Afghanistan

Afghanistan
د افغانستان اسلامی امارت امارت اسلامی افغانستان (Pashto: D'Afghanistan Islami Imarat) (Dari: Imarat-i Islami-i Afghanistan)
Flagg
Innbyggernavn		Afghaner, afghansk
Grunnlagt		1709
Hovedstad		Kabul
Tidssone		UTC+4.30
Areal  – Totalt		Rangert som nr. 41 652 230 km²
Vannfylt arealandel		0 %
Befolkning  – Totalt		Rangert som nr. 40 37 466 414 (2021)
Bef.tetthet		57,44 innb./km²
HDI		0,478 (2021)
Lesekyndighet		43 % (2018)
Styreform		Emirat, teokrati
Emir		Hibatullah Akhundzada
Statsminister		Mohammad Hasan Akhund
Offisielle språk		Pashto, Dari
Uavhengighet fra		Storbritannia 19. august 1919
Valuta		Afghansk afghani (AFN)
Nasjonaldag		19. august
Nasjonalsang		Dā də bātorāno kor (دا د باتورانو کور)
ISO 3166-kode		AF
Toppnivådomene		.af
Landskode for telefon		+93
Landskode for mobilnett		412
Afghanistan på Commons

Tulipa gesneriana - Afghanistans nasjonalblomst

Foto: Łukasz Szczurowski

Nasjonalsporten Buzkashi utøves i provinsen Balkh

Foto: Afghanpolicy27

Den tradisjonelle klesdrakten for menn fra pashtun-folket er shalwar qameez

Foto: Kai Hendry

Afghanistan, offisielt Den islamske republikken Afghanistan, er en innlandsstat på grensen mellom Sentral-Asia og Sør-Asia. Landet grenser til Pakistan, Iran, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan og Folkerepublikken Kina. Tre fjerdedeler av landet består av vanskelig tilgjengelige fjellområder.

Sammendrag

Afghanistan, som betyr «Afghanernes land», har vært et gammelt midtpunkt på Silkeveien og for migrasjon. Landet har en viktig geostrategisk beliggenhet i og med at det forbinder Øst-, Sør-, Vest- og Sentral-Asia, og har vært hjemmet til ulike folkeslag gjennom tidene. Regionen har vært et mål for ulike inntrengere siden antikken, blant annet de antikke makedonerne ledet av Aleksander den store, muslimske hærer, mongolene og andre. Afghanistan har også fungert som et dannelsessted for mange kongeriker som for eksempel Det gresk-baktriske kongedømmet, Kush-riket, heftalittene, samanidene, Ghaznavid-riket, Timurid-dynastiet og andre.

Den politiske historien til det moderne Afghanistan begynner i det 18. århundre med pashtunske stammer (kjent som afghanere på persisk) på fremmarsj, da Hotaki-dynastiet i 1709 etablerte sitt styre i Kandahar og mer spesifikt da Ahmed Shah Durrani i 1747 skapte Durrani-riket, som var forløperen til det moderne Afghanistan. I 1776 ble hovedstaden flyttet fra Kandahar til Kabul, og samtidig ble de fleste av rikets territorier avstått til de omkringliggende dynastiene innen 1893.

På slutten av det 19. århundre ble Afghanistan en bufferstat i «det store spillet» mellom det britiske og russiske imperiet. Den 19. august 1919, etter den tredje anglo-afghanske krig, oppnådde landet full uavhengighet fra Storbritannia omkring dets utenrikssaker. Etter uavhengigheten og frem til opprettelsen av Republikken Afghanistan 1973 ble landet styrt som et monarki med stadige maktskifter og turbulente omveltninger. Kong Zahir Shah satt imidlertid sammenhengende ved makten fra 1933. I 1973 ble han styrtet ved et kupp. Fra 1973 til 1978 var Afghanistan republikk med Mohammed Daoud Khan som president. Han innførte en rekke moderniserings-refomer.

Siden slutten av 1970-tallet har Afghanistan lidd under vedvarende og brutale borgerkriger med stor grad av utenlandsk innblanding. Et kommunistisk kupp mot Daoud Khan i 1978, der Afghanistan ble Den demokratiske republikken Afghanistan, skapte ikke bare uro i befolkningen, men også innad i kommunistpartiet, med intern splid om makten. Drapet på president Taraki i september 1979 utløste ny uro, og førte til den sovjetiske invasjonen desember 1979. Babrak Karmal ble innatt som ny president av Sovjetunionen.

I 1980-årene kjempet en rekke grupperinger av mujahedin, støttet av Pakistan, Saudi-Arabia og USA, mot sovjetstyrkene og Karmals regime med store våpenleveranser. I 1989 trakk Sovjetunionen sine styrker ut av landet. Det sovjetisk-støttede regimet fortsatte å styre i Kabul, men mistet raskt kontrollen over resten av landet til mujahedin. Krigen mot kommunistregimet fortsatte. Da Sovjetunionen brøt sammen hadde ikke regjeringen lenger noen å støtte seg til, og i april 1992 ble Kabul inntatt og kommunistregimet styrtet. Mujahedin innsatte Burhanuddin Rabbani som president. De forskjellige mujahedingrupperingene, med base i hver sine deler av landet, begynte straks å kjempe mot hverandre om makten. Borgerkrigen fortsatte, denne gangen gruppe mot gruppe.

Den fundamentalistiske, islamske bevegelsen Taliban, som oppsto i 1994 som en reaksjon mot den nye borgerkrigen, tok kontroll over 3/4 av landet og Kabul i 1996. De innførte en radikal tolkning av islam og styrte landet etter sharia med strenghet. Afghanistan ble et lukket land, der kvinnene mistet alle rettigheter og måtte bære burka, mens mennene ble påbudt å gå med skjegg, bønnetidene ble strengt overholdt, offentlig halshogging for brudd på sharia ble innført, og all "vestlig" teknologi ble forbudt. I mars 2001 ble den 53 meter høye Budda-statuen, som hadde stått i Bamiyan siden før-muslimsk tid, -og sto på verdensarvlisten-, sprengt i biter av Taliban fordi de mente den var blasfemisk.

Taliban møtte under hele perioden motstand fra Nord-Alliansen i den stadig mindre delen av landet som Taliban ikke kontrollerte. Taliban lyktes med å drepe alliansens populære leder Ahmed Shah Massoud i et spektakulært terror-anslag 9. september 2001, noe som var et hardt slag mot Nord-Alliansen.

Etter terrorangrepet 11. september 2001 i USA invaderte USA, med støtte fra flere NATO-land, Afghanistan i oktober 2001, ettersom Taliban-regimet nektet å utlevere Osama Bin Laden, leder av al-Qaida, som var hovedmistenkt for terrorangrepet. Invasjonen ble sett på som del av den amerikansk-ledede krigen mot terror. NATO lyktes raskt, i samarbeid med Nord-Alliansen, å okkupere landet og styrte regimet. Taliban ble midlertidig kraftig svekket, men bygget seg opp igjen og førte geriljakrig i samarbeid med andre radikale islamistgrupper. Hamid Karzai, som ble innsatt som interim-president allerede i juni 2002, ble valgt til republikkens første president, og satt til 2014. Ashraf Ghani Ahmadzai vant valget i 2014 og satt som president fram til han flyktet fra landet i 2021 ettersom Taliban overtok Kabul.

I september 2020 pågikk det forhandlinger mellom den afghanske regjeringen og Taliban om et samarbeid for å gjøre slutt på den blodige konflikten som har vedvart siden invasjonen i 2001. Afghanistan har vært herjet av krig sammenhengende siden 1979, i over 40 år. I august 2021 innledet Taliban en storoffensiv der de på kort tid erobret stadig flere av landets provinser, og også inntok hovedstaden Kabul 15. august. I Panjshir-provinsen klarte styrker lojale til det gamle regimet å beholde kontrollen i noen uker til, men i september overtok Taliban også denne provinsen, og det ble rapportert at motstanden stort sett hadde stilnet, og at lederne for motstanden hadde forlatt landet.

Afghanistan er et av de fattigste og minst utviklede landene i verden. Afghanistan sto for rundt 85 prosent av den globale opiumsproduksjonen i 2020, og forsynte rundt 80 prosent av alle opiatbrukere i verden. Taliban forbød opiumsdyrking i 2022, som førte til at opiumsproduksjonen falt med 95%.

Afghansk mynde er en type familiehund som har opprinnelse i Afghanistan.

Afghanistan er rangert som det verste stedet i verden å være kvinne i.

Etymologi

Navnet Afghanistan betyr bokstavelig talt «afghanernes land». Endeleddet -stān er her det persiske uttrykket for «land». Ordet afghaner forstås i denne sammenheng ikke som det moderne uttrykket for statsborgere av Afghanistan, men det viser spesielt til pashtunerne og deres tilhørende stammer. Disse blir omtalt som afghanere i det persiske språket og på tvers av nærliggende land, mens på det indiske subkontinentet brukes betegnelsen pathaner om dette folket. Pashtunere regnes som grunnleggerne av det moderne Afghanistan.

Suffikset -stan er også brukt i navnet til andre geografiske enheter, for eks. Usbekistan, Kurdistan og Turkmenistan.

I 1801 ble navnet Afghanistan nevnt offisielt for første gang i den anglo-persiske fredsavtalen i forbindelse med de pashtunske bosetningene. Før det hadde navnet allerede blitt brukt om pashtunerne i de chagataiske memoarene til Babur i det 16. århundre, men den gang i begrenset forstand ved at det kun dreide seg om pashtunere bosatt sør for Kabul. Frem til det 19. århundre ble navnet bare brukt om de tradisjonelle landområdene til pashtunerne, mens riket som helhet var kjent som kongeriket Kabul eller Kabulistan som foretrukket av den britiske statsmannen og historikeren Mountstuart Elphinstone, selv på 1900-tallet. Andre deler av landet var i visse perioder anerkjent som selvstendige kongedømmer, slik som kongeriket Balkh sent i det 18. og tidlig i det 19. århundre. Det mest kjente, historiske navnet på denne regionen er likevel Stor-Khorasan, som i flere århundrer ble brukt i den islamske og persiske storhetstiden. Nordlige og vestlige deler av dagens Afghanistan utgjorde viktige områder i det historiske Khorasan-området.

Med ekspansjonen og sentraliseringen av landet, besluttet afghanske autoriteter å vedta å utvide navnet Afghanistan til å gjelde hele kongeriket, og det viste nå til landområder som var underlagt det pashtunske Barakzai-dynastiet. Den engelske oversettelsen hadde før dette allerede dukket opp i forskjellige avtaler mellom Britisk India og Qajar-dynastiet. Afghanistan som navn på hele riket ble nevnt av Friedrich Engels i 1857. Det var først i 1919, da Afghanistan løsrev seg fullstendig fra det britiske imperiet, at navnet Afghanistan ble offisielt anerkjent av verdenssamfunnet. I landets første grunnlov av 1923 ble navnet som sådan bekreftet.

