Hopp til innhold

Veneziabiennalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Veneziabiennalen
StedVenezia
LandItalia
DatoMai–sept. 2021
Aktive år2021
Forrige2019
Neste2023
Nettsidewww.labiennale.org/en/biennale/
Plakaten til den første Veneziabiannalen – 1895.

Veneziabiennalen (italiensk: La Biennale Di Venezia) er en stor samtidskunstutstilling som finner sted hvert annet år i Venezia. Biennalen startet opp i 1895, og er dermed verdens eldste kunstbiennale.

For hver biennale inviteres det en kurator eller kunstnerisk leder som står for den internasjonale hovedutstillingen, samtidig har en lang rekke land paviljonger hvor de presenterer en egen kuratert utstilling, enten som solopresentasjoner eller som gruppeutstillinger. Biennalen vises idag på to hovedområder, Aresenale og i Giardiniparken, hvor man også finner 29 permanente nasjonale paviljonger, ved siden av at mange land uten permanent paviljong leier seg inn rundt om i Venezia.[1][2]

For 2013-utgaven beløp budsjettet for hoveddelen av biennalen seg til på 2,3 millioner USD; videre ble det samlet inn over to millioner USD hovedsakelig fra private individer, organisasjoner og filantroper.[3]

Andre arrangementer organisert av La Biennale di Venezia

[rediger | rediger kilde]
  • Musikkbiennalen, eller på italiensk: Biennale Musica, siden 1930
  • Biennale Teatro, siden 1934
  • Filmfestivalen i Venezia, siden 1934
  • Arkitekturbiennalen i Venezia, siden 1980
  • Dansebiennalen i Venezia, også kjent ved sitt italienske navn Festival Internazionale di Danza Contemporanea, siden 1999.[4]

Giardini og Arsenale

[rediger | rediger kilde]
Den sentrale paviljongen.
Utstilling til minne om Amedeo Modigliani ved Veneziabiennalen i 1930
Biennalebesøkende, Hovedinngangen til Giardini

Hovedelen av biennalen befinner seg i parken Giardini. I Giardini finner man en stor utstillingshall som omtales som den Sentrale paviljong der en stor del av hovedutstillingen kuratert av biennalens kunstneriske leder finner sted. I Giardini finner man også de permanente nasjonale paviljongene.[5]

I 1995 ble også Arsenaleområdet tatt i bruk, et tidligere båtbyggeri, dvs det var den venetianske marines hovedarsenal Her var det opprinnelig ca 1600 arbeidere. Arsenalet var det første verkstedet som praktiserte samlebånds- teknikker. Der vises del to av den kuraterte hovedutstillingen, men også nasjonale paviljonger. Disse er ikke permanente, men leies fra gang til gang.

Kunstneriske ledere av hovedutstilligen

[rediger | rediger kilde]
  • 1962 – Gian Alberto Dell'Acqua
  • 1964 – Gian Alberto Dell'Acqua
  • 1966 – Gian Alberto Dell'Acqua
  • 1968 – Maurizio Calvesi og Guido Ballo
  • 1970 – Umbro Apollonio
  • 1972 – Mario Penelope
  • 1974 – Vittorio Gregotti
  • 1976 – Vittorio Gregotti
  • 1978 – Luigi Scarpa
  • 1980 – Luigi Carluccio
  • 1982 – Sisto Dalla Palma
  • 1984 – Maurizio Calvesi
  • 1986 – Maurizio Calvesi
  • 1988 – Giovanni Carandente
  • 1990 – Giovanni Carandente
  • 1993 – Achille Bonito Oliva
  • 1995 – Jean Clair
  • 1997 – Germano Celant
  • 1999 – Harald Szeemann
  • 2001 – Harald Szeemann
  • 2003 – Francesco Bonami
  • 2005 – Maria de Corral og Rosa Martînez
  • 2007 – Robert Storr
  • 2009 – Daniel Birnbaum
  • 2011 – Bice Curiger
  • 2013 – Massimiliano Gioni
  • 2015 – Okwui Enwezor
  • 2017 – Christine Macel
  • 2021 – Cecilia Alemani[6]

