Hopp til innhold

Werwolf

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Må ikke forveksles med Wehrwolf.
Werwolf var en nazistisk sabotasjeorganisasjon for geriljamotstand bak fiendens linjer etter hvert som de allierte erobret tyske områder mot slutten av andre verdenskrig. «Varulvenes» symbol Wolfsangel («ulvekrok») stod for forkortelsen IS, ich siege, «jeg seirer».[1]

Werwolf (tysk for «varulv») var kallenavn for en hemmelig sabotasjeorganisasjon og motstandsbevegelse i det nazistiske Tyskland som ble dannet av SS høsten 1944 og virket fram mot slutten av andre verdenskrig. Werwolf-enhetene var små grupper som skulle kjempe bak fiendens linjer når tyske områder ble okkupert.

Planene for Werwolf-organisasjonen var omfattende (geriljaangrep, brannstiftelser, likvideringer og radiosendinger), men spilte ingen praktisk rolle for de allierte styrkene og den videre utviklingen i Tyskland. Selv om Himmler i hemmelighet opprettet Organisation Werwolf, ledet av SS-Obergruppenführer Hans-Adolf Prützmann (1901-45),[2] forsøkte Prützmann i realiteten i stedet - sammen med Gauleiter Karl Kaufmann[3] i Hamburg og andre - å forhandle med britene via dansk motbevegelse om en fredelig kapitulasjon. Da overgivelsen var et faktum, og varulvene skulle ha innledet sine operasjoner, fikk de i stedet ordre om å innstille all aktivitet i radiotalen som Hitlers etterfølger, admiral Dönitz, holdt fra sitt hovedkvarter i Flensburg. Av Europas overvundne nasjoner var Tyskland den eneste som aldri fikk noen fungerende motstandsbevegelse.[4]

Aksjonistene i organisasjonen ble omtalt som Werwölfe, i entall Werwolf, avledet av ordspillet Wehrwolf («verneulv»), jfr Wehrmacht («vernemakt»), den tyske hærens navn.

Oppfordringer til fortsatt væpnet motstandskamp i den tyske soldatavisa Front und Heimat («front og hjem») utgitt i Berlin i krigens sluttfase i april 1945: «Hver tysker er en frihetskjemper», «Varulv, angrip!», «Grunnregel: Hjelp deg selv» og «Fanatikere, ikke fatalister: Kunngjøring til den lunkne og tvilende: Den som vakler nå, forråder oss alle».

Historikk

[rediger | rediger kilde]

Planene for tyske geriljagrupper av spesialtrente motstandsfolk skal ha oppstått etter at de allierte vestmaktene hadde nedkjempet tyskerne i Normandie sommeren 1944. I september samme år ble «varulv»-organisasjon opprettet av Heinrich Himmler, den øverste sjefen for SS og landets enorme sikkerhetsapparat. Oppdraget var å bygge opp en undergrunnsbevegelse for militær motstand i tapte grenseområder og et eventuelt okkupert Tyskland.[5] SS-Obergruppenführer und General der Waffen-SS Hans-Adolf Prützmann ble utsett til leder av organisasjonen.[5]

Tiltaket ble for alvor iverksatt i mars og april 1945, da propagandaminister Joseph Goebbels, som i 1943 hadde erklært «total krig» og var Generalbevollmächtigter für den totalen Kriegseinsatz,[5] oppfordret det tyske folk å kjempe til siste mann[5] mot briter, amerikanere og «bolsjeviker».[6] Samme formaning kom også fra Radio Werwolf (Sender Werwolf) som kringkastet propagandameldinger til «varulvene» fra 1. til 24. april denne våren.[7]

Ifølge «dolkestøtslegenden» hadde tyske politikere sviktet da landet som militært ubeseiret i første verdenskrig valgte å kapitulere i 1918. Landets upatriotiske sosialister og jøder var angivelig skyld i det ydmykende nederlaget og i krisene som fulgte. Nazistene var derfor svært opptatt av ikke å overgi seg denne gangen.[6] Himmler forbød ethvert samarbeid med fienden og enhver overgivelse, men Karl Dönitz, storadmiralen som hadde overtatt som tysk rikspresident etter Hitlers selvmord 30. april, erklærte 5. mai at varulv-aksjonene fra da av var innstilt og ulovlige.

Werwolf-styrkene omfattet ved slutten av 1944 rundt 5.000 personer av begge kjønn,[6] rekruttert fra Hitlerjugend, SS, SA og nazistpartiet ellers. De var ikke bare få, men også mangelfullt bevæpnet, lite trent og dårlig koordinert. Selv om mange i den amerikanske hæren var alvorlig bekymret for tyske «varulver», hadde aksjonene ingen betydning som væpnet motstand, kun som desperate propagandatiltak. Den viktigste propagandaseieren var likvidasjonen av Franz Oppenhoff (1902-45) utenfor Aachen 25. mars 1945. Han var innsatt av amerikanerne som den første tyske «etterkrigsborgermesteren», og mordet ble beordret av Himmler[5] under kodenavnet Unternehmen Karneval («Aksjon karneval»). Fire SS-menn og to medlemmer av Hitlerjugend ble observert av grensevakten Jeu Saive, som ble mistenksom og bestemte seg for å følge etter dem. En tilfangetatt amerikansk bombeflyger slapp de seks uhindret inn i den frigjorte sonen, og partiavisen Völkischer Beobachter kalte drapet en rettferdig handling.[8] Oppenhoff var sakfører og hadde tidligere forsvart Aachens katolske patere mot nazi-regimet. Biskopen i Aachen, Johannes Joseph van der Velden, foreslo ham til stillingen, da den amerikanske okkupasjonsmakten søkte etter et overhode for byen. Oppenhoff ble tatt i ed 31. oktober 1944. I dag er en av Aachens vakreste gater, Oppenhoff-Allee, oppkalt etter ham.[9][10]

Karl Kaufmann, Albert Speers ungdomsvenn og Gauleiter i Hamburg, i samtale med Josef Terboven ved Kirkenes, juli 1942.