Naturgeografi

Utdypende artikkel: Afghanistans geografi

Topografi

Afghanistan er en innlandsstat av strategisk betydning i regionen. Den grenser til Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan i nord, Iran i vest, Pakistan i sør og Folkerepublikken Kina i øst. Afghanistan er for det meste fjellrikt, men det finnes sletter i nord og sørvest. Mindre enn 10 % av landets samlede areal ligger under 600 moh. Fjellene i Hindu Kush (opp i mot 7 500 meter høye) og Safed Koh strekker seg over store deler av landet. Det høyeste punktet er Nowshak, som ligger 7 485 moh i Hindu Kush. Elvesletten rundt Amu-Darja på grensen til Turkmenistan ligger 285 moh og er dermed det laveste punktet i Afghanistan.

Det samlede arealet på 647 500 km² gjør Afghanistan til verdens 41. største land (etter Myanmar). Klimaet varierer etter region og har en tendens til å endre seg ganske raskt. Store deler av landet er tørt, og ferskvannstilgangen er begrenset. Det finnes kun sletter langs Amu-Darja i nord og ørkenaktige områder i sørvest.

Landskap i nordvestlige Afghanistan

I sørvest ligger en slette med myrområder på grensen til Iran. Den lengste elven er Helmand, som har sitt utspring i nærheten av hovedstaden Kabul øst i landet. Afghanistan er først og fremst et fjelland i østlige deler av Det iranske høylandet. I nordøst strekker Hindu Kush seg gjennom landskapet. Mellom bekkenet rundt Kabul og den nordlige delen av landet har det siden 1964 vært en vinteråpen veiforbindelse over fjellryggen med en nesten 3 km lang tunnel. Det endorheiske Sistan-bekkenet er et av de tørreste områdene i verden.

Den sørlige delen av Hindu Kush faller bratt ned i landskapet i Nuristan, som fremdeles er delvis dekket av barskog. Landskapet mellom hovedstaden Kabul og Khyberpasset på grensen til Pakistan er det politiske og økonomiske kjerneområdet i landet. I vestlige Afghanistan er befolkningen konsentrert i og rundt byen Herat. Det sørlige og sørvestlige Afghanistan består av ørkener og stepper, og krysses kun av elven Helmand. Helmand ender i saltsjøen i Sistan på grensen til Iran. Øst for Helmand ligger ørkenen Dasht-e Lut, mens på vestsiden ligger Dasht-e Margoh som i hovedsak består av grus og leire. Band-e Amir-innsjøene i Bamiyan-provinsen er blant de mest berømte severdighetene i landet.

Klima

Afghanistan har kontinentalklima med varme somre og kalde vintre. Det er svært kalde vintre i de sentrale strøkene, fjellene i nordøst (rundt Nuristan) og Wakhan-korridoren. I disse områdene ligger den gjennomsnittlige temperaturen i januar under ÷15 °C. I motsatt tilfelle er det varme somre i de lavtliggende områdene Sistan-bekkenet i sørvest, Jalalabad-bekkenet i øst og Turkestanslettene langs Amu Darja-elven i nord, der temperaturen i gjennomsnitt ligger over 35 °C i juli.

De vinterlige vestavindene bringer med seg moderate nedbørsmengder, mens somrene er tørre, og det er kun helt i sørøst at monsunregn forekommer. På grunn av landets beliggenhet i høyt terreng forekommer det store snøfall i nord, men også i dalene kan det snø sporadisk. Klimatisk sett tilhører de sørlige delene av landet den subtropiske sonen der dyrking av daddelpalmer er mulig, mens nordområdene ligger i den tempererte sonen. Temperaturforskjellen er den største i verden: Den varierer mellom ÷50 °C og +53 °C. I 2000 led halvparten av befolkningen under hyppig og sterk tørke. Afghanistan blir jevnlig rystet av mindre jordskjelv, hovedsakelig i den nordøstlige delen av Hindu Kush. Rundt 125 landsbyer ble ødelagt og 4 000 mennesker drept av jordskjelvet 31. mai 1998.

Sted	Gj. dag-/nattemperatur i januar	Gj. dag-/nattemperatur i juli
Herat	9 °C/-3 °C	37 °C/21 °C
Kabul	5 °C/-7 °C	32 °C/15 °C
Kandahar	12 °C/0 °C	40 °C/23 °C

Demografi

Utdypende artikkel: Afghanistans demografi

Gutter og jenter i Kabul ikledd lokale tradisjonelle klær

Ifølge CIAs World Factbook for 2023, den afghanske befolkningen er 39 232 003, med rundt 2,7 millioner afghanske flyktninger som for tiden bor i Pakistan og Iran. Med et areal på 647 500 km² gir dette en folketetthet på 43,5 innbyggere pr. kvadratkilometer. En delvis folketelling gjennomført i 1979 viste at innbyggertallet i Afghanistan var 13 051 358. Det forventes at befolkningen vil øke til 82 millioner innen 2050.

Siden 1980 har mer enn seks millioner afghanere flyktet til nabolandene Pakistan og Iran. Mange kommer greit tilbake, men de militære kampene etter 2001 skapte en ny flyktningstrøm; hundretusener har blitt internt fordrevne. UNHCR har siden 2002 hjulpet rundt fire millioner afghanske flyktninger med å vende tilbake til hjemlandet. Frem til i dag har de klart å få 3,2 millioner flyktninger tilbake fra Pakistan og 860 000 fra Iran. Om lag tre millioner registrerte afghanere var fortsatt i eksil i slutten av 2007, hvorav om lag to millioner i Pakistan, særlig i Peshawar, og 910 000 i Iran. Programmet for frivillig hjemreise fra Pakistan ble videreført i mars 2008.

Den største delen av den afghanske befolkningen bor på landsbygda. Basert på befolkningsstatistikk levert av NSIA, 23 millioner afghanske mennesker bor i landlige områder og 7,7 millioner bor i byer.

Folkegrupper

Afghanistans etniske grupper (2001)

Afghanistans etnisk og språklig blandede befolkning reflekterer dets plassering hvor historiske handelsveier og invasjonsruter ledet fra Sentral-Asia inn i sørlige og sørvestlige Asia. Befolkningen er delt inn i et stort antall etniske grupper og stammer. Av historiske grunner blir pashtunerne ofte sett på som landets fremste statsborgere. Ofte lever flere etniske grupper blandet i boligområdene, og i slike områder er det bare folketallet som kan beregnes og ikke eksakte tall for hver folkegruppe. Kategoriseringen i etniske grupper er heller ikke entydig, siden selvidentifisering og fremmedbeskrivelse ofte er forskjellig. Nøyaktige tall på størrelse og sammensetning av forskjellige etniske grupper finnes ikke siden det ikke har blitt holdt systematisk folketelling på flere tiår. De fleste tallene er derfor bare omtrentlige.

Persiskspråklige utgjør den største gruppen og er anslått til å være over 50 % (hazaraer, tadsjikere, turkmenere og usbekere snakker dari. Med 42 % utgjør pashtunerne (historisk «afghanerne») den største etniske gruppen, og disse er grunnleggerne og navngiverne av landet. Den nest størst gruppen er tadsjikere (27 % ) etterfulgt av usbekere og hazaraer (9 % hver). Deretter kommer stammen aimagh (4 % ), turkmenere (3 % ) og balucher (2 % ). De resterende 4 % tilhører andre etniske grupper eller stammer.

Afghansk jente fra pashtun-stammen i Kabul.

Pashtunerne er videre delt inn i flere nomadiske stammer, og kuchi-folket er blant de største med ca. fem millioner mennesker. Disse er under artikkel 14 av Afghanistans grunnlov gitt spesiell beskyttelse og stemmerettigheter. Tadsjiker er en generell beskrivelse av den persiske befolkningen i Afghanistan og de kalles ofte Dihgan eller Dihwar («Landsbyeier», «slå seg ned» i rett forstand) i øst og sør. I streng forstand er ikke tadsjikerne en etnisk gruppe, ettersom en gjenkjennbar kulturell, sosial eller politisk avgrensning i forhold til de andre gruppene ikke eksisterer. De utgjør flertallet i de fleste byer. Begrepet «tadsjiker» blir vanligvis brukt av andre som et analytisk begrep for folk som ikke er hører til et stammesamfunn, er dari-talende og i hovedsak følger sunnimuslimsk tro. Andre dari-språklige grupper som for eksempel qizilbash identifiserer seg selv som tadsjikere i økende grad. Hazaraene er hovedsakelig sjiamuslimer.

Etter 1992 har etniske konflikter mellom mujahedin tilhørende de ulike gruppene preget situasjonen i landet. De tradisjonelle herskerne i Afghanistan var pashtuner, og disse utgjør også størsteparten av Talibans medlemmer. Taliban-regimets fall i 2001 ga en allianse av tadsjikere, hazaraer og usbekere muligheten til å komme frem til en avtale om maktdeling. Siden den gang føler pashtunerne at de har blitt angrepet til gjengjeld. Under Taliban-styret oppstod det i tillegg en konflikt mellom sunnier og sjiaer.

Språk

Utdypende artikkel: Språk i Afghanistan

I Afghanistan snakkes det ca. 49 talespråk og over 200 ulike dialekter. Av disse er dari (også kjent som østpersisk) det mest vanlige talespråket med omtrent 50 % av befolkningen som brukere, mens pashto benyttes av ca. 35 % av innbyggerne. Begge er indoeuropeiske språk fra underfamilien iranske språk, og offisielle språk i landet. Disse språkene brukes blant annet under det store møtet Loya jirga.

Andre førstespråk er tyrkiske språk (i hovedsak usbekisk og turkmensk; 11 % ) og 30 andre mindre språk, først og fremst balutsji og pashai (4 % ). I tillegg brukes mindre språk som nuristani (askunu, kamkata-viri, vasi-vari, tregami og waigali), pamiri (shughni, munji, ishkashimi og wakhi), brahui, hindko, kirgisisk etc rundt omkring i landet. Et mindre antall etniske minoriteter, først og fremst sikher og hinduer, snakker punjabi. Det er vanlig å være tospråklig i Afghanistan.

Religion

Utdypende artikkel: Religion i Afghanistan

Over 99,9 % av befolkningen i Afghanistan er muslimer, hvorav om lag fire femtedeler (80 % ) er sunnimuslimer, en femtedel (19 % ) er sjiamuslimer og 1 % er andre. Frem til 1890-årene var området rundt Nuristan kjent som Kafiristan («kafirenes land») på grunn av dets innbyggere, nuristani-folket, et etnisk distinkt folk som praktiserte animisme, polyteisme og sjamanisme.

Frem til midten av 1980-tallet var det muligens rundt 50 000 hinduer og sikher som bodde i forskjellige byer, hovedsakelig i Kabul, Kandahar, Jalalabad og Ghazni. I dag finnes det også hindu- og sikh-minoriteter, omtrent 15 000 hinduer og noen få hundre sikher. Det var også et mange hundreår gammelt jødisk samfunn på flere tusen i Afghanistan som utvandret til Europa, Israel og USA ved slutten av forrige århundre, og bare ett jødisk individ, Zablon Simintov, bor fortsatt i landet. Utvandringen skjedde blant annet som følge av den sovjetiske invasjonen og borgerkrigen i 1990-årene.

Kristne står for høyst 0,1 % av befolkningen og det er bare én kirke som er akseptert av myndighetene. Den ligger i den italienske ambassaden i Kabul. Antageligvis er det mange «underjordiske kirker» i Afghanistan. Hele Bibelen er oversatt til dari og Det nye testamentet er oversatt til pashto. Myndighetene i Afghanistan nekter afghanske statsborgere å være kristne, og dersom noen konverterer kan de risikere dødsstraff. Hvis en afghaner ikke går i moskéen ofte blir det med en gang satt mistanke om at personen har konvertert. Afghanistan har fengselsstraff på to år for homofili, med mulighet for dødsstraff.

