Actium mot Octavius (senere kalt for Augustus). Egypt ble da en provins i Romerriket. Romerne var meget avhengig av import av korn fra Egypt. Den romerske hæren, ledet av en prefekt utnevnt av den romerske keiser, slo ned egyptiske opprør og gjennomførte innsamling av harde skatter, og forhindret angrep fra banditter som hadde blitt jevnlig problem i løpet av perioden. Byen Alexandria ble i økende grad et betydelig senter for handelsrutene med Østen da eksotiske luksusvarer var ettertraktet i Roma.

Selv om romerne hadde en langt mer fiendtlig holdning til den egyptiske befolkningen enn hva grekerne hadde, ble en del tradisjoner som mumifisering og dyrkelse av de tradisjonelle gudene opprettholdt. Framstillingen av mumieportretter blomstret, og en del romerske keisere lot seg framstille som faraoer, skjønt ikke i samme grad som ptolemeikerne hadde gjort. De romerske keiserne bodde utenfor Egypt og utførte ingen seremonielle funksjoner i henhold til tidligere egyptisk kongeverdighet. Lokal administrasjon ble romersk i stilen og var stengt for innfødte egyptere.

Fra midten av 100-tallet e.Kr. begynte kristendommen å slå rot i Egypt hvor den ble sett på som enda en religiøs kult som kunne bli akseptert. Imidlertid var kristendommen en kompromissløs religion som søkte å konvertere folk fra både den gamle egyptiske religionen og den gresk-romerske religionen, og truet således Egypts gamle tradisjoner. Det førte til forfølgelse av konvertitter og kulminerte i den store utrenskingen til keiser Diokletian som begynte i 303, men endte med kristendommen vant. I 391 innførte den kristne keiser Theodosius lovgivning som forbød ikke-kristne ritualer og stengte de gamle templene. Alexandria ble åsted for store opptøyer og forfølgelser av ulike ikke-kristne og hedninger. Både offentlige som private religiøse billeder ble ødelagt. Som en konsekvens gikk Egypts innfødte og opprinnelige religiøse kultur inn en nedgang. Mens den innfødte befolkningen fortsatte snakke egyptisk, gikk kunnskapen i å lese egyptiske hieroglyfer gradvis tilbake etter hvert som det ble stadig færre prester og prestinner. Templene ble tidvis konvertert til kirker, ødelagt eller forlatt i ørkenen.

På 400-tallet ble Romerriket delt i to deler, en vestlig og en østlig del. Egypt havnet i Østromerriket, kjent som Det bysantinske rike etter hovedstaden Bysants. Østromerriket ble i økende mer «orientalsk» og «østlig» i sin tenke- og væremåte, og dens klassiske forbindelser til den gamle gresk-romerske verden bleknet. Det greske systemet med lokal styring av borgerne selv opphørte helt og holdent.

Det persiske Sasanide-dynastiet var involvert i en langvarig og kvelende krig med Det bysantinske rike for kontrollen over østlige Asia, Midtøsten, og nordlige Afrika. Egypt ble kortvarig erobret av kong Khosrau II av Persia i 618, men fordrevet av den bysantinske keiser Herakleios.

I 639, i den epoken som kalles for senantikken eller tidlig middelalder, kom en ny trussel som betydde den endelige slutt for oldtidens Egypt: Arabere, som aktet å spre islam, invaderte Egypt. De tok først Nildeltaet før resten av Egypt ble erobret. Senere egyptisk historie er omtalt i artikkelen Egypts historie.

Regjering og økonomi

Farao var vanligvis framstilt med sin symboler for kongelighet og makt.

Administrasjon og handel

Farao var den absolutte hersker av landet og hadde, i alle fall i teorien, fullstendig kontroll over Egypt og dets ressurser. Kongen var den øverste militære kommandant og overhode av regjeringen som støttet seg på et byråkrati av myndighetspersoner for å håndtere statens affærer. Vesiren var leder av administrasjonen og faraos nestkommanderende. Han fungerte som faraos representant og koordinerte kartleggingen av landområder, skatteinntekter, byggeprosjekter, det lovgivende system, og dets arkiv. På det regionale nivå var landet delt inn i så mange som 42 administrative regioner som ble kalt for nomer som ble styrt av hver sin nomark (guvernør) som igjen svarte til vesiren. Templene utgjorde ryggraden i økonomien. Ikke bare var de religiøse hus, men også ansvarlig for innsamling og lagring av nasjonens rikdommer i form av kornlagre og skattekamre administrert av oppsynsmenn som omfordelte korn og andre varer.

Mye av økonomien var sentralisert organisert og strengt kontrollert. Selv om oldtidens egyptere ikke benyttet et pengesystem før i senepoken, benyttet de en form for byttehandelsystem, hvor standardiserte sekker med korn og deben, en vektenhet på rundt 91 gram kobber eller sølv, utgjorde en fellesnevner. Arbeidere ble betalt i korn; enkel arbeid kunne tjene 5½ sekker (200 kg) med korn per måned, mens en formann kunne tjene 7½ sekker (250 kg). Prisene var bestemt for hele landet og nedtegnet i lister for å muliggjøre handel; eksempelvis kostet en skjorte fem kobber deben, mens en ku kostet 140 deben. Korn kunne bli handlet mot andre varer i henhold til listen med fastlagte priser. I løpet av 400-tallet f.Kr. ble penger innført i Egypt fra utlandet. I begynnelsen ble penger benyttet etter standardiserte priser av kostbart metall framfor som virkelige penger, men i de følgende århundrene ble internasjonal handel basert på pengesystemet.

Sosial status

Straff i oldtidens Egypt.

Det egyptiske samfunn var meget lagdelt, og sosial status ble uttrykkelig håndhevd. Bønder utgjorde flertallet av befolkningen, men landbruksprodukter ble eid av staten, tempelet eller adelen som eide landområdene. Bønder var også underlagt arbeidsskatt og var påkrevd å arbeide på fellesprosjekter som irrigasjon eller bygninger i form av pliktarbeid. Kunstnere og håndverkere hadde høyere status enn bønder, men også de var underlagt statlig kontroll. De arbeidet i verksteder tilknyttet templene og ble betalt direkte fra statens skattekammer. Skrivere og myndighetspersoner utgjorde de øverste samfunnsklasser i oldtidens Egypt, klassen av de såkalte «hvite kilter» i henvisning til bleket lintøy de bar som markerte deres rang. De øverste klassene viste fram sin sosiale status i kunsten og litteraturen. Nedenfor adelen var prestene, legene og ingeniørene med spesialisert utdannelse innenfor sine felt. Slaveri var kjent i oldtidens Egypt, men graden og forekomsten er uklar.

Unge egyptiske arbeidere behandlet av leger etter omskjæring som en del av overgangsritualet for å bli borger.

Oldtidens egyptere vurderte kvinner og menn, inkludert folk fra alle samfunnsklasser, slaver unntatt, som i all vesentlighet like for loven, og selv den laveste bonde hadde rett til å klage til vesiren og hans hoff for hjelp. Siden mellomriket hadde utenlandske slaver kommet hovedsakelig fra Asia i økende antall. De var enten krigsfanger eller solgt av slavehandlere. Deres periode i slaveri synes å ha vært begrenset. Selv om slaver var hovedsakelig benyttet som kontraktforpliktete tjenere, kunne de kjøpe eller arbeide seg muligheten til å bli frie. Gjeldsslaver eller krigsfanger ble tidvis frisatt etter å ha tjenestegjort en bestemt tid.

Både menn som kvinner hadde rett til å eie og selge eiendom, inngå kontrakter, inngå ekteskap og skille seg, og få juridiske tvister avgjort i domstolen. Gifte par kunne eie eiendom i fellesskap og beskytte seg mot skilsmisse med ekteskapskontrakter, noe som stipulerte finansielle forpliktelser for ektemannen til hans hustru og barn om ekteskapet skulle ryke. Sammenlignet med deres motparter i antikkens Hellas og Roma, og selv i dagens moderne Egypt, hadde oldtidens egyptiske kvinner langt flere personlige valgmuligheter. Kvinner som Hatshepsut og Kleopatra ble selv herskere av Egypt som enten (kvinnelig) farao eller selvstendig dronning. Andre kunne inneha den framtredende posisjonen som gudehustruer av Amon. Men til tross for sine rettigheter og muligheter, kunne ikke oldtidens egyptiske kvinner i alminnelighet inneha offisielle roller i administrasjonen, kun sekundære roller i templene, og fikk i mindre grad utdannelse enn menn.

