Oldtidens egyptiske religion

Osiris, både en fruktbarhetsgud og en dødsrikets gud i egyptisk religion.

Nun, legemliggjørelsen av de opphavlige vann, løfter i skapelsens øyeblikk den hellige bark til solguden Ra opp i himmelen.

Oldtidens egyptiske religion var et komplekst system av polyteistiske trosforestillinger og ritualer som var en integrert del av oldtidens egyptiske samfunn. Det var sentrert rundt egypternes samhandling med de mange guddommene som man trodde var til stede i og i kontroll av naturens krefter og elementer. Å utøve de egyptiske religiøse ritualer og praksis var anstrengelser for å opprettholde forbindelsen med gudene og vinne deres gunst. Formell religiøs praksis var sentrert om farao, den egyptiske kongen. Selv om han var menneskelig, ble farao forstått som nedstammet fra gudene. Han fungerte ikke bare som et mellomledd mellom menneskene og gudene; han var antagelig i seg selv en gud. Han ledet samtidig, i samhandling med prestene, ritualer og ofringer som gjorde at gudene kunne opprettholde orden i universet. De egyptiske samfunn og dens stat dedikerte enorme ressurser til de religiøse ritualene og bygging av templer.

Enkeltmennesker kunne samhandle med gudene for sine egne behov, påkalle gudene ved bønn for å få deres hjelp eller overbevise dem til å handle ved magi. Disse praksisene var særskilte fra, men også nært tilknyttet, de formelle ritualer og institusjoner. Den folkelige religiøse tradisjonen vokste seg mer framtredende i løpet av Egypts historie i tider da faraos status hadde nedgang. Andre betydningsfulle aspekter var troen på et liv etter døden og gravpraksiser. Egypterne gjorde store anstrengelser for å sikre at sjelen overlevde etter døden, ved at de framstilte utsmykkede gravanlegg, samlet skatter og gravgods, og utførte ofringer for å bevare legemene og sjelene til de avdøde.

Den egyptiske religionen hadde sine røtter i Egypts forhistorie og steinalder, og varte i mer enn 3000 år. Detaljene i den religiøse troen endret seg over tid, etter hvert som betydningen til særskilte guder steg eller hadde tilbakegang, og deres flokete og innviklede forhold endret seg. Ved ulike tider ble bestemte guder mer framtredende enn andre, deriblant solguden Ra, skaperguden Amon og modergudinnen Isis. For en kort periode i den avvikende teologien som ble fremmet av farao Akhnaton, ble en monoteisme opprettet rundt den enkelte guddom Aton, som erstattet den tradisjonelle gudeverdenen. Oldtidens egyptiske religion og mytologi etterlot mange skrifter og monumenter, foruten betydelig innflytelse på oldtidens, antikkens og moderne kulturer.

Teologi

De trosforestillinger og ritualer som i dag refereres til som «oldtidens egyptiske religion», var en integrert del innenfor alle aspekter av egyptisk kultur. Språket deres inneholdt ikke et bestemt begrep som tilsvarte det moderne vestlige konseptet for religion. Oldtidens egyptiske religion var ikke en monolittisk institusjon, men besto isteden av en omfattende og meget mangfoldig sett av trosforestillinger og praksiser, knyttet sammen ved deres felles fokus på samhandling mellom den menneskelige verden og den guddommelige verden. Karaktertrekkene til gudene som befolket det guddommelige rike var uoppløselig knyttet til egypternes forståelse av egenskapene til den verdenen de levde i.

Guddommer

Gudene Osiris, Anubis, og Horus, fra venstre til høyre.

Egypterne trodde at naturens fenomener var guddommelige krefter i og av dem selv. Disse guddommelige kreftene omfattet elementene, dyrs karaktertrekk eller abstrakte krefter. Egypterne trodde på en mangfoldig gudeverden som var involvert i alle aspekter av naturen og i det menneskelige samfunn. Deres religiøse praksis var anstrengelser for å opprettholde og mildne disse fenomenene og snu dem til menneskelig fordel. Dette polyteistiske systemet var meget komplekst, da enkelte guder ble forstått som å eksistere i mange ulike manifestasjoner, og hadde tallrike mytologiske roller. Omvendt var mange naturlige krefter, slik som solen, assosiert med tallrike guddommer. Den mangfoldige gudeverdenen strakte seg fra guder med vesentlige og avgjørende roller i universet til mindre guder eller «demoner» med meget begrensede eller lokale funksjoner. Gudeverdenen kunne også bestå av guder som var blitt adoptert fra utenlandske kulturer, og tidvis også mennesker: avdøde faraoer ble antatt å være guddommelige, og tidvis ble særskilte samfunnsmennesker som eksempelvis Imhotep også gjort guddommelige.

Framstillingen av gudene i kunsten hadde ikke til hensikt å være en bokstavelig representasjon av hvordan gudene kunne opptre om de var synbare, da deres sanne natur var antatt å være mystisk. Isteden ga disse framstillingene gjenkjennbare former til abstrakte guddommer ved å benytte symbolsk billedspråk for å indikere hver enkelt guds rolle i naturen. Således kunne eksempelvis gravguden Anubis bli framstilt som en sjakal, et dyr hvis avfallsspisende vesen truet bevarelsen av det døde legemet, og i anstrengelsen for å motstå denne trusselen ble guden anmodet om beskyttelse. Gudens svarte hud var symbolsk for fargen på det mumifiserte kjøttet og den fruktbare svarte jorden som egypterne så som symbolsk for gjenoppstandelse. En slik form for ikonografi var ikke fastsatt og bestemt en gang for alle, ettersom mange av gudene kunne bli avbildet i mer enn én form.

Mange av gudene ble assosiert med særskilte regioner i Egypt hvor kultene deres var mest betydningsfulle enn andre steder. Imidlertid endret disse assosiasjonene seg over tid, og det betydde ikke nødvendigvis at en gud som ble assosiert med et bestemt sted, også hadde sin opprinnelse der. Eksempelvis var guden Montu den opprinnelige beskyttelsen for byen Teben, men i løpet av epoken mellomriket ble han erstattet i rollen som skytsgud av Amon, som antagelig hadde sitt opphav et annet sted. Den nasjonale populariteten og betydningen av de enkelte gudene svingte og varierte på lignende vis.

Amon-Ra kamutef bærer den fjærlignende hodekledning til Amon og soldisken som representerer Ra.

Tilknytninger mellom gudene

De egyptiske gudene hadde komplekse innbyrdes forhold og slektskap, noe som delvis reflekterte vekselvirkningen og samhandlingen til de krefter de representerte. Egypterne grupperte ofte gudene sammen for å avspeile disse forholdene. En del gudegrupper var av ubestemmelig størrelse, og var knyttet sammen ved deres lignende eller beslektede funksjoner. Disse besto ofte av mindre guddommer som hadde liten individuell identitet. Andre kombinasjoner knyttet uavhengige guddommer sammen basert på symbolsk betydning i henhold til tallenes mytologiske betydning; eksempelvis ble to guder satt sammen som par ved at de representerte dualiteten av motsatte fenomener. En av de vanligste kombinasjonene var en familietriade bestående av en far, mor og et barn som ble dyrket sammen. En del grupper hadde utstrakt betydning. En slik gruppe, enneade («de ni»), plasserte ni guder i et teologisk system som var involvert i de mytologiske områdene skapelse, kongedømme, og etterlivet.