Islam tolkes og forstås forskjellig etter etnisk gruppe, geografisk område og/eller utdanningsnivå. De pre-islamske skikkene spiller en viktig rolle for befolkningen, blant annet den iranske nyttårsfeiringen (Norouz) etter den iranske kalenderen eller troen på at virak (røkelse) bringer velsignelse. Begge de nevnte eksemplene er zoroastrianske skikker.

Historie

Utdypende artikkel: Afghanistans historie

Afghanistan blir ofte omtalt som «veikrysset i Sentral-Asia», og landet har en turbulent historie som oppmarsjområde for invasjoner. I oldtiden var landet kjent som Ariana eller Bactria, i middelalderen som Khorasan. Regionen som i dag heter Afghanistan har i gamle dager vært en del av Perserriket og har opp gjennom tidene blitt okkupert av mange styrker, inkludert Aleksander den store, Djengis Khan, det britiske imperiet og Sovjetunionen.

Den afghanske staten slik vi kjenner den i dag, oppstod i 1746 under Durrani-dynastiet, men kontrollen over landet ble gitt til Storbritannia helt frem til kong Amanullah kom på tronen i 1919. Til tross for at den moderne staten Afghanistan ble opprettet i 1746 har landet en meget gammel historie og ulike tidslinjer over forskjellige sivilisasjoner. Arkeologisk utgraving på prehistoriske steder utført av Louis Dupree, University of Pennsylvania, Smithsonian Institution og andre indikerer at mennesker bodde i det som nå er Afghanistan for minst 50 000 år siden, og at jordbrukssamfunn i området var blant de første i verden.

Afghanistan er et land med en unik beliggenhet der mange sivilisasjoner har omgått hverandre, ofte kjempet, og var et viktig sted for tidlig historisk aktivitet. Regionen har vært hjemmet til ulike folkeslag gjennom tidene, blant dem gamle ariske stammer, som i dominerende grad la grunnlaget for at indoiranske språk fikk fotfeste i området. I enkelte deler av historien ble landet erobret og innlemmet i store imperier, blant dem Akamenide-dynastiet, det makedonske riket, Mauryariket, det muslimsk-arabiske riket, Sasanide-dynastiet og en rekke andre. Mange dynastier og kongeriker kom også til makten i det som nå er Afghanistan, som for eksempel gresk-baktrianerne, kushanerne, indosasanidene, saffaridene, samanidene, ghaznavidene, ghuridene, kartidene, timuridene, mogulene og til slutt Hotaki- og Durrani-dynastiene, som markerte starten på det moderne Afghanistans politiske historie.

Fra antikken til moderne tid

Se også: Den islamske erobringen av Persia

Det området som i dag utgjør Afghanistan, altså den østlige delen av det iranske høylandet, tilhørte det persiske riket i antikken. Senere oppstod et gresk-baktrisk kongedømme i Baktria, og dette riket ble styrt av etterkommerne av troppene til Aleksander den store. Etter dette ble området kontrollert av parterne og dernest det persiske Sasanide-dynastiet. Etter Sasanide-dynastiets fall i kjølvannet av de muslimske arabernes invasjon, og den langsomme oppløsningen av Abbaside-kalifatet, ble området dominert av lokale, persiske dynastier som nominelt sett var underlagt kalifatet i middelalderen. Islam fikk fotfeste i denne regionen relativt sakte. Ifølge en islamsk krønike skal de fleste menneskene i området Ghowr (mellom Herat og Kabul) ha blitt muslimer først når de tyrkiske nomadene og krigsfangene (under blant annet ghaznavidene og seldsjukkene) erobret regionen mot slutten av det 10. århundre. Fra det 16. til 18. århundre var området midtpunkt for konflikten mellom de persiske safavidene i vest, det indiske Mogulriket i sørøst og det usbekiske Shaibanid-dynastiet i nord.

Pashtunernes fremmarsj

Historien til det moderne Afghanistan er uten tvil knyttet til pashtunernes nasjonale historie. Utallige pashtunske opprør mot respektive herskere (persiske safavider og indiske moguler) endte med Ghilzai-stammens opprør i 1719, som i sin tur ledet til fallet av safavidene i Persia i år 1722. Dette var en seier for pashtunerne, men den ble kortvarig. Bare syv år senere ble de beseiret av Nadir Shah og fordrevet tilbake til Kandahar. Gjennom Nadir Shahs etterfølgende erobringer i perioden 1736-1747 fikk det persiske riket midlertidig tilbake kontrollen over regionen som i dag heter Afghanistan. Etter mordet på ham overtok Durrani-stammen, som var alliert med Nadir Shah og kjempet under hans kommando mot Ghilzai, selv makten.

Statsdannelse og navngiving

Etter Nadir Shahs død i år 1747 grunnla pashtuneren Ahmed Shah Durrani et uavhengig, pashtunsk rike øst for sitt kongedømme. Det nyetablerte riket kan ses på som en forløper til den moderne staten Afghanistan. Av den grunn regnes Durrani vanligvis som grunnleggeren av Afghanistan. Senere brøt dette riket sammen på grunn av interne stridigheter og innblandinger utenfra. Litt senere kom Afghanistan under innflytelse av det stadig ekspanderende britiske imperiet. Navnet «Afghanistan» ble innført først i det 19. århundre og vedtatt som statsnavn først i 1919.

Britisk og russisk innflytelse

Utdypende artikkel: Europeisk innflytelse i Afghanistan. Se også: Amanullah Khans reformer og borgerkrig

Afghanistan som buffersone i det storpolitiske spillet. Politisk karikatur som viser Shir Ali Khan med sine «venner», Storbritannia og Russland (1878).

I Afghanistan kolliderte russiske og britiske koloniale interesser, og The Great Game er betegnelsen på denne strategiske rivaliseringen og konflikten mellom det britiske og russiske imperiet om herredømmet i Sentral-Asia. Helt siden etableringen av den keiserlige russiske marine av tsar Peter den store hadde marinens mål vært å ekspandere sin innflytelsessfære til Indiahavet og bygge en isfri havn der. For å komme Russland i forkjøpet skulle Afghanistan erobres og annekteres som en del av det britiske imperiet, og senere innlemmes i Britisk India. I perioden 1839-1842 kjempet i tillegg en stor angloindisk hær i den første anglo-afghanske krig mot relativt dårlig utstyrte afghanere. Britene var i stand til å okkupere regionen, men ikke oppnå sine mål. I 1842 kom en våpenhvile på plass og britene gikk med på å trekke sine tropper tilbake. Disse troppene ble imidlertid kort tid etterpå utsatt for et angrep i Khyberpasset, og dette resulterte i at alle de 12 000 sivile, 690 britiske og 2 840 indiske soldatene ble drept.

Som svar på dette nederlaget dro en straffeekspedisjon under generalmajor George Pollock til Afghanistan og ankom Kabul 15. september 1842. Den 11. oktober 1842 trakk britiske styrker seg ut av Kabul, og senere også ut av hele landet. Denne krigen fikk den britiske koloniforvaltningen til ikke å gjennomføre ytterligere direkte operasjoner i Afghanistan på lang tid. Den vanskeliggjorde også britenes politisk-økonomiske tiltak, som for eksempel kontroll av handelsrutene i Sentral-Asia og britenes forsøk på å angripe det kinesiske Qing-dynastiet gjennom disse rutene. Katastrofen i Afghanistan trakk også til seg mange indere ettersom den britisk-indiske hæren i stor grad bestod av balutsjer.

I frustrasjon over den tidligere ydmykelsen erklærte den britiske regjeringen i 1878 nok en gang krig mot Afghanistan. Til tross for afghanernes små militære suksesser under andre anglo-afghanske krig, som i slaget om Maiwand i 1880, ble motstanden knust av britene, som til gjengjeld satte fyr på hovedstaden Kabul og innsatte en marionett som konge. Samtidig drev Storbritannia den afghanske utenrikspolitikken i de neste 40 årene. På grunn av mange opprør i Afghanistan ble landet i 1893 delt av britene ved hjelp av Durand-linjen, og det sørøstlige området (dagens pakistanske provinser Khyber Pakhtunkhwa, FATA og en liten del av Balutsjistan) ble overført til den indiske kronkolonien. For å bevokte grenselinjen ble den paramilitære styrken Khyber Rifles, bestående av afridier tilhørende en pashtun-stamme, opprettet i 1880. Denne styrken skulle sørge for at bare lokalbefolkningen kunne bevege seg fritt i området. Regimentet eksisterer fremdeles som en del av den pakistanske hæren.

Den tredje anglo-afghanske krig i mai 1919 – et siste forsøk fra afghansk side på å frigjøre seg fra Storbritannia – førte gjennom omfattende forhandlinger med de afghanske diplomatene under Amanullah Khan til slutt til Rawalpindi-traktaten. Den 8. august 1919 ble Afghanistan anerkjent som en suveren og uavhengig stat av Storbritannia. Under forhandlingene i forkant av traktaten hadde afghanerne truet med å skape tettere forbindelser til Russland dersom Storbritannia ikke ga opp sin utenrikspolitikk i Afghanistan. Dermed hadde Afghanistan oppnådd full uavhengighet etter mer enn 60 år med britisk styre, mens en stor del av de områdene som hadde blitt innlemmet i Britisk India senere ble en del av Pakistan. Det uavhengige Afghanistan utgjorde en buffersone mellom i det storpolitiske spillet mellom britiske og russiske interesser. Dette kunne også legges merke til på grensen og viser seg i dag fortsatt i Wakhan-korridoren.

Afghanistan etter uavhengigheten

Se også: Afghanistans Demokratiske Republikk og Afghanistans historie etter 1992

Fra 1933 til 1973 var Afghanistan et konstitusjonelt monarki (Barakzai-dynastiet) med Mohammed Zahir Shah i spissen. Dette var også den foreløpig siste stabile perioden i landet. I 1946 ble Afghanistan medlem av FN. I 1973 måtte kongedømmet vike for en republikk etter at kongens svoger, Mohammed Daoud Khan, gjennomførte et kupp. Daoud og hele hans familie ble myrdet i 1978 da kommunistene kom til makten i 1978, men som imidlertid bare kunne holde seg ved makten med sovjetisk hjelp. Med den sovjetiske invasjonen i desember 1979 utviklet borgerkrigen seg til en ti år lang stedfortrederkrig, den afghansk-sovjetiske krig, mellom den sovjetiske okkupasjonsmakten og mujahedin støttet av USA, Pakistan, Saudi-Arabia og en rekke andre land. Krigen endte med tilbaketrekning av sovjetiske tropper i 1989. Den sovjet-støttede regjeringen under president Najibullah kunne fortsatt holde til i Kabul, til tross for mujahedins erobring av byen i 1992. De forskjellige mujahedin-gruppene begynte å bekjempe hverandre umiddelbart i etterkant. Det brøt ut en annen borgerkrig, som varte frem til rundt 1995.