Lovsystemet

Skrivere tilhørte eliten og var godt utdannet. De fastsatte skatter, holdt opptegnelser, og var ansvarlig for administrasjon.

Overhodet av lovsystemet var offisielt farao som var ansvarlig for forordne lovene, utøve rettferdighet, og opprettholde lov og orden, et konsept som oldtidens egyptere refererte til som Ma'at. Skjønt intet lovverk fra oldtidens Egypt er blitt bevart, viser hoffdokumenter at egyptisk lov var basert på sunn fornuft om hva som var rett og galt. Det la vekt på å oppnå enighet og løse konflikter framfor kun strengt overholde et komplisert sett av vedtekter. Lokale råd av eldre, kjent som Kenbet i det nye rike, var ansvarlig for å bedømme i domstoler som involverte små krav og mindre uenigheter. Mer alvorlige saker som involverte mord, større transaksjoner av landområder, og gravplyndring ble referert til som Store Kenbet og hvor vesiren eller i ytterste fall hvor farao ledet. Saksøkte og forsvarer var forventet å representere seg selv og krevet å sverget en ed på at de ville fortelle sannheten. I en del tilfeller tok staten rollen både som anklager og dommer, og kunne torturere den anklagede med juling for å oppnå en tilståelse og navn på eventuelle medskyldige. Om anklagene var trivielle eller alvorlige, dokumenterte skriverne ved domstolen klagen, vitneforklaringene, og utfallet av saken for framtidig referanse.

Straff for mindre forbrytelser besto av enten bøter, juling, lemlestelse av ansiktet, eller forvisning, avhengig av hvor alvorlig forbrytelsen var. Alvorlige forbrytelser som mord eller gravplyndring ble straffet med henrettelse, utført ved halshogging, drukning eller spidde forbryteren på en stake. Straffen kunne også omfatte forbryterens familie. Fra og med det nye rike begynte orakler å spille en betydelig rolle i lovsystemet, og utøvde rettferdighet i både sivile tvister og kriminelle saker. Framgangsmåten var å spørre en gud om et spørsmål som krevde «ja» eller «nei» ved rett eller galt i en sak. Guden bestemte således ved å velge det ene eller det andre, utført av et antall prester, flyttet framover eller bakover, eller pekte på det ene eller det andre av svarene som var skrevet på et stykke papyrus eller potteskår.

Landbruk

Et gravrelieff i graven til Nakht (TT52) avbilder arbeidere som pløyer markene, høster avlingen og tresker kornet.

Måling og nedtegnelse av høstingen på et veggmaleri i graven til Menna (TT69) ved Teben (18. dynasti).

En kombinasjon av fordelaktige geografiske trekk bidro til suksessen for oldtidens egyptiske kultur, den mest betydningsfulle var den rike, fruktbare jordsmonnet som ble skapt fra de årlige oversvømmelsene fra Nilen. Oldtidens egyptere var således i stand til å produsere en overflod av mat, noe som gjorde det mulig for befolkningen å benytte mer tid og ressurser på kulturelle, teknologiske og kunstneriske aktiviteter. Håndtering av landområdene var avgjørende i oldtidens Egypt ettersom skatter ble beregnet basert på mengden med land som en person eide.

Landbruk i Egypt var avhengig av Nilens syklus. Egypterne hadde forståelse for tre årstider: Akhet (oversvømmelse), Peret (planting), og Shemu (høsting). Sesongen med oversvømmelser varte fra juni til september, og avleiret et lag med mineralrik silt og slam på elvens bredder, hvilket var ideelt for jordbruksavling. Etter at vannet hadde trukket seg tilbake, varte plantesesongen fra oktober til februar. Bøndene pløyde og sådde frø i markene som ble vannet fra grøfter og kanaler. Egypt fikk lite nedbør og bøndene var avhengige av vann fra Nilen for å vanne markene. Fra mars til mai benyttet bøndene sigder for høste avlingen som deretter ble tresket med en sliul eller treskestav for å skille kornet fra aksene. Drøfting av korn var prosessen hvor agner (støtteblad) og støv ble skilt fra kornet, og kornet ble deretter malt til mel, brygget til øl eller lagret for senere bruk.

Oldtidens egyptere kultiverte emmerhvete og bygg, og flere andre kornvekster, alle som ble benyttet for å framstille de to hovedvarene av brød og øl. Linplanter, rotløse før de begynte å blomstre, ble dyrket for deres fiber i stilkene. Disse fibrene ble delt langs lengden og spunnet til tråder som igjen ble benyttet for å veve lintøy for klær. Papyrus vokste langs Nilens bredder og ble samlet for å produsere papyrusark som fungerte som datidens papir. Grønnsaker og frukt ble dyrket i egne hager, nær bostedene og på høyere nivåer, og måtte derfor vannes for hånd. Grønnsaker inkluderte purre, løk, melon, gresskar, belgfrukt, salat og andre vekster. Dessuten ble det dyrket druer som ble benyttet for å produsere vin.

Sennedjem pløyer sine marker med et par okser, benyttet som trekkdyr og matkilde.

Egypterne trodde at et balansert forhold mellom mennesker og dyr var en vesentlig del av den kosmiske orden. Således ble mennesker, dyr og planter forstått som andeler av et enkeltstående helhet. Dyr, både tamdyr og villdyr, var en avgjørende kilde for åndelighet, kameratskap, og føde for oldtidens egyptere. Kyr var den viktigste buskapen; innsamlet skatt på buskap ble administrert i jevnlige opptellinger, og størrelsen på flokken reflekterte prestisjen og viktigheten av en eiendom som eide dem. I tillegg til kyr, holdt egypterne sauer, geiter og griser. Fjærkre som ender, gjess og duer ble fanget i nett og avlet på gårdene hvor de ble tvangsforet for å bli oppfeitet. Nilen var også en rik kilde på fisk. Bier ble også domestisert fra minst det gamle rike, og bihold skaffet både honning og voks.

Oldtidens egyptere benytter både esler og okser som arbeids- og trekkdyr, og de var ansvarlig for å pløye markene og trampe frøene ned i jorda. Å slakte en oppfeitet okse var også en sentral del av et ofringsritual. Hester ble innført av hyksosene i andre mellomperiode, og kamelen, skjønt ikke kjent før det nye rike, ble ikke benyttet som arbeidsdyr før senepoken. Det er også bevis for at elefanten ble kortvarig benyttet i senepoken, men ble hovedsakelig oppgitt grunnet mangelen på beiteområder. Hunder, katter og aper var vanlige som familiens kjæledyr, mens mer eksotiske kjæledyr ble importert fra hjertet av Afrika, slikt som løver, og var reservert for de kongelige. Herodotos observerte at egypterne var det eneste folket som hadde sin dyr i hjemmene sine. I løpet av førdynastisk tid og senepoken ble dyrkingen av gudene i deres dyreform meget populært, eksempelvis kattegudinne Bast og ibisguden Tot, og disse dyrene ble avlet for rituell ofring i stort antall på egne gårdsbruk.

Naturressurser

Egypt er rik på stein for bygging og dekor, på gull, kobber- og blygruver, og på halvedelsteiner. Disse naturlige ressursene gjorde det mulig for oldtidens egyptere å reise monumenter, hogge statuer, framstille redskaper og smi smykker. Balsamering benyttet salt fra Wadi El Natrun (Natrunsjøene) for mumifiseringen, og som også skaffet gips som var nødvendig for å framstille mørtel. Malm i fjellformasjoner ble funnet i fjerne, ugjestmilde wadier i den østlige ørken og på Sinaihalvøya, noe som krevde store, statskontrollerte ekspedisjoner for å skaffe disse ressursene der. Det var mange gullgruver i Nubia, og et av de første kjente kart er av en gullgruve i denne regionen. Wadi Hammamat i den østlige ørken var en kjent kilde for granitt, gråvakke (sandsteinlignende bergart) og gull. Flint var det første mineralet som ble samlet av de første egyptere og ble benyttet for å framstille redskaper, og håndøkser av flint er de eldste bevisene på bosetningen i Nildalen. Stykker av dette mineralet ble omsorgsfullt stykket opp til flak for å framstille knivblader og pilhoder av moderat hardhet og varighet selv etter at kobber ble benyttet for dette formålet. Oldtidens egyptere var blant de første som benyttet mineraler som sulfat som et kosmetisk substans.

