Agnellus Andrew

Agnellus Andrew
Født		27. mai 1908 Glasgow
Død		19. jan. 1987 (78 år) London
Beskjeftigelse		Katolsk prest (1932–), katolsk biskop (1980–)
Embete		Katolsk erkebiskop titulær erkebiskop (1980–)

Agnellus Matthew Andrew (født 27. mai 1908 i Glasgow i Skottland, død 19. januar 1987 i London) var en skotsk katolsk prelat og biskop.

Liv og virke

Bakgrunn

Agnellus Matthew Andrew var sønn av Hugh Andrew og Mary, født Burns. Han studerte ved Jesuit College of Garnet Hill og ved University of London. I 1925, i en alder av sytten år, gikk han inn i fransiskanerordenen.^{[trenger referanse]}

Prest

Den 20. februar 1932 ble han presteviet. Han bodde i fransiskanerklosteret i Gorton, nær Manchester. Han ville opprinnelig bli der bare en kort tid, for å få helsen tilbake etter en periode med sykdom, og deretter flytte til Roma. I stedet forble han i Gorton til 1954, og jobbet først som folkemisjonær og retrettprest. På fritiden likte han underholde på gatene i Gorton med produksjoner av Gilbert and Sullivan.^{[trenger referanse]}

I 1939 ble han assisterende kapellan ved University of Manchester. Der ble han til 1942 da han begynte å jobbe i kommunikasjon. Fire år etter ble han katolsk rådgiver for BBC, samtidig som han var involvert i opplæring av ansatte. I 1954 begynte han ved Broadcasting House, BBCs hovedkvarter i en heltidsstilling som katolsk assistent og religiøs kringkastingssjef. På tidspunktet for utnevnelsen erklærte selskapet at det ikke så for seg noen økning i katolskbaserte sendinger. I tillegg til å gi råd var Andrew aktiv som produsent og regissør. Han ble den første katolske presten som dukket opp på britisk fjernsyn og ble en kjent TV-kommentator gjennom sine presentasjoner av begivenheter fra Notre-Dame i Paris og abbediet Tongerlo i Belgia. I 1956 sendte BBC ham til Budapest for å dekke hendelsene under revolusjonen og så den sovjetiske invasjon. Senere samme år dro han med produsent Humphrey Fisher, sønn av erkebiskopen av Canterbury, til en ungarsk flyktningleir nær Wien for en Eurovision-TV-oppkobling. Programmet, Trais Kirchen, viste dramatiske og emosjonelle scener.^{[trenger referanse]}

I 1968 deltok Andrew på åpningen av det nasjonale katolske senter for massemedier (senere katolsk radio- og TV-senter) i Hatch End i Middlesex, en satsning han hadde arbeide hardt for og samlet inn over 125.000 pund for å betale for det nye studioet. Elektroniske medier, sa han tidligere, gir Kirken en effektiv plattform for å formidle sitt budskap til massene. Postadressen til senteret var St Gabriels hus; erkeengelen Gabriel er skytshelgen for telekommunikasjon. Andrew sa: «Gabriel var verdens første herold, og han gjorde et vakkert stykke arbeid med å fortelle de gode nyhetene.» Hatch End ble et verdenssenter for opplæring av geistlige, munker og lekfolk innen telekommunikasjon. Det åttekantede studioet var i stand til å åpne seg inn i et tilstøtende, diamantformet kapell, slik at en TV-kirke kunne dukke opp i løpet av minutter.^{[trenger referanse]}

Biskop

Andrews rykte nådde til Roma, og den 15. februar 1980 utnevnte pave Johannes Paul II ham til titulærbiskop av Numana og visepresident for den pavelige kommisjon for sosial kommunikasjon, et relativt nyopprettet dikasteri. I praksis ble han ansvarlig for pressen og for radio- og fjernsynsorganisasjonen til Den hellige stol. Han ble bispeviet den påfølgende 26. mars av kardinal Gordon Joseph Gray, metropolitanerkebiskop av Saint Andrews og Edinburgh; medkonsekrerende var erkebiskop Bruno Bernard Heim, apostolisk nuntius til Storbritannia, og biskopen av Salford, Thomas Holland.^{[trenger referanse]}

Denne utnevnelsen gjorde ham til det mest fremtredende britiske medlem av den romerske kurie. Den nye jobben ga ham direkte tilgang til paven, en spesiell fordel for de som, som de fleste journalister, hadde opplevd frustrasjoner ved å håndtere Vatikanet.^{[trenger referanse]}

Emeritering

Den 16. juli 1983 innvilget pave Johannes Paul II hans aldersbetingede avskjedssøknad. Kort tid etter vendte han tilbake til hjemlandet som formann for kommunikasjonskomiteen i Bishops' Conference of England and Wales, en rolle han hadde til sin død.^{[trenger referanse]}

Han døde i London den 19. januar 1987. Han er gravlagt på St Conval's Catholic Cemetery i Barrhead.

Episkopalgenealogi

Hans episkopalgenealogi er:

• Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
• Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
• Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
• Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
• Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
• Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
• Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
• Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
• Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
• Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
• Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
• Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
• Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
• Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
• Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
• Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
• Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871
• Pave Pius X (1835-1914) *1884
• Kardinal Gaetano de Lai (1853–1928) *1911
• Kardinal Raffaele Carlo Rossi, O.C.D. (1876–1948) *1920
• Kardinal William Godfrey (1889–1963) *1938
• Kardinal Gordon Joseph Gray (1910–1993) *1951
• Erkebiskop Agnellus Andrew (1908-1987) *1980