De nasjonale paviljongene

[rediger | rediger kilde]
Tyske paviljongen ved Veneziabiennalen

Giardini huser 30 permanente paviljonger. Ved siden av den sentrale paviljong, bygget i 1894 og senere ombygget og påbygd flere ganger, er det ytterligere 29 nasjonale paviljonger i Giardini, bygget i forskjellige perioder av de ulike landene som deltar på biennalen. Paviljonene i Giardini tilhører de enkelte landene og styres av deres kulturdepartementer. [18]

Land som ikke eier en paviljong i Giardini stiller i andre arenaer spredt rundt i Venezia. Antall land som er representert er økende. I 2005 ble Kina vist for første gang, i 2007 kom den afrikanske Pavilion og Mexico, De forente arabiske emirater i 2009, og India i 2011.[7] Landene som stiller ut på Arsenale ber om en midlertidig utstillingsplass og betaler en leie per kvadratmeter.

I 2011, var de deltagende landene: Albania, Andorra, Argentina, Australia, Østerrike, Aserbajdsjan, Bangladesh, Belarus, Belgia, Brasil, Bulgaria, Canada, Chile, Kina, Kongo, Costa Rica, Kroatia, Cuba, Kypros, Tsjekkia og Slovakias, Danmark, Egypt, Estonia, Finland, Frankrike, Georgia, Tyskland, Hellas, Haiti, Ungarn, Island, India, Iran, Irak, Irland, Israel, Italia, Japan, Korea, Latvia, Litauen, Luxembourg, Makedonia, Mexico, Moldova, Montenegro, Nederland, New Zealand, Norge, Polen, Portugal, Romania, Russland, San Marino, Saudi-Arabia, Serbia, Singapore, Slovenia, Sør-Afrika, Spania, Sverige, Sveits, Syria, Taiwan, Thailand, Tyrkia, Ukraina, De forente arabiske emirater, Storbritannia, USA, Uruguay, Venezuela, Wales og Zimbabwe. Ved siden av disse var det to fellespaviljonger: Den sentralasiatiske paviljong og den latinamerikanske. I 2013, deltok ti nye land med nasjonale paviljonger: Angola, Bahamas, Bahrain, Elfenbenskysten, Kosovo, Kuwait, Maldivene, Paraguay, Tuvalu, og Vatikanstaten.

Den nordiske paviljongen

[rediger | rediger kilde]

I 1962 gikk Sverige, Finland og Norge sammen om en felles paviljong i Giardiniparken. Denne kalles den Nordiske paviljongen og var tegnet av Sverre Fehn. Frem til 1984 bestemte hver nasjon hvilke kunstnere de ville delta med, fra 1986 til 2009 gikk det på rundgang hvilket land som skulle ha det kuratoriske ansvaret for paviljongen, men utstillingene inkluderte kunstnere fra alle tre land. Mens fra og med 2009 laget de en midlertidig ordning der de tre landene skulle ha full råderett over paviljongen i hver sin biennale. 2009 rådet Sverige over paviljongen, i 2011 var det Finland, mens i 2015 er det Norge sin tur. Siden 2003 har Office for Contemporary Art Norway (OCA) hatt ansvaret for den norske deltagelsen på Veneziabiennalen.[8]

Liste over utstillinger i den Nordiske paviljongen:[9]