Egypterne opparbeidet lagre med bly og blyglans ved Tuna el-Gebel for å framstille søkke for garn, loddsnor, og små statuetter. Kobber var det viktigste metaller for å framstille redskaper og ble smeltet i brennkammer fra malakittmalm utgravd på Sinai. Arbeidere samlet gull ved å vaske gullklumper ut av sedimentene fra avleiringer, eller fra den langt mer arbeidskrevende prosessen med å male/knuse og vaske ut gullbærende kvartsitt. Jernforekomster ble funnet i Øvre Egypt og ble utvunnet i senepoken. Byggesteiner av høy kvalitet var det rikholdig av i Egypt. Oldtidens egyptere brøt kalkstein langs hele Nildalen, granitt fra Aswan, basalt og sandstein fra wadier i den østlige ørken. Forekomster av dekorativ stein som porfyr, gråvakke, alabast og karneol spredt i den østlige ørken og ble samlet inn selv før første dynasti. I ptolemeiske og romerske tider arbeidet gruvearbeidere ved forekomster av smaragder i Wadi Sikait og ametyst i Wadi el-Hudi.

Handel

Hatshepsuts handelsekspedisjon til landet Punt, kanskje dagens Etiopia.

Oldtidens egyptere drev handel med utlandet for å skaffe seg sjeldne, eksotiske varer som de ikke kunne skaffe seg innenlands. I det førdynastiske Egypt etablerte de handel med Nubia for å få tak i gull og røkelse. De etablerte også kontakter østover til Kanaan, noe som er vist ved kanaanittiske oljemugger som er funnet i gravene til faraoene fra første dynasti. En egyptisk handelsskoloni stasjonert i sørlige Kanaan er datert til noe før det første dynasti. Narmer fikk produsert egyptisk keramikk i Kanaan som deretter ble eksportert tilbake til Egypt.

Ved senest det andre dynasti hadde handelen med Byblos blitt etablert for å frakte tømmer av høy kvalitet som ikke eksisterte i Egypt. Ved femte dynasti skaffe handel med Punt i sør gull, aromatiske harpiks, ibenholt, elfenbein, og ville dyr som aper og bavianer. Egypt støttet seg på handel med Anatolia for vesentlig kvanta av tinn foruten også utfyllende tilskudd med kobber, begge nødvendige metaller for å framstille bronse. Oldtidens egyptere verdsatte den blå lasurstein som måtte bli importert helt fra Afghanistan. Egypts handelspartnere ved Middelhavet omfattet også det greske fastlandet og øyene i Egeerhavet, og ikke minst minoiske Kreta. Disse områdene skaffet blant andre varer olivenolje. I bytte for luksusvarer og råmaterialer som ble importert, eksporterte Egypt selv hovedsakelig korn, gull, linkleder, og papyrus, foruten til ferdigproduserte varer som objekter av stein og glass.

Språk

Historisk utvikling

Hieroglyfer typisk for den gresk-romerske tid, Kom Ombo-templet.

Rosettastenen (ca 196 f.Kr.) gjorde det mulig for lingvistene å tyde egyptiske hieroglyfer.

Egyptisk språk er et nordlig afroasiatiske språk nært beslektet med berbiske og semittiske språk. Det har det neste lengste historie av noe annet språk (etter sumerisk), har vært et skriftspråk siden rundt 3200 f.Kr. og fram til middelalderen og forble et talt språk enda lengre. De språklige fasene til oldtidens egyptisk er uregyptisk, gammelegyptisk, mellomegyptisk (klassisk egyptisk), nyegyptisk, demotisk og koptisk. Egyptisk skrift viser ikke dialektforskjeller før den koptisk epoke, men det var antagelig snakket i regionale dialekter rundt Memfis og senere Teben.

Oldtidens egyptisk var et syntetisk språk, men det ble mer analytisk senere. Nyegyptisk utviklet ubestemte artikler som erstattet eldre bøyningssuffikser. Det er en endring fra eldre ordstilling av verb–subjekt–objekt til subjekt–verb–objekt. Egyptiske hieroglyfer, hieratiske hieroglyfer og demotisk skrift ble til sist erstattet av det mer fonetiske det koptiske alfabetet. Koptisk er fortsatt benyttet i liturgien til den koptiske ortodokse kirke og den koptiske katolske kirke. Det finnes også rester av det i moderne egyptisk arabisk.

Lyd og grammatikk

Oldtidens egyptisk har 25 konsonanter tilsvarende til de i andre afroasiatiske språk. Disse inkluderer faryngaler og emfatisk konsonanter, stemte og ustemte stopp, ustemte frikativer og stemte og ustemte affrikater. Det har tre lange og tre korte vokaler, som ble utvidet i nyegyptisk til rundt ni. Det grunnleggende ordet i egyptisk, tilsvarende til semittisk og berbisk, er en semittisk ordstamme av konsonanter og halvkonsonanter. Endelser er lagt til for å danne ord. Bøyingen av verb samsvarer til person. Eksempelvis det tredelt konsonantene skjelettet S-Ḏ-M er den semittiske kjernen av ordet «høre»; dets grunnleggende bøyning er sḏm, «han hører». Om subjektet er et substantiv, er endelser ikke lagt til verbet: sḏm ḥmt, «kvinnen hører».

Adjektiver er avledet fra substantiver gjennom en prosess som egyptologer kaller «nisbaisering» grunnet dets likhet med arabisk. Ordorden er predikat–subjekt i verbale og adjektivisk setninger, og subjekt–predikat i substantivisk og adverbiale setninger. Subjektet kan bli flyttet til begynnelsen av setningene om den er lang og er fulgt av tilbaketakende pronomen. Verb og substantiv er negasjoner ved grammatikalsk partikkel n, men nn er benyttet for adverbiale og adjektiviske setninger. Betoning (trykk) faller på den siste eller nest siste stavelse, hvilket kan være åpen (CV) eller lukket (CVC).

Skriving

Hieroglyfisk skriving er datert fra rundt 3000 f.Kr. og er komponert av hundrevis< av symboler. En hieroglyf kan representere et ord, en lyd, eller en taus determinativ; og det samme symbolet kan tjene ulike hensikter i ulike sammenhenger. Hieroglyfer kan være en formell tekst, benyttet på steinmonumenter og i graver som kunne være så detaljert som individuelle kunstverk i seg selv. Til dagligdags skriving benyttet skriverne en raskere og lettere kursiv form for skriving som er kalt for hieratiske. Mens formelle hieroglyfer kan bli lest i rader eller i spalter i begge retninger (skjønt vanligvis skrevet fra høyre mot venstre), var hieratisk alltid skrevet fra høyre til venstre, vanligvis i horisontale rekker. En ny form for skrift, demotisk, ble den rådende skrivestilen, og det er denne formen for skrift — sammen med formelle hieroglyfer — som fulgte den greske teksten på Rosettastenen.

Rundt det første århundret e.Kr. begynte det koptiske alfabetet å bli benyttet ved siden av demotisk skrift. Koptisk er et modifisert gresk alfabet med tillegg av en del demotiske tegn. Selv om formelle hieroglyfer ble benyttet i en seremoniell rolle fram til 300-tallet e.Kr., var det mot slutten kun en håndfull prester som var i stand til å lese det. Da de tradisjonelle religiøse institusjonene gikk i oppløsning og ble oppgitt, gikk kunnskapen om hieroglyfisk skrift tapt. Forsøk på å tolke dem begynte i den bysantinske perioden og selv i den islamske perioden, men først i 1822, etter oppdagelsen av Rosettastenen og flere år med forskning av Thomas Young og Jean-François Champollion, ble hieroglyfene bortimot fullstendig dechiffrert.

