Vandalsk
Vandalisk var et germansk språk som trolig var nært beslektet med gotisk, det klassifiseres derfor tradisjonelt som et østgermansk språk.[1]
Språket ble benyttet av folkegruppen vandaler i perioden omtrent fra det 3. til det 6. århundre og er nå utdødd. Dokumentasjonen er svært fragmentarisk, hovedsakelig på grunn av vandalenes stadige migrasjoner og deres sene introduksjon til skriftlig kommunikasjon. Alle moderne kilder fra tiden da vandalisk ble talt, regnes som protohistoriske.[2]
Klassifisering
[rediger | rediger kilde]Vandalisk er tradisjonelt klassifisert som et østgermansk språk,[3][4] selv om årsakene til denne klassifiseringen for det meste er historiske og ikke språklige.[1] På grunn av oppfatningen av vandalisk som et østgermansk språk, er den etymologiske rekonstruksjonen fra greske og romerske kilder basert på gotiske former. Derfor er det vanskelig å vurdere hvorvidt vandalisk faktisk er nært beslektet med gotisk eller ikke.[1]
Teoriene varierer fra at gotisk og vandalisk, sammen med burgundisk, danner et dialektkontinuum,[5] via at språket til vandalene faktisk var gotisk,[2] til at dette var forskjellige språk som skilte lag tidlig, uten en felles mellomliggende østgermansk stamkilde.[6]
Historie
[rediger | rediger kilde]I følge egen mytologi kom goterne opprinnelig fra Skandinavia. Det er derfor debattert om gotisk, og dermed også vandalisk, stammer fra Skandinavia eller ikke. Språklige bevis viser ingen spesifikk forbindelse mellom nordgermansk og enten gotisk eller vandalisk. Likevel er det mulig at både goterne og vandalene migrerte sørover fra Skandinavia, der deres respektive språk begynte å avvike fra urgermansk.[6]
Den språklige urheimat til vandalisk ligger sannsynligvis sør for Østersjøen. Vandalene krysset Rhinen på 400-tallet,[6] og etablerte seg sammen med hasdingene og silingene i Gallaecia (Nord-Portugal og Galicia) og i Sør-Spania, i ca. år 410, etter å ha fulgt andre germanske og ikke-germanske folk (vestgotere, alanere og suebere), før de vandret videre til Nord-Afrika på 430-tallet. Riket deres blomstret på begynnelsen av 500-tallet, men etter nederlaget i 534 ble de satt under bysantinsk administrasjon.[7] [8] Det antas at vandalisk språk fortsatt ble snakket på tidspunktet for den bysantinske erobringen,[8] men det forsvant sannsynligvis før slutten av århundret.[4]
Dokumentasjon
[rediger | rediger kilde]Veldig lite er kjent om det vandaliske språket, bortsett fra enkelte fraser og et lite antall personnavn av vandalisk opprinnelse, hovedsakelig kjent fra dokumenter og mynter.[1] [2] De fleste vandaliske navnene ble nedskrevet av latinsk- eller gresktalende, som kan ha mistolket fonemer eller tilpasset navnene til de som var vanlige på deres eget språk.[2]
Det regionale navnet Andalucía antas tradisjonelt å ha blitt avledet fra vandalisk, selv om dette er omstridt. Etter umajjadenes erobring av Hispania, fra 700-tallet til slutten av 1400-tallet, ble regionen kalt Al-Andalus.[9]
I en inskripsjon fra vandalenes kongerike er den kristne bønnen Kyrie eleison gjengitt på vandalisk som “Froia arme” (“Herre, miskunn deg!”).[10][11] Den samme frasen dukker opp i Collatio Beati Augustini cum Pascentio ariano 15 av Pseudo-Augustin: “Froja armes”. Det er mulig at denne setningen faktisk er gotisk, ettersom vandalene kan ha brukt gotisk som liturgisk språk.[11]
Epigrammet De conviviis barbaris i den latinske antologien, av nordafrikansk opprinnelse og med usikker datering, inneholder et fragment på et germansk språk som noen forfattere mener er vandalisk,[2] selv om fragmentet selv refererer til språket som “gotisk”. Dette kan skyldes at begge språk var østgermanske og nært beslektet. Forskere har påpekt i denne sammenhengen[2] at Prokopios refererer til goterne, vandalene, vestgoterne og gepidene som “gotiske nasjoner” og hevder at de “alle er av ariansk tro og har ett språk kalt gotisk”.[12]
Fonologi
[rediger | rediger kilde]De fonologiske trekkene ved vandalisk ligner på gotiske.[3]
Grammatikk
[rediger | rediger kilde]Svært lite er kjent om vandalisk grammatikk, men noen ting kan utledes fra eksisterende materiale.[2]
Den opprinnelige urgermanske *-z, som ble brukt for å markere nominativ maskulin entall i substantiver, og som gikk tapt tidlig i vestgermansk, er bevart i noen vandaliske former som -s eller som en del av -x (noen ganger romanisert i navneformer som -us). Denne markøren kan betraktes som et arkaisk trekk, siden det er tapt i de fleste ord og helt forsvunnet i østgotiske navn fra og med det 6. århundre.[2]
Epitetet Vandalirice (‘konge av vandalene’) gir mulig belegg for en genitiv flertallsending -e (sammenlign med gotisk -ē), selv om det er skrevet som ⟨i⟩ i denne formen.[11] Gamle germanske språk utenfor østgermansk har -a (som i gammelengelsk og norrønt) eller -o (som i gammel nederlandsk eller gammelhøytysk) som tilsvarende ending.