I 1995 begynte den radikale, islamistiske bevegelsen Taliban, med røtter i Pakistan, å erobre landområder i Afghanistan. I løpet av 1995 hadde de overtatt byene Kandahar og Jalalabad og i september 1996 erobret de hovedstaden Kabul, samtidig som de erklærte landet som Det islamske emiratet Afghanistan. Mot slutten av 2000 hadde Taliban fått kontroll over 95 % av landet. Den eneste gjenværende opposisjonen, Nordalliansen, klarte bare å holde et lite stykke land nordøst i Afghanistan. Under Talibans syv år lange regime opplevde store deler av befolkningen restriksjoner på sin frihet og brudd på sine menneskerettigheter. Blant annet ble musikk, sport, bilder og fjernsyn forbudt, nesten alle skoler og universiteter stengt, menn tvunget til å bære skjegg og kvinner fikk kun forlate huset burkakledd med en mannlig ledsager. I tillegg fikk jenter og kvinner ikke lov til å gå på skole og arbeid. Kommunistene ble systematisk utryddet og tyver ble straffet med amputering av en av deres hender eller føtter. I løpet av 2001 klarte Taliban å stanse nesten all opiumproduksjon i Afghanistan.

Etter terrorangrepet 11. september 2001

Utdypende artikler: Krigen i Afghanistan (2001–2021) og Bonn-avtalen (Afghanistan)

Taliban har fortsatt sterkt fotfeste i store deler av landet. Bildet er fra 2001.

Etter terrorangrepet i USA 11. september 2001 begynte amerikanske og britiske luftstyrker å bombe Afghanistan under Operasjon Enduring Freedom. På bakken samarbeidet amerikanske og britiske spesialstyrker med team tilhørende CIAs Special Activities Division og den tadsjiksk-dominerte Nordalliansen om å iverksette en militær offensiv for å styrte regimet. Disse angrepene førte til fallet av Mazar-e Sharif og deretter Kabul i november 2001, samtidig som Taliban trakk seg tilbake fra mesteparten av Nord-Afghanistan. ISAF ble opprettet av FNs sikkerhetsråd i desember 2001 for å sikre Kabul og de omkringliggende områdene. I samme måned ble også Karzai-administrasjonen etablert for å styre landet.

Ettersom flere koalisjonsstyrker ble med i krigen og Nordalliansens styrker kjempet seg sørover, trakk Taliban og Al-Qaida seg tilbake mot det fjellendte grenseområdet rundt Durand-linjen, mellom Afghanistan og Pakistan. Fra 2002 og fremover fokuserte Taliban på å overleve og gjenoppbygge sine styrker. I mellomtiden tok NATO kontroll over ISAF i 2003. Fra 2003 og fremover økte Taliban antallet angrep ved hjelp av opprørskrig. Taliban, som var fast forankret i grensetraktene mellom Afghanistan og Pakistan, opplevde en oppblomstring og viste at det kunne innlede store, koordinerte og effektive angrep mot koalisjonsstyrker og afghanske styrker. I løpet av årene gjennomførte NATO-ledede styrker flere offensiver mot befestede Taliban, men disse viste seg ikke å være i stand til å fjerne Taliban-opprørerne fullt ut. I løpet av 2009 begynte en Taliban-ledet skyggeregjering å danne sin egen fullkomne versjon av meklingsinstans.

Den 1. desember 2009 kunngjorde den amerikanske presidenten Barack Obama at han ville øke det amerikanske militærets engasjement ved å utplassere ytterligere 30 000 soldater over en periode på seks måneder. Han foreslo også å begynne tilbaketrekking av tropper 18 måneder fra den dagen. Under Afghanistan-konferansen i London den 26. januar 2010, som samlet 70 land og organisasjoner, fortalte den afghanske presidenten Hamid Karzai verdens ledere at han siktet på å nå ut til ledersjiktet i Taliban med et fredsinitiativ i løpet av noen uker. Karzai satte rammen for dialog med Taliban-ledere da han gikk inn for at gruppens ledelse skulle ta del i et «loya jirga» - eller en samling av de eldre - for å sette i gang fredssamtaler.

Talibans nye militæroffensiv i 2021

I august 2021 rykket væpnede styrker fra Taliban inn i hovedstaden Kabul, etter å ha tatt kontrollen i et stort antall afghanske provinser.

Tidlig om morgenen søndag den 15. august 2021 flyktet den afghanske presidenten Ashraf Ghani fra presidentpalasset i Kabul, ifølge talsmenn for regjeringen. Han kom seg i sikkerhet i den amerikanske ambassaden, og det ble rapportert at han hadde flyktet videre til Tadjikistan samtidig som Taliban-styrkene inntok Kabul. Ghani hadde blitt gjenvalgt i 2019 og tatt i ed 9. mars 2020; resultatet av presidentvalget i 2019 ble kunngjort så sent som 18. februar 2020.

Politikk og administrasjon

Politisk system

Utdypende artikkel: Afghanistans politiske system

Det afghanske parlamentet i 2006

Historisk sett har den afghanske politikken bestått av maktkamper, blodige statskupp og ustabile maktoverføringer. Med unntak av en militærjunta har landet blitt styrt med så å si alle styreformer, blant annet som et monarki, en republikk, et teokrati og en kommuniststat. I perioden 1978-87 var landet en folkerepublikk etter tradisjonelt sovjetisk mønster, og fra 1992 var det en islamsk republikk. Denne republikken ble styrt av den fundamentalistiske Taliban-bevegelsen fra 1996 til 2001. Siden den sovjetiske invasjonen i 1979 har ingen myndighet hatt kontroll over hele landet.

Etter regimeskiftet ble det i 2002 opprettet en grunnlovgivende forsamling, Loya jirga, og en grunnlovskommisjon, som i november 2003 la frem et forslag til ny grunnlov. Forslaget ble vedtatt av Loya jirga i januar 2004. Grunnloven som erstattet den gamle fra 1964 og som ble ratifisert av Loya jirga i 2004, omstrukturerte staten som en islamsk republikk bestående av tre grener; utøvende, lovgivende og dømmende makt. Den tidligere grunnloven hadde i praksis vært ute av kraft siden monarkiets fall 1973. Landets grunnlov anses som en av de mest demokratiske i den islamske verden og sørger for likestilling av folk tilhørende alle religioner og etniske grupper, samt mellom kjønn.

Den nye grunnloven fastslår at den utøvende presidenten og de to visepresidentene skal velges direkte av folket for en periode på fem år. Etter to perioder kan ikke presidenten og visepresidentene stille til valg igjen. En presidentkandidat må være en muslim, afghansk statsborger og minst 40 år gammel. Presidentkandidaten nominerer to kandidater til stillingen som visepresident. Presidenten er både stats- og regjeringsoverhode, samt øverstkommanderende for landets væpnede styrker. Han har også makt til å bestemme over sin regjering, samt tildeling av stillinger i militæret, politiet og provinsielle regjeringer med samtykke fra parlamentet. Presidenten er ansvarlig for å utpeke de 25 ministrene som må godkjennes av nasjonalforsamlingen, Meli Shura. Forsamlingen består av to kamre: Senatet (Meshrano Jirga) og folkekammeret (Wolesi Jirga). Wolesi Jirga velges i direkte valg for fem år og har (etter valget i 2005) 249 medlemmer; 68 av plassene er reservert for kvinner og ti plasser er reservert for minoriteten av nomadiske kuchi-folk. Meshrano Jirga har 102 medlemmer, hvorav en tredjedel er representanter for provinsene (med en funksjonstid på fire år), en tredjedel for distriktene (for tre år) og en tredjedel er utpekt av presidenten (for fem år). Halvparten av de sistnevnte skal være kvinner.

Sammen med medlemmene av nasjonalforsamlingen utgjør provins- og distriktsguvernørene Loya jirga, som kan sammenkalles av regjeringen ved behov for å diskutere grunnleggende spørsmål om nasjonal selvstendighet og suverenitet. Den fungerer også som riksrett.

Den dømmende myndighet består av Stera Mahkama (høyesterett), lagmannsretten og domstoler på lavere nivå. Høyesteretten består av ni dommere som presidenten utnevner for en periode på fem år og som godkjennes av parlamentet. Dommerne må være minst 40 år gamle før tjenestegjøring, ikke tilhøre noe politisk parti og må ha en grad i rettsvitenskap eller islamsk lovgivning. Stera Mahkama har også prøvelsesrett.

Statsoverhode og regjering

Se også: Liste over Afghanistans ledere

Hamid Karzai ble tatt i ed 7. desember 2004 etter at han hadde vunnet presidentvalget.

Presidenten er som nevnt statsoverhode i Afghanistan. Landet ble i tiden 2001-2014 ledet av Karzai-administrasjonen med Hamid Karzai som president og leder. Karzai ble håndplukket av Bush-administrasjonen å lede et interimsstyre etter Talibans fall. Fra 2014 styres landet av president Ashraf Ghani Ahmadzai. Blant de valgte representantene i 2005 var det tidligere mujahedin, Taliban-medlemmer, kommunister, reformister og islamske fundamentalister. 28 % av representantene som ble valgt var kvinner, tre prosent mer enn kravet på minst 25 % kvinner fastsatt i grunnloven. Dette plasserte Afghanistan, lenge kjent under Taliban for dets undertrykkelse av kvinner, på 30.-plass med hensyn til prosentandel kvinnerepresentasjon i regjeringen. Karzais nåværende regjering består av medlemmer av Nordalliansen og en blanding av andre regionale og etniske grupper fra overgangsregjeringen som ble dannet av Loya jirga. Den tidligere monarken Mohammed Zahir Shah reiste tilbake til landet etter eksil i Roma, men ble ikke gjeninnsatt som konge og var til stede kun ved seremonier.

Politiske partier

Utdypende artikkel: Liste over politiske partier i Afghanistan

Afghanistan har et flerpartisystem med flere politiske partier i utvikling, der ofte ingen parti har en mulighet til å ha all makt alene og partiene må samarbeide med hverandre for å danne koalisjonsregjeringer.^{[trenger referanse]}

De viktigste partiene i landet er Hizb ut-Tahrir («Frihetspartiet»),^{[trenger referanse]} Hezb-i-Islami («Det islamske partiet»)^{[trenger referanse]}, Harakat-e Islami-yi Afghanistan («Afghanistans islamske bevegelse»)^{[trenger referanse]} og Hizb-i-wahdat («Afghanistans islamske enhetsparti»)^{[trenger referanse]}. Ingen av disse partiene har imidlertid stor innflytelse siden de er små og må gå sammen for å danne koalisjoner.^{[trenger referanse]} Blant disse er United National Front en av de største.^{[trenger referanse]}

Et fåtall politiske partier er forbudt,^{[hvilke?][trenger referanse]} enten på grunn av deres ideologi eller tidligere historie. Communist (Maoist) Party of Afghanistan («Det afghanske kommunist(maoist)partiet»)^{[trenger referanse]}, Taliban («De som søker kunnskap») og Sazman-i Rihayi Afghanistan («Afghanistans frigjøringsorganisasjon»)^{[trenger referanse]} hører med blant disse.

Administrativ inndeling

Utdypende artikler: Afghanistans provinser og Distrikter i Afghanistan

Afghanistan er administrativt inndelt i 34 provinser (velayat), som hver har en hovedstad. Hver provins er delt inn i mange provinsielle distrikter, og hvert distrikt dekker vanligvis en by eller flere bydeler. Landet har i dag 398 distrikter, men dette tallet er ventet å øke med fremtidig omorganisering av den administrative inndelingen.

