Tysklands kanslere

Olaf Scholz har vært Tysklands kansler siden 8. desember 2021.

Forbundskansleren, ofte bare kalt kansleren, er leder for Tysklands regjering og landets viktigste politiker. Etter statsrettslig praksis rangerer kansleren etter forbundspresidenten og forbundsdagspresidenten.

Kansleren har etter landets grunnlov (Grundgesetz) myndighet til å trekke opp retningslinjene for regjeringens politikk (retningslinjekompetanse). Forbundskansleren velges av Forbundsdagen, og kan i valgperioden bare bli avløst dersom en ny kansler får flertall (konstruktivt mistillitsvotum).

Betegnelsen kansler på politiske stillinger, var i bruk i Frankerriket på 700-tallet og Det tysk-romerske rike på 800-tallet. Tittelen forbundskansler var tittelen for den øverste embetsmann (Bismarck) i Det nordtyske forbund (1867–1871). I hele perioden fra 1871 til 1945 (Deutsches Reich) ble tittelen rikskansler (Reichskanzler) anvendt på landets øverste politiske leder under statsoverhodet. Et unntak gjaldt for en kort periode fra 1918 til 1919. Fra grunnleggelsen av Forbundsrepublikken Tyskland 1949, ble tittelen forbundskansler igjen tatt i bruk.

Kanslerens stilling har skiftet under landets ulike politiske styresett. Keiserriket (1871–1918) var et konstitusjonelt monarki. Rikskansleren og de øvrige embetsmenn sto ansvarlig overfor keiseren.

Weimarrepublikken (1918–1933) var et parlamentarisk demokrati, og etter Weimarforfatningen sto kansleren ansvarlig overfor Riksdagen. Fra og med regjeringen Brüning som tiltrådte i 1930, ble imidlertid parlamentarismen i realiteten opphevet. Regjeringen skulle stå ansvarlig overfor rikspresidenten, som på det tidspunkt var Paul von Hindenburg. Denne, og de tre følgende regjeringene (Brüning II, Papen og Schleicher), ble derfor kalt «presidialregjeringer», eller «Hindenburg-regjeringer».

Adolf Hitler overtok som rikskansler etter valget i 1933, og ble fra 1934 kalt fører og rikskansler. I den nasjonalsosialistiske perioden (1933–1945) var det diktatur i Tyskland.

Andre verdenskrig ble avsluttet i mai 1945, da Tyskland kapitulerte betingelsesløst overfor de allierte. Etter Berlin-erklæringen i juni 1945, ble all statsmyndighet utøvd av fire militærguvernører som sammen utgjorde Det allierte kontrollrådet. Kontrollrådet ble i realiteten oppløst i 1948, da Sovjetunionen forlot samarbeidet.

Forbundsrepublikken Tyskland ble grunnlagt 23. mai 1949, igjen som et parlamentarisk demokrati. Konrad Adenauer tiltrådte som landets første forbundskansler etter valget i 1949. Forbundsrepublikken omfattet i 1949 de amerikanske, britiske og franske okkupasjonssonene, som gikk under navnet Vest-Tyskland. I Vest-Tyskland ble militærguvernørene erstattet med høykommissærer som sammen dannet Den allierte høykommisjon. De vestallierte beholdt helt til 1955 kontroll med Vest-Tyskland gjennom okkupasjonsstatuttet.

I den sovjetiske okkupasjonssonen ble i 1949 Den tyske demokratiske republikk (DDR) etablert som et kommunistisk diktatur etter sovjetisk mønster. Ved Tysklands gjenforening i 1990, ble DDR innlemmet i forbundsrepublikken etablert i 1949.

Forhistorie

Albrecht von Brandenburg, erkebiskop av Mainz, var tysk erkekansler fra 1514 til 1545

Malt av: Lucas Cranach den eldre (1472–1553)

Allerede i det karolingiske Frankerriket eksisterte stillingen som erkekansler. Erkekansleren var sjef for det kongelige og keiserlige kanselli under karolingerne, og stillingen nevnes første gang under Pipin den yngre, som i 757 gjorde Badilon til sin erkekansler. Erkekanslerne tilhørte nesten utelukkende den frankiske geistligheten.

