Hopp til innhold

Wahhabisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Wahhabisme (arabisk: الوهابية‎: 'al-Wahhābiya(h)') er en retning innenfor sunniislam grunnlagt av Muhammad ibn Abd al-Wahhab på 1700-tallet. Det er Saudi-Arabias offisielle religion og har vært kongehusets lære siden 1740, etter at al-Wahhab gikk i allianse med Muhammad bin Saud i Saud-familien.

Abd al-Wahhab ble i samtiden skrevet som «Abdul Vechab» i Vesten og wahhabistene omtalte som «vechabiter».[1]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Retningen oppsto i Najd i det indre av Arabia. Dette var et enormt område som i praksis lå utenfor statsmaktenes kontroll. Det osmanske riket hadde på den tiden kontroll over området nord for Najd, og over kyststripene på begge sider av halvøya inkludert de hellige byene Mekka og Medina. Osmanene interesserte seg lite for Arabias ressursfattige innland. De indre områdene var stort sett uten byer, med stammesamfunn ledet av høvdinger som lå i stadige konflikter uten at noen ble dominerende. Emiren Muhammad ibn Saud (1726–1765) i al-Dir’iyya var en av disse.[1]

Grunnleggeren al-Wahhab var i opposisjon til måten islam ble praktisert i det osmanske riket og på den arabiske halvøy. Han var særlig mot tilbedelse av helgener og profeter (inkludert profeten Muhammed). Han mente også at islam hadde blitt korrumpert under osmanenes dominans. Kommersialisering og dyrking av gravsteder mislikte han også.[1] al-Wahhab argumenterte for at muslimene måtte vende tilbake til islams lære etter Ahmad ibn Hanbal, noe som innebar streng lydighet for Koranen og hadith og forkastelse av alt som kunne oppfattes som ulovlige fornyelser. al-Wahhab var kritisk til den dekadente osmanske og egyptiske adelen som han mente bare ga seg ut for å være muslimer. Saud-familien utvidet etter hvert sitt herredømme og inntok på 1800-tallet Mekka noe som utfordret sultanens makt. Wahhabismen ble utbredt stort sett på den arabiske halvøy. Sufienes spesielle fromhet ble avvist og brorskapet har vært forbudt i Saudi-Arabia.[2][3][4][5] Utbredelsen av Wahhabisme skjedde med militærmakt, slik det var typisk på den tiden og i dette området. Den religiøse intoleransen wahhabistene innførte var uvanlig, for eksempel ble andre muslimer behandlet som kjettere.[1]

Ibn Abd al-Wahhab startet sin bevegelse i Najd; herfra promoterte han sin versjon av sunniislam.

Muhammad ibn Saud døde i 1765 og ble etterfulgt av sin sønn Abd al-Aziz ibn Muhammad ibn Saud (død 1803). Abd al-Aziz var også Ibn Abd al-Wahhabs svigersønn og ble den ledende skikkelsen i wahhabismens ekspansjon. Abd al-Aziz og wahhabismen ble fryktet ideologisk og militært. Sultanen i Konstantinopel forsøkte uten hell å bekjempe Abd al-Aziz og wahhabistene militært. Osmanene ble svekket blant annet etter Napoleons felttog i Egypt og i 1803 inntok Abd al-Aziz Mekka. Han innførte wahhabismen og sørget for å ødelegge alle mausoléer og moskéer med kupler.[1] Familien Saud fortsatte sin politiske bistand til wahhabismen ved å yte økonomiske midler og politiske fordeler i over 150 år. Saudi-Arabia ble opprettet i 1932. Denne wahhabistiske bevegelsen vokste fra 1970 og spredte seg utover den islamske verden med støtte i saudisk oljeeksport og andre faktorer. Utenriksdepartementet i USA anslår at i løpet av 40 år har hovedstaden Riyadh investert mer enn $10bn (£6bn) i ulike typer veldedighetsorganisasjoner, i et forsøk på å utbre wahhabismen.[6]

Kjennetegn

[rediger | rediger kilde]

Wahhabister lever bestemt etter Koranen og sunna slik de mener profeten Muhammed og de første generasjonene av muslimer etter ham gjorde. Sentralt i levesettet er de forklaringene som al Wahhab skrev om Koranen i boka Kitab al-Tawhid («Boka om monoteisme»). Boka gjengir en detaljert tolkning av hvordan religionen skal praktiseres. I boka fordømmes blant annet musikk, spill og lek. Videre beskrives en rekke regler for påkledning og oppførsel.[trenger referanse] Wahhabismen er sterkt kritisk til andre retninger og tolkinger av islam; særlig mot sjiaislam,[7] som wahhabitter anser å være en kjettersk sekt[trenger referanse] og også mot sufisme.[7][8]

Retningen blir blant annet beskrevet som en «ultrakonservativ»[9], «fundamentalistisk»,[10][11] eller «puritansk»[5][12] bevegelse. Wahhabistene (også kalt wahhabitter[13]) mener selv de gjenoppretter «ekte monoteistisk tilbedelse» (tawhid). Wahhabistene foretrekker selv å bli kalt salafi eller muwahhid.[14][15]

Wahabitter anser andre muslimer som besøker helligdommer av helgener og feirer bursdagen til profeten Muhammed, som de som begår bidah (nyskapning)[16], selv om ikke all nyskapning er forbudt ifølge sharia og muslimske lærde i flertall anser mawlid som tillatt.[17]

Wahhabitter beskrives av noen som ny-kharijitter.[18][19] Zargar skriver at al-Wahhabs tilnærming til islams lære etter Ahmad ibn Hanbal er i strid med hans grunnleggende læresetninger.[20]