Litteratur

Edwin Smiths kirurgisk papyrus (ca. 1500-tallet f.Kr.) beskrev anatomi og medisinsk behandling og er skrevet i hieratisk.

Skrift ble først og fremst benyttet for kongelige etiketter og merkelapper for gjenstander som ble plassert i kongelige graver. Det var den fremste sysselen til skriverne som arbeidet i henhold til instruksjonen Per Ankh eller Livets hus. Det sistnevnte utgjorde kontorer, biblioteker («Bøkenes hus»), laboratorier og observatorier. En del av de meste kjente tekststykkene fra oldtidens egyptiske litteratur, slik som pyramidetekster eller gravkistetekster, ble skrevet på klassisk egyptisk, noe som fortsatte å være skriftspråket fram til rundt 1300 f.Kr. Senere egyptisk ble snakket fra det nye rike og framover og er representert i Ramsestidens administrative dokumenter, kjærlighetspoesi og fortellinger, foruten i demotisk og koptiske tekster. I løpet av denne perioden hadde skrivetradisjonen utviklet seg til gravbiografier, slik som det til Harkhuf og Weni. Den litterære sjangeren kjent som sebayt («instruksjoner») ble utviklet for å kommunisere lærdom og veiledning fra kjente adelige; Ipuwerpapyrusen, et klagedikt for å beskrive naturkatastrofer og sosial uro, er et kjent eksempel.

Sinuhes fortelling, skrevet på tidlig på 1800-tallet f.Kr., kan være klassikeren i egyptisk litteratur, og handler om et egypter som føler seg nødtvungen til å flykte fra landet, men vender tilbake i gammel alder. Også skrevet på denne tiden var Westcar-papyrusen, også blitt kalt for Fortellinger fra kong Khufus hoff, og er en rekke fortellinger fortalt til farao Kufu av hans sønner angående underverker som er blitt gjort av prestene. Instruksjonen til Amenemope er betraktet som et mesterverk innenfor litteraturen i Egypt og Midtøsten. Det ble skrevet på tiden rundt Ramsestiden, 1300–1075 f.Kr., og inneholder kapitler med råd for å leve et vellykket liv. Det senere Salomos ordspråk i den hebraiske Bibelen har betydelige likheter.

Mot slutten av det nye rike ble morsmålet benyttet i større grad for å skrive populære fortellinger som Fortellingen om Wenamun og Anis lære. Førstnevnte forteller om en adelsmann som ble plyndret på veien for å kjøpe sedertrær fra Libanon og hans vanskeligheter for å komme seg hjem til Egypt. Fra rundt 700 f.Kr. ble fortellende historier og instruksjoner, som den populære Instruksjonen til Onchsheshonqy, foruten også personlige og forretningsdokumenter skrevet i demotisk skrift. Mange fortellinger skrevet i demotisk i løpet av den gresk-romerske tiden hadde handlig plassert i historiske tider som da Egypt var en uavhengig nasjon og styrt av store faraoer som Ramses II.

Kultur

Dagligliv

Oldtidens egyptere opprettholdt en rik kulturarv med festivaler med musikk og dans.

Pottskår med avbildning av jakt på en løve ved spyd og hund.

En malt framstilling av brettspillet Senet i dronning Nefertaris grav.

De fleste oldtidsegyptere var bønder knyttet til jorda. Deres boliger var begrenset til nære familiemedlemmer, og ble bygget av soltørket murstein, noe som var kjølig innendørs når solen stekte om dagen og varme om natten. Hvert hjem hadde et kjøkken med et åpent tak som inneholdt en kvernstein for å kverne korn og en liten ovn for å bake brød. Veggene ble malt hvite og kunne bli dekket av veggtepper av farget lin. Gulvene var dekket av matter flettet av siv, mens bord, stoler og senger av trevirke utgjorde møblementet.

Oldtidens egyptere la stor vekt på personlig hygiene og framtoning. De fleste badet i Nilen og benyttet deigaktig såpe framstilt fra dyrefett og kritt. Menn barberte hele kroppen for å være ren; parfyme og aromatisk oljer dekket dårlig lykt og gjorde huden myk. Klær ble framstilt fra enkle lintøy som ble bleket hvite, og både menn og kvinner fra overklassen bar parykker, smykker og kosmetikk. Barn gikk uten klær fram til de kom i puberteten, rundt 12 år, og ved denne alderen ble gutter omskåret og fikk raket av seg håret på hodene. Mødrene var ansvarlig for omsorgen for barna mens faren sørget for familiens inntekter.

Musikk og dans var populær underholdning for de som hadde råd til det. Tidlige instrumenter var fløyter og harper, mens instrumenter tilsvarende trompeter, oboer, og sekkepiper ble utviklet senere og ble populære. I det nye rike spilte egypterne på bjeller, cymbaler, tamburiner, trommer og importerte lutter og lyrer fra Asia. Sistrum var et rasleinstrument som hadde særlig betydning i religiøse seremonier.

Oldtidens egyptere underholdt seg med en rekke fritidsaktiviteter, inkludert spill og musikk. Senet, et brettspill hvor brikkene ble flyttet rundt i henhold til tilfeldige muligheter, var særlig populært fra førdynastisk tid. En annet tilsvarende spill var mehen som hadde et rundt spillbrett. Sjonglering og ballspill var utbredt blant barn, og bryting er også dokumentert i en grav i Beni Hasan. De rike og velstående i oldtidens egyptiske samfunn drev også på med jakt og seiling.

Utgravningene av arbeiderlandsbyen ved Deir-el-Medineh har ført til et av de mest gjennomdokumenterte arkeologiske undersøkelser av samfunnslivet i oldtidens verden som strekker seg over nær fire hundre år. Det finnes ikke et sammenlignbart sted hvor organisering, sosialt samspill, arbeid og leveforhold i et oldtidssamfunn er undersøkt på et slikt detaljert nivå.

Kjøkken og matstell

Egyptisk kjøkken forble usedvanlig stabilt over tid, faktisk er den moderne kjøkken i Egypt i dag påfallende likt oldtidens. Råvarene besto av brød og øl, med tillegg av plantevekster som løk og hvitløk, og frukter som dadler og fiken. Vin og kjøtt ble spist av alle på festdager mens de øverste samfunnsklassene også kunne nyte det mer jevnlig. Fisk, kjøtt, og fugl kunne bli saltet eller tørket, og kunne ble kokt i stuing eller stekt på grill.

Arkitektur

Det godt bevarte tempelet i Idfu for Horus er eksemplarisk egyptisk arkitektur i oldtiden.

Karnaktempelet søylehaller ble konstruert med rader av tykke søyler som støttet opp bjelkeverkene i taket.

Oldtidens arkitektur i Egypt består av en del av de mest berømte byggverk i verden: Det store pyramidene på Giza og templene i Teben. Byggeprosjekter ble organisert og finansiert av staten i religiøs hensikt og for å forsterke faraos makt, men også for å feire bestemte minner. Oldtidens egyptere var dyktige byggarbeidere; de brukte enkle, effektive redskaper og sikteinstrumenter, arkitekter kunne bygge store steinstrukturer med nøyaktighet og presisjon.

Boligene til de rike og de ordinære egyptere var begge bygget fra forgjengelige materialer som murstein av soltørket leire og tømmer, og disse har siden gått til grunne. Bønder bodde i enkle hjem mens palassene til eliten hadde mer omfattende strukturer. Noen få palasser fra det nye rike, slik som de i Malkata og Amarna, viser rikt dekorerte vegger og gulv med avbildninger av mennesker, fugler, vannbassenger, guddommer og geometriske motiver. Viktige byggverk som templer og graver som var ment å vare evig ble bygget med store steiner framfor leirmurstein. Arkitektoniske elementer som ble benyttet i verdens første steinbygning i stor skala, farao Djosers gravkompleks, inkludert søyler og overliggere med papyrus- og lotusmotiver.

