Hopp til innhold

UNIFIL

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Unifil»)
Sisu, lett hjul-panservogn (PPK), arvtaker til M113
UNIFIL
Basisdata
Aktiv1978–
Etablert1978
Overordnet enhetDepartment of Peacekeeping Operations
Typefredsbevarende FN-styrke
Operativt oppdrag
KonflikterLibanon
Posisjon 7-16, Al Yatun, en av UNIFILs (DUTCHBATT) baser i Libanon, i 1981

United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) (FNs midlertidige styrke i Libanon), fredsbevarende FN-styrke opprettet i forbindelse med Israels invasjon i 1978 under den libanesiske borgerkrigen. Den ble opprettet ved FNs sikkerhetsråds resolusjon 425 av 18. mars 1978 for

  • å bekrefte israelske styrkers tilbaketrekking fra Sør-Libanon
  • å gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet
  • å bistå Libanons myndigheter med å gjenopprette en fungerende lokaladministrasjon i området

UNIFILs mandatperiode forlenges med jevne mellomrom. Mandatet ble justert ved Israels invasjon i 1982, tilbaketrekning i 2000 og mest vesentlig under krigen i 2006 (FN sikkerhetsråds resolusjon 1701).

Per 31. august 2017 bestod styrken av 10 541 soldater.[1]

UNIFIL har hatt deltakelse fra Norge, Nederland, Nigeria, Senegal, Fiji, Irland, Finland, Frankrike, Ghana, Kina, Nepal, Canada, Iran, Sverige, Italia, India, Polen, Ukraina, Estland og en rekke andre land.

Totalt har UNIFIL hatt et tap på 297 mann i uniform, åtte internasjonale sivile og sju lokalt ansatte (per februar 2017).[2] Irland er det landet som har tatt størst tap i løpet av operasjonens historie. I løpet av de 20 årene Norge bidro med soldater, fra 1978 til 1998, mistet 21 norske FN-soldater livet i UNIFIL.

FN-soldatenes operasjonen er regulert av et Omforent memorandum (MOU)

Historikk

[rediger | rediger kilde]

I de første kontingentene var det PLO, PFLP, falangistene og israelske styrker som ga utfordringer.

I 2024 er bildet et helt annet: Hezbollah har fått etablert en operativ inndekning i området som veier tungt. Dermed er det taktisk-operative bildet av Sør-Libanon i 2024 er et helt annet enn i tiden da Norbatt i sin tid deployerte for 46 år siden, her uttrykt av en ny generasjon offiserer:

Slik blir det til at UNIFIL, med alle sine soldater og pansret materiell, ikke får sett annet enn hva Hezbollah tillater den å se, og får gjort enda mindre enn de får sett. Alle i UNIFIL vet dette, og alle andre aktører i regionen vet dette. En elefant i rommet det ugjerne tales om.

Oberstløytnant Geir Gabrielsen, NRK 14. januar 2024

Ifølge oberstløytnant Geir Gabrielsen er styrken i 2024 i praksis blitt nøytralisert av Hizbollah (i motsetning til tidligere). Så i 2024 er Unifil ikke lenger i stand til å utføre oppdraget, noe alle parter er kjent med.[3] Som det framgår lenger oppe i artikkelen, var ikke dette tilfelle da NORBATT inngikk som del av UNIFIL-styrken: Da var det i stor grad Israel og PLO, med hvert sitt motiv, som ga de norske styrkene utfordring. Så uttalelsen til Gabrielsen gjelder kun i dag - og IKKE da norske soldater ble utstasjonert, på tross av stor motstand fra Israel. For de norske styrkene løste faktisk del primærmandatet i sitt tildelte oppdrag, i motsetning til Gabrielsens omtale om UNIFIL i 2024.