Forhold til moderne terrorisme

[rediger | rediger kilde]

Wahhabismen er relatert til global terrorisme.[21][22] Ekstremistiske grupper som Al-Qaida, Taliban, IS og Boko Haram er tilhengere av en form for wahhabisme.[7][23][24][25] Disse gruppenes tilknytning til islam er omstridt. Terrorgruppen Al-Qaida og Osama bin Laden er også inspirert av Sayyid Qutb og det muslimske brorskapet.[26][27]

Andre muslimers syn på wahhabismen

[rediger | rediger kilde]

Muslimer flest er kritiske til wahhabismen. Wahhabitter blir kritisert for ikke å tilpasse islam etter den moderne tids krav. Wahhabismen sier at islam er kun den form og praksis av islam som de første tre generasjonene viste etter profeten Muhammeds tid[28]. Ikke bare hans egen bror, Sulayman ibn abdul wahhab[29], men også 53 blant verdens muslimske lærde.[30][31][32]

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Ifølge den saudiske forfatteren Abdul Aziz Qassim og andre, var det det ottomanske riket som "først stemplet Abdul Wahhabs undervisning i Saudi-Arabia som wahhabisme". Britene brukte også samme begrep og senere utvidet det seg til Midtøsten.

Wahhabis, muwahhidun, og salafis

[rediger | rediger kilde]

Ibn Abd-Al-Wahhab var uvillig til rangering av lærde og andre individer, eller kalle en islamsk skole etter en persons navn.[33][34][35]

Ifølge Robert Lacey har wahhabitter alltid mislikt å bli kalt wahhabitter, og foretrekker istedenfor å bli kalt Muwahhidun (unitarer).[36] Et annet foretrukket begrep var rett og slett "muslimer" siden deres tilhørighet er såkalt "ren islam".[37] Men kritikere mener at slike begreper da impliserer at ikke-wahhabitter er ikke monoteister eller muslimer.[37][38] I tillegg er begrepet Muwahhidun og unitarer også knyttet til andre sekter.[39]

Andre begrep som wahhabitter er kjent for å foretrekke og bruke er ahl al-hadith ("folket av ahadith"), salafi da'wa eller al-da'wa ila al-tawhid[40] ("salafi misjon" eller "monoteistisk misjon", som navn på sin lovskole i stedet for om sine tilhengere) eller Ahl ul-Sunna wal Jama'a ("folket av Muhammed og konsensus av umma"),[41] Ahl al-Sunnah ("folket av sunna"),[42] eller "reformer eller salafi bevegelsen av sheikh" (der sheikh er ibn Abdul-Wahhab).[43] Tidligere salafister refererte til seg selv som rett og slett "muslimer" og anså nabo-kalifatet av det ottomanske riket som al-dawlah al-kufriyya (en vantro nasjon) og erklærte dens innbyggere som ikke-muslimer.[44][45][46] Wahhabitters betegnelse av seg selv som å være "folket av sunna" var viktig for wahhabismens krav på eller om ekthet, fordi i den ottomanske tiden var kun sunnisme den legitime doktrinen.[47]

Mange forfattere slik som Quinton Wiktorowicz oppfordrer til å heller bruke begrepet salafi og begrunner det med at "en trenger å bli veldig hardt presset til å finne individer som henviser til seg selv som wahhabitter eller organisasjoner som bruker begrepet 'wahhabi' som sin merkenavn, eller henviser til sin ideologi på den måte (med mindre de taler til et vestlig publikum som ikke er kjent med islamsk terminologi)".[33] En journalist i New York Times skriver at saudier "avskyr" begrepet wahhabisme siden de "føler at det setter dem på en sidebenk eller i strid med fremstilling av islam som en monoteistisk tro".[48]

Skillelinjen mellom wahhabitter og salafister

[rediger | rediger kilde]

Mange lærde skiller mellom mellom wahhabitter og salafister. Ifølge amerikansk lærd Christopher M. Blanchard,[49] er wahhabisme "en konservativ islamsk tilhørighet med sentrum i Saudi-Arabia og spredning av wahhabisme derfra", mens Salafiyya er "en mer generell puritansk islamsk bevegelse som oppstod i forskjellige tidsepoker rundt omkring i den islamske verden, og ikke bare Saudi-Arabia".[50]

Uansett, mange anser wahhabisme som en strengere versjon av saudisk salafisme.[51][52] Wahhabisme er saudisk versjon av salafisme ifølge Mark Durie, som påstår at saud-familie "er aktiv og flittig" i bruk av deres landets økonomi til å "finansiere og promotere salafisme over hele verden".[53] Ahmad Moussalli er enig i at wahhabisme er en undergruppe av salafisme og legger til: "Som en huskeregel; alle wahhabitter er salafister også. Men alle salafister er nødvendigvis ikke wahhabitter."

Tre viktige trekk som wahhabitter og salafister har til felles, er som følger:

  1. Forakt mot islam etter tiden til al-Salaf al-Salih (de to første, eller tre første muslimske generasjonene)
  2. Fornektelse av sufisme
  3. Å ikke holde seg fast til en av de fire islamske lovskolene (sunni Madhhabs, lovskoler av muslimsk rettsvitenskap).

Og to trekk som skiller mellom wahhabitter og salafister:

  1. Forsøk på forfølgelse av andre muslimer for å overtale dem om sin selvlagde aqida (trosoverbevisning)
  2. Prøve å opplyse massene om politisk og økonomisk krise som den muslimske verden står overfor.