Vokabular
[rediger | rediger kilde]Tabellene nedenfor viser ulike vandaliske ord, fraser og former som har overlevd i (eller som) navn og ulike latinske tekster. De fleste av disse er hentet fra Nicoletta Francovich Onesti.[13]
| Dokumentert
vandalisk form |
Gotisk slektord | Tolkning |
|---|---|---|
| arme | 𐌰𐍂𐌼𐌰𐌹 (armai)
(2.sg.ipv. form of 𐌰𐍂𐌼𐌰𐌽 (arman)) |
'ha miskunn!' |
| baudus
(cf. -baudes) |
— | 'hersker, mester' |
| drincan | 𐌳𐍂𐌹𐌲𐌺𐌰𐌽 (drigkan) | 'drikke' (uformelt) |
| eils | 𐌷𐌰𐌹𐌻𐍃 (hails) | 'heil!' (hilsen) |
| ia | 𐌾𐌰𐌷 (jah) | 'og' |
| froia | 𐍆𐍂𐌰𐌿𐌾𐌰 (frauja) | 'herre, Herre(n)' |
| matzia | 𐌼𐌰𐍄𐌾𐌰𐌽 (matjan) | 'spise (uformelt),
innta sitt måltid' |
| scapia | *𐍃𐌺𐌰𐍀𐌾𐌰𐌽 (*skapjan),
cf. 𐌲𐌰𐍃𐌺𐌰𐍀𐌾𐌰𐌽 (gaskapjan) |
'skape, lage' |
| vandalirice | — (-𐍂𐌴𐌹𐌺𐌴 (reikē)) | 'Vandalenes konge' |
| Dokumentert(e)
vandalisk(e) form(er) |
Gotisk slektord | Urgermansk
etymon |
Gammelengelsk slektord | Tolkning |
|---|---|---|---|---|
| ari | 𐌷𐌰𐍂𐌾𐌹𐍃 (harjis) | *harjaz | here | 'hær' |
| baudes
(cf. baudus) |
— | *baudiz | — | 'hersker, mester' |
| bere | 𐌱𐌰𐌹𐍂𐌰- (baira-) | *bera- | bera- | 'bære' |
| bluma | 𐌱𐌻𐍉𐌼𐌰 (blōma) | *blōmô | *blōma | 'blomstre' |
| dagila | *𐌳𐌰𐌲𐌹𐌻𐌰 (*dagila)
cf. 𐌳𐌰𐌲𐍃 (dags) |
*dag- | (dæġ) | 'dag (dim.)' |
| frida
frede feua |
*𐍆𐍂𐌹𐌸𐌿𐍃 (*friþus) | *friþu- | friþ(u)
(cf. MnE †frith) |
'fred' |
| geis | *𐌲𐌰𐌹𐍃 (*gais)
cf. 𐌿𐍃𐌲𐌰𐌹𐍃𐌾𐌰𐌽 (usgaisjan) ('frighten, scare') |
*gaiza- | gār
(cf. MnE garlic) |
'spyd' |
| gunda
guntha |
— | *gunþjo | gūþ | 'slag, kamp' |
| hildi-, -ild | 𐌷𐌹𐌻𐌳𐌹- (hildi-) | *hildjō | hild | 'slag, kamp' |
| mir
mer |
*𐌼𐌴𐍂𐍃 (*mērs) | *mēraz, *mērijaz | mǣre
(cf. MnE ‡mere) |
'berømt' |
| munds | — | *mundō | mund
(cf. MnE ‡mound) |
'forsvarer' |
| mut | 𐌼𐍉𐌸𐍃 (mōþs)
('mood, anger') |
*moda- | mōd
(cf. MnE mood) |
'mot' |
| oa | 𐌷𐌰𐌿𐌷𐍃 (hauhs) | *hauha- | hēah | 'høy' |
| osta
hostra |
*𐌰𐌿𐍃𐍄𐍂𐌰- (*austra-) | *austra- | ēast | 'øst' |
| rit
rith |
-𐍂𐌴𐌳𐌰𐌽 (-rēdan)
('to advise') |
*rēdaz | rǣd, rēd
(cf. MnE †rede) |
'råd' |
| rix
ricus |
𐍂𐌴𐌹𐌺𐍃 (reiks) | *rīk- | rice ('dominion') | 'konge' |
| runa | 𐍂𐌿𐌽𐌰 (rūna) | *rūnō | rūn
(cf. MnE †roun, rune) |
'hemmelighet, røyndom' |
| scarila | — | *skarō | scearu
(cf. MnE share) |
'bånd (dim.)' |
| sifila | 𐍃𐌹𐌱𐌾𐌰 (sibja) | *sibjō | sibb
(cf. MnE sibling) |
'slekt (dim.)' |
| sindi- | 𐍃𐌹𐌽𐌸𐍃 (sinþs)
('time, occurrence') |
*sinþa- | sīþ
(cf. MnE send) |
'reise, vei' |
| trioua | 𐍄𐍂𐌹𐌲𐌲𐍅𐌰 (triggwa) | *triwwa | trīewu | 'tro (f.)' |
| teus | 𐌸𐌹𐌿𐍃 (þius) | *þewaz | þēow
(cf. MnE †thew) |
'slave, trell, taus' |
| theudo | 𐌸𐌹𐌿𐌳𐌰 (þiuda) | *þeudō | þēod
(cf. MnE †thede) |
'folk' |
| vili, guilia | 𐍅𐌹𐌻𐌾𐌰 (wilja) | *wiljô | willa | 'vilje (subst.)' |
| uit-
guit- |