Forholdet mellom guddommene kunne også bli uttrykt i prosessen av synkretisme hvor to eller flere guder ble knyttet sammen for å danne en sammensatt guddom. Denne prosessen var en anerkjennelse av til stedeværelsen av en gud «i» en annen når den andre guden tok en rolle som tilhørte den første. Disse forbindelsene mellom gudene var flytende, og representerte ikke endelig sammenblanding av to guder i én; av den grunn kunne en del guder utvikle tallrike synkretiske forbindelser. Tidvis kunne synkretisme kombinere guddommer med meget lignende karaktertrekk. Ved andre tider ble guder av meget forskjellig vesen slått sammen, som da Amon, guddom for de skjulte krefter, ble knyttet sammen med Ra, guddom for solen. Den resulterende guden, Amon-Ra, var således de forente kreftene som lå bak alle ting med den største og mest synbare kraft i verden.

Tendenser til forening

Mange guddommer kunne bli gitt epiteter som synes å indikere at de var større enn noen annen gud, og at en form for enighet lå bak de tallrike naturlige kreftene. I særdeleshet er dette tilfellet for noen få guder som ved ulike tider i historien var blant de aller viktigste gudene i egyptisk religion. Blant disse var den kongelige skytsgud Horus, solguden Ra, og modergudinnen Isis. I løpet av det nye rike (ca. 1550–1070 f.Kr.) hadde Amon denne posisjonen. Teologien for perioden beskrev i særlige detaljer Amons tilstedeværelse i og bestemmelse over alle ting, slik at han, mer enn noen annen guddom, legemliggjorde det guddommeliges altomfattende makt.

På grunn av teologiske utsagn som dette, mente tidligere egyptologer som blant annet Siegfried Morenz at det under de polyteistiske tradisjonene i den egyptiske religionen lå en økende tro på forening av det guddommelige, og at den dermed bevegde seg mot monoteisme. I egyptisk litteratur finnes det henvisninger til «gud», men uten at det spesifiseres til hvilken gud, noe som kan synes gi tyngde til denne oppfatningen. Imidlertid påpekte Erik Hornung i 1971 på trekk for en tilsynelatende høyeste vesen kunne bli tilskrevet en rekke guder, selv i perioder hvor andre guder var mer framtredende. Hornung argumenterte også at referanser til en ikke-spesifisert «gud» var ment til å referere til enhver guds fleksibilitet. Mens en del enkeltmennesker kan ha hatt henoteistisk utvalgt gud som de dyrket, hadde den egyptiske religion som helhet ingen oppfatning om et guddommelig vesen hinsides de umiddelbare rekker av guder. Dog har denne diskusjonen ikke stoppet her; Jan Assmann og James P. Allen har siden forsikret at egypterne til en viss grad anerkjente en enkeltstående guddommelig kraft. I Allens syn sameksisterte oppfatningen om en underliggende enhet av det guddommelige med den polyteistiske tradisjonen. Det er mulig at kun de egyptiske teologene anerkjente denne underliggende enheten, men det kan også hende at vanlige egyptere identifiserte en enkeltstående guddommelig kraft med en enkelt gud i bestemte situasjoner.

Atonisme

Farao Akhnaton og hans familie ærer Aton.

Egypterne hadde en avvikende periode på 1300-tallet f.Kr. med en utgave av monoteisme i løpet av det nye rike da farao Akhnaton forbød den offisielle dyrkelsen av andre guder til fordel for soldisken Aton. Dette oppfattes ofte som det første tilfellet av virkelig monoteisme i historien, men detaljene i den atonistiske teologien er fortsatt uklare. Utelukkelsen av alle unntatt én gud var et meget radikalt avvik fra egyptisk tradisjon og en del forskere har vurdert Akhnaton som en som praktiserte monolatrisk, det vil si at han dyrket én bestemt gud, men uten å benekte eksistensen av andre guder.

Atonisme var Egypts statsreligion i rundt tjue år. Akhnatons reformer fjernet både det filosofiske og det økonomiske grunnlaget for presteskapets makt, forbød kultene til andre guddommer, og med dem den store og lukrative industrien med ofringer og tributter som prestene kontrollerte. På samme tid ble faraos rolle forsterket: senteret i det nye religiøse hierarkiet var farao, som i seg selv var både konge og en levende gud. Kunstframstillingen i perioden var også avvikende, og ble endret fra det stiliserte til en form for naturalisme, en dyrkelse av både menneskelig skrøpelig og menneskelig skjønnhet. Etter Akhnatons død lot hans etterfølgere å tilbakeføre Egypt til den tradisjonelle religionen, og Akhnaton ble avvist som en kjetter.

Andre viktige aspekter

Kosmologi

Luftguden Shu, støttet av andre guder, holder opp Nut, himmelen, mens Geb, jorden, ligger under.

Den egyptiske oppfatningen av universet var sentrert om Ma'at, et begrep som sammenfattet flere konsepter som på norsk kan kalles for «sannhet», «rettferdighet», og «orden». Det var verdens fastlagte og evige orden, både i kosmos og i det menneskelige samfunn. Det hadde eksistert siden verdens skapelse, og uten dette ville verden miste sin sammenheng. I egyptisk tro var Ma'at hele tiden truet av uordens krefter, og det var det menneskelige samfunnets plikt å opprettholde det. På det menneskelige nivå betydde det at alle medlemmer av samfunnet måtte sameksistere og samarbeide; på det kosmiske nivå betydde det at alle krefter i naturen – gudene – måtte fortsette å fungere i balanse. Det sistnevnte målet var det sentrale i den egyptiske religionen. Egypterne søkte å opprettholde Ma'at i kosmsos ved å holde oppe og opprettholde gudene gjennom ofringer og ved å utføre ritualer som forhindret uorden og foreviget naturens sykluser.

Den aller viktigste delen av det egyptiske oppfatningen av kosmos var konseptet om tid, som i stor grad hang sammen med å opprettholde og vedlikeholde Ma'at. Gjennom tidens lineære passasje oppsto et syklisk mønster hvor Ma'at ble fornyet ved periodiske hendelser som var ekkoer av den opprinnelige skapelsen. Blant disse hendelsene var den årlige oversvømmelsen av Nilen og etterfølgelsen av den ene farao med den andre, men den aller viktigste var den daglige reisen til solguden Ra over himmelen.

Når egypterne forestilte seg formen på kosmos, så de jorden som en flat jordflate, personifisert av guden Geb, og over den tårnet himmelgudinnen Nut. De to var adskilt av Shu, luftens gud. Nedenfor jorden lå en parallell underverden og en underhimmel, og bortenfor himmelen lå den uendelige flaten til Nun, kaoset som hadde eksistert siden skapelsen. Egypterne trodde også på et sted som de kalte Duat, et mystisk område forbundet med død og gjenfødelse, og som kan ha ligget i underverdenen eller i himmelen. Hver dag reiste Ra over jorden på undersiden av himmelen, og om natten reiste han gjennom Duat for å bli gjenfødt ved daggry.

Dette kosmos var i egypternes forestilling bebodd av tre typer sanselige vesener. Den ene var gudene; den andre var åndene til avdøde mennesker som eksisterte i det guddommelige rike og hadde mange av gudenes egenskaper. Den tredje kategorien var levende mennesker, og den viktigste blant dem var farao, ved at han representerte broen mellom det menneskelige og det guddommelige rike.

Guddommelige farao

Utsnitt av kjempestatue av farao Ramses II, British Museum.

Egyptologene har lenge debattert i hvilken grad som farao ble betraktet som en gud. Det synes mest sannsynlig at egypterne vurderte den kongelige autoritet i seg selv som en guddommelig kraft. På det vis kunne egypterne akseptere at farao var både menneske og underlagt menneskelige svakheter, og samtidig se på ham som en gud, ettersom kongeverdighetens guddommelige kraft var inkarnert i ham. Han fungerte derfor som mellomledd mellom Egypts folk og gudene. Han var nøkkelen i å vedlikeholde Ma'at, både ved å opprettholde lov, rettferdighet og harmoni i det menneskelige samfunn og ved å opprettholde gudene med templer og ofringer. Av disse årsaker ledet han alle statlige religiøse aktiviteter. Imidlertid kunne faraos innflytelse og prestisje i det virkelige liv være forskjellig fra hva som ble avbildet og framstilt i de offisielle skrifter og avbildninger, og på slutten av det nye rike sank hans religiøse betydning drastisk.