Professor i lov og orden, Khaled Abou El Fadl, påpeker at saudisk oljeøkonomi la grunnlag for "symbolikken og språket av salafisme" i 1960-70 årene, slik at salafisme i 1970 ble nærmest uutslettelig, og nå er begge ideologiene, salafisme og wahhabisme, blandet sammen. Abou El Fadl mener at kjennemerket wahhabisme ble byttet til "salafisme" siden wahhabi-ideologi ikke kunne bli spredt i den muslimske verden med det kjennemerket.

Historien

[rediger | rediger kilde]

Wahhabiideologi begynte som en reformbevegelse i de fjerne landeområdene av regionen Najd. Etter kollaps av det ottomanske riket etter første verdenskrig, utvandret saud-dynasti med wahhabi-ideologi, til de hellige byene av Mekka og Medina. Etter oppdagelsen av olje nær den persiske golfen i 1939, hadde de begynt sin oljeeksport og inntektene vokste raskt til milliarder av kroner. Disse inntektene ble bruk til å lage wahhabistisk litteratur i form av bøker, media, skoler, universiteter, moskeer, lovskoler, lukrative arbeidsplasser for journalister, akademikere og islamske "lærde" – dette ga wahhabismen en "fremtredende posisjon av styrke" i islam verden rundt.

I land med wahhabi-krefter, fikk wahhabi ulama kontroll over utdanning, lov og religiøse institusjoner i det 20. århundre, samtidig som det var mulig å "avveie "doktrinært anstrengende handlinger som import av moderne teknologi og kommunikasjon og samhandling med ikke-muslimer, for å konsolidere styrken til sin politiske verge, Al Saud-dynastiet.[54]

I de siste to tiårene av det tjue århundre har imidlertid flere kriser svekket wahhabis "troverdighet" i Saudi-Arabia og resten av den muslimske verden. Dette var kriser som okkupasjonen av Al-Haram moskéen i 1979 av militanter; utplassering av amerikanske tropper i Saudi-Arabia under golf-krigen i 1991 mot Irak; og den 11. september-angrepene i 2001.[55]

I hvert tilfelle ble wahhabi-krefter brukt til å sette i verk tiltak mot tap av tilhengere av wahabismen[55], og slik avslørte sin avhengighet til saud-dynasti og dens uvanlige politikk.[56][57]

Slutten på golfkrigen og den anti-kommunistiske alliansen med konservatisme og 11. september-angrepene, skapte enorm mistro til saud-dynasti.[58]

Muhammad ibn Abd-al-Wahhab

[rediger | rediger kilde]

Grunnleggeren av wahhabismen, Muhammad ibn Abd-al-Wahhab, ble født rundt 1702–03 i oasen 'Uyayna i Najd.[59] Han påstod å reformere islam og kom med sine egne ideer og egen aqida (trosoverbevisning) basert på sin egen ideologi. Han mente at den tawhid-versjonen som muslimer hadde fulgt siden fordums tid, ikke var riktig, og dermed anklaget han dem for å begå bida (nyskapning i islam) og shirk (avgudsdyrkelse) i religionen islam, selv om det tilsynelatende var ibn Wahhab som kom med en ny versjon og tolkning av islam, altså som begikk bida ifølge muslimske lærde[60][61] og islamske organisasjoner verden rundt, blant annet islamsk universitet Al-Azhar.

Kjernen i ideologien av Ibn Abd al-Wahhabs lære var at han anklaget muslimer for å begå shirk (avgudsdyrkelse) og kafir (vantro). Muslimer hadde siden tiden fra profeten Muhammed, ahle bayt (hans familie), sahaba karaam (hans følgesvenner), tabiun, taba tabiun (etterkommerne), auliya (Guds venner), de rettskafne troende muslimer, utøvd praksisen til å besøke helligdommene av Guds nærstående tjenere. Muslimer besøkte dem med den hensikt at deres dua (skuddbønn) ville ha mer sjanse til å bli akseptert følgelig. Muslimer pleide å besøke disse gravstedene av Guds nærstående tjenere for å gjøre skuddbønn der, ved å bruke helgenen som en wasila (mellomledd) mellom dem og Gud. Men ibn wahhab hadde sin egen lære som han ville erstatte med den som muslimer hadde fulgt i alle år helt siden profeten Muhammeds tid. Besøk av helligdommene var nemlig en sunna av profeten Muhammed; han selv gjorde en skuddbønn på gravstedene til martyrene av Uhud-slaget sammen med følgesvennene sine[62][63]. Ibn abdul wahhab forkastet slike hadither og kalte dem svake beretninger, selv om innholdet i hadithen ikke har noe med hvorvidt en hadith er svak eller sterk, siden det å erklære en hadith for svak eller uekte beror på hvem som har fortalt den og ikke selve innholdet i den[64]. Uansett erklærte Ibn Wahhab muslimer i flertall for å begå shirk og bida[65]. Han trodde ikke på ting som wasila, kjærlighet til profet Muhammed og hans familie som en iboende del av ens imaan (tro). Følgelig ledet det ham til en ekstremistisk tolkning av islam og ble av de villfarne. Og herfra begynte det spre seg fitna i islam med store skritt.