Fyrst Hardenberg var prøyssisk statskansler

I Det tysk-romerske rike, som eksisterte fra 843 til 1806, var erkebiskopen av Mainz tysk erkekansler, mens erkebiskopen av Köln var italiensk erkekansler og erkebiskopen av Trier burgundisk erkekansler. Erkekanslerposisjonen var et av erkeembedene og innebar hovedsakelig seremonielle oppgaver. Erkekansleren av Mainz ledet keiservalget og keiserkroningen, riksdagen og kollegiet av kurfyrster. Vervet som kurfyrste innebar tidlig betydelig politisk makt. Blant annet var Willingis av Mainz regent for keiser Otto III fra 991 til 994.

Også i de største tyske statene ble kanslertittelen benyttet både før og etter det gamle rikets undergang. I Bayern ble regjeringssjefene kalt geheimerådskanslere fra 1695 til 1790, i Østerrike var fyrstene Kaunitz og Metternich på 1700- og 1800-tallet statskanslere (Staatskanzler). Grev Beust var fra 1868 til 1871 rikskansler (Reichskanzler). I Preussen var fyrst Hardenberg statskansler fra 1810 til 1822.

Fyrst Otto von Bismarck var forbundskansler i det nordtyske forbund og Tysklands første rikskansler. Han var den lengst regjerende kansler i den moderne nasjonalstaten Tyskland.

Malt av: Franz von Lenbach (1836–1904)

Forbundskansler i Det nordtyske forbund 1867–1871

Stillingen som forbundskansler ble opprettet samtidig med grunnleggelsen av det nordtyske forbund den 1. juli 1867. Den eneste innehaveren av stillingen som forbundskansler var Otto von Bismarck 14. juli 1867–21. mars 1871. Bismark var samtidig ministerpresident i Preussen.

Forbundskansleren var underordnet kongen av Preussen, som ledet Det nordtyske forbund, og hadde den utøvende makten i forbundet. Stillingen var svært lik den senere rikskanslerstillingen.

Kongen av Preussen ble kronet som tysk keiser 18. januar 1871, men Det tyske forbund eksisterte likevel frem til 16. april samme år, da Det tyske rikes forfatning trådte i kraft.

Rikskanslere i Deutsches Reich, 1871–1945

Navnetradisjon

Regjeringssjefen i Tyskland (Deutsches Reich) hadde i hele perioden fra 1871 til 1945, tittelen Reichskanzler (rikskansler). Fra november 1918 til februar 1919 ble regjeringssjefen kalt formann i Rat der Volksbeauftragten, og videre til juni 1919 ble regjeringssjefen kalt riksministerpresident (Reichsministerpräsident).

Fra 1871 til 1918 ledet kansleren som keiserens første minister, et kabinett kalt Reichsleitung. Fra 1919 til 1945 ble regjeringen kalt Reichsregierung.

Keiserriket 1871–1918

Det tyske keiserrike var et konstitusjonelt monarki. Keiseren var landets militære leder og samtidig prøyssisk konge og leder av den evangeliske kirke. Keiseren innkalte og avsluttet riksdagen, han oppnevnte rikskansleren som vanligvis også var ministerpresident i Preussen.

Rikskansleren og andre embetsmenn i riksadministrasjonen sto ansvarlig overfor keiseren og ikke parlamentet. Riksdagen kunne kritisere og kontrollere monarken, men hadde ikke myndighet til å avsette ham. Tvert i mot hadde keiseren myndighet til å oppløse parlamentet og utlyse nyvalg.

En forfatningsendring av 28. oktober 1918 slo fast at kansleren måtte ha støtte i Riksdagen. Denne reform i retning av et parlamentarisk demokrati skjedde dermed før keiseren abdiserte måneden etter, 28. november 1918.

