Waltharius

Den kjempende Walther. Illustrasjon i manuskript, Universitetsbiblioteket i Heidelberg

Waltharius er et latinsk dikt fra middelalderen som ble skrevet på grunnlag av en populær tradisjon av episke dikt i Tyskland og som siden har gått tapt. Det latinske diktet handler om dådene til den vestgotiske helten Waltharius (Walter av Aquitaine), og ble sannsynligvis skrevet av Ekkehard I av Sankt Gallen. Diktets form er sterkt påvirket av latinske forfattere som Vergil, foruten også Publius Papinius Statius og Prudentius. Det består av 1456 heksameter

Diktets historie

Vår kunnskap om forfatteren, Ekkehard I den eldre, en munk fra Sankt Gallen, skyldes en senere Ekkehard, kjent som Ekkehard IV (død 1060), og som oppgir en del informasjon om ham i Casus Sancti Galli (kapittel 80). Om Ekkehart IVs redegjørelse, omfattende diskutert blant forskere, er riktig, noe som synes å bli bekreftet av en annen munk ved Sankt Gallen, Herimannus, forfatteren av Sankt Wiboradas yngre år, ca. 1075, og som siterer vers 51 av Waltharius. Han blir vanligvis benevnt som Ekkehard I eller som «Hoved-Ekkehard» for å skille ham fra senere skribenter med samme navn. Diktet ble skrevet av Ekkehard for sin herre Geraldus i sin skoletid, derfor ikke senere enn 920 da han antagelig ikke lenger var ung da han ble diakon og med ansvarte for ti munker i 957. Han døde i 973.

Waltharius ble dedikert av Geraldus til Erchanbald, biskop i Strasbourg (aktiv i tiden 965-991), men manuskriptene med diktene har vært i sirkulasjon lenge før det skjedde. Ekkehard IV hevder at han korrigerte diktets latin, særlig de germanismer som hadde irritert hans beskytter Aribo, erkebiskop av Mainz. Diktet var sannsynligvis basert på episke sanger, som kanskje også eksisterte kun i muntlig tradisjon, som nå har gått tapt. Om forfatteren var fortsatt i sine tenår da han skrev det må han ha besittet betydelige og tidlig utviklede evner.

Sammendrag av diktet

Walter er sønn av Alphere av Aquitaine, som på 400-tallet da sagaen ble til, var sentrum i det vestgotiske kongedømmet. Da hunerkongen Attila invaderer Vest-Europa i folkevandringstiden, møter han liten motstand og forlanger tributt og tar gisler. Kong Gibicho, her beskrevet som «frankerkongen», utleverer Hagano eller Hagen som gissel, her beskrevet som trojaner, men ikke som i Nibelungenlied en slektning av kongefamilien.

Hagen blir gitt istedenfor Gibichos egen sønn Gunther. Andre gisler er burgunderkongen Heriricus og hans datter Hiltgunt; samt Alphere og hans sønn Walter. Hunerne oppdrar barna som det tilkommer deres status. Hagen rømmer da han hører at Gibicho er død, og at Gunther ikke har til hensikt å fortsatte å betale tributt. Attila tilbyr Waltharius å gifte seg med en prinsesse fra hunernes område, men han og Hiltgunt forlovet seg som barn, og de planlegger å rømme i lag. De drikker hunerne fra sans og samling og flykter med store skatter. Da Attilas menn forfølger dem, kaster paret skattene fra seg for å sinke dem, en historie som gjenfinnes i Rolf Krakes saga der den danske kongen Rolf Krake avlegger besøk hos sin stefar, den svenske kong Adils i Uppsala. Adils som er gift med Rolf Krakes mor Yrsa, setter hallen i brann, men kong Rolf og hans tolv berserker får hjelp av dronning Yrsa som gi dem Adils' beste hester å flykte på, hans berømte gullring Sviagris, atskillig gull og forsyninger til flukten. På Fyrisvollene oppdager de at kong Adils og hans menn er bak dem. Rolf Krake bruker da gullet som «såkorn» og kaster det etter seg. Adils og hans menn blir mer opptatt av gullet på bakken enn av de flyktende; Rolf Krake sårer Adils med sverdet sitt, og de to kongene skilles for godt.