Ibn Wahhab ødela hellige gravsteder av Guds nærstående venner, hvor enn han vandret. Noen av de han ødela var Zayd ibn al-Khattabs. Dette var en av Sahaba (følgesvenner) av profeten Muhammed. Etterhvert kom det en mektigere styrer, Sulaiman ibn Muhammad ibn Ghurayr som forårsaket at Uthman ibn Mu'ammar utviste ibn Wahhab fra 'Uyayna.[66]

Ibn Wahhab i allianse med Saud-familien i over 250 år

[rediger | rediger kilde]
Den første saudistaten 1744–1818

Herskeren av nabobyen, Muhammad ibn Saud inviterte ibn 'Abd al-Wahhab i 1744 til å inngå en pakt.[67] Ibn Saud beskyttet og promoterte doktrinene av wahhabi-ideologien, og ibn Abdul Wahhab i gjengjeld støttet herskeren ved å gi ham anerkjennelse og makt i landet. Ibn Wahhab lovte at den som promoterte hans budskap, ville få styre i landet.[68] Alliansen mellom wahhabi misjonen og Saud-familien har vart i mer enn 250 år nå. Deres samarbeid har vært gjensidig.[67][69] Ekteskap skjer mellom begges familier, og religionminister er alltid et medlem av Saud-dynasti og av avkommet til Ibn Abdul Wahhab, og slik fortsetter wahhabi-fitna i islam å spre seg utover.[70]

Ibn Abd al-Wahhab erklærte jihad mot nabostammene. Nabostammene praktiserte det som muslimer har praktisert i alle år fra tiden til profeten Muhammed og de etterfølgende generasjonene, nemlig å besøke helligdommer av helgener (Guds nærstående tjenere) og gjøre du`a (skuddbønn) der ved å bruke helgenen som en wasila (mellomforbindelse) til Allah. Men ibn Wahhab med sin såkalte "nye versjon" av islam erklærte dette for shirk (avgudsdyrkelse) og vantro (kufr) uten grunnlag fra sharia engang.[71]

Etter Muhammad bin Saud død i 1765 utøvde hans sønn og etterfølger, Abdul-Aziz bin Muhammad, metoden: "omvend" eller dø [72]. Denne metoden var basert på takfir-metoden av Ibn Taymiyya.[73]

Ibn Wahhab og hans såkalte reformbevegelse utvidet seg etter hvert til den arabiske halvøy og senere tok over Mekka og Medina tidlig på 1900-tallet.[71][74] Ifølge akademiker DeLong-Bas var det på det tidspunkt at wahhabitter utøvde takfir-metoden av Ibn Taymiyya for fullt, som kort sagt gikk ut på å erklære enhver som var imot ibn Wahhabs syn på "islam", som kafir (vantro), skyldige i shirk eller bid'a. Og følgelig ble fitna spredt på alvor i umma (det muslimske samfunnet). Denne wahhabistiske og salafistiske ideologien har konservatisme som sin grobunn, noe som tilsynelatende har ledet til radikalisme, ekstremisme og terrorisme i verste fall. Slik har bildet av islam blitt forvrengt. Og dette bruker anti-islamske krefter til sin fordel i "non-stop" forsøk på å vise islam som noe ondt, selv om ordet islam kommer av opphavsordet salama, derav salam; fred; synonym med trygghet, sikkerhet[75].

Ibn Abdul Wahhabs ideologi er en så ekstremistisk ideologi at hans bevegelse angrep til og med den store islamske symbolet på modighet, nemlig den storslagne martyren Hussains by Karbala i 1802. Uthman b. `Abdullah b. Bishr sa at wahhabitter anser seg selv som muslimer og har derfor ikke behov for å skille seg fra andre muslimer, siden andre muslimer er ifølge wahhabistisk ideologi, vantro.'

Wahhabitter slo ned vegger i byen Karbala og drepte mange mennesker der både på markedsplasser og i boligstrøk. De ødela kuppelen som var plassert over graven til martyren al-Husayn og tok hva enn de fant i den og dens omgivelser; blant annet rammeverket rundt kuppelen som var impregnert med diamant og rubiner og andre juveler; samt diverse eiendeler, klær, tepper, gull og sølv, og spesiallagde kopier av Koranen.

Khatab, Sayed. Understanding Islamic Fundamentalism: The Theological and Ideological Basis of Al-Qa'ida's Political Tactics. Oxford University Press. ISBN 9789774164996. Retrieved 8 September 2016.
Den andre saudistaten 1850

Saud bin Abdul-Aziz bin Muhammad bin Saud klarte å tvinge til seg herredømme over sørøstlige Syria mellom 1803 and 1812. Uansett, egyptiske styrker som handlet under ottomansk styre ledet av Ibrahim Pasha, lyktes med et motangrep under kampanjen som begynte fra 1811.[76] I 1818 bekjempet de Al-Saud og tok over byen Diriyah tilbake fra Al-Saud og wahhabitter[77]. Slik klarte egyptiske styrker under tilsyn av det ottomanske riket, å ta tilbake herredømme av det sørøstlige Syria, og følgelig hindret wahhabismen å bli spredt ytterligere.[78]

En mindre saudisk stat (Emiratet Nedsjd) varte fra 1819 til 1891. Og siden dens grenser lå innenfor Najd-regionen, ble wahhabistisk ideologi beskyttet fra ytterligere ottomanske eller egyptiske kampanjer.[79]

Rundt 1880-tallet ble wahhabismen for alvor kjent som den nasjonale levemåten av Najd-regionen.[80] Og derifra sprer de fitna i islam verden rundt, og har gjort det i alle år siden.