De eldste oldtidstemplene som er bevart, slik som de på Giza, består av lukkede haller med takplater støttet opp av søyler. I det nye rike la arkitektene til pylon (monumentalt inngangsparti), en åpen gårdsplass, og en lukket søylehall foran tempelets helligdom, en stil som vedvarte helt til den gresk-romerske tiden. Den eldste og mest populære gravarkitekturen i det gamle rike var mastaba, et rektangulært bygg med flatt tak gjort av leirmurstein eller solid stein som lå ovenpå et undergrunns gravkammer. Trappepyramiden til Djoser var en rekke av steinmastabaer stablet oppå hverandre. Pyramider ble bygd både i det gamle og det nye rike, men de fleste senere herskere oppga dem til fordel for mindre iøynefallende graver hogd ut i fjellet. 21. dynasti var et merkbart unntak ved at alle faraoene fra dette dynastiet bygde pyramider.

Kunst

Byste av Nefertiti, av skulptøren Thutmose, er en av de mest berømte mesterverkene i oldtidens egyptiske kunst.

Den ene siden av Narmerpaletten, ca 3 000 f.Kr.

Den kunsten som oldtidens egyptere framstilte tjente funksjonelle hensikter. I over 3 500 år holdt kunstnerne fast på de konservative formene og ikonografien som ble utviklet i løpet av det gamle rike. Den fulgte en streng rekke av regler som motsto utenlandsk innflytelse og indre endringer. Disse kunstneriske målene — enkel, men klare linjer, former og fargeflater med de karakteristiske flate figurprojeksjonene som ikke fremmet noen indikasjoner av romlig dybde — beholdt en følelse av orden og balanse innenfor komposisjonen. Bilder og tekster ble nøye vevd sammen på tempel- og gravvegger, kister, steler og selv statuer. Eksempelvis Narmerpaletten viser figurer som også kan bli lest som hieroglyfer. På grunn av de strenge reglene som styrte den meget stiliserte og symbolsk framtoning, fungerte oldtidens egyptiske kunst sine politiske og religiøse hensikter med presisjon og klarhet.

Oldtidens egyptiske kunstnere benyttet stein for å hogge ut skulpturer og detaljerte relieffer, men benyttet trevare som billigere og enklere erstatning for stein. Maling ble framstilt fra mineraler som jernmalm (rød og gul oker), kobbermalm (blå og grønn), sot eller trekull (svart), og kalkstein (hvitt). Maling kunne bli blandet med gummi arabikum som bindemiddel og presset til en deig som igjen kunne bli fuktet og myknet med vann ved behov.

Herskerne benyttet relieffskulpturer for å nedtegne seirer i slag, kongelige anordninger, og religiøse scener. Vanlige folk hadde tilgang til statuetter og andre objekter som gravkunst, slik som shabtistatuetter og dødebøker som de mente kunne beskytte dem i etterlivet. I løpet av det midtre kongerike ble modeller av tre eller leire som avbildet scener fra dagliglivet et populært tillegg i graven. I et forsøk på å etterligne aktivitetene til de levende i etterlivet, viste disse modellene arbeidere, hus, båter, og selv militære formasjoner som var skalerte representasjoner av det ideelle egyptiske etterlivet.

Til tross for homogenitet i oldtidens egyptiske kunst, stilene i særskilte tider og steder reflekterte tidvis endrete kulturelle eller politiske holdninger. Etter invasjonen til hyksosene i den andre mellomperioden, ble fresker preget av minoisk stil funnet i Avaris. Det mest påfallende eksempelet på en politisk drevet endring i kunstnerisk former oppsto i Amarnaperioden, hvor figurene ble radikalt endret for å tilpasse seg farao Akhnatons revolusjonære religiøse ideer. Den stilen, karakterisert som Amarnakunsten, ble raskt og gjennomgående utryddet etter Akhnatons død og erstattet med de tradisjonelle formene.

Religion

• Se hovedartikkel, Oldtidens egyptiske religion

Ka-statuen ga et fysisk sted for Ka til å manifestere seg.

Den egyptiske dødeboken var en rettledning for den dødes reise i etterlivet.

Tro og forestillinger om det guddommelige og etterlivet var inngrodd i oldtidens egyptiske sivilisasjon; faraoenes styre var basert på deres guddommelige rett til å herske. Egyptisk gudeverden var befolket med guder som hadde overnaturlige evner og makt og ble påkalt for hjelp eller beskyttelse. Imidlertid ble gudene ikke alltid sett på som velvillige og egypterne trodde de måtte blidgjøre gudene med ofringer og bønner. Strukturen i denne gudeverden endret seg hele tiden etter hvert som nye guddommer ble fremmet i hierarkiet, men prestene forsøkte ikke å organisere de mangfoldige og tidvis selvmotsigende mytene og fortellingene til et sammenhengende system. Antagelig ble de ulike oppfatningene om de guddommelige ikke sett på som selvmotsigende, men heller som lag i virkelighetens mangfoldige fasetter.

Gudene ble dyrket i kulttempler som ble administrert av prester som fungerte på faraos vegne. I sentrum av tempelet var kultstatuen plassert i en helligdom. Templene var ikke et sted for offentlig dyrkelse eller for en forsamling, og kun ved utvalgte religiøse festivaler og feiringer ble guddommens statue fraktet ut av helligdommen for offentlig dyrkelse. Normalt ble guddommens besittelse forseglet fra den utenforliggende verden og var kun tilgjengelig av tempelets myndighetspersoner. Vanlige mennesker kunne dyrke private statuetter i sine hjem, og hadde amuletter som beskyttelse mot kaoskreftene. Etter det nye rike ble faraos rolle som en åndelige mellomledd og formidler minsket da de religiøse skikkene endret seg til direkte dyrkelse av gudene. Som et resultat utviklet prestene et orakelsystem for å formidle gudenes vilje til folket.

Egypterne trodde at hvert eneste menneskelig vesen var sammensatt av fysiske og åndelige deler eller «aspekter». I tillegg til legemet, hadde hver person šwt (skygge), en ba (personlighet eller sjel), en ka (livskraft), og et navn. Hjertet framfor hjernen ble betraktet som setet for tanker og følelser. Etter døden ble de åndelige aspektene frigjort fra legemet og kunne bli flyttet med viljen, men det krevde at de fysiske levningene (eller erstatningen, slik som en statue) forble som et fast hjem. Det endelige målet for den avdøde var å slutte sammen hans eller hennes ka og ba og bli ett med «den velsignende døde», eksistere videre som en akh, eller «den virkningsfulle». For at dette skulle skje måtte den avdøde bli bedømt verdig i en domsavgjørelse hvor det fysiske hjertet ble veid opp mot «fjærens sannhet». Om det ble bedømt verdig, kunne den avdøde fortsette eksistensen på jorden i en åndelig form.

Gravskikker

Anubis var guden assosiert med mumifisering og gravritualer; her stående ved en mumie.

Faraoenes grav fikk store mengder med rikdommer, slik som denne gullmasken for Tutankhamons mumie.

Oldtidens egyptere opprettholdt et detaljert sett av gravskikker som de mente var nødvendig for å sikre uforgjengelighet etter døden. Disse skikkene innebar å bevare kroppen ved mumifisering, utføre gravseremonier og gi den døde gravgods som ville komme til hjelp i etterlivet. Før det gamle rike ble kroppene gravlagt i groper i ørkenen hvor de ble naturlig bevart ved hjelp av uttørring. De tørre ørkenforholdene var en fordel i århundrenes løp for å gravlegge fattige som ikke hadde råd til de detaljerte gravforberedelsene som de rike påkostet sine døde. Rike egyptere begynte å gravlegge sine døde i steingraver og benytte kunstig mumifisering som besto av å fjerne indre organer, pakke liket inn i linremser, og gravlegge det i en rektangulær steinsarkofag eller trekiste. Fra og med det fjerde dynasti ble noen deler av kroppen bevart adskilt i egne kanopiske krukker.