Kongen ble også forbundet med mange særskilte guddommer. Han ble direkte identifisert med Horus, som representerte kongeverdigheten i seg selv, og han ble samtidig sett på som en sønn av Ra, som styrte og regulerte naturen slik farao styrte og regulerte samfunnet. Under det nye rike var ble også assosiert med Amon, den øverste kraft i kosmsos. Ved sin død ble farao fullstendig guddommeliggjort. I denne tilstanden ble han direkte identifisert med Ra, og ble også forbundet med Osiris, guden for død og gjenfødsel, og den mytologiske faren til Horus. Mange gravtempler ble dedikert til dyrkelsen av avdøde faraoer som guder.

Etterlivet

Egypterne hadde detaljerte forestillinger om døden og etterlivet. De trodde at mennesker hadde et ka, eller en livskraft, som forlot legemet ved dødsøyeblikket. I livet fikk ka sitt opphold ved mat og drikke, slik at det etter døden fortsatt måtte få ofringer i form av mat slik at dens åndelige essens kunne fortsette. Hver person hadde også en ba, et sett med åndelige karakterstikker som var unike for hvert menneske. I motsetning til ka forble ba knyttet til legemet etter døden. Egyptiske gravritualer hadde til hensikt å forgjøre ba fra legemet slik at det kunne bevege seg fritt og bli gjenforent med ka slik at det kunne fortsette å leve videre som et akh. Det var imidlertid også viktig at legemet til den avdøde ble bevart, ettersom egypterne trodde at ba vendte tilbake til sin kropp hver natt for å motta nytt liv før det om morgenen framsto som et akh.

Opprinnelig trodde egypterne at kun farao hadde en ba, og at kun han kunne bli en av gudene. Vanlige folk havnet etter døden i et mørkt, nakent rike som representerte det motsatte av livet. Adelen fikk graver og ressurser for deres underhold som gaver av kongen, og deres mulighet til å komme til etterlivet ble antatt å avhenge av disse kongelige begunstningene. I tidlige tider trodde egypterne at den avdøde farao steg opp til himmelen og bodde blant stjernene. I løpet av det gamle rike (ca. 2686–2181 f.Kr.) ble han imidlertid mer tettere knyttet til den daglige gjenfødselen til solguden Ra og til herskeren av underverden, Osiris, da disse guddommene ble gradvis mer og mer betydningsfulle.

Ved slutten av det gamle rike og første mellomepoke (ca. 2181–2055 f.Kr.) kom egypterne gradvis til å tro at besittelsen av en ba og muligheten til et paradisisk etterliv var noe som omfattet alle. I den fullstendig utviklede troen på etterlivet i det nye rike ble det antatt at sjelen måtte unngå en rekke overnaturlige farer i Duat før den gjennomgikk den endelige bedømmelsen kjent som «hjerteveiingen». I denne dommen sammenlignet gudene handlingene til den døde mens de var fortsatt levende (symbolisert med hjertet) til Ma'at, for å avgjøre om hans eller hennes ka og ba var forent i et akh. Flere trosforestillinger sameksisterte om bestemmelsesstedet til akh. Ofte ble det sagt at den døde bodde i riket til Osiris, et frodig og behagelig sted i underverdenen. Solversjonen av etterlivet, når den dødes sjel reiste sammen med Ra på hans daglige reise, ble fortsatt hovedsakelig assosiert med de kongelige, men kunne tidvis omfattende folk også. I løpet av mellomriket og det nye rike kom oppfattelsen at også akh kunne reise i de levendes verden og til viss grad ha en magisk effekt på hendelsene der.

Skrifter

Mens egypterne ikke hadde noen samlende og enhetlig religiøs hellig skrift, framstilte de samtidig mange ulike religiøse skrifter. Til sammen gir de uensartede tekstene en meget omfattende, men fortsatt ufullstendig forståelse av den egyptiske religiøse praksiser og trosforestillinger.

Egyptisk mytologi

Utdypende artikkel: Egyptisk mytologi

Ra i midten reiser gjennom underverden i sin pram, fulgt av andre guder.

Egyptiske myter var metaforiske fortellinger som hadde til hensikt å illustrere og forklare gudenes handlinger og deres roller i naturen. Detaljene som ble fortalt, kunne endre seg til å inneholde helt forskjellige symbolske perspektiver om de mystiske og guddommelige hendelsene de beskrev. Av den grunn eksisterte mange myter i ulike og selvmotsigende versjoner. Mytiske fortellinger ble sjelden skrevet ned i sin helhet, og svært ofte inneholdt tekstene kun episoder fra eller allusjoner til større og mer omfattende myter. Kunnskap om egyptisk mytologi er derfor avledet hovedsakelig fra hymner som gir detaljer om rollene til særskilte guddommer, fra rituelle og magiske tekster som beskriver handlinger relatert til mytiske hendelser, og fra gravtekster som nevner rollene til mange guder i etterlivet. En del informasjon er også gitt ved allusjoner i sekulære tekster. Til sist har grekere og romere, som Plutark, nedtegnet en del av de bevarte mytene i senere egyptisk historie.

Blant de mest betydningsfulle mytene er skapelsesmyter. I henhold til disse fortellingene oppsto verden fra et tørt rom i et opprinnelig hav av kaos. Ettersom solen er vesentlig for livet på jorden, markerte Ras første oppstigning denne skapelsen. Ulike utgaver av myten beskriver skapelsesprosessen på ulikt vis: som den opphavlige guden Amons omforming til elementene som dannet verden, som den kreative talen til den intellektuelle guden Ptah, og som en handling utført av Amons skjulte makt. Til tross for disse variasjonene, representerte skapelseshandlingen den opprinnelige etableringen av Ma'at og mønsteret for de påfølgende tidssyklusene.

Den viktigste av alle de egyptiske mytene var myten om Osiris og Isis. Den forteller om den guddommelige herskeren Osiris som ble myrdet av sin sjalu bror Set, en gud som ofte ble forbundet med kaos. Osiris' søster og hustru Isis gjenoppvekket ham slik at han kunne avle en arving, Horus. Osiris dro deretter til underverdenen, hvor han ble hersker av de døde. Etter at Horus var blitt voksen, kjempet han mot og beseiret Set for selv å bli konge. Sets tilknytning til kaos, samt identifiseringen av Osiris og Horus som rettmessige herskere, ga den logiske forklaringen for faraoenes etterfølgelse og framstilte faraoene som opprettholdt orden mot kaoset. Ved samme tid ble Osiris' død og gjenfødelse relatert til den egyptiske landbrukssyklusen hvor avlingen vokste i kjølvannet av Nilens oversvømmelser, og utgjorde en mal for menneskelige sjelers oppstandelse etter døden.

Et annet betydningsfullt mytisk motiv var reisen til Ra gjennom Duat hver natt. I løpet av denne reisen møtte Ra Osiris, som igjen fungerte som en representant for gjenfødelse slik at også Ras liv ble fornyet. Han kjempet også hver natt med Apep, en slangegud som representerte kaos. Nederlaget til Apep og møtet med Osiris sikret at solen steg opp den neste morgenen, en hendelse som sto for gjenfødelse og seieren til orden og harmoni over kaos.

Rituelle og magiske tekster

Tempeldekorasjon ved Dendera som viser gudinnen Isis og Nefthys som overvåker liket til deres bror over Osiris.