*𐍅𐌴𐌹𐍄𐌹- (*weiti-) | *wīti- | — | 'kamp, strid' |
| vult | 𐍅𐌿𐌻𐌸𐌿𐍃 (wulþus) | *wulþu- | wuldor | 'ære, herlighet' |
Skrifttegn
[rediger | rediger kilde]De få navnene på mynter utstedt av det vandaliske kongeriket ble skrevet med latinsk skrift.[14]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d Hartmann, Frederik (2020). The Vandalic language – origins and relationships. Heidelberg: Universitätsverlag Winter. s. 7, 9. ISBN 978-3-8253-4752-9.
- ^ a b c d e f g h Reichert, Hermann (2009). «Sprache und Namen der Wandalen in Afrika». I Greule, Albrecht; Springer, Matthias. Namen des Frühmittelalters als Sprachliche Zeugnisse und als Geschichtsquellen. Berlin: W. de Gruyter. s. 43–44. ISBN 9783110208153.
- ^ a b Wrede, Ferdinand (2018) [1886]. Über die Sprache der Wandalen. Berlin/Boston: De Gruyter. s. 4. ISBN 9783111347615.
- ^ a b Hennings, Thordis (2012). Einführung in das Mittelhochdeutsche. Berlin: De Gruyter. s. 26. ISBN 978-3-11-025959-9.
- ^ Hartmann, Frederik; Riegger, Chiara (16. mars 2022). «The Burgundian language and its phylogeny: A cladistical investigation». NOWELE North-Western European Language Evolution. doi:10.1075/nowele.00062.har – via semanticscholar.org.
- ^ a b c Hartmann, Frederik (2023). «Genealogical implications and Germanic phylogeny». Germanic Phylogeny. Oxford: Oxford University Press. s. 172–211. ISBN 9780191983719. doi:10.1093/oso/9780198872733.003.0005.
- ^ Moorhead, John (2013). «Goths and Vandals, migration history». The Encyclopedia of Global Human Migration. Wiley. ISBN 978-1-4443-3489-0.
- ^ a b Merrills, Andrew H.; Miles, Richard (2010). The Vandals. Chichester: John Wiley & Sons. s. 1, 95. ISBN 9781444318074.
- ^ García Sanjuán, Alejandro (2017). «al-Andalus, etymology and name». I Fleet, Kate; Krämer, Gudrun; Matringe, Denis; Nawas, John; Stewart, Devin J. The encyclopaedia of Islam. 5. Leiden/Boston: Brill. ISBN 9789004335745.
- ^ Schäferdiek, Knut (2016). «Ulfila und der sogenannte gotische Arianismus». I Berndt, Guido M.; Steinacher, Roland. Arianism: Roman Heresy and Barbarian Creed. Abingdon/New York: Routledge. ISBN 9781317178651.
- ^ a b c Tiefenbach, Heinrich. «Das wandalische Domine miserere». Historische Sprachforschung. Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht (104): 251–268. ISSN 0935-3518. JSTOR 40849030.
- ^ «The Project Gutenberg eBook of History of the Wars, Books III and IV (of 8), by Procopius». www.gutenberg.org. Besøkt 11. januar 2025.
- ^ Francovich Onesti, Nicoletta (2013). «Tracing the language of the Vandals». Goti e Vandali. Roma: Artemide. s. 179–195. ISBN 9788875751821.
- ^ Friedländer, Julius (1849). Die Münzen der Vandalen. Leipzig: Wigand. s. 6.