Tyveri
Tyveri betegner uberettiget å tilegne seg en annens ting for å skaffe seg selv en fordel.
Norge
[rediger | rediger kilde]I den norske straffelovens § 321 er tyveri definert slik:
- For tyveri straffes den som tar en gjenstand som tilhører en annen, med forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved å selge, forbruke eller på annen måte tilegne seg den.[1]
Også verdier som strøm og datasignaler regnes som «gjenstand».
Tyverier utgjør nesten en tredjedel av registrert kriminalitet i Norge (2015).[2] Andre former for vinningskriminalitet er f.eks. ran, underslag og bedrageri. Den som tar i mot en stjålet gjenstand (f.eks. ved å kjøpe den av tyven) begår med dette heleri. I norsk straffetradisjon straffes dette likt med tyveriet («Heleren er like god som stjeleren.»).
«Naskeri» er et mindre straffverdig tyveri fordi det dreier seg om små verdier og hvis forholdene ellers tilsier det (f.eks. en enkeltstående impulshandling). Begrepet «naskeri» brukes ikke lenger i norsk strafferett, men straffeloven kaller det nå «mindre tyveri» i straffelovens §323.[3]
Et tyveri betegnes som «grovt» når gjelder større verdier eller det tilkommer andre skjerpende forhold. Det kan f.eks. dreie seg om innbrudd, eller at tyveriet har et profesjonelt preg, eller det er andre forhold som gjør det særlig samfunnsskadelig, jfr. straffelovens §322.[4] Strafferammen for «mindre tyveri», «tyveri» og «grovt tyveri» er hhv. bot, to års fengsel og 6 års fengsel.
Historikk
[rediger | rediger kilde]Landsloven
[rediger | rediger kilde]I Magnus Lagabøtes landslov het det: «Det er nå det neste at ingen av oss skal stjele fra andre. Det er nå likevel å bemerke at om noen som ikke kan få arbeid til å leve av, stjeler mat for å overleve, da skal han ikke straffes for slikt tyveri.»[5] I Norge var det lang tradisjon for at lagrett og bygdeting kjempet mot uønsket adferd på lag med statsmakt og kirken, der bøtestraff med etterfølgende reintegrering ble ansett som beste løsning for alle; men etter reformasjonen ses en økning i pålegg om dødsstraff, og pålegg om straffeansvar for lagretter som ikke fulgte lovens bokstav. Staten regnet nå straff som mer fordelaktig enn reintegrering.[6]
1500- og 1600-tallet
[rediger | rediger kilde]I middelalderens Norden kunne man ikke fengsle noen uten at hen var tatt på fersk gjerning eller dømt på tinget. Fra og med Christian 3.s håndfestning gjaldt dette bare for adelen. Dermed kunne borger og bonde fengsles av lensmann og fogd uten å være tatt på fersk gjerning eller dømt; men de stod da med ansvaret for kanskje å ha fengslet en som viste seg å være uskyldig - noe som ble tatt på største alvor, slik det fremgår i dommene. I slike saker ble det fortsatt vist til de gamle reglene fra tiden før Christian 3. Recess av 1558 uttaler at et herskap ikke kan la noen bonde fengsle utover i saker der det står om liv, lemmer eller ære, eller hvis han truer noen med feide eller brannstiftelse, og heller ikke da, om han har stilt «borg» (sikkerhet, pant, kausjon).[7]
Fortsatt fikk fredløse frist på seg til å forlate området. Tyveri var da regnet blant de alvorligste forbrytelsene, og medførte dødsstraff ved hengning om stjålet verdi oversteg en halv mark. Dette ble gjentatt i nye lover, men i Nederlandene ble det poengtert at fengsel var ment for undersøkelse, ikke for straff. Også i Norden var det for kostnadskrevende å bygge fengsler og lønne voktere. I perioden 1550-1600 har det vel i Danmark vært snakk om rundt 20 livstidsfanger, og av andre fengslete kanskje oppunder 200. Varetekt kunne ordnes hjemme hos lensmennene; på landet måtte det derimot leies plass hos private. Få var villige til å ta risikoen, for klarte fangen å rømme, måtte verten ta den straffen fangen var idømt. Christian 4. nevner i et brev i 1597 hvor vanskelig det var for byen Horsens å holde to menn fengslet - de var anklaget for mened - i det lange tidsrommet før neste herredag. Kong Christian beordret dem derfor sendt til Københavns slott. Under Frederik 2. og formynderstyret for hans sønn Christian 4. ble det vanlig at fangene heller enn fengsling ble idømt tvangsarbeid i lenker. Omstreifere og domfelte ble heretter sendt til hovedstaden for å arbeide i lenker på Holmen eller galeiene, og bygge skanser og slott. Det vanlige straffestedet var Bremerholm.[7]
25. mars 1601 gikk det ut melding til lensmennene om at kongen var blitt kjent med at de av hans ansatte som var siktet for grovt eller «ringe tyveri», ofte ble idømt dødsstraff og henrettet. I stedet beordret han de dømte til straffarbeid ved Københavns slott; men lensmennene fikk ikke blande seg borti saker der adelige var bestjålet. Der kunne heller adelen gjøre bruk av de dømtes arbeidskraft.[7]
Religiøse straffebud
[rediger | rediger kilde]Forbud mot tyveri inngår i Bibelens ti bud.
I land med islamsk lovgivning etter sharia kan tyveri være straffbart med amputasjon av høyre hånd hvis tyven ikke angrer. Dette har bakgrunn i Koranens sura 5, vers 38.
I buddhismen er forbud mot tyveri ett av de fem bud.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Lov om straff (straffeloven) - Kapittel 27.1 Vinningslovbrudd og liknende krenkelser av [[eiendomsrett]]en - § 321. Tyveri». lovdata.no. URL-wikilenke-konflikt (hjelp)
- ^ Anmeldte lovbrudd - Statistisk sentralbyrå
- ^ «Lov om straff (straffeloven) - Kapittel 27.1 Vinningslovbrudd og liknende krenkelser av eiendomsretten - § 323. Mindre tyveri». lovdata.no.
- ^ «Lov om straff (straffeloven) - Kapittel 27.1 Vinningslovbrudd og liknende krenkelser av eiendomsretten - § 322. Grovt tyveri». lovdata.no.
- ^ Landsloven, 10. del
- ^ Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 239), Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-5182-4
- ^ a b c Steenstrup, Johannes (1930). «Fredløs. Betydningen af denne Straf og Tvang i de sidste Aarhundreder af dens Bestaaen.». Historisk Tidsskrift (på engelsk). ISSN 2597-0666. Besøkt 3. februar 2025.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (no) «Tyveri» i Store norske leksikon