Framgangsmåtene og prosedyrene for religiøse ritualer ble jevnlig skrevet ned på papyrus og ble benyttet som instruksjoner for å utføre ritualene. Disse rituelle tekstene ble oppbevart hovedsakelig i tempelets bibliotek. Templene i seg selv er også innskrevet med slike tekster, ofte med illustrasjoner. I motsetning til rituelle papyrus hadde disse tekstene ikke til hensikt å være instruksjoner, men var ment som en symbolsk forevigelse av ritualene, selv om de i virkeligheten ikke lenger ble utført. Magiske tekster beskrev likeledes ritualer, skjønt disse var en del av trolldommen som ble benyttet til ulike formål i dagliglivet. Til tross for deres verdslige hensikt hadde mange av disse tekstene også sin opprinnelse i tempelbibliotekene, ble og senere utbredte blant den generelle befolkningen.

Hymner og bønner

Egypterne skapte tallrike bønner og hymner, skrevet i poetisk form. Hymnene og bønnene fulgte en lignende struktur og utmerker seg særlig ved den hensikt de tjente. Hymnene ble skrevet for å lovprise særskilte guddommer. Som rituelle tekster ble de skrevet på papyrus og på tempelvegger, og de ble antagelig sitert som en de av de ritualer de fulgte i tempelinskripsjonene. De fleste er strukturert i henhold til et sett av litterære formler, formet for å forklare naturen, egenskapene, aspektene og de mytologiske funksjonene til en gitt guddom. De tenderte til å snakke mer uttrykkelig om grunnleggene teologi enn andre egyptiske religiøse skrifter, og ble særlig viktige i det nye kongerike, en periode som var særlig aktiv i teologisk diskusjon. Bønner fulgte det samme generelle mønsteret som hymner, men henvendte seg til den relevante gudene på et mer personlig vis, ba om velsignelser, hjelp, og tilgivelse for urett. Slike bønner er sjeldne før det nye rike, noe som indikerer at i tidligere tider var slik direkte henvendelser til guddommen ikke tenkt som mulig, eller i det minste mindre sannsynlig uttrykt i skriftlig form. De er kjent hovedsakelig fra inskripsjoner på statuer og steler etterlatt på hellige steder som votivofringer.

Gravtekster

Seksjon av Dødeboken for skriveren Hunefer som viser hjerter bli veid på en vekt.

Blant de mest betydningsfulle og omfattende bevarte egyptiske skriftene er gravtekster formet for å sikre at de avdødes sjeler nådde et behagelig etterliv. De tidligste av disse er pyramidetekster. De er løse samlinger av hundrevis av trolldomstekster, magiske fortryllelser, skrevet inn på veggene av kongelige pyramider i løpet av det gamle rike. Hensikten var på magisk vis å sørge for at kongen fikk de midler han trengte for å komme seg til gudene i etterlivet. Trolldommen er satt opp i ulike arrangementer og kombinasjoner, og noen få av dem opptrer på alle pyramider.

Mot slutten av det gamle rike dukket det opp en ny gruppe eller sjangre av gravtrolldom som også inkluderte tekster fra pyramidetekstene. De dukket opp på gravene, skrevet inn hovedsakelig på kistene. Denne samlingen av skrifter er kjent som sarkofagtekster, og var ikke utelukkende forbeholdt de kongelige, men ble også benyttet på myndighetspersoner. I det nye rike ble det skapt mange nye gravtekster, hvorav de mest kjente finnes i Dødeboken. I motsetningen til tidligere bøker eller samlinger, inneholdt disse omfattende illustrasjoner eller vignetter. Boken ble kopiert på papyrus og solgt til folk flest slik at de kunne legge dem i sine graver.

Sarkofagtekster inkluderte seksjoner med detaljerte beskrivelser av underverden og instruksjoner om hvordan man skulle overkomme farene. I det nye rike ga dette materialet opphavet til flere «bøker om underverden», inkludert Boken om portene, Boken om kaverne, og Amduat. I motsetning til de løse samlingene med trolldomstekster, er disse bøkene om underverden strukturerte beskrivelser av Ras passasje gjennom Duat, og ved analogi, reisen til de dødes sjeler gjennom de dødes rike. De ble opprinnelig begrenset til faraoenes graver, men i tredje mellomepoke ble de brukt mer omfattende.

Religiøs praksis

Første pylon (monumentalt inngangsparti) og søylegang for tempelet til Isis ved Filae.

Templer

Templer har eksistert fra begynnelsen av egyptisk historie, og ved høyden av sivilisasjonen var de prominent til stede i de fleste av byene. De omfattet både gravtempler som tjente åndene til avdøde faraoer og templer dedikert til bestemte skytsguder, skjønt sondringen mellom disse var uklare, ettersom guddommelighet og kongeverdighet var så nært sammenflettet. Templene var ikke hovedsakelig et sted hvor den generelle befolkningen kunne vise sin andakt eller dyrke sin religion, og folk flest hadde heller et komplekst sett av egne religiøse praksiser. Isteden fungerte de statlige templene som hus for gudene hvor de fysiske avbildningene fungerte som mellomledd og som ble dyrket og ofret til. Denne tjenesten ble forstått som nødvendig for å opprettholde gudene slik at de kunne opprettholde universet. Templene var således sentrale i de egyptiske samfunnet, og enorme ressurser ble avsatt for å opprettholde dem, inkludert donasjoner fra monarkiet, og de hadde også egne store eiendommer. Faraoene utvidet ofte templene som en del av deres forpliktelser for å ære gudene, og mange av templene vokste til enorme størrelser. Imidlertid hadde ikke alle gudene egne templer. Mange av gudene som var viktige i den offisielle teologien, fikk minimalt med oppmerksomhet, og mange husguder var fokus for folkelig dyrkelse framfor tempelritualene.

De tidligste egyptiske templene var små, midlertidige bygg, men gjennom det gamle rike og mellomriket vokste deres form og utsmykning stadig mer og de ble i økende grad bygd i stein. I det nye rike hadde en grunnleggende tempelarkitektur blitt fastsatt, basert på felles elementer fra templene i det gamle rike og mellomriket. Med variasjoner var denne utformingen benyttet for de fleste templer som deretter ble bygget. I denne formgivningen ble templene bygd langs en sentral prosesjonsvei som førte til en rekke av gårdsplasser og haller og videre til selve helligdommen som inneholdt en statue av tempelets gud. Tilgang til denne aller helligste delen av tempelet var begrenset til farao og til prestene av høyeste rang. Reisen fra tempelets inngang og til helligdommen ble sett på som en reise fra den menneskelige verden og til det guddommelige rike, et punkt framhevet av den komplekse, mytologiske symbolisme presentert i tempelarkitekturen. Godt bortenfor tempelets hovedbygning var det ytre muren. I dette rommet mellom de to lå mange tilleggsbygninger, inkludert verksteder og lagerrom for tempelets behov, foruten også bibliotek for tempelets hellige skrifter og verdslige nedtegnelser. De fungerte også som et lærested i en rekke emner.

Teoretisk var det faraos plikt å utføre tempelritualene, ettersom han var landets offisielle representant for gudene. I virkeligheten ble imidlertid disse pliktene bortimot alltid utført av prestene. I løpet av det gamle rike og mellomriket var det ingen adskilt samfunnsklasse av prester. Isteden var det mange av faraos myndighetspersoner som fungerte i denne tjenesten i flere måneder av året før de vendte tilbake til sine mer verdslige tjenester. Først i det nye rike begynte et profesjonelt presteskap å bli utstrakt, skjønt de fleste prester av lavere rang fungerte fortsatt kun på deltid. Alle var fortsatt ansatt av staten, og farao hadde siste ord i deres utnevnelser. Etter hvert som templenes eiendommer og rikdommer vokste, økte imidlertid også presteskapets makt og innflytelse, helt til de faktisk ble rivaliserende for faraos makt. I den politiske fragmenteringen under tredje mellomepoke (ca. 1070–664 f.Kr.), var det yppersteprestene av Amontempelet i Karnak som var de virkelige herskerne av Øvre Egypt. Tempelstaben omfattet også mange andre mennesker enn prester. Disse var musikere og sangere i tempelprosesjonene og ritualene. Utenfor tempelet var det kunstnere, håndverkere og andre arbeidere som sto til disposisjon for tempelets behov, i tillegg til landbruksarbeidere som arbeidet på tempelets eiendommer. Alle ble betalt med en andel av tempelets inntekter. Store templer ble således en stat i staten, og ble meget betydningsfulle sentre for økonomisk aktivitet, en drivkraft i det urbane liv, og tidvis engasjerte tusenvis av mennesker.