I hver provins er det en guvernør (waali) som blir utnevnt av det afghanske innenriksdepartementet, mens prefekter for distriktene i provinsen utnevnes av provinsguvernøren. Guvernøren er representant for den sentrale regjeringen i Kabul, og er ansvarlig for alle administrative og formelle saker. Regjeringen i Kabul har imidlertid ikke kontroll over hele landet. Den provinsielle politimesteren utnevnes også av innenriksdepartementet, og arbeider sammen med guvernøren i alle politirelaterte saker for alle byene eller distriktene i den bestemte provinsen.

Det er et unntak i hovedstaden (Kabul) der ordføreren velges av den afghanske presidenten, og er helt uavhengig av prefekturet Kabul.

1 Badakhshan 2 Badghis 3 Baghlan 4 Balkh 5 Bamiyan 6 Daikondi 7 Farah 8 Faryab 9 Ghazni 10 Ghowr 11 Helmand 12 Herat 13 Jowzjan 14 Kabul 15 Kandahar 16 Kapisa 17 Khost

18 Konar 19 Kunduz 20 Laghman 21 Lowgar 22 Nangarhar 23 Nimruz 24 Nurestan 25 Oruzgan 26 Paktia 27 Paktika 28 Panjshir 29 Parvan 30 Samangan 31 Sar-e Pol 32 Takhar 33 Vardak 34 Zabol

Forsvars- og utenrikspolitikk

En amerikansk soldat viser sin afghanske motpart hvordan M16-geværet skal brukes. Afghanistan og USA arbeider tett sammen med å bekjempe Taliban-opprørerne i landet.

Det afghanske forsvarsbudsjettet for 2008 hadde en total ramme på ca. 172 millioner amerikanske dollar, og forsvarsutgiftene utgjorde dermed 2,2 % av BNP. Det afghanske forsvaret består av de to våpengrenene Nasjonalhæren og Luftkorpset. I tillegg eksisterer Afghanistans nasjonalpoliti og grensepoliti, samt autoriserte militser rundt om i landet. Siden Afghanistan er en innlandsstat har den ingen marine. Det er allmenn verneplikt for menn og kvinner i en fireårsperiode fra fylte 22 år.

Nasjonalhæren har for tiden (per januar 2010) ca. 108 000 soldater, men det er planer om å øke styrken til 260 000 innen 2014. De afghanske styrkene trenes i hovedsak av ISAF og det amerikanske forsvaret. Luftkorpset har en mannskapsstyrke på ca. 8000 og råder over 40 fly og helikoptre, de fleste fra sovjettiden. På grunn av det foreldede utstyret er luftvåpenet i stor grad ubrukelig. Grensevakten har en styrke på ca. 12 000 og paramilitære styrker/politi på ca. 70 000. Det nasjonale forsvaret plages av ineffektivitet og endemisk korrupsjon. Desertering er et annet betydelig problem i den afghanske hæren. Frem til september 2009 sluttet en av fire soldater i aktiv tjeneste i den afghanske hæren i løpet av tolv måneders perioden, ifølge data fra det amerikanske forsvarsdepartementet og generalinspektøren for rekonstruksjon i Afghanistan.

Helt siden Taliban-regimet ble fjernet har Afghanistans nye regjering opprettholdt tette bånd til USA og andre medlemmer av NATO. Mer enn 22 NATO-land har sendt tusenvis av soldater til Afghanistan som en del av International Security Assistance Force (ISAF). Utenom nære militære forbindelser har Afghanistan også sterke økonomiske forbindelser med NATO-medlemmer og andre allierte. USA er den største bidragsyteren til Afghanistan, fulgt av Japan, Storbritannia, Tyskland og India.

Forholdet mellom Afghanistan og nabolandet Pakistan svinger ofte. Pakistan hadde stor innflytelse i Afghanistan på grunn av nære forbindelser med de fleste Taliban-lederne. Denne innflytelsen har imidlertid gradvis gått nedover siden Talibans fall. Likevel er det tette sikkerhetsmessige og økonomiske bånd mellom nabolandene i dag. Afghanistan har også sterke historiske og kulturelle forbindelser med nabolandet Iran, ettersom begge landene var en del av Stor-Iran. I tillegg har landet gode relasjoner til en rekke tidligere sovjetstater, særlig Russland, Usbekistan, Tadsjikistan og Turkmenistan.

Afghanistan ble medlem av FN i 1946 og er med i de fleste av FNs særorganisasjoner, som for eksempel Verdensbanken. Landet har observatørstatus i WTO og er med i ICC. Afghanistan er i tillegg med i en rekke andre internasjonale organisasjoner, slik som Den islamske konferanse, Den islamske utviklingsbank (IDB), Colombo-planen og ECO.

Flagg, symboler og ordener

Det afghanske nasjonalflagget har blitt skiftet mer enn 20 ganger siden 1900. De fleste flaggene hadde tre horisontale eller vertikale striper i grønt, hvitt (eller rødt) og svart, noen med islamske inskripsjoner, andre med statens våpen i midten. Dagens flagg ble godkjent av interimregjeringen og innført 26. januar 2002. Det er stort sett identisk med flagget som ble benyttet under kongedømmet fra 1930 til 1973. Flagget er en vertikal trikolor i svart, rødt og grønt (regnet fra stangen), med det hvite riksvåpenet i midten.

I likhet med nasjonalflagget har også riksvåpenet til Afghanistan blitt endret flere ganger. Afghanistans nåværende riksvåpen ble tatt i bruk i 2002 og modifisert i 2004. Det består av en stilisert moské med en bønnenisje og alter, flankert på begge sider av flagg på flaggstenger. Over moskeen står det «Allahu Akbar», arabisk for «Gud er stor». Moskeen er omkranset av et ombundet hveteaks, der det nederst er skrevet «Afghanistan». Øverst, der aksene møtes, er det en inskripsjon av shahadah på arabisk. Under moskeen står årstallet 1298, som i den islamske solkalender tilsvarer 1919, da landet oppnådde uavhengighet fra Storbritannia.

Forholdet til Norge

Norge har ikke hatt noen direkte politiske og/eller kulturelle forhold til Afghanistan, men har gjennom bidrag til krigen i Afghanistan skapt gode bilaterale forbindelser mellom landene. Disse forbindelsene er skapt gjennom blant annet FN og NATO. Afghanistankomiteen i Norge (AiN) er et eksempel på en norsk hjelpeorganisasjon som driver diverse nødhjelpsprosjekter i landet. Norge har hatt tilstedeværelse i Afghanistan i form av uavhengige hjelpeorganisasjoner i mer enn 30 år. I de senere år har den norske tilstedeværelsen i Afghanistan vært ekstra sterk, med omfattende sivilt og militært nærvær. Rundt 500 menn og kvinner deltar for tiden i den internasjonale stabiliseringsstyrken (ISAF).

Norske ISAF-soldater

Regnskapsførte merkostnader direkte knyttet til Norges deltagelse i militære operasjoner i utlandet var 1 315 millioner kroner i 2008. I Afghanistan var det norske bidraget en stabiliseringsstyrke i Meymaneh i Faryab-provinsen, en utrykningsstyrke basert i Mazar-e-Sharif og en spesialstyrke i Kabul-området. Det norske forsvaret bidro dessuten med støtte til utvikling av anestesimiljøet ved Balkh sykehus og sanitetsutdanning av den lokale politistyrken i Mazar-e Sharif. Den norske bistanden har tre hovedsatsinger: Landsbyutvikling, skole og et godt styresett. Afghanistans betydning i norsk utenrikspolitikk fører til hyppige og høytstående besøk til landet, både fra militær og sivil side.

Afghanistan er representert i Norge med ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Afghanistan gjennom ambassade i Kabul. Den sistnevnte ambassaden ble opprettet i 2001, og er én av Norges største ambassader.

Næringsliv

Den afghanske økonomien er i stor grad avhengig av jordbruk og fedrift.

Afghanistan er medlem av Den sørasiatiske regionale samarbeidsorganisasjonen (SAARC), ECO og Den islamske konferanse (OIC). Landet er veldig avhengig av dyrking og husdyrhold. I 2010 lever 40 % av befolkningen under fattigdomsgrensen. To tredjedeler av befolkningen lever på mindre enn to amerikanske dollar om dagen. Økonomien har lidd kraftig av den sovjetiske invasjonen i 1979 og etterfølgende kriger, mens ekstrem tørke vanskeliggjorde landets økonomiske situasjon ytterligere i perioden 1998-2001. Ifølge Verdensbanken «har den økonomiske veksten vært sterk og gitt bedre levekår siden 2001».

Landets næringsliv begynte å forbedre seg i 2002 på grunn av tilførsel av flere milliarder amerikanske dollar gjennom internasjonal bistand og investeringer, samt migrantoverføringer fra afghanere i utlandet. Det skyldes også dramatiske forbedringer i jordbruksproduksjonen og slutten på en fire år lang tørkeperiode i det meste av landet.

En av de viktigste drivkreftene for den nåværende økonomiske gjenoppbyggingen er tilbakevendingen av over fem millioner afghanske flyktninger fra nabolandene, som brakte med seg frisk energi, entreprenørskap og nyttige ferdigheter, i tillegg til trengende midler for å starte opp bedrifter. Det som også hjelper er internasjonal bistand på to-tre milliarder amerikanske dollar hvert år, den delvise gjenoppbyggingen av jordbrukssektoren og gjenåpningen av markedsinstitutter. Private utbygginger er også satt i gang. I 2006 åpnet en Dubai-basert afghansk familie et Coca-Cola-anlegg i Afghanistan til en verdi av 25 millioner amerikanske dollar.

Mens landets betalingsbalanse i stor grad finansieres av donorpenger, går bare en liten del – omtrent 15 % – direkte til statsbudsjettet. Resten går til ikke-budsjettmessig forbruk og donorbaserte prosjekter gjennom FN-systemet og ikke-statlige organisasjoner. Statsbudsjettet utgjorde kun 350 millioner amerikanske dollar i 2003 og anslagsvis 550 millioner i 2004. Landets valutareserver utgjør ca. 500 millioner amerikanske dollar. Inntekter kommer hovedsakelig fra toll, mens skatteinntekter er ubetydelige.

Ny afghani er i dag Afghanistans gjeldende valuta. Innføringen av de nye sedlene kombinert med den relative stabiliteten i forhold til tidligere perioder har bidratt til å stabilisere prisene, samt redusere dem mellom desember 2002 og februar 2003. Siden den gang har indeksen vist stabilitet, med en moderat økning mot slutten av 2003.

Den yrkesaktive befolkningen i 2002 var om lag elleve millioner (av et estimert folketall på 29 millioner). Per 2005 er den offisielle arbeidsledigheten på 40 %. Ca. 70 % av den arbeidsføre befolkningen er sysselsatt med jordbruk og fedrift, som tidligere svarte for nesten halve eksporten og mer enn halve BNP. Antallet ufaglærte unge mennesker er anslått til tre millioner, noe som sannsynligvis vil øke med rundt 300 000 per år. BNP ble i 2006 anslått til 8,4 milliarder amerikanske dollar. Jordbrukssektoren står for ca. 60 % av BNP, industrien for ca. 15 % og tjenestesektoren for ca. 25 %.