1. april 1945 gikk Radio Werwolf på luften for første gang og endret ordet «varulv» fra noe i sagn og eventyr til et offentlig slagord. Men Radio Werwolf var løsrevet fra Himmlers Werwolf-organisasjon, for propagandaen var kuppet av Goebbels, noe som gjorde bevegelsen enda mer kaotisk, for han brukte den til å forkynne sin ideologiske nihilisme, som ikke hadde noe med organisasjonens opprinnelige mål å gjøre, og brakte medlemmene i vanry og fikk dem til å trekke seg. Dette er også årsaken til den nesten latterlige forskjellen mellom deres antatte mål og deres faktiske resultater.[11]

I de siste aprildagene i 1945 var den tyske rustningsminister Albert Speers oppfatning at jo før Hitler døde, jo bedre. Speer foreslo at regulære tyske tropper skulle overta Radio Werwolf i Königs Wusterhausen i Brandenburg under tilbaketoget. Fra denne radiosenderen kunne Speer på sin flukt nordover fra Berlin til Flensburg, holde sin radiotale der han bemyndiget sabotasje av Hitlers ordre om å sprenge og rasere all infrastruktur. I stedet måtte Speer holde talen sin fra radiosenderen i Hamburg, der hans ungdomsvenn Karl Kaufmann (1909-1969) var Gauleiter.[12]

Varulvene kunne ikke ha foretatt seg noe etter Tysklands nederlag, ettersom de ikke en gang fikk omtale et nederlag eller forholde seg til tanken. De var ment å operere parallelt med en regulær, kjempende hær. Selv antok de at de skulle kjempe i uniform og ha status som krigsfanger om de ble tatt til fange. Da de fikk vite at de skulle kjempe i sivile klær, trakk mange seg.[13]

Werwolf-navnet

[rediger | rediger kilde]

Betegnelsen Werwolf ble første gang brukt som kallenavn for motstandsbevegelsen i Himmlers tale til Volkssturm, den nyopprettede tyske folkemilitsen, 28. oktober 1944. Navnet var trolig inspirert av Der Wehrwolf. Eine Bauernchronik,[5][1] en populær roman fra 1910 av den tyske forfatteren Hermann Löns. Forfatteren, som selv ble drept i første verdenskrig i 1914, forteller her om bonden Wulf som under trettiårskrigen tappert forsvarte seg sammen med en flokk partisaner[14] som kalles «forsvarsulver»; tittelen er et ordspill på Wehrwolf («verneulv»] og Werwolf («varulv»).

Werwolf-navnet kan også ha spilt på Hitlers eget pseudonym «Herr Wolf» («herr Ulv»), og hans ulike forsvarsanlegg som «ulvejuvet» (Wolfsschlucht I), «ulvehiet» (Wolfsschanze) og «førerhovedkvarteret Varulv» (Führerhauptquartier Werwolf),[1] navn dannet med utgangspunkt i fornavnet Adolf som betyr «edel ulv». Tidligere hadde ordet også gitt navn til «Verneulv. Forbund av tyske menn og frontkrigere» (Wehrwolf. Bund deutscher Männer und Frontkrieger),[15] en organisasjon for nasjonalistiske militære fra første verdenskrig som ble opprettet i 1918, og gikk inn i nazistenes stormtroppavdelinger i SA i 1933.

«Varulvene» brukte en Wolfsangel som symbol. Tegnet, som likner på det gamle fangstredskapet «ulvekrok», ble regnet som en «nazi-rune», men Werwolf tolket det som en kombinasjon av runene I og S, en forkortelse for ich siege, «jeg seirer». Merket skulle sette skrekk i både tyskere og fiender.[1]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d Himmlers letztes Aufgebot: die NS-Organisation «Werwolf» (2008) side 13
  2. ^ «Hans-Adolf Prützmann»
  3. ^ Karl Kaufmanns radiotale til befolkningen 3. mai 1945 om Tysklands nederlag
  4. ^ Hugh Trevor-Roper: Hitlers sidste dage (s. 106-07), forlaget Cicero, 2002, ISBN 87-7714-489-9
  5. ^ a b c d e f Deutsches Historisches Museum om Der Werwolf
  6. ^ a b c Antony Beevor: The fall of Berlin (2003)
  7. ^ Steffen Hennicke, Deutsches Historisches Museum, Berlin, 19. mai 2015
  8. ^ Oppenhoff, murdered after the liberation
  9. ^ «Franz Oppenhoff»
  10. ^ Oppenhoffs gravsted, ww2gravestone.com
  11. ^ Hugh Trevor-Roper: Hitlers sidste dage (s. 109)
  12. ^ Hugh Trevor-Roper: Hitlers sidste dage (s. 177)
  13. ^ Hugh Trevor-Roper: Hitlers sidste dage (s. 108)
  14. ^ Hermann Löns: Der Werwolf
  15. ^ Wehrwolf. Bund deutscher Männer und Frontkrieger, tysk digitalt bibliotek

Se også

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Werwolf&oldid=24337434»