Hopp til innhold

«Tirpitz»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Tirpitz»
Karriere
LandTyskland
FlaggstatNazi-Tyskland
Skipstypeslagskip
Oppkalt etterAlfred von Tirpitz
KlasseBismarck-class battleship
Bygget ved Kriegsmarinewerft Wilhelmshaven
Kjølstrekking2. november 1936
Sjøsatt1. april 1939
Operativ25. februar 1941
Skjebnesenket 12. november 1944
Søsterskip«Bismarck»
Tekniske data
Deplasement42 900 tonn standard
52 600 tonn fullastet
Lengde251,0 meter
Bredde36,0 meter
Dypgående8,7 m
Framdriftdampturbiner ga 150 000 hk, maks hastighet 30,8 knop
Rekkevidde6 100 nautiske mil ved 15 knop
Pansringmaks 315 mm
Bestykning8 x 38 cm (4x2)
12 x 15 cm, 65 C33 (6x2)
16 x 10,5 cm
16 x 37 mm
58 x 20 mm
8 x 50,3 cm torpedorør
Mannskap2 608
Flyfire Arado Ar 196A-3, fordelt på to katapulter

«Tirpitz» og søsterskipet «Bismarck» var de største slagskipene i den tyske krigsmarinen, Kriegsmarine, under andre verdenskrig («Tirpitz» var 2 000 tonn tyngre enn «Bismarck»). Skipet var oppkalt etter den tyske marineministeren og storadmiralen Alfred Freiherr von Tirpitz.

Skipet var fra 1942 stasjonert i Norge, og ble etter flere allierte angrep til slutt senket ved Tromsø i 1944. Fordi skipet på denne tiden ikke var i ordinær drift, men fungerte som et oppankret, flytende artilleri, var besetningen redusert; av denne omkom i alt 916 personer, noe over halvparten av det ombordværende mannskapet.

Nordover

[rediger | rediger kilde]

«Tirpitz» ble bygd ferdig etter «Bismarck», og ble brukt mye på samme måte, i jakten på allierte handelsfartøy i Nord-Atlanteren, i konvoier på vei til Murmansk. Som et resultat av de britiske kommandoraidene på norskekysten, som for eksempel Måløyraidet der kaptein Martin Linge falt, ble «Tirpitz» sendt til norskekysten og fjordene der. Etter senkningen av «Bismarck» valgte man en annen utseilingsrute fra Østersjøen. 12. januar 1942 seilte «Tirpitz» gjennom Kielkanalen, og to dager senere forlot skipet i dypeste hemmelighet Wilhelmshaven, under jagereskorte og i tåke. Det britiske admiralitetet fikk bortimot panikk. De hadde forlengst brutt den tyske sjømilitære koden, men «Tirpitz» seilte under total radiotaushet. Dermed var skipet helt forsvunnet.[1]

«Tirpitz» i Åsenfjorden

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: «Tirpitz» i Åsenfjorden

Lørdag 17. januar 1942 fikk en motstandsgruppe i Bergen ved navn Theta-gruppen opplyst at «Tirpitz» befant seg i Åsenfjorden, en sidefjord til Trondheimsfjorden. Samme dag fikk de rigget til radiosenderen sin i Dahms Elektriske i Strandgaten 18, men på grunn av de dårlige atmosfæriske forholdene og strømrasjonering var det ikke før 23. januar at de lyktes i å få meldingen oversendt til London og forsvarsminister Oskar Torp, som underrettet den norske eksilregjeringen. Winston Churchill sendte 25. januar et notat til lord Ismay: «Å ødelegge eller bare å skade dette fartøy ville på dette tidspunkt være sjøkrigens største bedrift. Ikke noe annet mål kan sammenlignes med det … Den sjøstrategiske situasjon hele verden over ville endres, og herredømmet til sjøs ville være vunnet tilbake i Stillehavet … Hele krigens strategi knytter seg i denne tid til dette fartøy, som holder fire ganger så mange britiske slagskip lammet, for ikke å snakke om de to nye amerikanske slagskip som blir holdt tilbake i Atlanterhavet. Jeg betrakter saken som av aller høyeste viktighet og betydning. Jeg kommer til å nevne den i kabinettet i morgen, og den må overveies i detalj i forsvarskomiteens møte tirsdag kveld.» En uke etter at «Tirpitz» ankret opp i Åsenfjorden, lyktes det Royal Air Force å ta de første bildene av skipet; og etter at det brøt radiotausheten, kunne man fra engelsk side følge skipet nærmest fra dag til dag på grunn av kjennskapet til den tyske koden.[2]