Abdul-Aziz Ibn Saud

[rediger | rediger kilde]

Etter det ottomanske rikets fall i 1901, iverksatte den femtegenerasjons etterfølger av Muhammad ibn Saud, Abdul-Aziz Ibn Saud[81] en militær kampanje som resulterte i erobringen av mye av den arabiske halvøya og etableringen av dagens Saudi-Arabia.[82]

Under Abdul-Aziz ble politikk valgt fremfor religiøs idealisme. Hans politiske og militære suksess ga wahhabistiske ulama kontroll over religiøse institusjoner med jurisdiksjon over betydelige territorier.[trenger referanse]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e Ulvund, Frode: "Wahhabisme som skremmebilde i Skandinavia rundt 1800. Hans Nielsen Hauge i lys av osmansk anti-wahhabisme". Historisk tidsskrift 2/2018
  2. ^ Mellom kors og halvmåne: kristne perspektiver på møtet med islam. Oslo: Credo. 1994. ISBN 8270533017. 
  3. ^ Hourani, Albert (1915-1993) (1994). De arabiske folks historie. Oslo: Gyldendal. ISBN 8252525423. 
  4. ^ Speckhard, A., & Akhmedova, K. (2006). The new Chechen jihad: Militant Wahhabism as a radical movement and a source of suicide terrorism in post-war Chechen society. Democracy and Security, 2(1), 103-155.
  5. ^ a b Jansen, Herman Ludin (1973). Islam, hengivelsens vei. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200012441. 
  6. ^ «What is Wahhabism? The reactionary branch of Islam said to be 'the main source of global terrorism'». The Telegraph. 
  7. ^ a b c Crooke, A. (2015). You can't understand ISIS if you don't know the history of Wahhabism in Saudi Arabia. New Perspectives Quarterly, 32(1), 56-70.
  8. ^ «Sufism vs wahhabism». «I flere århundrer praktiserte verdens muslimer på en eller annen måte, sufisme (tasawwuf).» 
  9. ^ Mark Juergensmeyer, Wade Clark Roof, red. (2011). Encyclopedia of Global Religion. SAGE Publications. s. 1369. 
  10. ^ Schwartz, Steven. «Saudi Arabia and the Rise of the Wahhabi Threat». meforum. 
  11. ^ «Analysis Wahhabism». Public Broadcasting Service. 
  12. ^ «Wahhabi». Encyclopædia Britannica Online. Besøkt 12. desember 2010. 
  13. ^ McNeill, William H. (1969). Verdens historie. Oslo: Gyldendal. 
  14. ^ DeLong-Bas, Natana J. (2004). Wahhabi Islam: From Revival and Reform to Global Jihad (First utg.). Oxford University Press, USA. s. 123–24. ISBN 0-19-516991-3. «Wahhabism has become [...] a blanket term for any Islamic movement that has an apparent tendency toward misogyny, militantism, extremism, or strict and literal interpretation of the Quran and hadith» 
  15. ^ Commins, David (2009). The Wahhabi Mideviantssion and Saudi Arabia. I.B.Tauris. s. ix. «Thus, the mission's devotees contend that 'Wahhabism' is a misnomer for their efforts to revive correct Islamic belief and practice. Instead of the Wahhabi label, they prefer either Salafi, one who follows the ways of the first Muslim ancestors (salaf), or muwahhid, one who professes God's unity.» 
  16. ^ «Mawlid feiring og wahhabisme». 
  17. ^ «Ifølge muslimske lærde i flertall - mawlid er tillatt». 
  18. ^ Jeffrey T. Kenney. Muslim Rebels: Kharijites and the Politics of Extremism in Egypt . Oxford: Oxford UP, 2006.
  19. ^ Philips, J. E. (2017). Causes of the Jihad of Usman Ɗan Fodio: a historiographical review. Journal for Islamic Studies, 36(1), 18-58.
  20. ^ Zargar, C. (2014). The Hanbali and Wahhabi Schools of Thought as Observed Through the Case of Ziyarah (Master thesis, The Ohio State University).
  21. ^ Haider, Murtaza (22.06.2013). «European Parliament identifies Wahabi and Salafi roots of global terrorism». Dawn.com. 
  22. ^ «Terrorism: Growing Wahhabi Influence in the United States» (PDF). US GPO. 26.06.2003. «Journalists and experts, as well as spokespeople of the world, have said that Wahhabism is the source of the overwhelming majority of terrorist atrocities in today's world, from Morocco to Indonesia, via Israel, Saudi Arabia, Chechnya. Jon Kyl, US Senator for Arizona» 
  23. ^ Hassan, R. (2016). ISIS and the Caliphate. Australian Journal of Political Science, 51(4), 759-771.
  24. ^ Al-Ibrahim, B. (2015). ISIS, Wahhabism and Takfir. Contemporary Arab Affairs, 8(3), 408-415.
  25. ^ Rashid, A. (1999). The Taliban: exporting extremism. Foreign Affairs, 78(6): 22-35.
  26. ^ Lambert, R. (2008). Salafi and Islamist Londoners: Stigmatised minority faith communities countering al-Qaida. Crime, law and social change, 50(1-2), 73-89.
  27. ^ Moghadam, A. (2009). Motives for martyrdom: Al-Qaida, Salafi jihad, and the spread of suicide attacks. International Security, 33(3), 46-78.
  28. ^ Valentine, Simon. Force and Fanaticism. Oxford University Press. s. 16–17. «The majority of mainstream Sunni and Shia Muslims worldwide would strongly disagree with the interpretation of Wahhabism outlined above. Rather than see Wahhabism as a reform movement, many Muslims would reject it in the strongest terms as firqa, a new faction, a vile sect.» 
  29. ^ Imam Sulaiman ibn `Abdul Wahhab. Book "The Divine Lightning". https://www.amazon.com/Divine-Lightning-Sulaiman-%60Abdul-Wahhab/dp/1926635523#customerReviews. 
  30. ^ «55 Orthodox Scholars oppose Wahabism». 
  31. ^ «Kabbani». 
  32. ^ «As-Sunnah Foundation of America». 
  33. ^ a b Wiktorowicz, Quintan. "Anatomy of the Salafi Movement" in Studies in Conflict & Terrorism, Vol. 29 (2006): p. 235, footnote.