	Navn		Fra	Til	Parti
1	Fyrst Otto von Bismarck (1815–1898)		21. mars 1871	20. mars 1890	Uavhengig konservativ
2	Grev Leo von Caprivi (1831–1899)		20. mars 1890	26. oktober 1894	Uavhengig liberal
3	Fyrst Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst (1819–1901)		29. oktober 1894	17. oktober 1900	Uavhengig liberal konservativ
4	Fyrst Bernhard von Bülow (1849–1929)		17. oktober 1900	14. juli 1909	Uavhengig konservativ
5	Theobald von Bethmann Hollweg (1856–1921)		14. juli 1909	13. juli 1917	Uavhengig liberal
6	Georg Michaelis (1857–1936)		14. juli 1917	1. november 1917	Partiløs
7	Grev Georg von Hertling (1843–1919)		1. november 1917	30. september 1918	Det katolske sentrumspartiet
8	Prins Maximilian av Baden (1867–1929)		3. oktober 1918	9. november 1918	Uavhengig liberal
9	Friedrich Ebert (1871–1925)		9. november 1918	10. november 1918	Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD)

Weimarrepublikken 1919–1933

Etter novemberrevolusjonen i 1918 ble Folkerepresentantenes råd (Rat der Volksbeauftragten) valgt som en overgangsregjering. Lederne av det sosialdemokratiske partiet SPD (Friedrich Ebert) og det venstresosialistiske USPD (Hugo Haase), ble likeverdige ledere av rådet. Koalisjonen sprakk allerede julen 1918, og SPD regjerte deretter videre alene, til etter riksdagsvalget.

Philipp Scheidemann ble i 1919 valgt som den første riksministerpresident i den nye demokratiske staten. i 1920 overtok Hermann Müller og fikk tittelen rikskansler. Etter sju mellomliggende kanslerperioder overtok Müller igjen, fra 1928 til 1929.

Tysklands forfatning fra 1919 (Weimar-forfatningen) bestemte at kansleren ble utpekt av presidenten. Riksdagen hadde likevel etter artikkel 54, rett til å avskjedige kansleren eller en hvilken som helst minister. Et kanslervalg gjennom riksdagen, som kunne styrket parlamentet overfor regjeringen, og de to organer sammen overfor presidenten, fantes det ikke regler om.

En vesentlig endring skjedde ved oppnevnelsen av de derpå følgende regjeringene, Brüning I, II, Papen og Schleicher. Deres oppdrag fra president Paul von Hindenburg var å regjere «uten støtte i noen koalisjon», og i nødsfall til og med mot flertallet i Riksdagen. Parlamentarismen var dermed opphevet. Disse regjeringene kalles gjerne «presidialregjeringer», eller «Hindenburg-regjeringer».

	Navn		Fra	Til	Parti	Kabinett	Riksdag
	Friedrich Ebert (1871–1925)		10. november 1918	13. februar 1919	SPD	Rat der Volksbeauftragten	ingen
	Hugo Haase (1863–1919)			29. desember 1918	Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands (USPD)
	Philipp Scheidemann (1865–1939)		30. desember 1918	13. februar 1919	SPD
	De tre ovennevnte var formenn for Rat der Volksbeauftragten
10	Philipp Scheidemann (1865–1939)		13. februar 1919	20. juni 1919	SPD	Scheidemann	1919
	Hadde embedstittelen riksministerpresident
11	Gustav Bauer (1870–1944)		21. juni 1919	26. mars 1920	SPD	Bauer
	Endret embedstittel fra riksministerpresident til rikskansler 14. august 1919
12	Hermann Müller (1876–1931) (1. periode)		27. mars 1920	8. juni 1920	SPD	Müller I
13	Konstantin Fehrenbach (1852–1926)		25. juni 1920	4. mai 1921	Det katolske sentrumspartiet	Fehrenbach	1920
14	Joseph Wirth (1879–1956)		10. mai 1921	14. november 1922		Wirth I
						Wirth II
15	Wilhelm Cuno (1876–1933)		22. november 1922	12. august 1923	Partiløs	Cuno
16	Gustav Stresemann (1878–1929)		13. august 1923	30. november 1923	Deutsche Volkspartei	Stresemann I
						Stresemann II
17	Wilhelm Marx (1863–1946) (1. periode)		30. november 1923	15. januar 1925	Det katolske sentrumspartiet	Marx I
						Marx I	1924 mai
18	Hans Luther (1885–1962)		15. januar 1925	13. mai 1926	Partiløs	Luther I
						Luther II	1924 des
—	Otto Geßler (1875 –1955)		13. mai 1926	17. mai 1926	Deutsche Demokratische Partei	Luther II
	Leder av forretningsministerium
19	Wilhelm Marx (1863–1946) (2. periode)		17. mai 1926	12. juni 1928	Det katolske sentrumspartiet	Marx III
						Marx IV
20	Hermann Müller (1876–1931) (2. periode)		28. juni 1928	27. mars 1930	SPD	Müller II	1928
21	Heinrich Brüning (1885–1970)		30. mars 1930	30. mai 1932	Det katolske sentrumspartiet	Brüning I	1930
						Brüning II
22	Franz von Papen (1879–1969)		1. juni 1932	17. november 1932		Papen	1932 juli
	Partiløs fra 3. juni 1932						1932 nov
23	Kurt von Schleicher (1882–1934)		4. desember 1932	28. januar 1933	Partiløs	Schleicher