«Tirpitz» ble liggende en stund i Fættenfjorden, en sidefjord til Åsenfjord, og britiske bombefly utførte flere tokt mot skipet, og flere fly styrtet. Et Halifax styrtet i fjorden ved Malvik. Av et mannskap på seks overlevde fire. Flyvraket ble påvist på nytt i 2014.[3][4]

«Tirpitz» i Nord-Norge

[rediger | rediger kilde]

Slagskipet utgjorde en trussel mot de allierte ishavskonvoiene til Sovjetunionen, og bandt opp ressurser for den britiske marinen. «Tirpitz» gikk svært sjelden til sjøs, men tilstedeværelsen var en trussel i seg selv, og nok til at det i september 1943, mens skipet lå i Kåfjorden i Alta, ble satt i gang en risikofylt operasjon med små miniubåter (operasjon Source). Sprenglegemer ble plassert under «Tirpitz», og man lyktes i å skade skipet slik at det måtte repareres og ikke lenger var sjødyktig. Seks av mannskapet på miniubåtene overga seg da ubåten måtte gå til overflaten.

«Tirpitz» og den tyske ishavsflåten hadde base i Kåfjorden ved Alta fra våren 1943. En radiosender i Porsa betjent av Rolf Storvik og Tryggve Duklæt rapporterte til London om skipsbevegelsene i fjorden. Etter den dristige operasjonen med dvergubåtene hadde skipet fått store skader. I slutten av september 1943 kom Torstein Raaby med radioutstyr til Alta, og etablerte etterretningsstasjonen med kodenavn «Ida» på Elvebakken i en veibrakke. «Scharnhorst», som også hadde base i Kåfjorden, ble senket i Barentshavet 2. juledag 1943 og mannskapet på nær 2000 omkom. Ved nyttår 1943-1944 var «Tirpitz» ikke kampklar. Den 10. februar bombet sovjetiske fly Kåfjord og Isnestoften uten å forårsake særlig skade. I mars 1944 gikk «Tirpitz» for egen maskin. Den 3. april 1944 kl 6:30 ble «Tirpitz» angrepet av 38 Barracuda støttet av 150 jagerfly, og minst tre bomber traff skipet uten å slå hull i skroget, men det var betydelige skader om bord. SIS-agentene Knut Moe og Anton Arild ble i september sluppet i fallskjerm ved Alta og rapporterte om «Tirpitz» til London. Den 15. september ble skipet bombet av britiske fly som opererte fra sovjetiske flyplasser.[5] Den 15. oktober gikk «Tirpitz» for egen maskin 200 nautiske mil til Tromsø, og der ble «Tirpitz» 16. oktober slept til Håkøya ved Tromsø. Dette ble skipets siste sjøreise.[6]

Senkningen

[rediger | rediger kilde]
Universal Newsreel om angrepet på «Tirpitz».
«Tirpitz», med bunnen opp.

Etter angrepet i Kåfjorden var skipet alvorlig skadet og trengte store reparasjoner, og sand og sten ble lagt under «Tirpitz» for å unngå senkning og kapseising.[7] Den britiske regjeringen var ikke fornøyd med at «Tirpitz» var skadd. For når skipet bare var skadd, kunne det i teorien repareres. Derfor ble det bestemt at skipet skulle senkes helt, og «Tirpitz» ble til slutt senket ved Håkøya utenfor Tromsø den 12. november 1944. 32 Avro Lancaster bombefly fra RAF 617. og 9. skvadron, utrustet med Barnes Wallis' tallboy-bomber, utførte bombingen kl 9:45 om morgenen. Flyene tok av fra Lossiemouth i Skottland kl 2 om natten, og kom overraskende da de fløy gjennom svensk luftrom og ut Balsfjorden mot Tromsø. Bombeflyene slapp 29 tallboy-bomber, av disse traff to skipet direkte og tre nestentreff.[8] 916 av mannskapet på «Tirpitz» omkom, 807 ble berget i land. Av dem som overlevde, ble 87 reddet ved at redningsmannskapene skar seg inn gjennom skutesiden.[9] Dette siste angrepet på «Tirpitz» skjedde samtidig som evakuerte fra Finnmark strømmet til Tromsø.[5]

