Hopp til innhold

Viklebjørn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Viklebjørn
Nomenklatur
Potos flavus
Schreber, 1774
Populærnavn
Viklebjørn, også kalt poto, kinjaju, honningbjørn, gripehalebjørn og snohalebjørn
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenRovpattedyr
FamilieHalvbjørnfamilien
Økologi
Habitat: skog og jungel
Utbredelse:

Viklebjørn også kalt honningbjørn, snohalebjørn eller poto (Potos flavus) er en art i halvbjørnfamilien. Navnet honningbjørn brukes imidlertid også om malayabjørn (en virkelig bjørn), og poto må ikke forveksles med pottoer, en gruppe halvaper. Det lokale navnet på viklebjørn er kinkaju, og den har vært solgt under handelsnavnet dvergbjørn i kjæledyrhandelen, på tross av at den ikke er en virkelig bjørn.[1]

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Viklebjørnen er på størrelse med en rødrev og veier fra 1,5 til 3,5 kilo. Kroppen er lang og kraftig og halen er like lang som kroppen. Hele dyret kan bli opptil 115 cm. Fargen er lys brun med mørke hårtupper. Beina er kraftige og som hos mange halvbjørner er tærne svært fleksible og kraftige og kan gripe rundt greiner. Hodet er kort og kraftig med runde ører. Halen er muskuløs og fleksibel, og kan brukes til å gripe rundt greiner. Tungen er opptil 20 cm lang og fleksibel.

Økologi

[rediger | rediger kilde]
Viklebjørner er nattdyr, med store øyne

Viklebjørnene er rene nattdyr. De lever alene og tilbringer mesteparten av sitt liv i trær. På tross av at de tilhører rovdyrene, består dietten for det meste av bær, blader, skudd, bark og frukt. De bruker den lange tungen til å slikke i seg nektar, og er viktige pollinatorer for flere arter trær. Viklebjørner tar en del små dyr, hovedsakelig frosker og virvelløse dyr og vil plyndre fuglereir for unger og egg.

Forplantning foregår året rundt, hunnene kommer i løpetid hver tredje måned. Drektighetstiden er 112 til 118 dager, og de får en unge av gangen, skjønt tvillinger forekommer. Ungene har sølvgrå pels og er hjelpeløse de første ukene. Ungene forlater moren etter 3-5 måneder. Hunnene blir kjønnsmodne ved 18 måneders alder, hannene når de er 30 måneder. Viklebjørner lever lenge. I fangenskap er levealder på 24 år registrert.

Underarter

[rediger | rediger kilde]

Det finnes stor variasjon mellom viklebjørnene i utbredelsesområdet, og det regnes med flere underarter, som i all hovedsak skiller seg fra hverandre i farge:

  • Potus flavus arborensis – Costa Rica
  • Potos flavus aztecus – Veracruz, Mexico
  • Potos flavus boothi – nordre Chiapas, Mexico
  • Potos flavus campechensis – Yucatán, Mexico, Nicaragua
  • Potos flavus chapadensis – Mato Grosso, Brasil
  • Potus flavus chiriquensis – Panama, Belize, Costa Rica
  • Potos flavus dugesii – sørlige Oaxaca, sørlige Chiapas, Mexico
  • Potos flavus flavus – Guyana, Amazonas, Brazil, Venezuela
  • Potos flavus guerrerensis – sørøstre Guerrero, sørvestre Oaxaca
  • Potos flavus isthmicus – rundt Panamakanalen
  • Potus flavus megalotus – Ecuador, Colombia, Panama
  • Potos flavus meridensis – Venezuela
  • Potos flavus modestus – sørvestre Ecuador, nordvestre Peru
  • Potos flavus nocturna – tvilsom underart

Trusler mot arten

[rediger | rediger kilde]

Viklebjørner blir av og til tatt av kattedyr og store slanger, og blir jaktet på for pelsens skyld. Viklebjørner blir utmerkede husdyr, og mange fanges for salg. Arten er rene nattdyr og blir sjeldent sett og finnes først og fremst i tett skog, og regnes ikke som truet. Den største trusselen mot arten på sikt er rydding av jungelen som er deres naturlige leveområder.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Ree, T.O. (2017). «Har du sett en slik i Levanger?». Innherred. Arkivert fra originalen 3. juli 2017. Besøkt 29. juni 2017. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Viklebjørn&oldid=24717057»