Tysklands historie (etter 1990)

Artikkelen inngår i serien om Tysklands historie
Epoker
Frankerne Det tysk-romerske rike (962–1806) Tyskland under Napoleonskrigene (1806–1814) Restaurasjon og revolusjon (1814–1871) Det tyske keiserrike (1871–1918) Weimarrepublikken (1918–1933) Nazi-Tyskland (1933–1945) Et delt Tyskland (1945–1990) Tysklands gjenforening (rundt 1990) Etter gjenforeningen (siden 1990) Det tyske demokratiets pionerer

Denne artikkelen omhandler Tyskland etter den tyske gjenforeningen i 1990. Se også Tysklands historie (1945–1990) for mer om gjenforeningen av de to tyske statene.

Tysk politikk like etter gjenforeningen

Den 14. oktober 1990, elleve dager etter gjenforeningen, ble seks nye delstater (tysk: Bundesländer) opptatt i forbundsrepublikken: Brandenburg, Mecklenburg-Vorpommern, Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen, samtidig som byen Berlin fikk status som delstat. Det ble bestemt av landets hovedstad skulle flyttes tilbake fra Bonn til Berlin.

Helmut Kohl, forbundskansler 1982–1998.

Foto: Reinck / Deutsches Bundesarchiv

Den 2. desember ble det første fellestyske valget siden Weimarrepublikkens dager holdt. De konservative CDU, under ledelse av den sittende forbundskansler Helmut Kohl, vant valget med 43,8 % prosent av stemmene. Hovedkonkurrenten, sosialdemokratiske SPD, fikk bare 33,5 % av stemmene.

Valget ble et stort nederlag for det gamle kommunistpartiet i DDR. Partiet hadde skiftet navn til Partiet for demokratisk sosialisme, PDS. PDS fikk bare 2,4 % av stemmene, og nådde ikke den nasjonale sperregrensen på fem prosent. De ble likevel reddet av spesialregelen om at sperregrensen skulle gjelde separat i øst og i vest i dette valget. De ble derfor representert i forbundsdagen med 17 mandater, siden de fikk 10 % i øst.

DDR hadde avskaffet det føderale systemet i 1952 og de nye delstatene i øst måtte dermed bygge offentlig administrasjon i hver av de seks nye delstatene.

Fremmedhat

I 1992 gikk det en bølge av fremmedhat og rasisme gjennom Tyskland. 17 mennesker mistet livet i flere mordbranner i Rostock, Mölln og Solingen. Mange i det tidligere DDR lot frustrasjonen over den økende arbeidsledigheten gå ut over flyktninger og innvandrere.

Dødsfallene førte til en sterk mobilisering blant anti-rasister. I desember gikk hundretusenvis av mennesker i hele landet i fakkeltog mot fremmedhatet.

Problemer i øst

Mesteparten av industrien i det tidligere DDR var håpløst umoderne i 1990. De var også tikkende miljøbomber. Mye av industrien i det gamle DDR ble derfor nedlagt like etter sammenslåingen. Dette førte til stor arbeidsledighet i de østlige delstatene.

Overgangen mot en markedsøkonomi ble tung i øst. DDR-staten hadde eid alt næringsliv, og dette måtte over på private hender. Privatiseringsprosessen tok lang tid, det var ikke før i årsskiftet 1994–95 at man ble ferdig.

Enkelte steder i øst har man også hatt problemer med nynazisme såvel som venstreekstremisme. Nazistiske ytringer og symbolbruk er totalforbudt i Tyskland. Oppslutningen om nasjonalistiske partier er stor, bl.a. fikk de høyreekstreme Nationaldemokratische Partei Deutschlands 9 % av stemmene i delstatsvalgene i den østtyske delstaten Sachsen. Partiet PDS, som klassifiseres som venstreekstremt av Verfassungsschutz, får stadig høy oppslutning i mye av det tidligere DDR, men er uten betydning i det vestlige Tyskland.

Sosialdemokratene tar over

Ved valget høsten 1998 vant venstresiden. En samarbeidsregjering ble dannet av SPD og de grønne. Gerhard Schröder ble ny forbundskansler, med Joschka Fischer som ny utenriksminister.

De konservative opplevde på samme tid en stor korrupsjonsskandale. Det ble kjent at regjeringen Kohl mottok store anonyme pengegaver fra det statskontrollerte franske oljeselskapet Elf Aquitaine gjennom hele nittitallet. Kohl måtte etter dette trekke seg som CDU-leder. Angela Merkel overtok som partileder.

Krigen i Kosovo førte til store politiske problemer. For første gang siden andre verdenskrig deltok tyske styrker i krigshandlinger utenlands. De grønne var sterkt i mot krigsdeltagelsen.