1978 til 1985

[rediger | rediger kilde]

1985 til 2000

[rediger | rediger kilde]

2006–2024 UNIFIL II

[rediger | rediger kilde]

Krigen mellom Israel og Hizbollah i 2006 resulterte i en ny fase for UNIFIL i Sør-Libanon. FNs sikkerhetsråds resolusjon 1701 ble vedtatt 11. august 2006 og skulle sikre at våpenhvile trådte i kraft 14. august. Resolusjonen innebar at UNIFILS tilstedeværelse skulle økes fra 2000 til 15 000 soldater. De skulle bistå det libanesiske forsvaret i avvæpningen av Hizbollah. Israel skulle trekke seg ut av Libanon, mens Hizbollah skulle frigi israelske fanger og avvæpnes i henhold til resolusjon 1559 (2004) og 1680 (2006). Hizbollah avviste å la seg avvæpne, men erklærte at de frivillig ville avvæpne styrkene sør for Litanielven. Libanons forsvarsminister erklærte at de ikke ville tvinge gjennom en slik avvæpning og FN erklærte at de ikke hadde direkte mandat til å avvæpne, men kun til å bistå Det libanesiske forsvaret. Hizbollah valgte i stedet å ruste opp, og fortsatte med angrep mot Israel. Israel svarte med gjentatte krenkinger av libanesisk luftrom, mens det libanesiske forsvaret forholdt seg nøytralt og UNIFIL forble maktesløs.[4]


Ledere

[rediger | rediger kilde]
Fra Til Navn Land
23. mars 1978 februar 1981 Emmanuel A. Erskine Ghanas flagg
februar 1981 mai 1986 William «Bull» O'Callaghan Irlands flagg
juni 1986 juni 1988 Gustav Hägglund Finlands flagg
juli 1988 februar 1993 Lars-Eric Wahlgren Sveriges flagg
februar 1993 februar 1995 Trond Furuhovde Norges flagg
april 1995 1. oktober 1997 Stanisław Woźniak Polens flagg
februar 1997 september 1999 Jioji Konousi Koronte Fijis flagg
30. september 1999 1. desember 1999 James Sreenan (konstituert) Irlands flagg
16. november 1999 15. mai 2001 Seth Kofi Obeng Ghanas flagg
15. mai 2001 17. august 2001 Ganesan Athmanathan Indias flagg
17. august 2001 17. februar 2004 Lalit Mohan Tewari Indias flagg
17. februar 2004 2. februar 2007 Alain Pellegrini Frankrikes flagg
2. februar 2007 28. januar 2010 Claudio Graziano[5] Italias flagg
28. januar 2010 28. januar 2012 Alberto Asarta Cuevas Spanias flagg
28. januar 2012 24. juli 2014 Paolo Serra[6] Italias flagg
24. juli 2014 24. juli 2016 Luciano Portolano[6] Italias flagg
24. juli 2016 7. august 2018 Michael Beary[7] Irlands flagg
7. august 2018 28. februar 2022 Stefano Del Col[8] Italias flagg
28. februar 2022 Aroldo Lázaro Sáenz[9] Spanias flagg

Norsk deltakelse

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den norske FN-styrken i Libanon

Den norske delen av UNIFIL-styrken som deployerte ved påsketider 1978 besto opprinnelig av en bataljon, NORBATT, med en helikopterving, ett verkstedkompani samt bemanningsbidrag til et tungt feltsykehus ute ved kysten. UNIFIL hadde en sterk norsk deltakelse fra 1978 til 1998, med til sammen 21 326 mann, deriblant:

Fra august 2008 til august 2009 – CIMIC Unit

  • 5 offiserer deltar i multinasjonal CIMIC Unit (HQ) – direkte underlagt FC

Hizbollah var ingen aktør i Norbatt's AO i 1978. Israel agerte den gang via Major Haddads styrker, den kristne militære styrke med base i Marajoun. Med Israels velsignelse og støtte ble den norske kontingenten trakkasert med TBK-granatild flere ganger. [10] I de første norske kontingentene var det PLO, PFLP, falangistene og israelske styrker som ga utfordringer. Norbatt sto opp i mot militære mottrekk på et vis ingen hadde forventet.

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen har beskrevet det slik:[11]

Jeg er stolt over å ha tjenestegjort sammen med så mange bra folk som jeg gjorde i Libanon. Mange år senere, i desember 2006, ga US Army ut Field Manual 3.24 Counterinsurgency. Da jeg senere leste hva som lå i det amerikanske begrepet counterinsergency, det å motvirke et opprør i befolkningen, slo det meg at vi i den norske bataljonen i Libanon gjorde mye av det som general David Petraeus og flere eksperter mente var nøkkelen for å lykkes.