Egil Lindberg var telegrafisten som sendte den første meldingen til London om senkningen, fra senderen sin på Fylkessykehusets likhus i Tromsø. Mens han sendte meldingen, var tyskerne i gang med å bære inn omkomne fra Tirpitz i etasjen under Lindberg. den 20. mars 1948 var det Lindberg i Tromsø radio som advarte E-tjenesten om at det opererte en ukjent sender lokalt. Signalene var så klare og tydelige at senderen måtte befinne seg i Tromsø. Det var spionen Selmer Nilsen han var kommet på sporet av.[10] 

Major Heinrich Ehrler, det tyske flygeresset som var stasjonert på Bardufoss, ble stilt for krigsrett i Oslo fordi avdelingen han kommanderte, sviktet i å beskytte «Tirpitz». Ehrler ble beskyldt for å ha vært mer opptatt av å sikre seg 200 seire i luften fremfor å lede sin menn, og dømt til tre års Festungshaft («festningsarrest»), en straff med mer verdighet enn vanlig fengsel.[11] Senere samme vinter ble det lagt frem dokumentasjon for at mannskapet på Bardufoss ikke kjente til at «Tirpitz» var flyttet. Konklusjonen var at svikten skyldtes dårlig kommunikasjon mellom Kriegsmarine og Luftwaffe.[12]

Vraket av «Tirpitz» ble hugget opp etter krigen, og vrakrestene ligger utover et stort område på sjøbunnen. I 2014 ble vrakrestene etter «Tirpitz» og krysseren «Blücher» midlertidig fredet.[13]

Tirpitz-museet

[rediger | rediger kilde]

Tirpitz Museum er et krigsmuseum som ligger i Kåfjord (Alta) og omhandler slagskipet Tirpitz. Museet har en av verdens største samlinger av Tirpitz-fotos, samt en omfattende samling av gjenstander fra Tirpitz.

Kuriosa

[rediger | rediger kilde]
  • Opphuggingen av vraket tok over ti år, og fortsatt ligger rester igjen ved Håkøya.[14]
  • Etter krigen betalte Høvding Skipsopphugging 120 000 kroner for vraket av «Tirpitz». Oslo kommune kjøpte senere mange av de pansrede skipssideplatene, og per 2013 brukte kommunen fortsatt platene til å dekke hull i gatene i forbindelse med gravearbeid. «Tirpitz-platene» var i 2013 like fine som da de var en del av skipet, selv etter å ha blitt utsatt for Oslo-trafikken i mange år.[14]
  • En dekkstank fra «Tirpitz» ble i 2003 montert som rør for Daleelvas løp under en skogsvei i Kvæfjord i Troms.
  • Minnebautaen ved Tirpitz-museet i Alta er laget av altaskifer og står på en sokkel av en 12,5 cm tykk panserplate fra «Tirpitz». Platen måler 120 x 120 cm og veier ca. 1.400 kg.
  • Kjettingene som henger i Olavsgruva i Røros (1936–72) ved trappene til Bergmannshallen, er ankerkjettingene fra «Tirpitz».[15]
  • En ueksplodert granat fra Tirpitz ble funnet i en åker på Sjursnes i Ullsfjord under nybrottsarbeid høsten 1967. Granaten skal ha blitt avfyrt mot de britiske bombeflyene som angrep skipet den 29. oktober 1944 mens det lå i Tromsø. Etter at granaten var blitt uskadeliggjort, ble den montert på et monument i bygda.[16]
  • Undersøkelser av furutrær i forbindelse med klimaforskning har vist at trær i nærheten av «Tirpitz» ble sterkt hemmet i veksten grunnet gassutslipp som skulle skjule skipet fra allierte fly.[17]