Euroen innføres

Den 1. januar 2002 gikk D-marken ut av bruk. Euroen, EUs felles valuta, ble eneste gyldige betalingsmiddel i Tyskland.

Introdusjonskursen var 1,95 mark for en euro. Innføringen førte imidlertid med seg en viss prisvekst, det var mange butikker som utnyttet overgangen og den medfølgende forvirringen til å sette opp prisene. Prisstigningen førte til at den nye valutaen ble upopulær blant mange.

Samtidig mistet den tyske sentralbanken muligheten til å ha en selvstendig pengepolitikk. Etter innføringen av euro var det bare Den europeiske sentralbanken i Frankfurt am Main som kunne drive pengepolitikk. Dette gjorde at de tyske myndighetene mistet et viktig virkemiddel i kampen mot arbeidsledigheten.

Schröder får en ny periode

Ved parlamentsvalget den 22. september 2002 ble Gerhard Schröder noe overraskende gjenvalgt, etter at den konservative kanslerkandidaten Edmund Stoiber (CSU) hadde ledet på meningsmålingene i lang tid. SPD fikk 251 mandater i forbundsdagen, CSU/CDU fikk bare 248 mandater.

Schröders regjering kunne fortsette med dette valgresultatet. Regjeringens handlefrihet ble likevel begrenset av et konservativt flertall i overhuset, Forbundsrådet.

Horst Köhler, Tysklands president 2004–2010.

Foto: Det internasjonale pengefondet

I 2004 ble Horst Köhler fra CDU valgt til ny tysk president. Han etterfulgte Johannes Rau.

I de østtyske lokalvalgene i 2004 fikk mange sjokk da et valgsamarbeid mellom de to høyreekstreme partiene Deutsche Volksunion og Nationaldemokratische Partei Deutschlands gjorde gode valg i Brandenburg og Sachsen. De andre partiene begynte straks å samarbeide, for å holde de høyreekstreme utenfor maktposisjoner.

NPD-politikeren Jürgen W. Gansel skapte oppstyr da han sammenlignet den allierte bombingen av Tyskland med Hitler-regimets systematiske jødeutryddelser, holocaust. Denne uttalelsen gjorde at debatten om et forbud mot høyreekstreme partier blusset opp igjen.

Merkel tar over

Etter at sosialdemokratene gjorde et dårlig valg i sitt kjerneområde Nordrhein-Westfalen i 2005, gikk Schröder inn for å fremskynde neste nasjonale parlamentsvalg. Denne taktikken slo tilbake på sosialdemokratene, og den konservative blokken ble forbundsdagens største gruppering.

De konservative partiene fikk ikke flertall på egen hånd, og heller ikke sammen med samarbeidspartneren FDP fikk de flertall. Løsningen på regjeringsfloken ble en storkoalisjon mellom de konservative og sosialdemokratene. Denne koalisjonen ble ledet av Angela Merkel.

Merkel II

FDPs Guido Westerwelle ble utnevnt til utenriksminister i regjeringen Merkel II

Et nytt valg til den tyske forbundsdagen ble avviklet 27. september 2009. De konservative unionspartiene CDU/CSU fikk sammen med FDP tilsrekkelig flertall for en svart-gul koalisjon. Unionspartiene mistet stemmer og oppnådde sitt svakeste valgresultat siden 1949. Tapene var imidlertid ikke så store som hos SPD som gjennomlevde sitt svakeste valg noensinne. Merkel oppnådde personlig 49,3 % av stemmene i valgkrets 15 (Stralsund – Nordvorpommern – Rügen), en økning på 8 % fra forrige valg.

Etter undertegning av en koalisjonsavtale mellom CDU/CSU og FDP ble Angela Merkel 28. oktober 2009 gjenvalgt som forbundskansler med 323 av 612 stemmer, ni stemmer færre enn koalisjonens basis i forbundsdagen. Guido Westerwelle FDP ble i regjeringen Merkel II utnevnt til utenriksminister og visekansler.

Christian Wulff ble 30. juni 2010 valgt til ny president etter Horst Köhler, forøvrig i tredje valgomgang. Da embetet var ledig etterat Köhler hadde trukket seg, trådte Wulff straks i virksomhet. Wulff trakk seg fra embetet 17. februar 2012. Som ny president ble valgt Joachim Gauck.

Merkel III

CDU/CSU ble det største partiet også ved valget i 2013. Unionen inngikk deretter i en ny storkoalisjon med SPD i regjeringen Merkel III. FDP falt ut av Forbundsdagen, hvor partiet hadde vært representert siden det første valget i 1949.