Offisielle ritualer og festivaler

Alabastskulptur av farao fra det gamle rike, kledd i hans Sed-kledning. Merk dyrehalen på baksiden av hodekledningen. Ca. 2362 f.Kr.

Statens religiøse praksis omfattet både tempelritualer for gudens kult, og seremonier knyttet til den guddommelige kongeverdighet. Blant det sistnevnte var kroningsseremonier og Sedfestivalen, et jevnlig ritual som feiret faraos fortsatte regjering og hans styrke. Et mindre formelt navn for denne festivalen var «Halens høytid», avledet fra den dyrehalen som tradisjonelt var festet på baksiden av faraos hodekledning i de tidligste periodene.

Det var tallrike tempelritualer, deriblant riter som skjedde over hele landet og riter som var begrenset for enkelte templer eller til templer for en enkelt gud. En del ble utført daglig, mens andre skjedde årlig eller ved sjeldne anledninger. Det vanligste tempelritualet var seremonien for ofringen om morgenen, utført hver dag i alle templer. En framstående prest, eller tidvis farao, vasket, salvet og kledde på en guds statue før den ble gitt ofringer. Deretter, når guden hadde konsumert de åndelige essensen (duften) av ofringene, ble gjenstandene tatt vekk for å bli fordelt blant prestene.

Mindre hyppige tempelritualer eller festivaler var også tallrike med dusinvis anledninger hvert år. Disse festivalene medførte ofte handlinger utover enkel ofringer til gudene, slik som framføring av særskilte myter eller symbolske ødeleggelser av kaosets krefter. De fleste av disse hendelsene ble antagelig feiret kun av prestene og skjedde bare på innsiden av tempelet. Den aller viktigste tempelfestivalen derimot, slik som Opetfestivalen ved Karnak, involverte en prosesjon som fraktet gudens bilde ut av helligdommen i modell av en nilbåt for å besøke andre betydelige steder, slik som tempelet til en beslektet guddom. Vanlige folk samlet seg for å se på prosesjonen og mottok tidvis andeler av de uvanlig store ofringene som ble gitt til gudene ved disse anledningene.

Dyrekulter

Apisoksen

Ved mange hellige steder dyrket egypterne individuelle dyr som de mente var manifestasjoner av særskilte guder. Disse dyrene ble valgt basert på deres særskilte hellige markeringer som man mente indikerte deres symbolske rolle. En del av disse kultdyrene beholdt deres posisjoner resten av livet, slik som med Apisoksen, dyrket ved Memfis som en manifestasjon av Ptah. Andre dyr ble utvalgt for langt kortere perioder. Disse kultene vokste mer populære i senere tid og mange templer holdt flokker av slik dyr som man kunne velge en ny guddommelige manifestasjon fra. En adskilt praksis utviklede seg under dynasti da folk begynte å mumifisere ethvert medlem av en særskilt dyrerase som en ofring til guden som dette dyret representerte. Millioner av mumifiserte katter, fugler og andre dyr ble gravlagt ved templene for å ære egyptiske guddommer. De som deltok i disse religiøse øvelsene, betalte prestene av en bestemt gud for å ta imot og mumifisere et dyr assosiert med guddommen, og mumien ble plassert på gravsted i nærheten av gudens kultsenter.

Orakler

Egypterne benyttet orakler for å be gudene om kunnskap eller rettledning. Egyptiske orakler er kjent hovedsakelig fra det nye rike og senere, skjønt de ble antagelig etablert langt tidligere. Folk av alle samfunnsklasser, inkludert farao, stilte spørsmål til oraklene, og særlig mot slutten av epoken under det nye rike kunne svarene bli benyttet for å avgjøre juridiske strider eller avgjøre kongelige beslutninger. De vanligste måtene å konsultere et orakel på var å stille et spørsmål til gudebildet mens det ble fraktet i festvalprosesjon, og tolke svaret fra nilbåtens bevegelser. Andre metoder var å tolke oppførelsen til kultdyrene, kaste lodd, eller konsultere statuene via en prest som uttalte svaret. Midlene for å skjelne hva som var gudens vilje, ga stor betydning og makt til prestene som tolket og uttalte gudens budskap.

Folkelig religion

Mens statskultene hadde til hensikt å bevare stabiliteten i den egyptiske verden, var folkets egne religiøse behov langt mer knyttet til dagliglivet. Folkets religiøse uttrykk har etterlatt seg langt færre spor enn de offisielle kultene, og de sporene som er etterlatt, ble framskapt av de rikeste medlemmene av samfunnet. Det er derfor usikkert i hvilken grad de var gjeldende for befolkningen som helhet.

Folkelige religiøse uttrykk omfattet seremonier som markerte viktige overganger i livet. Disse var fødsel, særlig ettersom det var fare involvert for både mor og barn, og navngivning (dåp), fordi navnet ble betraktet som en kritisk del av en persons identitet. De aller viktigste var de seremonier som angikk døden, ettersom de sikret sjelens overlevelse hinsides døden. Andre religiøse uttrykk søkte å skjelne gudenes vilje eller søke deres kunnskap. Det omfattet tydninger eller tolkninger av drømmer som ble sett på som uklare, men direkte budskap fra det guddommelige rike. Likeledes var det å spørre oraklene viktig. Folk søkte også å påvirke gudene til deres egen fordel via bønn eller magiske ritualer.

Folk ba ofte til gudene og ga private ofringer. Bevis på denne formen for personlig fromhet er knappe før det nye rike. Det er antagelig grunnet kulturelle restriksjoner for ikke-kongelige religiøs aktivitet, noe som ble langt mer avslappet i løpet av mellomriket og det nye rike. Personlig fromhet ble langt mer framtredende i slutten av det nye rike, da det ble antatt at gudene blandet seg direkte inn i livene til de enkelte, høye som lave i samfunnet, straffet urett og reddet de fromme fra ulykker. Offisielle templer var viktige steder for private bønner og ofringer, selv om deres sentrale aktiviteter for stengt for vanlige folk. Egypterne donerte hyppig varer som ble gitt til tempelguddommen og objekter som hadde bønner skrevet på dem. Disse ble plassert ved tempelets gårdsplass. Folk ba direkte foran statuene eller i helligdommer særskilt for dette. I tillegg til templene hadde befolkningen også adskilte lokale kapeller; mindre, men langt mer tilgjengelige enn de formelle templene. Disse kapellene var meget tallrike, og antagelig var det lokalbefolkningen selv som sørget for dem. Også i husholdningene i folks hjem var det små helligdommer for tilbe gudene eller avdøde slektninger.

Gudene ble påkalt i situasjoner som adskilte seg fra de i de statlige kultene. Mange av de viktige folkelige gudene, som fruktbarhetsgudinnene Taweret og hjemmenes beskytter Bes, hadde ingen egne templer. Mange andre guder, inkludert Amon og Osiris, var viktige både i den folkelige som i den offisielle religionen. En del individer kunne være særskilt hengitt til en bestemt gud, og ofte favoriserte de guder tilknyttet deres lokale region eller deres rolle i livet. Eksempelvis var guden Ptah spesielt viktig i hans kultsenter i Memfis, men som skytsgud for håndverkerne ble han dyrket over hele Egypt i den egenskapen.

