Angelo Acerbi
| Angelo Acerbi | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 23. sep. 1925[1] (99 år)Sesta Godano | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1948–), katolsk biskop (1974–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Pontificia Ecclesiastica Academia | ||
| Nasjonalitet | Italia | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Angelo Acerbi (født 1925) er en italiensk emeritert katolsk erkebiskop og pavelig diplomat og kardinal-elekt.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Prest
[rediger | rediger kilde]Angelo Acerbi ble ordinert til prest den 27. mars 1948. Etter å ha fullført doktorgraden i kirkerett oppnådde han sin grad i teologi i 1954. Han ble utdannet ved det pavelige diplomatakademi og innledet sin diplomatiske tjeneste for Den hellige stol.
Hans tidlige posteringer var til nuntiaturene i Colombia, Brasil, Japan og Frankrike, og i avdelingen for mellomstatlige relasjoner i Statssekretariatet.
I mars 1974 dro han som den umiddelbart nestrangerende i Pavestolens utenrikstjeneste til Madrid for å prøve å løse Añoveros-saken som hadde satt Franco-diktaturet opp mot den spanske katolske kirke ledet av kardinal Tarancón. Konfliktene mellom Franco-regimet og kirken var på denne tiden tiltagende.
Añoveros-saken mellom februar og mars 1974 ble utløst etter at biskopen av Bilbao, Antonio Añoveros Ataún. som stadig holdt preken til fordel for «rettferdig frihet» og generelt irriterte regjeringen, etter et hyrdebrev ble beordret til å forlate Spania for å ha holdt en preken til fordel for «rettferdig frihet» for det baskiske folk og for et politisk system som respekterte «deres spesifikke identitet». ranco-regjeringen ledet av Carlos Arias Navarro, som bare to uker tidligere hadde gått inn for «åpningen» av regimet i den såkalte «ånden av 12. februar», anså prekenen - som også ble spredt skriftlig - som et «alvorlig angrep på nasjonal enhet». Kardinal Tarancón, den katolske kirkens høyeste prelat i Spania, og bispekonferansen, kom ut til forsvar for biskop Añoveros og bestred regjeringens rett til å utvise en biskop. Flere biskoperog truet med ekskommunikasjon av den som i så fall utstedte utvisningsordren.[2]
Pave Paul VI støttet Tarancón og Añoveros og til slutt måtte generalissimo Francisco Franco selv gripe inn for å beordre Arias Navarro til å trekke seg tilbake.[3][4][5]
Til slutt ble det med den avtale som ble oppnådd mellom regjeringen og Vatikanet, representert ved monsignor Angelo Acerbi, innvilget biskop Añoveros en særskilt langvarig ferietillatelse, helt uten at han uten at han trengte å gå tilbake på innholdet i preken. Arias Navarro måtte «nøye seg med en halv løsning».[6] (Biskopen kom tilbake i 1977 og før Francos død, og da han trakk seg tilbake i 1978 var det av helsegrunner, og han ble boende i Bilbao).
Titulærerkebiskop, nuntius til New Zealand og apostolisk delegat til Oceania
[rediger | rediger kilde]Dan ble utnevnt den 22. juni 1974 av pave Paul VI til titulærerkebiskop av Zella og pro-nuntius til New Zealand og apostolisk delegat til Oceania; paven personlig bispeviet ham den 30. juni 1974. Medkonsekrerende var kurieerkebiskopene Giovanni Benelli og Duraisamy Simon Lourdusamy.
Den 6. februar 1979 ble han i tillegg utnevnt til apostolisk pro-nuntius til Fiji.[7]
Nuntius til Colombia
[rediger | rediger kilde]Den 14. august 1979 utnevnte pave Johannes Paul II ham til apostolisk nuntius til Colombia. Kort etter, i februar 1980, ble Acerbi holdt som gissel sammen med 26 andre ledende personligheter, hvorav mange tilhørte forskjellige lands diplomati, som følge av angrep på Den dominikanske republikks ambassade i Bogota. Angriperne var fra den kommunistiske geriljaen 19. april-bevegelsen (Movimiento 19 de abril). Det tok flere uker før ambassadeokkupasjonen og gisseldramaet var over. Erkebiskop Acerbi fikk mens det pågikk lov til å feire messe der inne.[8]
Nuntius til Ungarn og av Moldova
[rediger | rediger kilde]Den 28. mars 1990 ble han nuntius til Ungarn. Han var den første nuntius til landet etter et langt opphold da Ungarn var kommunistisk styre og ikke ville videreføre diplomatisk kontakt med Den hellige stol. Den 13. januar 1994 ble han i tillegg nuntius til Moldova.