Den virkelige verdien av BNP, uten inntekter fra narkotika, økte med 29 % i 2002, 16 % i 2003, 8 % i 2004 og 14 % i 2005. Så mye som en tredjedel av Afghanistans BNP kommer fra dyrkede valmuer og illegale narkotikastoffer som opium og dens to derivater, morfin og heroin, samt hasjproduksjon. Ifølge FN satte opiumsproduksjonen i Afghanistan ny rekord i 2007 med en økning i produksjon på mer enn en tredjedel fra det foregående året. Om lag 3,3 millioner afghanere er nå involvert i opiumsproduksjon. Produksjonen av opiumsvalmuen er 20 ganger høyere siden krigen i 2001 og utgjør over 90 % av verdensproduksjonen.

FN anslår at verdien av eksporten av opium utgjorde fire milliarder amerikanske dollar i 2007, dvs ca. 50 % av BNP. Det meste ender i Vesten som heroin.

Kartet viser den samlede opiumsproduksjonen i Afghanistan mellom 2005 og 2007. Det dyrkes mest opiumsvalmue i Helmand-provinsen.

Økonomiske nøkkeltall (eksklusive opium)	2006	% av BNP	2009	% av BNP	2012	% av BNP	2015	% av BNP	Kilder
BNP mrd AFN	352		615		1.034		1.249		IMF
BNP mrd US$	7,1		12,5		20,3		23,2		IMF, Verdensbanken
BNP/innb US$	280,2		459,0		690,8		726,0		IMF, Verdensbanken
BNP realvekst		5,6		21,0		14,0		4,5	IMF, Verdensbanken
Konsumpriser, endring	5,1		-12,2		6,4		5,5		IMF
Renter, 1 mnd	7,6		4,3		2,0		..		IMF
Investering	1,65	23,4	2,23	17,9	3,45	16,8		17,0	IMF, Verdensbanken
Arbeidsløshet, % (ILO)	8,3		8,8		8,7				IMF, Verdensbanken
Eksport mrd US$		26,5	2,30	14,7	3,67	5,5	3,11	5,0	IMF, Verdensbanken
Import mrd US$	5,25	74,1	4,47	42,2	12,32	39,1	11,69	37,0	IMF, Verdensbanken
Handelsbalanse mrd US$	-3,36	-47,6	-3,43	-27,5	-8,61	-42,4	-8,48	-39,0	IMF, Verdensbanken
Betalingsbalanse mrd US$ (ekskl bistand)		-5,6 (-71,1)	-1,9	2,8 (-51,3)	-7,3	3,9 (-42,3)	0,7	3,3 (-38,1)	IMF
Budsjettbalanse, ekskl bistand		-4,2		-4,2		-8,1		-11,7	IMF

Naturressurser

Ifølge Amerikas forente staters geologiske undersøkelse og det afghanske departementet for gruvedrift og industri kan Afghanistan være i besittelse av opp i mot 1 000 km³ naturgass, 3,6 milliarder fat (570 millioner m³) petroleum og opp i mot 1 325 millioner fat (2,107 x 10⁸ m³) våtgass. Dette kan markere et vendepunkt i gjenoppbyggingen av Afghanistan. Energieksport kan generere de inntektene den afghanske staten trenger for å modernisere landets infrastruktur og gi befolkningen flere økonomiske muligheter. Andre rapporter viser at landet har store mengder gull, kobber, kull, jernmalm og andre mineraler. Den afghanske regjeringen er i ferd med å hente ut eksportere landets kobberreserver, noe som vil gi royalty tilsvarende 1,2 milliarder amerikanske dollar hvert år i de neste 30 årene. Kobberdriften vil også sørge for 3 000 faste arbeidsplasser.

Granatepler fra østlige Afghanistan som skal eksporteres til Dubai

Det foregår betydelig opiumsdyrking i landet. Både i 2018 og i 2019 var produksjonen av opium 6 400 tonn.

Energiproduksjon og -bruk

Utdypende artikkel: Energi i Afghanistan

Kajaki-demningen, som ble bygget i 1953, er et av få vannkraftverk i Afghanistan.

Etter flere tiår med borgerkrig er den elektriske infrastrukturen ødelagt i mange områder. I 2004 hadde bare ca. 6-7 % av befolkningen tilgang til elektrisitet, men dette var bare rundt fire timer om dagen. 30 % av alle elektriske forbindelser i landet var i Kabul, og de daværende 42 kraftverkene hadde en installert effekt på kun 240 MW i stedet for den nominelle effekten 454 MW. Et landsdekkende distribusjonsnett finnes ikke, men det er foreslått bygging av småkraftverk for lokal forsyning. Enkelte kraftverk er allerede realisert. Ved utgangen av 2006 hadde Afghanistan inngått avtaler med nabolandene for import av elektrisitet. Landet har stort potensial for å utnytte vannkraft. Det er planer om å utvide det eksisterende Kajakai vannkraftverk. I mellomtiden har det skjedd store fremskritt på dette området: I 2009 ble et landsdekkende distribusjonsnett satt i drift, noe som gir store deler av befolkningen tilgang til elektrisitet.

Bankvesen

Den afghanske sentralbanken kalles Da Afghanistan Bank, og ble etablert i 1939 for å regulere alle bank- og pengeoperasjoner i landet samt for å opprettholde en stabil valuta. Sentralregjeringen satser på økt effektivitet og bedre innsamling av skatt og tollavgifter. Ombygging av den finansielle sektoren synes å ha vært vellykket så langt. Penger kan nå overføres inn og ut av landet via offentlige bankkanaler. Siden 2003 har over 16 nye (private) banker åpnet i landet, blant annet Afghanistan International Bank, Kabul Bank, Azizi Bank, Pashtany Bank, Standard Chartered Bank, First Micro Finance Bank og andre.

Samferdsel

Hovedveier i Afghanistan

Afghanistans internasjonale bilkjennetegn er AFG.

Veinettet er under utbygging og skal utvides. Før den russiskbygde veien og tunnelen gjennom Salangpasset (3 363 moh) ble åpnet i 1964, var store deler av nordområdene avstengt fra Kabul og resten av landet om vinteren. I løpet av 1960- og 1970-årene ble veinettet sterkt forbedret, men senere igjen rasert. Den såkalte «ringveien» er hovedfartsåren i landet, og rundt 60 % av befolkningen bor innenfor denne. Frem til 2007 hadde 715 km av den allerede blitt oppgradert. Ferdigstillingen av den siste strekningen på 400 km nordvest i landet er forsinket på grunn av den lokale sikkerhetssituasjonen. I tillegg ble 800 km med andre veier oppgradert eller bygget.

Grenseelven Amu-Darja og dens tilløpselv Pjandzj er en naturlig hindring for landtransport til nabolandene Usbekistan og Turkmenistan, siden det bare finnen noen få broer over begge elvene. Videre er det stor minefare i enkelte områder, og mange veier er ofte underminert på spesielle tider av året. De fleste som reiser fra en by til en annen tar bussen. I senere tid har biler blitt mer tilgjengelig med blant annet Toyota-, Nissan- og Hyundai-forhandlere i Kabul. Et stort antall brukte biler importeres også fra De forente arabiske emirater.

Ariana Afghan Airlines, det nasjonale flyselskapet

I Afghanistan er det over 60 flystriper og flyplasser, men de fleste av disse har dekke av grus. Bare i noen få byer finnes det større flyplasser med fast dekke, men disse brukes hovedsakelig av US Air Force. Kabul og Kandahar har internasjonale lufthavner. Over et dusin flyselskaper flyr til destinasjoner i Afghanistan. Det nasjonale flyselskapet i landet er Ariana Afghan Airlines, som flyr innenriks mellom Kabul, Kandahar, Herat og Mazar-e Sharif. Selskapet har også internasjonale ruter til blant annet Dubai, Frankfurt am Main og Istanbul. Andre flyselskaper som flyr noen innenriks- og utenriksavganger er Kam Air, Pamir Airways og Safi Airways.

Det afghanske jernbanenettet er begrenset til 24,6 km og forbinder med Turkmenistan. Tidligere var det en mindre forbindelse mellom den afghanske byen Hairatan (ved Amu-Darja nord for Mazar-e Sharif) over til den usbekiske byen Termez. Fra Turkmenistan, Usbekistan og Pakistan fører anleggsbaner til Afghanistan, og banen over Khyberpasset til den pakistansk-afghanske grensebyen Landi Khana er stengt. Det er for tiden to pågående jernbaneprosjekter, et mellom Herat og den iranske byen Mashhad og et annet mellom Kandahar og Quetta i Pakistan.

Bare Amu-Darja, grenseelven i nord, er seilbar for litt større fartøyer. Elvehavner langs Amu-Darja har veiforbindelser til Kabul. Karachi (i Pakistan) er normalt den viktigste transitthavnen for skipstrafikk.

Afghanistan har i flere tiår blitt betraktet som et potensielt transittland for fossilt brensel, først og fremst på grunn av sin beliggenhet mellom de turkmenske olje- og gassfeltene i Det kaspiske hav og Det indiske hav. Utbygging av en rørledning mellom Turkmenistan, Afghanistan og Pakistan har blitt foreslått lenge, og denne vil mest sannsynlig sørge for transport av turkmensk gass til India og Pakistan. Prosjektet var uklart, men ble på grunn av den usikre sikkerhetssituasjonen og finansieringen utsatt på ubestemt tid, og skal kanskje ikke gjennomføres allikevel. Byggingen av rørledningen vil skape tusenvis av arbeidsplasser og hvert år bringe staten gode fortjenester på 100-300 millioner amerikanske dollar i form av transittavgifter.

Turisme

Utdypende artikkel: Turisme i Afghanistan

I Kabul er enkelte hoteller og gjestgiverier åpne for utlendinger. Reiser utenfor hovedstaden er farlige. Mange kulturskatter, slik som de berømte Buddha-statuene i Bamiyan, har blitt ødelagt eller plyndret. Dette har svekket turismen betraktelig. Afghanistan publiserer ikke offisielle tall for turismenæringen. I 1960- og 1970-årene førte den såkalte hippie trail fra Europa til Sør-Asia gjennom Afghanistan.

Utlendingsdirektoratet har advart mot å reise til Afghanistan. Reiser anses som farlige og frarådes på det sterkeste, siden redningsarbeid i tilfelle ulykke bare er mulig under ekstreme forhold og ikke kan garanteres.

Samfunn

Afghanistan er et av verdens fattigste land. Gjennom historien har landet vært preget av indre og ytre konflikter. Landbefolkningen har tradisjon for lokalt selvstyre basert på familiedynastier, stammeledere og opposisjon til sentralmyndighetene. Størstedelen av befolkningen er sunnimuslimer, som praktiserer religionen i streng tradisjonell form med stor grad av atskillelse mellom menn og kvinner.

Islam i Afghanistan har gjennom århundrer blitt tolket meget konservativt av afghanerne fordi den pashtunske stammeloven har en spilt en sentral rolle. Spesielt i byer og større tettsteder kan kvinner stort sett bare forlate huset med burka. Imidlertid er dette bare vanlig i urbane strøk. På landsbygda var burka ikke en vanlig praksis fordi det var til hinder i for eksempel feltarbeid. Bare i den korte perioden med kommunistisk regime i 1978 og gjennom støtte av sovjetiske tropper i 1979 fikk kvinner formell uavhengighet, frihet og utdanning. Senere tvang Taliban alle kvinner til å bære burka, men denne forpliktelsen opphørte offisielt i 2001. Likevel er burka kvinnenes alminnelige klesplagg og det er fortsatt uvanlig å se dem uten ansiktsdekkende slør.