  • 1962 — FINLAND: Ahti Lavonen, Kain Tapper, Esko Tirronen; NORGE: Rolf Nesch, Knut Rumohr; SVERIGE: Siri Derkert, Per Olof Ulltvedt
  • 1964 — FINLAND: Ina Colliander, Simo Hannula, Pentti Kaskipuro, Laila Pullinen; NORGE: Hannah Ryggen; SVERIGE: Torsten Andersson, Martin Holmgren, Torsten Renqvist
  • 1966 — FINLAND: Heikki Häiväoja, Harry Kivijärvi, Sam Vanni; NORGE: Jakob Weidemann; SVERIGE: Öyvind Fahlström
  • 1968 — FINLAND: Mauno Hartman, Kimmo Kaivanto, Ahti Lavonen; NORGE: Gunnar S. Gundersen; SVERIGE: Sivert Lindblom, Arne Jones
  • 1970 — FINLAND: Juhani Linnovaara; Norge: Arnold Haukeland; SVERIGE: deltok ikke
  • 1972 — FINLAND: Harry Kivijärvi, Pentti Lumikangas; NORGE: Arne Ekeland; SVERIGE: deltok ikke
  • 1976 — FINLAND: Mikko Jalavisto, Tapio Junno, Kimmo Kaivanto, Ulla Rantanen; NORGE: Boge Berg, Steinar Christensen/Kristian Kvakland, Arvid Pettersen; SVERIGE: ARARAT (Alternative Research in Architecture, Resources, Art and Technology)
  • 1978 — FINLAND: Olavi Lanu; NORGE: Frans Widerberg; SVERIGE: Lars Englund
  • 1980 — FINLAND: Matti Kujasalo; NORGE: Knut Rose; SVERIGE: Ola Billgren, Jan Håfström
  • 1982 — FINLAND: Juhana Blomstedt; NORGE: Synnøve Anker Aurdal; SVERIGE: Ulrik Samuelson
  • 1984 — FINLAND: Kain Tapper, Carl-Erik Ström; NORGE: Bendik Riis; SVERIGE: Curt Asker
  • 1986 — "Techne": Bård Breivik (NO), Marianne Heske (NO), Olli Lyytikäinen (FI), Kjell Ohlin (SE), Erik H. Olson (SE), Silja Rantanen (FI), Carl Fredrik Reuterswärd (SE), Osmo Valtonen (FI) (kurator: Mats B.)
  • 1988 — Per Inge Bjørlo (NO), Rolf Hanson (SE), Jukka Mäkelä (FI) (kurator: Maaretta Jaukkuri, FI)
  • 1990 — "Cavén, Barclay, Håfström": Per Barclay (NO), Kari Cavén (FI), Jan Håfström (SE) (kurator: Per Hovdenakk, NO)
  • 1993 — Jussi Niva (FI), Truls Melin (SE), Bente Stokke (NO) (kurator: Lars Nittve, SE)
  • 1995 — Eva Løfdahl (SE), Per Maning (NO), Nina Roos (FI) (kurator: Timo Valjakka, FI)
  • 1997 — "Naturally Artificial": Henrik Håkansson (SE), Mark Dion (US), Marianna Uutininen (FI), Mariko Mori (JP), Sven Påhlsson (NO) (kurator: Jon-Ove Steihaug, NO)
  • 1999 — "End of a Story": Annika von Hausswolff (SE), Knut Åsdam (NO), Eija-Liisa Ahtila (FI). (kurator: John Peter Nilsson, SE)
  • 2001 — "The North is Protected": Leif Elggren (SE), Tommi Grönlund/Petteri Nisunen (FI), Carl Michael von Hausswolff (SE), Anders Tomren (NO) (kuratorer: Grönlund/Nisunen, FI)
  • 2003 — "Devil-May-Care": Karin Mamma Andersson (SE), Kristina Bræin (NO), Liisa Luonila (FI) (kuratorer: Anne Karin Jortveit and Andrea Kroksnes, NO)
  • 2005 — "Sharing Space Dividing Time": Miriam Bäckström and Carsten Höller (SE/DE), Matias Faldbakken (NO) (kurator: Åsa Nacking, SE)
  • 2007 — "Welfare — Fare Well": Adel Abidin (IQ/FI), Jacob Dahlgren (SE), Lars Ramberg (NO), Toril Goksøyr & Camilla Martens (NO), Sirous Namazi (SE), Maaria Wirkkala FI (kurator: René Block, DE)