Fortellingen om Hiltgunts og Walters flukt tegner ett av de mest sjarmerende bildene av den gamle tyske fortellingen. De blir gjenkjent i Worms hvor skatten frister den gullgriske Gunther. Han tar med seg tolv riddere, deriblant den motvillige Hagen, og når igjen rømlingene ved Wasgenstein i Vogeser-fjellene. Walter slåss med Nibelungen-ridderne en etter en til alle er falt, unntatt Hagen som holder seg på trygg avstand. Dagen etter går Gunther og Hagen til angrep på Walter. Alle tre blir såret, men deres sår blir forbundet av Hiltgunt, og de skilles som venner.

Historien består av en rekke tvekamper. Den tidvise mangel på sammenheng i fortellingen skyldes antagelig at det er gjort mange endringer i sagnet underveis. Didrikssagaen, kapitlene 241-44, gjør fortellingen mer troverdig ved å beskrive forfølgerne som hunere. Det er grunn til å tro at Hagen opprinnelig var Hiltgunts far, og at fortellingen var en variant av sagaen om Hild slik den fortelles i Skaldskaparmål. Hild, datter av kong Hogne, hentes av Hedin, sønn av den som her representerte Odin.

Kampen mellom farens menn og elskeren ender hver kveld ved solnedgang og gjenopptas ved daggry, ettersom Hild var dødemaner og hver kveld kalte de døde til live igjen ved besvergelser. Hedins menn, «hjadningene», kommer til å kjempe til ragnarok, og står svært nær myten om Odins einherjer som også gjenoppstår hver morgen til fornyet kamp. Personnavnet Hedin er det norrøne ordet hedinn (= skinn, pels), som i ulfhednar (= ulvepelser), Harald Hårfagres kjernetropper og hans navn på berserker. Hjadningekampen er årsak til at «Hilds lek» er en av skaldenes kjenninger for krig.

Hjadningkampen og Waltharius er tolket som versjoner av en eldre myte hvor dagen er en gjentatt kamp mellom lys og mørke. Sangene Hiltgunt synger under sin nattevåking, var sannsynligvis besvergelser, et syn styrket av en polsk versjon der synet av Helgunda skal ha gitt de kjempende nye krefter. Men Hiltgunt har ikke beholdt noe av Hilds barskhet, der fragmentet av det angelsaksiske Waldere viser mer av diktets opprinnelige ånd. I Waltharius råder Hiltgunt Walter til å flykte, hvor hun i Waldere råder ham til kjempe.

De bevarte håndskrifter

• Gemblours-mansukriptet (Brussel)
• Hirschau-mansukriptet (Karlsruhe)
• Regensburg-mansukriptet (Stuttgart)
• Epternach-mansukriptet (Paris)
• Salzburg-mansukriptet (Wien)
• Metlach-mansukriptet (Trier)
• Engelberg-fragmentet

Det er to fragmenter av en angelsaksisk versjon fra 800-tallet, kjent som Waldere, og nevnt over som består av 15 linjer hver. Det ble oppdaget i 1860, og er redigert av filologen George Stephens.

Versjoner

Waltharius ble først redigert av F. Ch. J. Fischer (Leipzig, 1780) og Fr. Molter (Karlsruhe). Senere ble mer kritiske utgaver utgitt av Jacob Grimm (Let. Gedichte des Mittelalters (Göttingen, 1838); R. Peiper (Berlin, 1873); V. Scheffel, A. Holder (Stuttgart, 1874), Marion Dexter Learned (Baltimore 1892, hele verket som handler om fortellingen om Walter av Aquitaine), og Karl Strecker (Weimar 1951); det finnes tyske oversettelser av F. Linnig (Paderborn, 1885), H. Althof (Leipzig, 1896), og Karl Langosch (Darmstadt 1967.

Innflytelser

Se også Scheffels roman Ekkehard (Stuttgart, 1887); B. Symons, Deutsche Heldensage (Strassburg, 1905).

Waltharius er blitt sammenlignet med de skotske balladene «Earl Brand» og «Erlinton» i F.J. Child's English and Scottish Popular Ballads, i. 88 seq.

Eksterne lenker

• Engelsk oversettelse av Waltharius av Abram Ring
• Diktets latinske tekst
• The Literary Encyclopedia: Om Waltharius, og som viser til forfatteren som «anonym»