Magi

Amulett i form av Horus’ øye, et vanlig magisk symbol.

Begrepet «magi» blir benyttet for å oversette det egyptiske begrepet heka, som betyr, slik forskeren og egyptologen James P. Allen uttrykte det, «muligheten til få ting til å skje på indirekte vis». Heka ble forstått som et naturlig fenomen, en kraft som ble benyttet for å skape universet og som gudene benyttet i henhold til deres vilje. Imidlertid kunne også mennesker benytte seg av det, og magisk praksis var tett sammenfiltret med religionen. Faktisk ble de faste ritualene i templene betraktet som magiske. Enkeltindivider benyttet seg også hyppig av magiske teknikker for personlig bruk. Selv om disse kunne være skadelige for andre mennesker, ble ingen former for magi betraktet som skadelige i seg selv. Isteden ble magi sett på som en måte som mennesker kunne forhindre eller overvinne negative hendelser.

Magi var nært tilknyttet presteskapet. Ettersom tempelbibliotekene inneholdt tallrike magiske tekster, ble stor kunnskap om magi og trolldom tilskrevet de lærde prestene som studerte disse tekstene. Disse prestene arbeidet også utenfor templene, leide ut deres magiske tjenester til folk flest. Andre profesjoner benyttet seg også av magi som en del av deres arbeid, blant annet leger, skorpion-trollmenn, og de som framstilte magiske amuletter. Det er også sannsynlig at bøndene benyttet seg av enkel magi for deres hensikter. Ettersom denne kunnskapen og dens utbredelse ble spredt muntlig, er det begrenset kunnskap om den.

Språket var tett tilknyttet med heka og i en slik grad at det tidvis ble sagt at Tot, guden for visdom og skrivekunsten, var oppfinneren av heka. Av den grunn involverte magi ofte skrevet eller uttalte magiske besvergelser, skjønt disse var vanligvis fulgt av rituelle handlinger. Ofte påkalte disse ritualene kraften til en egnet guddom for å utføre de ønskede handlinger ved å benytte makten til heka for tvinge guden til å handle. Tidvis medførte dette å framstille emnet i et ritual i rollen av en mytologisk figur, og således tvinge guden til å handle mot den personen som den hadde gjort det i myten. Ritualer benyttet også medfølende magi ved å benytte objekter som man mente hadde en magisk betydning som minnet om ritualets emne. Egypterne benyttet også objekter som de mente var gjennomtrengt av deres egen heka, slik som magisk beskyttende amuletter som svært mange vanlige egyptere bar på seg.

Gravskikker

Balsamering av et lik.

Ettersom det ble betraktet som nødvendig for å bevare sjelen, var bevaring av det døde legemet en vesentlig del av egyptisk gravskikker. Opprinnelig gravla egypterne sine døde i ørkenen, hvor de tørre forholdene naturlig mumifiserte legemene. I tidlig dynastisk tid begynte de å benytte seg av graver for bedre beskyttelse, og legemet ble isolert fra den ønskede effekten av sanden og utsatt for naturlig forfall og forråtning. Egypterne utviklet en detaljert og omfattende balsameringspraksis hvor liket ble tørket og inntullet for å bli lagt i en kiste. Kvaliteten på prosessen varierte; den omfattende behandlingen av liket var også en kostnadsspørsmål, og de som ikke hadde råd til balsamering brukte fremdeles ørkengraver.

Seremonien med å åpne munnen på den døde før gravleggelsen.

Straks mumifiseringen var fullført, ble mumien fraktet fra den dødes hus til graven i en prosesjon med venner, familie og rekke prester. Før gravleggelsen utførte prestene en rekke ritualer, inkludert seremonien med å åpne munnen som hadde til hensikt å gjenoppvekke den dødes sanser og gi vedkommende muligheten til å motta ofringer. Deretter ble mumien gravlagt og graven forseglet. Etterpå ga slektningene eller de innleide prestene ofringer til den avdøde i et nærliggende gravkapell med jevne mellomrom. Over tid ville ofringene avta, og de fleste gravkulter varte kun i en eller to generasjoner. Så lenge kulten varte kunne slektningene skrive brev hvor de ba de avdøde slektningene om hjelp, i den tro at den døde kunne påvirke verden til de levende slik som gudene kunne.

De første egyptiske gravene var mastabaer, regulære bygninger gjort av murstein hvor faraoene og adelen ble gravlagt. Hver av dem inneholdt et gravkammer under jorden og et adskilt kapell over for gravritualene. I det gamle rike begynte strukturen på mastabagravene å utvikle seg til pyramideformer, noe som blant annet symboliserte den opphavlige jordhaug i egyptisk mytologi. Pyramidene var reservert kun for de kongelige, og ble ledsaget av store gravtempler ved siden av. Faraoene i mellomriket fortsatte å bygge templer, mens mastabaenes popularitet dalte. I økende grad begynte vanlige folk med nødvendige midler å gravlegge sine døde i graver som var hogd ut av fjellet med adskilte gravkapeller rett ved, en tilnærming som var mindre utsatt for gravplyndring. Ved begynnelsen av det nye rike begynte også faraoene bli gravlagt i slike berggraver, og de fortsatte med denne praksisene helt til den egyptiske religionen fikk tilbakegang.

Gravene kunne inneholde mye gravgods, blant annet statuer av den avdøde som tjente som erstatning for legemet om det ble ødelagt. Ettersom det var antatt at den avdøde måtte arbeide i etterlivet, akkurat som livet, ble det gitt utstyr i graven; klær og redskaper, og andre hverdagsgjenstander, foruten amuletter og annet som skulle gi magisk beskyttelse mot farer i etterlivet. Ytterligere beskyttelse ble gitt ved gravtekster som fulgte med i graven. Gravens vegger var også preget av kunstverker, blant annet bilder av den avdøde som spiste mat, noe som var antatt å gjøre det mulig for ham eller henne på magisk vis å ta til seg næring selv etter at gravofringene hadde opphørt.

Historie

Narmer, en førdynastisk hersker, fulgt av menn som bærer fanene til ulike guder.

Førdynastiske og tidlige dynastiske perioder

Opphavet til egyptisk religion ligger i dens forhistorie, men kunnskapen om opphavet er begrenset til noen få og tvetydige arkeologiske kilder. Omsorgsfulle begravelser i løpet av førdynastisk tid antyder at folket i denne epoken trodde på en form for etterliv. På samme tid ble dyr rituelt begravd, en praksis som kan reflektere den senere utviklingen av zoomorfistiske (kunst som avbilder mennesker som ikke-menneskelige dyr) guder. Bevisene er mindre klare for guder i menneskeform, og denne typen guddommer kan ha oppstått langt langsommere enn de i dyreform. Hver region i Egypt hadde opprinnelig sin egen beskyttende guddom, men det er sannsynlig at når disse små samfunnene erobret eller ble integrert med hverandre, ble guden for det underlagte området enten lagt inn i den andre gudens mytologi, eller helt og holdent underordnet av den. Det resulterte i et kompleks gudeverden hvor en del guddommer forble viktige kun i enkelte regioner, mens andre utviklet seg til å få universell betydning over hele Egypt. På samme tid endret rikene seg under det gamle rike, mellomriket, og det nye rike, vanligvis slik at religionen forble innenfor de enkelte områdene.