  34. ^ Blanchard, Christopher M. «The Islamic Traditions of Wahhabism and Salafiyya» (PDF). Updated January 24, 2008. Congressional Research Service. 
  35. ^ Bederka, Alan. «Wahhabism and Boko Haram» (PDF). Student Center for African Research and Resolutions. Arkivert fra originalen (PDF) . «Calling them Wahhabis implies that they learned ideas from a man – Muhammad ibn Abdul Wahhab – instead of the Qur'an and Sunnah the, two great sources of Islam.»  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 27. juli 2014. Besøkt 2. oktober 2018. 
  36. ^ Lacey, Robert (1981). The Kingdom. New York and London: Harcourt Brace Javonoich. s. 56. 
  37. ^ a b Abou El Fadl, Khaled (2005). The Great Theft: Wrestling Islam from the Extremists. Harper San Francisco. s. 57. «... the Wahhabis used to label themselves al-Muslimun (the Muslims) or al-Muwahidun (the monotheists), intimating that those who did not accept their creed were neither Muslims nor monotheists» 
  38. ^ Algar, Hamid (2002). Wahhabism: A Critical Essay. Oneonta, NY: Islamic Publications International. s. 1–2. «Wahhabis themselves prefer the titles al-Muwahhidun or Ahl al-Tauhid, 'the asserters of the divine unity.' But precisely this self-awarded title springs from a desire to lay exclusive claim to the principle of tawhid that is a foundation of Islam itself; it implies a dismissal of all other Muslims as tainted by shirk. There is no reason to acquiesce in this assumption of a monopoly, and because the movement in question was ultimately the work of one man, Muhammad b. abdal-Wahhab it is reasonable as well as conventional to speak of 'Wahhabism' and Wahhabis.» 
  39. ^ Glasse, Cyril (2001). The New Encyclopedia of Islam. AltaMira Press. s. 469. «Adherents ... prefer to call themselves Muhwahhidun (Unitarians). However, this name is not often used, as [it] is associated with other completely different sects extant and defunct.» 
  40. ^ Gold, Dore (2003). Hatred's Kingdom (First utg.). Washington, DC: Regnery Publishing. s. 21. 
  41. ^ GlobalSecurity.org Salafi Islam
  42. ^ Mark Durie (06.06.2013). «Salafis and the Muslim Brotherhood: What is the difference?». Middle East Forum. «Salafis themselves do not like being called Wahhabis, because to them it smacks of idolatry to name their movement after a recent leader. Instead they prefer to call themselves Ahl al-Sunnah "People of the Sunna".» 
  43. ^ According to author Abdul Aziz Qassim (source: Mahdi, Wael (18.03.2010). «There is no such thing as Wahabism, Saudi prince says». The National. Abu Dhabi Media. 
  44. ^ Commins, David (2006). The Wahhabi Mission and Saudi Arabia. I.B.Tauris. s. vi. «[T]he pivotal idea in Ibn Abd al-Wahhab’s teaching determines whether one is a Muslim or an infidel. In his opinion, Muslims who disagreed with his definition of monotheism were not heretics, that is to say, misguided Muslims, but outside the pale of Islam altogether» 
  45. ^ Abou el Fadl, Khalid (2005). The Great Theft: Wrestling Islam from the Extremists. Harper San Francisco. s. 57. «... the Wahhabis used to label themselves al-Muslimun (the Muslims) or al-Muwahidun (the monotheists), intimating that those who did not accept their creed were neither Muslims nor monotheists.» 
  46. ^ Wahhabism: Oxford Bibliographies Online Research Guide. Oxford University Press. 2010. s. 3. ISBN 9780199804344. 
  47. ^ Bernard Haykel, Thomas Hegghammer, Stéphane Lacroix Saudi Arabia in Transition Cambridge University Press 2015 ISBN 978-1-107-00629-4 page 153
  48. ^ MacFarquhar, Neil (12.07.2002). «A Few Saudis Defy a Rigid Islam to Debate Their Own Intolerance». New York Times. «Wahhabi-inspired xenophobia dominates religious discussion in a way not found elsewhere in the Islamic world.
    Bookshops in the holy cities of Mecca and Medina, for example, sell a 1,265-page souvenir tome that is a kind of "greatest hits" of fatwas on modern life. It is strewn with rulings on shunning non-Muslims: don't smile at them, don't wish them well on their holidays, don't address them as "friend."
    A fatwa from Sheik Muhammad bin Othaimeen, whose funeral last year attracted hundreds of thousands of mourners, tackles whether good Muslims can live in infidel lands. The faithful who must live abroad should "harbor enmity and hatred for the infidels and refrain from taking them as friends," it reads in part.»     
  49. ^ "Christopher M. Blanchard, Analyst in Middle Eastern Affairs Foreign Affairs, Defense, and Trade Division", Congressional Research Service.
  50. ^ Blanchard, Christopher M. «The Islamic Traditions of Wahhabism and Salafiyya» (PDF). 24.01.2008. Congressional Research Service. 
  51. ^ Murphy, Caryle (05.09.2006). «For Conservative Muslims, Goal of Isolation a Challenge». Washington Post. «The kind of Islam practiced at Dar-us-Salaam, known as Salafism, once had a significant foothold among area Muslims, in large part because of an aggressive missionary effort by the government of Saudi-Arabia. Salafism and its strict Saudi version, known as Wahhabism, struck a chord with many Muslim immigrants who took a dim view of the United States' sexually saturated pop culture and who were ambivalent about participating in a secular political system.» 
