Vannmokasinslange

Vannmokasinslange
	Nomenklatur
	Agkistrodon piscivorus; (Lacépède, 1789)
	Populærnavn
	vannmokasinslange
	Klassifikasjon
Rike	dyreriket
Rekke	ryggstrengdyr
Klasse	krypdyr
Orden	skjellkrypdyr
Underorden	slanger
Familie	hoggormfamilien
Underfamilie	gruveslanger
Slekt	mokasinslanger
	Økologi
Habitat:	våte steder
Utbredelse:	USA (endemisk)

Vannmokasinslange (Agkistrodon piscivorus) er en giftig slange som er utbredt i Nord-Amerika.

Den er som regel 76–122 cm lang, men kan bli opptil 180 cm. Ryggen er svart, grå, gulbrun eller mørkt olivengrønn, mens buken er lysere. Snuten er alltid lys. Unge dyr har bånd med mørk kant og lysere midt, men de forsvinner hos eldre eksemplarer. Unge dyr har også gul haletipp. Hodet er bredt med en stor sansegrop som registrerer infrarød stråling mellom øynene og neseborene på hver side. Den har en sterk gift, men gifttennene er korte, og det er sjelden at mennesker dør på grunn av bitt fra vannmokasinslange.

Når den blir skremt, gaper den for å vise fram den hvite munnen. Dette har gitt arten den amerikanske navnet cottonmouth («bomullsmunn»).

Vannmokasinslange er den eneste semi-akvatiske arten i hoggormfamilien og lever vanligvis i eller i nærheten av vann, særlig i saktegående og grunne innsjøer og bekker. Den ligger ofte og soler seg på greiner og steiner i vannkanten. Vannmokasinslange eter fisk, frosker, salamandere, små skilpadder, alligatorunger, fugler, små pattedyr og andre slanger. Den kan også ete slakteavfall og fiskeslo. Arten føder levende unger.

Arten er utbredt i det sørøstlige USA fra sørligste Virginia og Florida vestover til østlige Texas og Oklahoma. I Mississippi- og Ohio-dalene finnes den nordover til sørlige Illinois.

Kilder

(en) The Reptile Database - Agkistrodon piscivorus Besøkt 12. desember 2015.
«Cottonmouth Fact Sheet». Smithsonian Institution. Besøkt 12. desember 2015.
Schmidt, Karl P. og Robert F. Inger, oversatt av Per Høst (1966). Krypdyr, bind 6 i serien Verdens dyreliv. Oslo: Studieforlaget. s. 280–282. [originalens tittel Living Reptiles of the World, Hanover House, 1957]