Samlingen av Egypt begynte i tidlig dynastisk tid rundt 3000 f.Kr. Dette omformet den egyptiske religionen; en del guddommer vokste til å få nasjonal betydning, og kulten om den guddommelige farao ble det sentrale fokuset for den religiøse aktiviteten. Horus ble identifisert med kongen, og hans kultsenter lå i byen Nekhen i Øvre Egypt, som ble det viktigste religiøse stedet. Et annet viktig senter var Abydos, hvor de tidligste herskerne bygde store gravkomplekser.

Det gamle og mellomriket

Pyramidekomplekset til farao Djedkare Isesi

Under det gamle riket forsøkte presteskapet ved de store guddommene å organisere en komplisert nasjonal gudeverden inn i grupper knyttet til deres mytologi og dyrkelse i et enkelt kultsenter, slik som enneaden i Heliopolis. Den forente sentrale guddommer som Atum, Ra, Osiris og Set i en samlende skapelsesmyte. I mellomtiden erstattet pyramider sammen med store gravtempler de tidligere mastabagravene som gravsteder for faraoene. I kontrast til de enorme størrelsene til pyramidekompleksene forble gudenes templer relativt små, noe som antyder at den offisielle religionen i denne perioden framhevet kulten til den guddommelige kongen mer enn direkte dyrkelse av guddommene. Gravritualene og arkitekturen på denne tiden påvirket i stør grad til mer detaljert dekorerte templer og ritualer som ble benyttet for dyrkelsen av gudene i senere perioder.

Tidlig i det gamle rike fikk Ra økt innflytelse, og hans kultsenter ved Heliopolis ble Egypts viktigste religiøse sted. Ved det femte dynasti var Ra den mest prominente guden i Egypt, og var knyttet til kongeverdigheten og etterlivet på en måte som ble varig for resten av den egyptiske historie. På rundt samme tid ble Osiris den viktigste guden for etterlivet. Pyramidetekstene, skrevet for første gang på denne tiden, reflekterte hvor viktig Osiris var blitt for etterlivet, skjønt disse tekstene inneholdt også levninger fra eldre tradisjoner. Tekstene er også meget viktig kilde for å forstå tidligegyptiske teologisk tankegang.

På 2100-tallet f.Kr. falt det gamle riket sammen og ble avløst av første mellomepoke, noe som fikk betydelige konsekvenser for egyptisk religion. Det gamle rikets myndighetspersoner hadde allerede begynt å ta i bruk gravritualer som opprinnelig var forbeholdt de kongelige, men nå, da det var mindre rigide avgrensninger mellom samfunnsklassene, begynte denne religiøse praksisen utvidet til gradvis være gjeldende for alle egyptere, en prosess som har blitt karakterisert som «demokratiseringen av etterlivet». Osiriskonseptet for etterlivet hadde stor tiltrekning for vanlig folk, og således ble Osiris en av de aller viktigste gudene.

Til sist klarte herskere i Teben å gjenforene Øvre og Nedre Egypt i mellomepoken (ca. 2055–1650 f.Kr.). Disse faraoene i Teben ønsket å gi sin skytsgud Monthu en nasjonal betydning, men i løpet av epoken ble han overgått av den voksende populariteten til Amon. I denne nye egyptiske staten ble personlig fromhet stadig viktigere og ble uttrykt langt mer fritt i skriftene, en trend som fortsatte i det nye rike.

Det nye rike

Akhnaton, Nefertiti og deres barn. Mellom farao og dronningen er Atons vifte av solstråler.

Da mellomriket til sist falt sammen, ble det avløst av andre mellomepoke (ca. 1650–1550 f.Kr.), men riket ble igjen forent av herskere fra Teben som da ble de første faraoer i det nye rike. Under det nye rike ble Amon den fremste gud for den egyptiske staten. Han ble synkretisert med Ra, den lenge etablerte skytsgud for kongeverdigheten, og hans tempel i Karnak ved Teben ble Egypts viktigste religiøse senter. Opphøyelsen av Amon skyldes dels tilknytningen til Teben, men også et økende profesjonelt presteskap. Deres teologiske diskusjoner inneholdt detaljerte beskrivelser av Amons universelle makt.

Økende kontakt med folkeslag og sivilisasjoner utenfor Egypt i denne perioden førte til at mange guddommer i Midtøsten ble tilpasset den egyptiske gudeverden. På samme tid tok Egypts nærmeste naboer i sør, Nubia (delvis underlagt, delvis handelspartner), til seg store deler av de egyptiske religiøse trosforestillinger, og i særdeleshet tok de Amon til seg som sin egen gud.

Den religiøse orden i det nye rike ble avbrutt da Akhnaton ble farao på 1300-tallet f.Kr. Han erstattet Amon med Aton som statens gud. Til sist avsluttet han og forbød dyrkelsen av de fleste andre guder og flyttet Egypts hovedstad til en ny by ved Amarna. I denne delen av Egypts historie, Amarnaperioden, krevde Akhnaton en enestående status hvor kun han kunne dyrke Aton, og befolkningen ble pålagt å dyrke ham. Akhnatons atonistiske system manglet et velutbygget mytologi og forestillinger om etterlivet, og Aton synes altfor fjern og upersonlig til at guden kunne appellere til de ordinære egyptere. Mange fortsatte antagelig å dyrke de tradisjonelle gudene i det private. Når statens støtte til andre guder avtok, ble det tidligere presteskapet mindre viktig. Ved Akhnatons død gjeninnførte hans etterfølgere det tradisjonelle religiøse systemet. Akhnatons revolusjonære atonistisme ble et kortvarig eksperiment, og med tiden ble alle monumenter fra Amarnaperioden revet.

Før Amarnaperioden hadde den folkelige religionen gått mot stadig mer personlig forhold med gudene. Akhnatons endringer snudde denne trenden, men straks den tradisjonelle religion ble gjeninnført, kom det en tilbakegang. Folket begynte å tro at gudene var langt mer direkte involvert i deres daglige liv. Amon, den øverste gud, ble i økende grad oppfattet som den endelige mellomledd for menneskers skjebne og den sanne hersker av Egypt. Farao ble tilsvarende oppfattet som mer menneskelig og mindre guddommelig. Oraklenes betydning som et virkemiddel for å ta rett beslutning vokste, og det samme gjorde rikdommen og innflytelsen til de som tolket oraklene, presteskapet. Disse utviklingstrendene underminerte den tradisjonelle strukturen i samfunnet og bidro til å bryte ned det nye rike.

Senere perioder

Den synkretiske guden Serapis.

På 1000-tallet f.Kr. var Egypt betydelig svakere enn i eldre tider, og i flere perioder hadde utlendinger erobret landet og tatt posisjonen som farao. Betydningen av farao fortsatte å svekkes, og vektleggingen på folkelig fromhet fortsatte å øke. Dyrekulter, en karakteristisk egyptisk form for dyrkelse, ble mindre populære i denne perioden, muligens som en reaksjon på usikkerhet og utenlandsk innflytelse i tiden. Isis vokste seg mer populær som en gudinne for beskyttelse, magi og personlig frelse, og ble den viktigste gudinnen i Egypt.

På 300-tallet f.Kr. ble Egypt et hellenistisk kongedømme under ptolemeerdynastiet (305–30 f.Kr.), som tok faraos rolle. De opprettholdt den tradisjonelle religionen og fortsatte bygging eller restaureringen av templer. Det ptolemeiske kongedømmets greske herskerklasse identifisert mange av de egyptiske guddommene med sine egne. Fra denne krysskulturelle synkretisme oppsto Serapis, en gud som kombinerte Osiris og Apis med karaktertrekk fra greske guddommer, og som ble meget populær blant den greske befolkningen i Egypt. Uansett forble de to trossystemer i stor grad adskilt, og egyptiske guddommer forble egyptiske.