Ved det nye rike hadde oldtidens egyptere perfeksjonert kunsten med mumifisering; den beste teknikken krevde 70 dager og involverte fjerning av indre organer, fjerning av hjernen gjennom nesen, og tørking av kroppen ved natriumkarbonat. Kroppen ble deretter pakket inn i linremser med beskyttende amuletter lagt mellom lagene og plassert i en dekorert kiste. Bevaringspraksisen fikk en nedgang i løpet av ptolemeisk og romersk tid til fordel for større vektlegging på den ytre framtoningen av mumien som ble dekorert.

Rike egyptere ble gravlagt med store mengder luksusgjenstander, men alle begravelser, uansett sosial status, innebar gravgods for den døde. Ved begynnelsen av det nye rike ble den egyptiske dødeboken en del av gravgodset, sammen med shabtistatuetter som er antatt å være påtenkt til å utføre manuelt arbeid for den døde i etterlivet. Ritualer hvor den døde ble på magisk vis gjort levende fulgte begravelsene. Etter gravleggelsen var de levende slektningene tidvis forventet å frakte mat til gravene og framsi bønner på vegne av den avdøde.

Militært

En egyptisk hestestridsvogn.

Militæret i oldtidens Egypt var forventet å forsvare landet mot utenlandsk invasjon, og å opprettholde Egypts dominans og overherredømme i Midtøsten. Militæret beskyttet gruvedriften på Sinaihalvøya og frakten av mineraler til landet i løpet av det gamle rike. Det utkjempet borgerkrig i første og andre mellomperioder. Militæret var ansvarlig for å opprettholde befestninger langs viktige handelsruter, som de som er funnet i byen Buhen i sør på vegen mot Nubia. Festninger ble også bygget for å fungere som militære baser, slik som festningen ved Sile som var base for militære operasjoner mot Midtøsten. I det nye rike benyttet flere av faraoene det stående egyptiske hæren til å angripe og erobre Kusj og deler av Levanten.

Typisk militært utstyr besto av bue og piler, spyd og skjold med rund topp framstilt ved å strekke dyreskinn over en ramme av tre. I det nye rike begynte militæret å benytte hestestridsvogner som hadde tidligere blitt introdusert av de angripende hyksosene. Våpen og utrustning ble jevnlig forbedret etter tilpasningen til bronse: skjold ble da gjort fra treplater med bronsebøyler, spyd med bronsespiss, og ḫpš, vokalisert som kopesj, et egyptisk sigdlignende sverd på ca. 50–60 cm, noe som ble overtatt fra asiatiske soldater. Farao ble vanligvis framstilt i kunsten og litteraturen som ridende foran sine soldater. Det har blitt foreslått at minst noen få faraoer, som eksempelvis Seqenenre Tao II og hans sønner, gjorde det, men det har også blitt argumentert at «konger av denne perioden fungerte ikke personlig som hærførere som slåss sammen med sine tropper.» Soldater ble rekruttert fra den ordinære befolkningen, men i og særlig etter det nye rike, ble trente leiesoldater fra Nubia, Kusj og Libya leid inn for å slåss for Egypt.

Teknologi, medisin og matematikk

Glassproduksjon var høyt utviklet kunsthåndverk.

Innenfor teknologi, medisin og matematikk oppnådde oldtidens egyptiske sivilisasjon relativ høy standard i dyktighet og produktivitet. Tradisjonell empirisme, som vist ved Edwin Smith-papyrusen og Ebers-papyrusen (ca 1600 f.Kr.), er først kreditert til Egypt. Egypterne oppfant og utviklet deres eget alfabet og desimalsystem.

Fajanse og glass

Selv før det gamle rike hadde oldtidens egyptere utviklet et glassaktig materiale kjent som fajanse, som de behandlet som en form for kunstig og delvis kostbar stein. Fajanse er en type keramikk som ikke er framstilt av leire, men av kvarts, små mengder med kalk og natriumoksid, og et fargestoff, vanligvis kobber. Materialet ble benyttet for å skape halskjeder, veggfliser, statuetter, og småvarer av ulikt slag. Det er flere metoder for framstille egyptisk fajanse, men vanlig produksjon involverte pulverisert materiale i form av en deig over en kjerne gjort fra leire, og som deretter ble brent. Med en beslektet teknikk produserte egypterne et fargestoff kjent som egyptisk blå, også karakterisert som det første syntetiske fargestoff. Det ble framstilt ved hjelp av smelting (eller sintring) av kvarts, kobber, kalk, og et alkali som natriumkarbonat. Produktet kunne bli malt opp og benyttet som fargestoff.

Oldtidens egyptere kunne fabrikkere et stort mangfold av objekter fra glass med stor dyktighet, men det er uklart om de i utgangspunktet utviklet prosessen uavhengig og på egen hånd. Det er også uklart om de framstilte sitt eget råglass eller om de importerte råvarer som de deretter smeltet og foredlet til ferdige produkter. De hadde imidlertid teknisk ekspertise til å framstille forseggjorte objekter foruten også å legge til sporelementer for å kontrollere fargen på det ferdige glasset. Antallet farger som kunne bli produsert var gul, rød, grønn, blå, purpur og hvitt. Glasset kunne bli framstilt enten gjennomsiktig eller ugjennomsiktig.

Medisin

Medisinske instrumenter avbildet i inskripsjon fra ptolemeisk tid på tempelet ved Kom Ombo.

De medisinske problemer som plagde oldtidens egyptere hadde sin direkte bakgrunn i deres miljø. Ved å leve og arbeide nært inntil Nilen bidro det risikoer som malaria og svekkelser fra en parasittsykdom som bilharzia, noe som førte til skader på lever og tarmer. Farlig dyreliv som krokodiller og flodhester var også en vanlig trussel. Det livslange arbeidet i landbruket og byggeprosesser førte til slitasje på ryggen og leddene. Sårskader fra byggeprosesser og krig hadde også betydelige innvirkningen på helsen. Sand og smågrus fra kvernet korn sleit ned tennene og etterlot dem mottakelig for byller og sår, skjønt tannråte var sjeldent.

Kosten til de rike var rik på sukker, noe som fremmet sykdommer som blant annet periodontitt (tannløsning). Til tross for de smigrende beskrivelsene av fysisk framtoning som ble visualisert på gravvegger, viser mumiene fra overklassen at de var overvektige og levde et liv i fråtsing. De som nådde voksenlivet hadde en antatt levealder på rundt 35 år for menn og 30 for kvinner, men rundt en tredjedel av befolkningen døde som spedbarn.

Oldtidens egyptiske leger var kjente i oldtidens Midtøsten for sin dyktighet i helbredelse, og en del, slike som Imhotep, forble berømte lenge etter at de var døde. Herodotos har nevnt at det var en stor grad av spesialisering blant egyptiske leger, hvor en del behandlet kun hodet eller magen, mens andre var øyeleger og tannleger. Legenes opplæring skjedde ved Per Ankh eller institusjonen «Livets hus», i tiden til det nye rike hadde undervisningen hovedkvarteret ved Per-Bastet, og ved Abydos og Saïs i den sene epoke. Medisinske papyrus viser empirisk kunnskap om anatomi, skader og sår, og deres praktiske behandlinger.

Sår ble behandlet ved å bandasjere med rått kjøtt, hvite remser med lin, suturer (sying), snøring, og svøp dynket i honning for å forhindre infeksjon. Opium og belladonna ble benyttet for å dempe smerter. De tidligste nedtegnelser av behandling av brannsår beskriver en bandasjering som benyttet melk fra mødre med guttebarn. Bønner ble gitt til gudinnen Isis. Brød med mugg, honning og kobbersalt ble også benyttet for å forhindre infeksjon fra skitt i brannskader. Hvitløk og annen løk ble jevnlig anbefalt for å fremme god helse og man mente at det lettet astmasymptomer. Oldtidens egyptiske leger sydde sammen sår, satte sammen brukne bein, og amputerte sykelige lemmer, men de innså også at en del skader var så alvorlige at det eneste de kunne vare gjøre pasientens siste tid så smertefri som mulig inntil døden inntraff.

Skipsbygging

Solbåt for farao Sesostris III, 12. dynasti, 1878-1839 f.Kr.

Modell av Kheopsskipet, ca 2500 f.Kr.