Bilder

[rediger | rediger kilde]
  • Sjøsetting i 1939
    Sjøsetting i 1939
  • Tirpitz for anker i Ofotfjorden, ved Bogen i Evenes kommune, Nordland.
    Tirpitz for anker i Ofotfjorden, ved Bogen i Evenes kommune, Nordland.
  • Angrep på Tirpitz 3. april 1944.
    Angrep på Tirpitz 3. april 1944.
  • Etter angrepet lå Tirpitz med bunnen opp. Bilde tatt fra alliert rekognoseringsfly.
    Etter angrepet lå Tirpitz med bunnen opp. Bilde tatt fra alliert rekognoseringsfly.
  • «Tirpitz» i Kåfjorden
    «Tirpitz» i Kåfjorden
  • Modelltegning
    Modelltegning
  • Britisk rekognoseringsfoto av Kåfjorden med Tirpitz innenfor det L-formede torpedonettet.
    Britisk rekognoseringsfoto av Kåfjorden med Tirpitz innenfor det L-formede torpedonettet.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Kristian Ottosen: Theta theta (s. 39-40), Universitetsforlaget, Oslo 1983, ISBN 82-00-06823-4
  2. ^ Kristian Ottosen: Theta theta (s. 41-2)
  3. ^ «Studenter fant britisk bombefly på havets bunn». Adresseavisen. 24. oktober 2014. Arkivert fra originalen 15. mars 2017. Besøkt 14. mars 2017. 
  4. ^ «Arnfinn og Torbjørn så bombeflyet styrte i 1942». Adresseavisen. 25. desember 2014. Arkivert fra originalen 15. mars 2017. Besøkt 14. mars 2017. 
  5. ^ a b Eikeset, Kjell Roger (1966-) (1998). Dramatiske tiår 1920-1964. Alta: Alta kommune
  6. ^ Garzke & Dulin, s. 268.
  7. ^ Forsgren, Jan. "Sinking the Beast: The RAF 1944 Lancaster Raids Against Tirpitz" Fonthill Media, 2017.
  8. ^ NRK 2: «Tirpitz - Det siste slaget», vist 17. november 2014.
  9. ^ (de) Om Tirpitz på Schlachtschiff.com Arkivert 2008-05-22, hos Wayback Machine.
  10. ^ Kjell Fjørtoft: Spionfamilien (s. 193), Gyldendal pocket, Oslo 1987, ISBN 82-05-17046-0
  11. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. mai 2021. Besøkt 24. januar 2021. 
  12. ^ Hafsten, Bjørn: Flyalarm. Luftkrigen over Norge 1939-1945. Oslo: Sem & Stenersen, 1991.
  13. ^ «Pressemelding fra Riksantikvaren om den midlertidige fredningen av Blücher og Tirpitz, 19. desember 2014». Arkivert fra originalen 14. april 2015. Besøkt 7. april 2015. 
  14. ^ a b «Her ligger «Tirpitz» 70 år etter». www.vg.no. 13. juli 2013. Besøkt 25. oktober 2023. 
  15. ^ Ankerkjettingene fra «Tirpitz»
  16. ^ http://www.flickr.com/photos/oenilsen/2663836347/
  17. ^ Jonathan Amos BBC Science Correspondent, Vienna (11. april 2018). «Nazi legacy found in Norwegian trees». BBC. Besøkt 11. april 2018. «The relentless campaign to find and sink Germany's WWII battleship, the Tirpitz, has left its mark on the landscape that is evident even today. The largest vessel in Hitler's Kriegsmarine, it was stationed for much of the war along the Norwegian coast to deter an Allied invasion. The German navy would hide the ship in fjords and screen it with chemical fog. This "smoke" did enormous damage to the surrounding trees which is recorded in their growth rings.» 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • David Brown: Die Tirpitz – Eine schwimmende Festung und ihr Schicksal, Bernard & Graefe Verlag, ISBN 3-7637-5987-5
  • Jochen Brennecke: Schlachtschiff Tirpitz, Koehlers Verlagsgesellschaft, 2001, ISBN 3-7822-0827-7
  • John Sweetman: Jagd auf die Tirpitz, Koehlers Verlagsgesellschaft, 2001, ISBN 3-7822-0814-5
  • Adalbert Brünner & Siegfried. Breyer: Schlachtschiff ' Tirpitz' im Einsatz. Ein Seeoffizier berichtet, Podzun-Pallas Verlag, 1993, ISBN 3-7909-0474-0
  • Mike J. Whitley: Schlachtschiffe des II. Weltkriegs, Motorbuch Verlag, 2003, ISBN 3-613-02289-3
  • Gerhard Koop/Klaus-Peter Schmolke: Die Schlachtschiffe der Bismarck-Klasse. Bernard & Graefe Verlag, Koblenz 1990, ISBN 3-7637-5890-9
  • Michael Tamelander: Tirpitz, kampen om Nordishavet. Spartacus, ISBN 9788243004153

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=«Tirpitz»&oldid=24793188»