Det ptolemeiske tidsalders trosforestillinger endret seg lite etter at Egypt ble en romersk provins under Romerriket i år 30 f.Kr. og hvor det ptolemeiske kongene i Alexandria ble erstattet med fjerne romerske keisere i Roma. Kulten til Isis appellerte også til grekere og romere utenfor Egypt, og i hellenistisk form spredte den seg over hele riket. I Egypt selv, da Romerriket ble svekket, forfalt de offisielle templene og uten deres religiøse innflytelse fra sentralt hold ble religion fragmentert og lokalisert. I mellomtiden spredte kristendommen seg over Egypt. På 200- og 300-tallet e.Kr. sørget påbud fra kristne keisere og ikonoklasme fra lokale kristne til ytterligere svekkelse av tradisjonelle trosforestillinger. Mens den beholdt sitt grep blant trofaste egyptere for en tid, begynte egyptisk religion langsomt å svinne hen.

I ettertid

Alter for guden Tot av en kemetisk tilhenger.

Egyptisk religion frambrakte templer og graver som er oldtidens Egypts mest gripende og varige monumenter, men den påvirket også andre kulturer. I faraoenes tid ble mange egyptiske symboler, slik som sfinksen og den bevingede soldisken, tatt opp av andre kulturer og sivilisasjoner over hele Middelhavet og i østlige Asia, og det samme med en del av dens guddommer, som eksempelvis Bes. En del av disse forbindelser er vanskelige å etterspore. Grekernes konsept om Elysium kan ha hatt sitt opphav i den egyptiske visjonen om etterlivet. I senantikken ble det kristne oppfatningen av helvete meget sannsynlig påvirket av den del visuelle framstillinger av Duat. Bibelske fortellinger om Jesus og jomfru Maria kan ha blitt påvirket av Isis og Orisis. Selve kristendommens symbol, korset, kan ha vært avledet eller inspirert av det egyptiske ankh eller hankekors som var det allestedsnærværende egyptiske symbol på åndelig liv. I kontrast til de fleste hellige bilder var ankh-korset et rent abstrakt symbol på helligdom. Ankh-symbolet ble holdt som et septer av mange egyptiske guddommer, spesielt Atum.

Egyptiske trosforestillinger påvirket eller ga vekst til flere esoteriske trossystemer utviklet av grekere og romerne, som betraktet Egypt som en kilde for mystisk visdom. Hermetisme er eksempelvis avledet fra tradisjonen om hemmelig magisk kunnskap assosiert med Tot.

Spor av oldtidens trosforestillinger vedvarte i egyptiske folkelige tradisjoner fram til moderne tid. Påvirkningen på det internasjonale, moderne samfunn økte etter den franske invasjonen av Egypt og Syria (1798–1801) da franskmennene fikk egne inntrykk av Egypts monumenter og bilder. Som et resultat begynte forskere fra Vesten å studere egyptisk tro ved å reise til Egypt, og egyptiske religiøse motiver ble tilpasset vestlig kunst. Egyptisk tro har siden hatt en betydelig påvirkning på vestlig populærkultur. Interessen for Egypt har ført til at flere nye religiøse grupper på slutten av 1900-tallet har rekonstruert oldtidens egyptiske religion.

Litteratur

• Allen, James P (2000): Middle Egyptian: An Introduction to the Language and Culture of Hieroglyphs. Cambridge University Press. ISBN 0-521-77483-7.
• Assmann, Jan (2001) [1984]: The Search for God in Ancient Egypt. Overs. av David Lorton, Cornell University Press. ISBN 0-8014-8729-3.
• Assmann, Jan (2005) [2001]: Death and Salvation in Ancient Egypt. Overs. av David Lorton, Cornell University Press. ISBN 0-8014-4241-9.
• David, Rosalie (2002): Religion and Magic in Ancient Egypt. Penguin. ISBN 0-14-026252-0.
• Dunand, Françoise; Zivie-Coche, Christiane (2005): Gods and Men in Egypt: 3000 BCE to 395 CE. Overs. av David Lorton, Cornell University Press. ISBN 0-8014-8853-2.
• Fleming, Fergus; Lothian, Alan (1997): The Way to Eternity: Egyptian Myth. Amsterdam: Duncan Baird. ISBN 0-7054-3503-2.
• Foster, John L (2001): «Lyric» i: Redford (2001), bind II, s. 312–317.
• Frankfurter, David (1998): Religion in Roman Egypt: Assimilation and Resistance. Princeton University Press. ISBN 0-691-07054-7.
• Hornung, Erik (1999): The Ancient Egyptian Books of the Afterlife. Overs. av David Lorton, Cornell University Press. ISBN 0-8014-8515-0.
• Hornung, Erik (2001): The Secret Lore of Egypt: Its Impact on the West. Overs. av David Lorton, Cornell University Press. ISBN 0-8014-3847-0.
• Lesko, Leonard H (1991): «Ancient Egyptian Cosmogonies and Cosmology» i: Shafer & (1991), s. 117–21.
• Malek, Jaromir (2000): «The Old Kingdom» i: Shaw (2000), s. 92–93, 108–109.
• Melton, J. Gordon (2009): Encyclopedia of American Religions (8. utg.). Gale Cengage Learning. ISBN 0-7876-9696-X.
• Peacock, David (2000): «The Roman Period» i: Shaw (2000), s. 437–438.
• Pinch, Geraldine (1995): Magic in Ancient Egypt. University of Texas Press. ISBN 0-292-76559-2.
• Quirke, Stephen; Spencer, Jeffrey (1992): The British Museum Book of Ancient Egypt. Thames & Hudson. ISBN 0-500-27902-0.
• Redford, Donald B, red. (2001): The Oxford Encyclopedia of Ancient Egypt. Oxford University Press. ISBN 0-19-510234-7.
• Sadek, Ashraf Iskander (1988): Popular Religion in Egypt during the New Kingdom. Hildesheim. ISBN 3-8067-8107-9.
• Shafer, Byron E, red. (1991): Religion in Ancient Egypt: Gods, Myths, and Personal Practice. Cornell University Press. ISBN 0-8014-9786-8.
• Shafer, Byron E, red. (1997): Temples of Ancient Egypt. IB Tauris. ISBN 1-85043-945-1.
• Shaw, Ian, red. (2000): The Oxford History of Ancient Egypt. Oxford University Press. ISBN 0-19-815034-2.
• Silverman, David P (1991): «Divinity and Deities in Ancient Egypt» i: Shafer (1991), s. 55–58.
• Simpson, William Kelly, red. (1989): Religion and Philosophy in Ancient Egypt. Yale Egyptological Seminar. ISBN 0-912532-18-1.
• Taylor, John (2001): Death and the Afterlife in Ancient Egypt. University of Chicago Press. ISBN 0-226-79164-5.
• Teeter, Emily (2001): «Cults: Divine Cults» i Redford (2001), bind I, s. 340–344.
• Tobin, Vincent Arieh: «Myths: An Overview» i: Redford (2001), bind II, pp. 464–468.
• Traunecker, Claude (2001) [1992]: The Gods of Egypt. Overs. av David Lorton, Cornell University Press. ISBN 0-8014-3834-9.
• Van Dijk, Jacobus (2000): «The Amarna Period and the Later New Kingdom» i: Shaw (2000), s. 311–312.
• Wilkinson, Richard H. (2000): The Complete Temples of Ancient Egypt. Thames & Hudson. ISBN 0-500-05100-3.
• Wilkinson, Richard H. (2003): The Complete Gods and Goddesses of Ancient Egypt. Thames & Hudson. ISBN 0-500-05120-8.

Eksterne lenker

• «Ideology and Belief in Ancient Egypt», Digital Egypt, UK: UCL.
• «Ancient Egypt», The Internet Sacred Text Archive.
• «Religion in the Lives of the Ancient Egyptians», Universitetet i Chicago.
• Legends of the Gods av E.A. Wallis Budge, HTML-bok med bilder og fotnoter