Weserrenessansen

Weserrenessansen er en regional variant av den nordlige, også kalt nederlandske renessansearkitekturen. Begrepet Weserrenessansen er knyttet til området omkring elven Weser og henviser til oppførelsen av en rekke slott, rådhus, borgerskapshus og andre praktbygg i perioden mellom reformasjonen og tredveårskrigen, det vil si fra 1520 til 1620.^[1] Det dreier seg ikke om en bestemt arkitektonisk retning av renessansen, men omhandler konkret en serie av byggverk oppført under en økonomisk høykonjunktur i området. Weser var som trafikkåre en viktig forutsetning for denne økonomiske utviklingen. Begrepet Weserrenessansen ble innført av Richard Klapheck i 1912.^[2]

Historie

Adel og landherrer bygde en rekke slott på strekningen fra Hann. Münden til Bremen både langs elvens venstre og høyre side. De lokale landherrene markerte på denne måten sin selvstendighet overfor riksmyndighetene.^[2] Rike handelsfolk oppførte praktfulle bolighus etter ideer de hadde fått fra reiser i Flandern og Italia, men i Weserrennesansen blandes også den lokale byggeskikken inn i de italienske og franske stilelementer.^[2] Bygningene er oppført både i stein og bindingsverk.

Kirkebygg er knapt oppført i området i denne perioden. Weserrennesansen foregikk for øvrig i en periode da de daværende kulturelle sentrene i Italia og Frankrike hadde gjennomført sin overgang til barokken.^[2]