Egyptere kjent til hvordan de skulle monterte treplanker til et skipsskrog og hadde mestret avanserte former for skipsbygging så tidlig som 3000 f.Kr. Det amerikanske arkeologiske institutt rapporterte i 2000 at Abydosbåtene er blant de eldste skipene som hittil er funnet. Abydosbåtene er en gruppe på 14 båter som ble avdekket i ørkenen ved Abydos og bygget av treplanker som er «heftet» sammen. Vevde reimer ble benyttet for surre plankene sammen og halmstrå eller gress ble presset mellom plankene for å fuge dem sammen. Ettersom båtene var blitt gravlagt sammen og i nærheten av gravstedet tilhørende farao Khasekhemwy, var det opprinnelig antatt at de tilhørte ham, men ett av de fjorten skipene var datert til 3000 f.Kr., og leirekrukker som var gravlagt sammen med dem er med på å antyde en tidligere datering. Skipet som er datert til 3000 f.Kr. var 23 meter langt og er nå antatt å kanskje ha tilhørt en tidligere farao, kanskje selv farao Hor-Aha fra første dynasti.

Oldtidens egyptere kjente også til hvordan man satte sammen treplanker med trenagler for å slå dem sammen og benyttet bek for å tette sammenføyningene. Kheopsskipet, et 43,6 meter langt og 5,9 meter bredt skip, forseglet som byggesett, ble avdekket i en grop på Gizaplatået ved foten av Kheopspyramiden. Det er fra fjerde dynasti i tiden rundt 2500 f.Kr. Det er bevart eksemplar i full størrelse av hva som kan ha fylt funksjonen som et solskip. Skipet ville sannsynligvis ha kunnet seile, men det ble ikke funnet utretning for seil og det var liten plass for padlere.

Til tross for oldtidens egypteres evne til å bygge meget store skip for seile opp og ned den enkelt navigerbare Nilen, er de ikke kjent som gode sjøfolk og engasjerte seg i liten grad selv til skipsfarten i Middelhavet eller Rødehavet.

Matematikk

• Se hovedartikkel, Matematikkens historie

Astronomisk takkledning i Senemuts grav, 18. dynasti

De eldste kjente eksemplene på matematiske beregninger er datert til den førdynastiske kulturen ved Naqada, og viser et fullstendig utviklet tallsystem. Betydningen av matematikk for lærde egyptere er antydet i et fiktivt brev fra det nye rike hvor forfatteren foreslår en lærd tevling mellom seg selv og en annen skriver angående hverdagslig regnestykker som beregning av land, arbeid, og korn. Tekster som Rhind-papyrusen, datert til rundt 1650 f.Kr., og Moskva-papyrusen, datert til ca. 1850 f.Kr., viser at oldtidens egyptere kunne utføre fire grunnleggende matematiske operasjoner, addisjon, subtraksjon, multiplikasjon og divisjon, regne med brøk, beregne innholdet av bokser og pyramider, og beregne overflaten av rektangler, triangler og sirkler. De forsto de grunnleggende sammenhengene av algebra (bokstavregning) og geometri, og kunne løse enkle sett av simultanlikninger.

Matematisk framstilling var desimalsystemet og var basert på hieroglyfiske tegn for hver enhet av ti opp til en million. Hver av disse kunne bli skrevet så mange ganger som nødvendig for å legge til det ønskelige tall: for å skrive tallet 80 eller 800, ble symbolet for 10 eller 100 skrevet henholdsvis 8 ganger. Ettersom egypternes metoder for beregning ikke kunne håndtere de fleste brøker med en teller høyere enn 1, måtte de skrive brøker som summen av flere brøker. Eksempelvis, de løste brøken to-femtedeler i summen av en-tredjedel + en-femtedel. Faste verditabeller lettet dette. Rhind-papyrusen gir oss også informasjon om egypternes bruk av stambrøker. En stambrøk er en brøk som har tallet 1 i teller (over brøkstreken). En del vanlige brøker ble imidlertid skrevet med et særskilt ideogram — ekvivalenten (likeverdig) til det moderne to-tredjedeler, ⅔, ble vist med følgende tegn:

Oldtidens egyptiske matematikere hadde et grep på prinsippene som lå i Pythagoras’ læresetning, hvilket er at «i en rettvinklet trekant er summen av kvadratene på katetene lik kvadratet på hypotenusen». De viste eksempelvis at en trekant hadde en rett vinkel midt imot hypotenusen når dens sider var i forholdet 3–4–5. De kunne beregne arealet av en sirkel ved å trekke fra en-niendedel fra dens diameter:

Areal ≈ [(8⁄9)D]² = (256⁄81)r ² ≈ 3.16r ²,

en fornuftsmessig tilnærmingen av formellen πr ².

Det gylne snitt synes å ha blitt reflektert i mange egyptiske konstruksjoner, inkludert i pyramidene, men dets bruk kan ha vært en ubevisst konsekvens av oldtidens egyptiske praksis med kombinere bruken av reip med knuter sammen med en intuitiv følelse av proporsjon og harmoni.

Arv

Turister som rir på en kamel foran pyramidene på Gizaplatået.

Forsidebildet på Description de l'Égypte, utgitt i 38 bind mellom 1809 og 1829.

Oldtidens egyptiske kultur og monumenter har etterlatt en varig arv til verden. Kulten til Isis, ble eksempelvis populær i Romerriket, det samme ble obelisker og andre kunstgjenstander som ble fraktet til Roma. Romerne importerte også byggematerialer fra Egypt for å reise bygningsverker i egyptisk stil. Tidlige historikere som Herodotos, Strabon, og Diodorus Siculus studerte og skrev om landet som romerne kom til å se som et sted for mysterier.

Den egyptiske hedenske religion var i nedgang og utryddet etter framveksten først av kristendommen og siden av islam, men i senmiddelalderen og renessansen var det en økende interesse for den egyptiske oldtiden i skriftene til middelalderlærde som Dhul-Nun al-Misri og al-Maqrizi. På 1600- og 1700-tallet begynte europeiske reisende og turister å frakte tilbake antikviteter og oldtidsgjenstander fra Egypt og skrev om sine reiser. Det førte til en bølge av omfattende interesse for Egypt over hele Europa. Denne fornyede interessen sendte samlere til Egypt som tok, kjøpte eller fikk gitt i gave mange betydningsfulle oldtidsobjekter.

Selv om det europeiske koloniale okkupasjonen av Egypt ødela en betydelig del av landets historiske arv, var det en del utlendinger som førte til mer positive resultater. Eksempelvis sørget Napoléon Bonaparte for de første studiene av egyptologi da han brakte med seg rundt 160 vitenskapelige forskere og kunstnere til landet for å undersøke og dokumentere Egypts naturhistorie, og som ble publisert i Description de l'Ėgypte (første bind i 1809). På 1900-tallet anerkjente den egyptiske regjering og landets egne arkeologer betydningen av kulturelle respekten og integriteten i utgravningene. I dag godkjenner og overvåker Det øverste råd for fortidsminner alle utgravninger. Målet i dag er å finne informasjon om fortiden framfor rikdommer. Rådet har tilsyn også over museer og programmer for rekonstruksjon av monumenter som har som mål å bevare Egypts historiske arv.

Turisme er en av de viktigste sektorene i Egypts økonomi. Mer enn 12,8 millioner turister besøkte Egypt i 2008, noe som skaffet landet hardt tiltrengte inntekter på rundt 11 milliarder dollar. Sektoren sysselsatte rundt 12 prosent av Egypts arbeidsstyrke. Kanskje det aller viktigste som trekker betalende turister til landet er Egypts enorme oldtidsarv. Siden opptøyene i 2011 har antallet utenlandske besøkende dalt dramatisk grunnet trusler fra islamittiske fundamentalister. Grunnet den samme uroen har oldtidsgjenstander i stadig større grad blitt plyndret og fraktet ut av landet.