  52. ^ Lewis, Bernard (27.04.2006). «Islam and the West: A Conversation with Bernard Lewis (transcript)». pewforum.org. Pew. «There are others, the so-called Salafia. It's run along parallel lines to the Wahhabis, but they are less violent and less extreme – still violent and extreme but less so than the Wahhabis.» 
  53. ^ Mark Durie (06.06.2013). «Salafis and the Muslim Brotherhood: What is the difference?». Middle East Forum. «What is called Wahhabism – the official religious ideology of the Saudi state – is a form of Salafism. Strictly speaking, 'Wahhabism' is not a movement, but a label used mainly by non-Muslims to refer to Saudi Salafism, referencing the name of an influential 18th-century Salafi teacher, Muhammad ibn Abd al-Wahhab ... The continuing impact of Salafi dogma in Saudi Arabia means that Saudi leaders are active and diligent in funding and promoting Salafism all around the world. If there is a mosque receiving Saudi funding in your city today, in every likelihood it is a Salafi mosque. Saudi money has also leveraged Salafi teachings through TV stations, websites and publications.» 
  54. ^ Commins, David (2009). The Wahhabi Mission and Saudi Arabia. I.B.Tauris. s. 208. «Much of Wahhabism's 20th-century experience has been the story of trade-offs for the sake of consolidating the position of its political guardian. The ulama gained control over education, law, public morality and religious institutions. In return, they only mildly objected to the import of modern technology and communications and did not hamper Abd al-Aziz ibn Saud's dealings with the British, non-Saudi Arabs and Americans.» 
  55. ^ a b Commins, David (2009). The Wahhabi Mission and Saudi Arabia. I.B.Tauris. s. 156. «The gradual erosion of Wahhabi credibility has been punctuated by three major crises ... [November 1979 seizure of Grand Mosque; [2] Iraq invasion of Kuwait; [3] 9/11]» 
  56. ^ Commins, David (2009). The Wahhabi Mission and Saudi Arabia. I.B.Tauris. s. 156. «[Wahhabi clerics] dependence on the Saudi government disposed leading Wahhabi clerics to support its policies. As political discontent in the kingdom intensified, the Wahhabi establishment found itself in the awkward position of defending and unpopular dynasty.» 
  57. ^ Kepel, Gilles (2004). The War for Muslim Minds. Belknap Press of Harvard University Press. s. 179. «the ulama occupy center stage in times of crisis and turn the situation to their own advantage. But the 1980s iteration of this tradition, the religious leaders called upon by the royal family to reestablish moral order were not Wahhabite clerics but were rather sahwa militants» 
  58. ^ Long, David E (2005). «Saudi Arabia [review of Wahhabi Islam by Natana DeLong-Bas]». Middle East Journal. 59: 316–19. JSTOR 4330135. 
  59. ^ DeLong-Bas, Natana J. (1. januar 2007). Wahhabi Islam: From Revival and Reform to Global Jihad (på engelsk). I.B.Tauris. s. 17. ISBN 9781845113223. 
  60. ^ Al-futuhat al-Islamiyya, second volume, page 234, Cairo, 1387 (1968)
  61. ^ http://www.sufi.it/Islam/wahlast.htm. 
  62. ^ «Uhud-gravplass besøk». 
  63. ^ Imam Baihaqi too narrates that Messenger of Allah [sal Allahu alayhi wasallam] used to visit the graveyard of the martyrs of Uhud annually. Imam Fakhruddin al-Razi writes in Tafseer-e-Kabeer that on such occasions all the Four Foremost Companions used to do the same. Ibrahim bin Muhammad (R) reported that Holy Prophet used to visit the graves of martyrs of Uhud Battle in the beginning of year and said : “Salaam on you ! As a result of your patience, what a nice place you got in the Hereafter!” Abu Bakr ®, Umar ® and Uthman ® also used to visit in the same way.https://786nasir.wordpress.com/2016/07/12/its-sunnah-to-visit-graves-2/
  64. ^ Ibn Hajar Asqalani beskriver grunnen til at en hadith blir erklært som daif (svak); enten er det pga. brudd i overføringskjeden eller at en i kjeden er skyldig i kritikk mot ham."
  65. ^ «Saudi Arabia And Expansionist Wahhabism» (pressemelding). University of Central Florida. 2006. «Samiah Baroni» 
  66. ^ https://books.google.no/books?id=8EqWnqdsgZMC&pg=PA61&lpg=PA61&dq=Sulaiman+ibn+Muhammad+ibn+Ghurayr&source=bl&ots=mmSx_kac7a&sig=wnowmcQ0iArb1IyqjyEBGq1fh-w&hl=no&sa=X&ved=2ahUKEwjN85K56_vdAhUlpIsKHfYgB74Q6AEwDHoECAUQAQ#v=onepage&q=Sulaiman%20ibn%20Muhammad%20ibn%20Ghurayr&f=false
  67. ^ a b Commins, David (2009). The Wahhabi Mission and Saudi Arabia. I.B.Tauris. s. 18. «In 1744, Muhammad ibn Abd al-Wahhab arrived in al-Dir'iyya ... This was the origin of the pact between religious mission and political power that has endured for more than two and half centuries, a pact that has survived traumatic defeats and episodes of complete collapse.» 
  68. ^ Lacey, Robert (2009). Inside the Kingdom: Kings, Clerics, Modernists, Terrorists, and the Struggle for Saudi Arabia. Viking. s. 10–11. «the two ... concluded a pact. Ibn Saud would protect and propagate the stern doctrines of the Wahhabi mission, which made the Koran the basis of government. In return, Abdul Wahhab would support the ruler, supplying him with 'glory and power'. Whoever championed his message, he promised, 'will, by means of it, rule and lands and men'.» 