  • 2009 — "The Collectors" (i samarbeid med den danske paviljongen): Elmgreen & Dragset (DK/NO), Thora Dolven Balke (NO), Massimo Bartolini (IT), Hernan Bas (US), Guillaume Bijl (BE), Maurizio Cattelan (IT), Pepe Espaliú (ES), Tom of Finland (FI), Simon Fujiwara (UK), Han & Him (MY/UK), Laura Horelli (FI), Martin Jacobson (SE), William E. Jones (US), Terence Koh (US), Jani Leinonen (FI), Klara Lidén (SE), Jonathan Monk (UK), Nico Muhly, Norway Says (NO), Henrik Olesen (DK), Nina Saunders (DK), Vibeke Slyngstad (NO), Sturtevant (US/FR) og Wolfgang Tillmans (DE) (kuratorer: Elmgreen & Dragset, DK/NO)
  • 2011 — SVERIGE: Fia Backström, Andreas Eriksson (kurator: Magnus af Petersens)
  • 2013 — FINLAND: Terike Haapoja (kurator: Mika Elo, Marko Karo, Harri Laakso)
  • 2015 — NORGE: Camille Norment (kurator: Katya García-Antón)
  • 2017 — "Mirrored": Siri Aurdal (NO), Nina Canell (SE), Charlotte Johannesson (SE), Jumana Manna (PS), Pasi Myllymäki (FI) og Mika Taanila (FI) (kurator: Mats Stjernstedt, SE)[10]
  • 2019 — "Weather Report: Forecasting Future": Ane Graff (NO), Ingela Ihrman (SE) og kunstnerduoen nabbteeri (FI), som består av Janne Nabb og Maria Teeri (kuratorer: Leevi Haapala og Piia Oksanen, FI)[11]
  • 2022 — "The Sámi Pavilion": Pauliina Feodoroff, Máret Ánne Sara og Anders Sunna (kuratorer: Liisa-Rávná Finbog, Katya García-Antón (UK/ES) og Niillas Beaska)[12]
  • 2024 — "The Altersea Opera": Lap-See Lam (SE), Kholod Hawash (FI) og Tze Yeung Ho (NO) (kurator Asrin Haidari, SE)[13]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Mari Lending, ‘En debatterende arkitektur’, Morgenbladet, 6. september 2012». Besøkt 25. januar 2015. 
  2. ^ «Monica Holmen, ‘Biennale for 55. gang’, Kunstforum, 28. mai 2013». Besøkt 25. januar 2015. 
  3. ^ Carol Vogel (23. mai 2013), New Guide in Venice The New York Times
  4. ^ «Dance». La Biennale di Venezia. Besøkt 22. oktober 2011. 
  5. ^ Gareth Harris (15. mai 2013), Down but not out, European countries invest in Venice Biennale pavilions The Art Newspaper.
  6. ^ ARTnews: Venice Biennale Names Cecilia Alemani as Artistic Director for 2021 Edition
  7. ^ Vogel, Carol (7. juni 2009). «A More Serene Biennale». The New York Times. Besøkt 25. januar 2015. 
  8. ^ Rød, Arve (18. juni 2024). «Veneziabiennalen». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 11. august 2024. 
  9. ^ Anne Karin Jortveit og Andrea Kroksnes (redaktører): Devil-may-care : the Nordic pavilion at the 50th Venice Biennial 2003. Oslo: OCA, 2003, s. 180 ff.
  10. ^ «Venice Biennale 2017». Office for Contemporary Art Norway (på engelsk). Besøkt 11. august 2024. 
  11. ^ «Venice Biennale 2019». Office for Contemporary Art Norway (på engelsk). Besøkt 11. august 2024. 
  12. ^ «The Sámi Pavilion». Office for Contemporary Art Norway (på engelsk). Besøkt 11. august 2024. 
  13. ^ Gjessing, Ansvarlig redaktør Mona. «Høydramatisk i Sverre Fehns paviljong på den 60. Veneziabiennalen». kunstavisen.no. Besøkt 11. august 2024. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Veneziabiennalen&oldid=24612813»