Litteratur

• Aldred, Cyril (1988): Akhenaten, King of Egypt. London, England: Thames and Hudson. ISBN 0-500-05048-1.
• Allen, James P. (2000): Middle Egyptian: An Introduction to the Language and Culture of Hieroglyphs. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-77483-7.
• Badawy, Alexander (1968): A History of Egyptian Architecture. Bind III. Berkeley, California: University of California Press. ISBN 0-520-00057-9.
• Billard, Jules B. (1978): Ancient Egypt: Discovering its Splendors. Washington D.C.: National Geographic Society.
• Cerny, J (1975): Egypt from the Death of Ramesses III to the End of the Twenty-First Dynasty' in The Middle East and the Aegean Region c.1380–1000 BC. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-08691-4.
• Clarke, Somers; R. Engelbach (1990): Ancient Egyptian Construction and Architecture. New York, New York: Dover Publications, uforkortet opptrykk av Ancient Egyptian Masonry: The Building Craft som opprinnelig utgitt av Oxford University Press/Humphrey Milford, London, (1930). ISBN 0-486-26485-8.
• Clayton, Peter A. (1994): Chronicle of the Pharaohs. London, England: Thames and Hudson. ISBN 0-500-05074-0.
• Cline, Eric H.; O'Connor, David Kevin (2001): Amenhotep III: Perspectives on His Reign. Ann Arbor, Michigan: University of Michigan Press. ISBN 0-472-08833-5. s. 273.
• Dodson, Aidan (1991): Egyptian Rock Cut Tombs. Buckinghamshire, UK: Shire Publications Ltd. ISBN 0-7478-0128-2.
• Dodson, Aidan; Hilton, Dyan (2004): The Complete Royal Families of Ancient Egypt. London, England: Thames & Hudson. ISBN 0-500-05128-3.
• El-Daly, Okasha (2005): Egyptology: The Missing Millennium. London, England: UCL Press. ISBN 1-84472-062-4.
• Filer, Joyce (1996): Disease. Austin, Texas: University of Texas Press. ISBN 0-292-72498-5.
• Gardiner, Alan (1957): Egyptian Grammar: Being an Introduction to the Study of Hieroglyphs. Oxford, England: Griffith Institute. ISBN 0-900416-35-1.
• Hayes, W. C. (Oktober 1964): «Most Ancient Egypt: Chapter III. The Neolithic and Chalcolithic Communities of Northern Egypt» i: JNES (No. 4 ed.) 23: 217–272.
• Imhausen, Annette; Robson, Eleanor; Dauben, Joseph W.; Plofker, Kim; Berggren, J. Lennart; Katz, Victor J. (2007): The Mathematics of Egypt, Mesopotamia, China, India, and Islam: A Sourcebook. Princeton: Princeton University Press. ISBN 0-691-11485-4.
• James, T.G.H. (2005): The British Museum Concise Introduction to Ancient Egypt. Ann Arbor, Michigan: University of Michigan Press. ISBN 0-472-03137-6.
• Kemp, Barry (1991): Ancient Egypt: Anatomy of a Civilization. London, England: Routledge. ISBN 0-415-06346-9.
• Lichtheim, Miriam (1975): Ancient Egyptian Literature, bind 1. London, England: University of California Press. ISBN 0-520-02899-6.
• Lichtheim, Miriam (1980): Ancient Egyptian Literature, A Book of Readings. bind III: The Late Period. Berkeley, California: University of California Press.
• Loprieno, Antonio (1995a): Ancient Egyptian: A linguistic introduction. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-44849-2.
• Loprieno, Antonio (1995b): «Ancient Egyptian and other Afroasiatic Languages» i: Sasson, J. M.: Civilizations of the Ancient Near East 4. New York, New York: Charles Scribner. ISBN 1-56563-607-4. s. 2137–2150.
• Loprieno, Antonio (2004): «Ancient Egyptian and Coptic» i: Woodward, Roger D.: The Cambridge Encyclopedia of the World's Ancient Languages. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-56256-2. s. 160–192
• Lucas, Alfred (1962): Ancient Egyptian Materials and Industries, 4. utg. London, England: Edward Arnold Publishers. ISBN 1-85417-046-5.
• Mallory-Greenough, Leanne M. (2002): «The Geographical, Spatial, and Temporal Distribution of Predynastic and First Dynasty Basalt Vessels» i: The Journal of Egyptian Archaeology (London, England: Egypt Exploration Society) 88, s. 67–93. doi:10.2307/3822337. JSTOR 3822337.
• Manuelian, Peter Der (1998): Egypt: The World of the Pharaohs. Bonner Straße, Cologne Germany: Könemann Verlagsgesellschaft mbH. ISBN 3-89508-913-3.
• McDowell, A. G. (1999): Village life in ancient Egypt: laundry lists and love songs. Oxford, England: Oxford University Press. ISBN 0-19-814998-0.
• Meskell, Lynn (2004): Object Worlds in Ancient Egypt: Material Biographies Past and Present (Materializing Culture). Oxford, England: Berg Publishers. ISBN 1-85973-867-2.
• Midant-Reynes, Béatrix (2000): The Prehistory of Egypt: From the First Egyptians to the First Pharaohs. Oxford, England: Blackwell Publishers. ISBN 0-631-21787-8.
• Nicholson, Paul T. (2000): Ancient Egyptian Materials and Technology. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-45257-0.
• Oakes, Lorna (2003): Ancient Egypt: An Illustrated Reference to the Myths, Religions, Pyramids and Temples of the Land of the Pharaohs. New York, New York: Barnes & Noble. ISBN 0-7607-4943-4.
• Robins, Gay (2000): The Art of Ancient Egypt. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press. ISBN 0-674-00376-4.
• Ryholt, Kim (Januar 1997): The Political Situation in Egypt During the Second Intermediate Period. København, Danmark: Museum Tusculanum. ISBN 87-7289-421-0.
• Scheel, Bernd (1989): Egyptian Metalworking and Tools. Haverfordwest, Great Britain: Shire Publications Ltd. ISBN 0-7478-0001-4.
• Shaw, Ian (2003): The Oxford History of Ancient Egypt. Oxford, England: Oxford University Press. ISBN 0-19-280458-8.
• Siliotti, Alberto (1998): The Discovery of Ancient Egypt. Edison, New Jersey: Book Sales, Inc. ISBN 0-7858-1360-8.
• Strouhal, Eugen (1989): Life in Ancient Egypt. Norman, Oklahoma: University of Oklahoma Press. ISBN 0-8061-2475-X.
• Tyldesley, Joyce A. (2001): Ramesses: Egypt's greatest pharaoh. Harmondsworth, England: Penguin. ISBN 0-14-028097-9. s. 76–77.
• Vittman, G. (1991): «Zum koptischen Sprachgut im Ägyptisch-Arabisch» i: Wiener Zeitschrift für die Kunde des Morgenlandes (Wien, Østerrike: Institut für Orientalistik, Vienna University) 81, s. 197–227.
• Walbank, Frank William (1984): The Cambridge ancient history. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-23445-X.
• Wasserman, James; Faulkner, Raymond Oliver; Goelet, Ogden; Von Dassow, Eva (1994): The Egyptian Book of the dead, the Book of going forth by day: being the Papyrus of Ani. San Francisco, California: Chronicle Books. ISBN 0-8118-0767-3.
• Wilkinson, R. H. (2000): The Complete Temples of Ancient Egypt. London, England: Thames and Hudson. ISBN 0-500-05100-3.

Eksterne lenker

• (en) Ancient Egypt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Nasjonal digital læringsarena om egyptisk stilhistorie Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.
• Aschehoug, Sigurd (1990): Oldtidens Egypt : 1.-18. dynasti, Lanser, søkbar digitalkopi
• Kvamme, Børre (1998): Egypt : oldtidens eventyrland, Lanser, søkbar digitalkopi
• Vercoutter, Jean (1990). På leting etter det glemte Egypt. Horisont-bøkene. 4. Oslo: Schibsted. ISBN 9788251613309. 
• Oliphant, Margaret (1993): Oldtidens sivilisasjoner: rikene, kulturene, herskerne, Grøndahl Dreyer, søkbar digitalkopi
• Guy, John (1999): Livet i Egypt, Damm, søkbar digitalkopi
• «Witcombes's Websites» Arkivert 27. august 2005 hos Wayback Machine., innholdsrikt nettsted med lenker og ressurser om egyptisk kunst og kultur