Eirik Kristoffersen, Jegerånden 2023: 86

I Libanon var det lett utstyrte soldater, lite tilgang på etterretninger, et svært defensivt mandat og norske soldater som kun hadde det til felles at de var frivillige som hadde gjennomført førstegangstjeneste. Likevel mener jeg de norske soldatene i Libanon oppnådde mye. Resultatene kom mer på tross av enn på grunn av forutsetningene som var gitt. Etter hvert som jeg tilbragte mer og mer tid i Afghanistan, tenkte jeg tilbake på hva norske soldater oppnådde i Libanon og hvorfor resultatene på noen områder var bedre. Med enkle midler klarte de norske soldatene i Libanon å få tillitt i lokalbefolkningen. Uten nevneverdig oppfølging hjemmefra eller fra FN løste vi oppgavene vi fikk.

Eirik Kristoffersen, Jegerånden 2023: 79

Ettervirkninger av utenlandstjeneste i krigs- og konfliktområder

[rediger | rediger kilde]

Psykiske ettervirkninger av militær utenlandstjeneste i stridende områder ble først allment kjent etter 2000, selv om det så tidlig som i 1993 ble gjort en stor undersøkelse av tidligere UNIFIL-mannskap der det ble rapportert «stressreaksjoner, som skvettenhet, søvnvansker, mareritt, skyldfølelse og gjenopplevelser av hendelser fra tjenesten». Undersøkelsen viste også at antall selvmord og andre voldsomme dødsfall var høyere enn forventet.

Angstlidelsen posttraumatisk stresslidelse (PTSD) er blitt mer klarlagt og det finnes flere undersøkelser som viser at selvmord og annen voldsom død er høyere blant personell som avtjener og at skilsmisser forekommer hyppigere blant de som har avtjent slik tjeneste.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Peacekeeping Fact Sheet, De forente nasjoner. Lest 8. oktober 2017.
  2. ^ Fatalities by mission and appointment type, De forente nasjoner. Lest 14. april 2017.
  3. ^ Gunnar Gabrielsen (14. januar 2023). «Maktesløse styrker Ingen tror på FN i Gaza. Kanskje ikke engang FN selv.». NRK. Besøkt 14. januar 2024. «Og UNIFIL, som daglig ser raketter og missiler fly rett over operasjonsområdet, har ikke kunne gjøre noe, og knapt kommet med en eneste uttalelse selv. Og ingen har pekt på UNIFIL som en aktør med evne til å kunne stagge fiendtlighetene.» 
  4. ^ Dagres, Holly (29. juli 2019). «Lebanon is incapable of implementing UN Security Council Resolution 1701». Atlantic Council (på engelsk). Besøkt 18. juni 2024. 
  5. ^ «Mission Leadership». Unifil.unmissions.org. Arkivert fra originalen 6. mars 2010. Besøkt 5. august 2010. 
  6. ^ a b «Al generale Serra il comando dell'Unifil». Tg1.rai.it. Besøkt 23. februar 2012. 
  7. ^ «Secretary-General Appoints Major General Michael Beary of Ireland Head of Mission, Force Commander, United Nations Interim Force in Lebanon». United Nations. Besøkt 28. mai 2016. 
  8. ^ «Maj. General Stefano Del Col of Italy – Head of Mission and Force Commander of the United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL)». United Nations. Besøkt 12. juli 2018. 
  9. ^ «MAJOR GENERAL AROLDO LÁZARO TAKES UP DUTIES AS UNIFIL HEAD OF MISSION AND FORCE COMMANDER». United Nations. Besøkt 28. februar 2022. 
  10. ^ Per Jevne (2010). «Rapport fra Norbatt 1 - Libanon 1978». Såret soldat. Kolofon. s. sider=20,22. ISBN 978-82-300-0667-2. «...Dersom bataljonen hadde hatt bombekastere hedde den blitt tvunget til å besvare den krumbaneilden bataljonen ble lagt under..." "...På tidspunkt med direkte beskytning og trussel om angrep fra PLO på den ene siden og umedgjørlige falangister som laget store vanskeligheter for bataljonens gruppering på den andre siden,...» 
  11. ^ Kristoffersen, Eirik Jegerånden. Gyldendal, 5. opplag 2023, ISBN 978-82-05-54716-2.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=UNIFIL&oldid=24745077»