Kalender og helligdager

Den iranske kalenderen er den offisielle kalenderen i Afghanistan siden 1922. Alle nasjonale helligdager og administrative begivenheter følger denne kalenderen. Islamsk kalender brukes fortsatt i religiøs sammenheng, mens gregoriansk kalender brukes parallelt med den iranske kalenderen for å holde tidsregningen i overensstemmelse med den øvrige verden. I Det islamske emiratet Afghanistan under Taliban ble den islamske månekalenderen brukt til fordel for den iranske solkalenderen. Siden Loya jirga i 2004 er bruken av iransk solkalender grunnlovsfestet.

Afghanistans offisielle helligdager er 21. mars (norouz), 1. mai (arbeidernes internasjonale kampdag) og 19. august (nasjonaldag). Den 28. april hvert år feires mujahedins seiersdag, da afghansk mujahedin i 1992 veltet kommunistregimet i landet. Selv om denne dagen feires som en helligdag av folket, regnes den ikke som en offentlig høytidsdag.

Utdanning

Kabuls medisinske universitet

Sovjetinvasjonen, den 20 år lange borgerkrigen, Taliban-regimet og flyktningproblemet har hatt store negative konsekvenser for utviklingen av utdanningssystemet i Afghanistan. De fleste afghanske barn og unge har i dag ingen tilgang til utdanning. Kvinner er spesielt utsatt. Under Taliban-regimet ble all undervisning av jenter og kvinner forbudt. Andelen analfabeter blant den voksne befolkningen er blant de høyeste i verden. Analfabetisme på ca. 70 % er svært høy i internasjonal målestokk. Den nasjonale lesekyndigheten er beregnet til å være kun 34 % . UNICEF anslår at mer enn 80 % av de voksne kvinnene og rundt 50 % av de voksne mennene mangler tilgang til utdanningsinstitusjoner. Ifølge FN har 700 skoler blitt stengt i landet på grunn av dårlig sikkerhet.

Lesekyndighet i befolkningen over 15 år, 1980–2015, ifølge Unesco

Analfabetismen er en av de største hindringene for å gjenoppbygge landet. Etter den internasjonale intervensjonen i høsten 2001 stod oppbygging av utdanningssystemet sentralt i gjenoppbyggingen av Afghanistan og fredsprosessen i landet. Som ledd i alfabetiseringsprosessen satte UNESCO i gang The Literacy and Non-Formal Education Development in Afghanistan Project i januar 2003. Med utenlandsk hjelp har mange nye skoler blitt bygget, og disse drives av velutdannede lærere. Med dette har en stor andel barn og unge, særlig jenter, fått tilgang til utdanning.

Per 2009 ble var mer enn fem millioner mannlige og kvinnelige studenter immatrikulert i skoler over hele landet. Det er imidlertid fortsatt betydelige hindringer til utdanning i Afghanistan, alt fra manglende finansiering, utrygge skolebygninger og kulturelle normer. Videre er det stor mangel på kvalifiserte lærere, spesielt i landlige strøk. Mangel på kvinnelige lærere er et annet problem som angår noen afghanske foreldre, særlig i mer konservative områder. Enkelte foreldre tillater ikke at deres døtre blir undervist av menn.

Et annet aspekt ved utdanning som er i rask endring i Afghanistan er høyere utdanningsinstitusjoner. Etter Talibans fall, ble Universitetet i Kabul gjenåpnet for både mannlige og kvinnelige studenter. I 2006 åpnet også American University of Afghanistan dørene med hensikt å tilby et engelskspråklig, pedagogisk læringsmiljø i verdensklasse. Universitetet tar i mot studenter fra Afghanistan og nabolandene. Universitetet i Balkh utvides kraftig med hjelp fra USA og Tyskland. En ny militærskole har også blitt satt opp for å trene og utdanne afghanske soldater.

Massemedia

Se også: Liste over afghanske aviser

I enkelte deler av Afghanistans historie, som for eksempel under Taliban-regimet, var alle typer medier under streng kontroll av staten, mens i andre deler av historien stod mediene relativt fritt. Under Taliban ble fjernsyn forbudt fra 1996, og trykte medier fikk forbud mot å publisere kommentarer, bilder eller leserinnlegg. Den statlige Radio Afghanistan ble omdøpt til Radio Shari'as stemme. Dette var den eneste tillatte radiostasjonen og den sendte kun religiøse programmer og propaganda, ingen musikk.

Etter Talibans fall skjedde det en frigjøring av mediene. Radio Afghanistan ble gjenopprettet, og musikk, som hadde vært forbudt i fem år, ble igjen sendt. Private medier kom også på banen. Litt senere ble Kabul TV gjenopprettet og en kvinne ble ansatt som nyhetsoppleser. Både radio og fjernsyn står direkte under kommunikasjonsdepartementet. Radioen sender i hovedsak på dari og pashto, men enkelte sendinger skjer på andre minoritetsspråk. Landets fjernsynssendinger ble startet i 1961, og fargesendinger ble innført i 1978.

Presse- og ytringsfrihet er fremmet i grunnloven av 2004 og sensur er forbudt, men krenkelse av enkeltpersoner eller produksjon av innhold som strider mot islamske prinsipper er forbudt. I 2008 rangerte organisasjonen Reportere uten grenser det afghanske mediemiljøet på 156.-plass av i alt 173 plasser, der førsteplass betyr størst pressefrihet. 400 publikasjoner er nå registrert og 60 radiostasjoner, en viktig kilde til informasjon, finnes i dag. Utenlandske radiostasjoner, slik som BBC World Service, sender også sendinger.

Afghanistan hadde tidligere 14 dagsaviser med et samlet opplag på 180 000 samt en rekke periodiske publikasjoner. Under borgerkrigen sluttet de fleste å komme ut på regulær basis, eller gikk inn. Etter Talibans fall i høsten 2001 har mange aviser, ukeblader og tidsskrifter kommet i gang igjen, eller er blitt nystartet. Viktigst er de tre Kabul-avisene Hewad («hjemland», statlig), den statlige engelskspråklige avisen Kabul Times og avisen Shari'at. Kabul Weekly er for tiden den mest utbredte avisen i landet. På midten av 1980-tallet var Haqiqat-e Inquilab-e Saur en av de mest innflytelsesrike avisene i Afghanistan.

Helsevesen

Mødre og spedbarn får helsehjelp i Kabul

Befolkningen i Afghanistan har i gjennomsnitt kort levealder, faktisk blant de korteste i verden. Gjennomsnittlig levealder for afghanske menn er 43,9 år, mens det for kvinner er 43,8 år. Med tanke på HDI er Afghanistan det nest minst utviklede landet i verden. Mye av dette skyldes landets dramatiske historie, dårlig utbygde helsevesen, tøffe arbeidsforhold og klima. Siden 2002, da FN begynte å fokusere på situasjonen i Afghanistan etter Operasjon Enduring Freedom, har en rekke forbedringer blitt gjort i landets helsevesen. Til tross for omfattende internasjonal bistand, forventet ikke WHO i 2004 at Afghanistans helseindikatorer skulle forbedre seg vesentlig i løpet av de ti årene.

Hver halvtime dør i gjennomsnitt en afghansk kvinne som følge av graviditetsrelaterte komplikasjoner, en annen av tuberkulose og 14 barn, hovedsakelig av unngåelige sykdommer. Åtte år etter Talibans fall forblir det humanitære og utviklingsmessige behovet i Afghanistan akutt. Ifølge en UNICEF-rapport fra november 2009 er Afghanistan nå det farligste stedet i verden for et barn å bli født. Afghanistan har den høyeste barnedødeligheten i verden – 257 dødsfall per 1 000 levendefødte – og 70 % av befolkningen mangler tilgang til rent vann. I landlige områder dør én av fem barn før fylte fem år. På grunn av dårlige sanitære forhold og utilstrekkelig tilgang til rent drikkevann er infeksjons- og parasittsykdommer som malaria og diaré svært vanlige. Feilernæring og dårlig ernæring er også utbredt. Tørken i 1999-2002 forsterket disse forholdene.

Den afghanske regjeringen har ambisiøse planer om å redusere barnedødeligheten fra 1 600 til 400 for hver 100 000 levendefødte innen 2020. Anslagsvis har 80 000 afghanere mistet lemmer, i hovedsak på grunn av landminer. Etter flere år med krig i Afghanistan er det anslagsvis en million handikappede. Dette er en av de høyeste prosentandelene i verden.

Største byer

Se også: Liste over byer i Afghanistan

Den eneste byen i Afghanistan med over en million innbyggere er hovedstaden Kabul. Andre store byer i landet (etter folketall) er Herat, Kandahar, Mazar-e Sharif, Jalalabad, Ghazni og Kunduz. Urbane områder opplever sterk befolkningsvekst etter opprettelsen av den islamske republikken i 2002.

Kultur

Jenter i Kabul, iført sine tradisjonelle klær, synger under en feiring av den internasjonale kvinnedagen i 2002.

Afghanistan har en kompleks historie som har overlevd enten i sine nåværende kulturer eller i form av ulike språk og monumenter. Imidlertid har mange av landets historiske monumenter blitt skadet i de senere krigene. De to kjente statuene av Buddha i Bamiyan-provinsen ble ødelagt av Taliban, som betraktet dem som avgudsdyrkende. Andre kjente steder er byene Kandahar, Herat, Ghazni og Balkh. I Haridalen ligger minareten i Jam, som i likhet med Buddha-statuene er oppført på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder. En kappe som visstnok ble båret av Mohammed skal være oppbevart inne i den berømte Moskéen for Profeten Muhammads kappe (eng. Mosque of the Cloak of the Prophet Mohammed) i byen Kandahar.

Musikk, dans og drama

Musikktradisjonene i Afghanistan varierer regionalt og etnisk, og gjenspeiler bånd til sentralasiatisk, orientalsk og indisk kultur. Hver etniske gruppe fremviser egne musikalske stiltrekk, spesielt i folkemusikken. Luttinstrumenter i mange forskjellige utforminger, størrelser og etniske varianter (robab, tanbur, dambura og dutar) er svært populære. Fløyter og trommer er andre instrumenter som også er vanlige. Ellers finnes ulike fløytetyper, obo-lignende blåseinstrumenter (zurna), munnharpe, fingersymbaler, trommer og andre rytmeinstrumenter.

Tradisjonelt er de fleste musikere menn, samtidig som musikerrollen har lav sosial status. Siden 1950-tallet har bruken av musikk i afghansk radio ført til et bedre syn på musikerrollen og samtidig formidlet en sterkere innflytelse fra andre land, blant annet fra indisk populærmusikk. Musikkulturen i Afghanistan er stadig preget av de negative holdningene til musikk som ofte følger med islamsk ortodoksi. Disse holdningene kom til uttrykk i sin mest ekstreme form etter Talibans maktovertakelse i 1996, i form av forbud mot musikkutøvelse. Før Taliban tok makten var byen Kabul hjem for mange musikere som mestret både tradisjonell og moderne afghansk musikk, særlig under norouz-feiringen. Kabul i midten av det 20. århundre har blitt sammenlignet med Wien i det 18. og 19. århundre.