  69. ^ English, Jeanette M. (2011). «14». Infidel behind the paradoxical veil. 1 (first utg.). AuthorHouse™. s. 260. ISBN 978-1-4567-2810-6. LCCN 2011900551. Besøkt 11. april 2012. «In the last years of the 18th century, Ibn Saud attempted to seize control of Arabia and its outer lying regions and his heirs spent the next 150 years in this pursuit. This was done at the expense of the overlords of the Ottoman Empire. Eventually, the house of Al Saud met with defeat at the hands of the Ottoman and Egyptian armies, resulting in the burning of Diriyah.» 
  70. ^ Ibrahim, Youssef Michel (11.08.2002). «The Mideast Threat That's Hard to Define». The Washington Post. Arkivert fra originalen . «The Saudi minister of religion is always a member of the Al Sheikh family, descendents of Ibn Abdul Wahab. Moreover links between Ibn Abdul Wahab and the house of Saud have been sealed with multiple marriages.»  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. september 2014. Besøkt 15. oktober 2018. 
  71. ^ a b «Saudi Arabia. Wahhabi Theology». December 1992. Library of Congress Country Studies. «Muhammad ibn Saud turned his capital, Ad Diriyah, into a center for the study of religion under the guidance of Muhammad ibn Abd al Wahhab and sent missionaries to teach the reformed religion throughout the peninsula, the gulf, and into Syria and Mesopotamia. Together they began a jihad against the backsliding Muslims of the peninsula. Under the banner of religion and preaching the unity of God and obedience to the just Muslim ruler, the Al Saud by 1803 had expanded their dominion across the peninsula from Mecca to Bahrain, installing teachers, schools, and the apparatus of state power. So successful was the alliance between the Al ash Shaykh and the Al Saud that even after the Ottoman sultan had crushed Wahhabi political authority and had destroyed the Wahhabi capital of Ad Diriyah in 1818, the reformed religion remained firmly planted in the settled districts of southern Najd and of Jabal Shammar in the north. It would become the unifying ideology in the peninsula when the Al Saud rose to power again in the next century.» 
  72. ^ DeLong-Bas, Natana J. (2004). Wahhabi Islam: From Revival and Reform to Global Jihad (First utg.). New York: Oxford University Press. s. 245. ISBN 0-19-516991-3. 
  73. ^ DeLong-Bas, Natana J. (2004). Wahhabi Islam: From Revival and Reform to Global Jihad (First utg.). New York: Oxford University Press. s. 247–50. ISBN 0-19-516991-3. 
  74. ^ Olivier Roy, Antoine Sfeir, red. (2007). Columbia World Dictionary of Islamism. Columbia University Press. s. 399–400. «The history of the Al Sa'ud dynasty is, therefore, one of political expansion based on the Wahhabi doctrine. After the conclusion of the pact of 1744, Muhammad Ibn Sa'ud, who at the time ruled only the Najd village of Dir'iya, embarked on the conquest of neighboring settlements, destroying idols and obliging his new subjects to submit to Wahhabi Islam.» 
  75. ^ Dictionary listing for Siin roots derived from Lane's Arabic-English Lexicon via www.studyquran.co.uk
  76. ^ Kamal S. Salibi (25. desember 1998). The Modern History of Jordan. I.B.Tauris. s. 31. Besøkt 8. juni 2016. 
  77. ^ Commins, David (2009). The Wahhabi Mission and Saudi Arabia. I.B.Tauris. s. 38. «Ibrahim's ruthless prosecution of the war, al-Dir'iyya's leveling and the exile of the emirate's political and religious leadership gave the same impression to a sojourning European as it did to Arabian Bedouins and townsmen: The Saudi emirate and the Wahahbi mission had been crushed once and for all.» 
  78. ^ Commins, David (2009). The Wahhabi Mission and Saudi Arabia. I.B.Tauris. s. 41. 
  79. ^ Commins, David (2009). The Wahhabi Mission and Saudi Arabia. I.B.Tauris. s. 69. «Wahhabism retained hegemony over Najd's religious life because of the political shelter provided by Saudi power. In turn, the Saudi realm could maintain its independence vis-a-vis Istanbul because of physical and technological factors: Its geographical isolation, its lack of valuable resources, the limits of nineteenth-century communications, transportation and military technologies made conquest and pacification too costly for both Cairo and Istanbul. These outside powers decided to leave the Saudis alone so long as they did not revive the first amirate's impulse for expansion through jihad and refrained from attacking Hijaz, Iraq and Syria.» 
  80. ^ Commins, David (2009). The Wahhabi Mission and Saudi Arabia. I.B.Tauris. s. 69. «Outside of al-Qasim, the Rashidis left Wahhabi ulama in place a qadis throughout Najd, including the amirate's capital Ha'il. By the 1880s, generations of Najdi townsmen had lived in a Wahhabi milieu. The strict monotheistic doctrine had been naturalized as the native religious culture.» 
  81. ^ Lacey, The Kingdom, 1981, p.525
  82. ^ «Imam Muhammad bin Abdul Wahhab, Ibn Saud information resource». Arkivert fra originalen 3. mars 2012. «Muhammad bin Abdul Wahhab sought the protection of Muhammad bin Saud, in Ad-Dariyah, the home of the House of Saud... ... they had interests in common, pre-eminently a desire to see all the Arabs of the Peninsula brought back to Islam in its simplest and purest form. In 1744, they therefore took an oath that they would work together to achieve this end.»  «Arkivert kopi». Archived from the original on 3. mars 2012. Besøkt 17. oktober 2018. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Wahhabisme&oldid=23767944»