Under Acerbis tid i Ungarn kunne Den hellige stol inngå en avtale med landet om religiøs assistanse til landets væpnede sturker og til grensepolitiet[9] En annen avtale relatert til finansiering av almennyttig og av rent religiøs aktiovitet utført av Den katolske kirke i Ubngarn, og da især innen utdannelse, kunne undertegnes kort etter at hans postering var konkludert og han hadde fått en annen nuntiuspost.
Nuntius til Nederland
[rediger | rediger kilde]Dena 8. februar 1997 ble han utnevnt til nuntius i Nederland. Der var han til han trakk seg tilbake av aldersgrunner idet pave Johannes Paul II den 27. februar 2001 innvilget hans aldersbetingede avskjedssøknad.
Malteserordenens prelat
[rediger | rediger kilde]Han ble da gjort til prelat for Malteserordenen den 21. juni 2001.[10] Som prelat var hans oppgave å sikre at det religiøse og prestelige liv til for de geistlige som virket i ordenen, så apostolat ble utført i henhold til maltesernes disiplin og ånd, for å hjelpe stormesteren og storkommandanten med dette og overfor prdenens øvrige medlemmer og i alt som angår malteserordenens åndelige karakter. Den 21. januar 2006 benektet erkebiskop Acerbi offentlig de rykter som oppsamlet og publisert i en artikkel i det italienske ukebladet Panorama av 28. desember 2005,[11] ifølge hvilken erkebiskopen selv skulle stå i spissen for en intern gruppering bestående av unge medlemmer i Malteserordenen, knyttet til Vatikanet, og misfornøyd med utflatningen av selve ordenen til et apostolat av en mer generisk solidaritet, mindre og mindre knyttet til dens kristne identitet og stadig mer avhengig av EU-midler og programmer. Noen meningsmotstandere ville også ha hatt som mål å legge press på den daværende stormesteren, Frà Andrew Bertie, om å søke om å bli avløst, og gi plass til en ny sterk mann som ikke tilhørte adelen.[12]
Den 4. juli 2015 etterfulgte Jean Laffitte ham som prelat for Malteserordenen.[13]
Kardinal-elekt
[rediger | rediger kilde]Den 6. oktober 2024 kunngjorde pave Frans at han ville ta ham inn i kardinalkollegiet den 8. desember 2024.[14] Kort etter ble dato endret til 7. desember 2024. Han kan grunnet sin alder ikke ta del i noe pavevalg lenger.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
- Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871
- Pave Pius X (1835-1914) *1884
- Pave Benedikt XV (1854-1922) *1907
- Pave Pius XII (1835-1958) *1917
- Kardinal Eugène-Gabriel-Gervais-Laurent Tisserant (1884-1972) *1937
- Pave Paul VI (1897-1978) *1954
- Erkebiskop Angelo Acerbi (1921-) *1974[15]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Catalogue of the Library of the Pontifical University of the Holy Cross, besøkt 23. mai 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ Bausset 2014, Saludes 2013, s. 297
- ^ De Esteban, Jorge; López Guerra, Luis (1977): La crisis del Estado franquista. Barcelona: Labor. ISBN 84-335-3252-9.
- ^ De Riquer, Borja (2010): La dictadura de Franco. Vol. 9 de la Historia de España, dirigida por Josep Fontana y Ramón Villares. Barcelona: Crítica/Marcial Pons. ISBN 978-84-9892-063-5.
- ^ Moradiellos, Enrique (2000). La España de Franco (1939-1975). Política y sociedad. Madrid: Síntesis. ISBN 84-7738-740-0.
- ^ Suárez Fernández, Luís (2007): Franco. Crónica de un tiempo. VI. Los caminos de la instauración. Desde 1967 a 1975. Madrid: Actas. ISBN 978-84-9739-063-7.
- ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). LXXI. 1979. s. 385. Besøkt 11. desember 2019.
- ^ Colombian terrorists wow Teheran-like siege, articolo su The Day del 2 aprile 1980, vedi Google.
- ^ «Accordi bilaterali vigenti della Santa Sede». iuscangreg.it. Besøkt 13. august 2017.
- ^ «Verfassung des Ordens von Malta» (PDF). Besøkt 31. desember 2015.
- ^ Unfounded Comments, Angelo Acerbi, lettera del 22 gennaio 2006 a , The Malta Indipendent, on-line su www.independent.com.mt
- ^ Italian Magazine claims there is much ‘disorder’ in the Order, articolo dell'8 gennaio 2006, The Malta Indipendent, on-line su www.independent.com.mt
- ^ «Verfassung des Ordens von Malta» (PDF). Besøkt 31. desember 2015.
- ^ «Annuncio di Concistoro l’8 dicembre per la creazione di nuovi Cardinali». Tägliches Bulletin (på italiensk). Presseamt des Heiligen Stuhls. 26. oktober 2024. Besøkt 6. oktober 2024.
- ^ www.catholic-hierarchy.org acerbi, lest 22. august 2022