Gateopptredener med fortellerteater har vært en del av den afghanske teatertradisjonen. De opptredende bærer lange kostymer som ligner på de som kjennes fra det gamle Hellas. Fortellerne resiterer på en syngende måte dikt om religiøse helter og deres gjerninger. Sanger som bringer nytt om kjente personer er også vanlig, men fremføringen av ballader som handler om krig står sentralt.

Teater i moderne vestlig forstand ble introdusert i Kabul på slutten av 1920-årene under regjeringen til Amanullah Khan, som gjorde forsøk på å vestliggjøre Afghanistan. Et nasjonalteater ble bygd tidlig i 1940-årene, og her ble det spilt skuespill både fra vestlige land og fra Sovjetunionen. Nasjonalteateret i Kabul ble sterkt ødelagt under de mange krigshandlingene, men er blitt gjenåpnet etter Taliban-regimets fall. Flere vestlige teatre har bidratt til gjenetablering av teateret, deriblant også Den Nationale Scene i Bergen.

Litteratur og skriftkultur

Se også: Persisk litteratur

Av de offisielle språkene i Afghanistan har pashto en relativt beskjeden litterær tradisjon tilbake til 1500-tallet, mens dari har meget rike litterære tradisjoner felles med persisk og tadsjikisk. De østlige dialektene av det persiske språket er kjent som dari. Selve navnet stammer fra Pārsī-e Darbārī som betyr «det kongelige hoffs persisk». Det gamle uttrykket Darī – et av de opprinnelige navnene til persisk – ble tatt i bruk igjen i den afghanske grunnloven av 1964, og var ment å markere at «afghanerne betraktet deres land som språkets vugge. Derfor unngås i stor grad navnet Fārsī, språket i Fārs».

Til tross for at lesekyndigheten er lav spiller klassisk persisk poesi en meget viktig rolle i den afghanske kulturen. Poesi har alltid vært en av de store pedagogiske pilarene i Iran og Afghanistan, til det nivået at den har integrert seg i kulturen. Persisk kultur har alltid hatt stor innflytelse på afghansk kultur. Private poesikonkurranser kjent som musha’era er ganske vanlige selv blant vanlige folk. I nesten hvert eneste hus finner man en eller flere diktsamlinger av en eller annen type, selv om de ikke leses ofte.

Avicenna, en berømt lege og filosof, skrev skrifter som fikk stor innflytelse i hele datidens kjente verden.

Mange av de kjente persiske poetene fra det 10. til 15. århundre stammer fra Khorasan (i dag kjent som Afghanistan), slik som Jalal al-Din Muhammad Balkhi (også kjent som Rumi eller Mawlana), Rabi'a Balkhi (den første dikteren innen persisk poesi), Khwaja Abdullah Ansari, Nasir Khusraw, Jami, Ali-Shir Nava'i (den berømte visir av Timurid), Sanā'ī Ghaznawi, Abu-Mansur Daqiqi, Farrukhi Sistani, Unsuri Balkhi, Anvari og mange andre. Dessuten er Khalilullah Khalili, Sufi Ashqari, Sarwar Joya, Qahar Asey og Parwin Pazhwak noen av de moderne persiskspråklige dikterne og forfatterne som er relativt godt kjent i den persisktalende verden.

I tillegg til diktere og forfattere vokste mange persiske forskere og filosofer opp og arbeidet i regionen som i dag utgjør Afghanistan. Mest kjent var Avicenna (Abu Ali Hussein ibn Sina). Ibn Sina, som senere i livet reiste til Isfahan for å åpne en medisinsk skole der, betegnes som «faren til moderne medisin» av noen forskere. George Sarton kalte Ibn Sina «den mest berømte vitenskapsmann innen islam og en av de mest kjente blant alle raser, steder og tider». Hans mest kjente verker er The Book of Healing («Boka om healing») og Medisinens Kanon, også kjent som Qanun. Ibn Sinas historie fant også veien til samtidig engelsk litteratur gjennom Noah Gordons The Physician, nå utgitt på mange språk.

Al-Farabi var en annen kjent filosof og forsker i 9. og 10. århundre, som ifølge Ibn al-Nadim var fra Faryab-provinsen i Afghanistan. Andre kjente forskere og filosofer var Abu Rayhan Biruni, Abu Zayd al-Balkhi, Abu Ma'shar al-Balkhi og Al-Sijzi.

Kunst og arkitektur

Minareten i Jam står på UNESCOs verdensarvliste

Fra første årtusen e.Kr. oppstod det, under vekslende dynastier, interessante møter mellom gresk-romersk, indisk og buddhistisk kunst, særlig i det som kalles Gandhara-perioden. Det finnes fremdeles rester av buddhistisk kunst og arkitektur, selv om mye ble ødelagt av Taliban-opprørerne, som betraktet det som avgudsdyrkende. Det billedfiendtlige regimet gikk hardt til verks mot landets billedkunst, både den som var i museer og andre steder. Det mest kjente tilfellet var de store Buddha-statuene i Bamiyan-dalen, de største Buddha-statuene i verden. Her lå det en gammel klippehelligdom med de to store statuene fra 100-tallet e.Kr. hugd ut i fjellveggen; statuene var påvirket av iransk kunst. I mars 2001 sjokkerte Taliban-regimet den kulturinteresserte verden ved å sprenge og skyte dem i stykker. En annen kultur det finnes spor etter, er den persisk-sassanidiske fra omkring år 870. Dette sees blant annet i arkitektoniske løsninger på kuppelbygninger.

Fra 900-tallet styrket islam sin stilling, og ble etter hvert den dominerende religionen og den kulturelle kraften i landet. Det viktigste byggverket fra denne tiden er en moské i Mazar-e Sharif, viet til kalifen Ali. Dessuten finnes flere praktfulle minareter. Herat i den vestlige delen av landet var en viktig by fra 1000-tallet, og på 1400-tallet begynte dens blomstringstid. Byen hadde mange monumentalbygg, og var dessuten et viktig senter for produksjon av finere stoffer. Iransk stil dominerte i billedkunst og arkitektur. Moskeen i Herat er et eksempel på timuridisk arkitektur fra tidlig på 1400-tallet. Herat var også kjent for sine miniatyrmalerier. Det meste var illustrasjoner til litteratur, særlig poesi. Perspektivet ble innført etter mongolsk forbilde. Arbeidene fra Herat er mer detaljerte og levende enn tilsvarende arbeider fra Shiraz i Iran, som var det andre viktige senteret for illuminasjonskunst. Behzad var den fremste av malerne i Herat.

På 1900-tallet ble malerkunsten i Afghanistan ofte brukt til å uttrykke ulike nasjonalistiske synspunkter. Den var da inspirert av både vestlige retninger og eldre islamsk kunst, for eksempel Herat-stil.

Mat og drikke

Afghanistan har variert topografi, noe som gjør det mulig å dyrke mange forskjellige avlinger. Afghansk mat er i stor grad basert på nasjonens viktigste avlinger, det vil si korn som hvete, mais, ris og bygg. Landets kulinariske spesialiteter reflekterer dets etniske og geografiske mangfold, og har likheter med nabolandet Pakistan, Iran, Tadsjikistan, Usbekistan og Turkmenistan. Det afghanske kjøkken har mye til felles med kjøkkenet i Sentral-Asia og Midtøsten. Blant de kulinariske spesialitetene i det afghanske kjøkken har man for eksempel qabili pilaff med delikat grønnsakssaus, Badenjan-Burani (kokt aubergine med rømmesaus) og ashak.

Idrett

Hestesporten buzkashi er nasjonalsporten i Afghanistan. Den ligner polo og blir spilt av ryttere i to lag, der hver rytter prøver å få tak i og holde kadaveret av en kalv, og deretter få den bort fra de andre spillerne eller kaste den over en mållinje.

Afghan Premier League er den øverste fotballigaen i Afghanistan. Det afghanske fotballandslaget ble grunnlagt i 1933 og var inaktivt i perioden 1984-2002 på grunn av indre og ytre uroligheter. I dag er laget igjen aktivt og deltar i internasjonale arrangementer. Afghanistan har per desember 2009 ikke et eget kvinnelandslag.

Oppføring på UNESCO sine lister

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.

• Minareten i Jam
• Bamiyandalens kulturlandskap og fornminner

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på Unesco sin liste (Intangible Cultural Heritage),

knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2016 – Nawrouz, 21. mars er starten på et nytt år

Litteratur

Norsk

• Elisabeth Eide og Terje Skaufjord Afghanistan : ingen fred å få Pax 2014 ISBN 978-82-530-3699-1
• Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer «Alt dette kunne vært unngått» : en reise gjennom det nye Afghanistan, Press 2014 ISBN 978-82-7547-706-2

Engelsk

• Barfield, Thomas: Afghanistan: A Cultural and Political History. University Presses of California, Columbia and Princeton, 2010, ISBN 9780691145686.
• Barth, Fredrik: Afghanistan og Taliban. Pax, 2010, ISBN 9788253032696.
• Griffiths, John C.: Afghanistan: A History of Conflict. André Deutsch, London. 1981, oppdatert utgave (2001).
• Griffiths, John C.: Afghanistan: Land of Conflict and Beauty. Carlton Books Ltd, 2009, ISBN 9780233002750.
• Levi, Peter: The Light Garden of the Angel King: Journeys in Afghanistan. Bobbs-Merrill Company, Indianapolis / New York, 1972.
• Moorcroft, William og Trebeck, George: Travels in the Himalayan Provinces of Hindustan and the Panjab; in Ladakh and Kashmir, in Peshawar, Kabul, Kunduz, and Bokhara... from 1819 to 1825, Vol. II. Reprint: New Delhi, Sagar Publications, 1971 (1841).
• Toynbee, Arnold J.: Between Oxus and Jumna. Oxford University Press, London, 1961.
• Wood, John: A Journey to the Source of the River Oxus. Ny utgave, endret av hans sønn, med en ekstra tekst, «Geography of the Valley of the Oxus», av Henry Yule. John Murray, London, 1872.

Eksterne lenker

•   Offisielt nettsted
• (en) Afghanistan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) افغانستان – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) (en) Afghanistan hos Wikivoyage
• (en) Topografisk kart over Afghanistan (1:300 000)
• (en) FN-kart over Afghanistan fra 2009 (PDF)
• (en) Wikimedia atlas: Afghanistan - diverse kart over Afghanistan
• (en) Afghanistan Arkivert 28. desember 2014 hos Wayback Machine. - CIA: The World Factbook
• (en) Afghanistan - Open Directory Project (generell informasjon)
• (en) Afghanistan Information Management Service Arkivert 29. september 2007 hos Wayback Machine. - et FN-prosjekt
• (en) Library of Congress Country Study of Afghanistan - Detaljert informasjon om Afghanistan
• (en) IRIN landsprofil: Afghanistan
• (en) Historiske bilder fra Afghanistan
• (no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no

• (no) Statistikk og andre data om Afghanistan i FN-sambandets nettsted Globalis.no

• (no) Utenriksdepartementets informasjonssider om Afghanistan