Nasjonalsosialistisk styre

Adolf Hitler overtok som rikskansler etter valget i 1933, og ble fra 1934 kalt fører og rikskansler. Grev Lutz Schwerin von Krosigk ble etter Hitlers og Goebbels selvmord, utnevnt av Karl Dönitz som ny leder av et forretningsministerium. Da britiske tropper 23. mai 1945 arresterte riksregjeringen med Dönitz i Flensburg, opphørte enhver tysk sentralmyndighet å fungere.

	Navn		Fra	Til	Parti	Kabinett	Riksdag
24	Adolf Hitler (1889–1945)		30. januar 1933	Selvmord 30. april 1945	NSDAP	Hitler	1933
25	Joseph Goebbels (1897–1945)		30. april 1945	Selvmord 1. mai 1945		Goebbels
26	Grev Lutz Schwerin von Krosigk (1887–1977) (Fungerende «Ledende minister»)		2. mai 1945	Avsatt av de allierte 23. mai 1945		Krosigk

Okkupasjon og nye statsdannelser, 1945–1949

Tyskland tapte andre verdenskrig, og var okkupert av de allierte mellom 1945 og 1949. Ved Berlin-erklæringen av 5. juni 1945, kunngjorde okkupasjonsmaktene at de overtok den øverste statsmyndighet i landet. Tyskland ble fra dette tidspunkt styrt av Det allierte kontrollrådet, med representanter for Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike. Samarbeidet sprakk i 1948, da Sovjetunionen forlot rådet.

Den amerikansk-britiske sonen («bisonen»)

I den amerikansk-britiske bisonen underskrev 29. mai 1947 de to militær-guvernørene Lucius D. Clay og Sir Brian Robertson Agreement for Reorganisation of Bizonal Economic Agencies, som trådte i kraft 10. juni 1947. Avtalen resulterte i dannelsen av et Wirtschaftsrat (Økonomisk råd) med sete i Frankfurt am Main. Rådet bestod av tre organer: Wirtschaftsrat (parlament), Direktorium des Ersten Wirtschaftsrates (Det første økonomiske råds direktorium, quasiregjering med fem medlemmer) og Eksekutivrat (Eksekutivråd).

9. februar 1948 trådte Frankfurter Statut i kraft. Eksekutivrat ble omdøpt til Länderrat (Delstatsrådet), Verwaltungsrat des Zweiten Wirtschaftsrates (Det andre økonomiske råds forvaltningsråd - ledet av en Oberdirektor (Overdirektør) - ble innført og antall delegater i Wirtschaftsrat ble fordoblet. Verwaltungsrat des Zweiten Wirtschaftsrates ble regjering og overdirektøren ble dens leder.

	Navn		Fra	Til	Parti	Kabinett
–	Hermann Pünder (1888-1976)		10. mars 1948	20. september 1949	CDU	Verwaltungsrat des Zweiten Wirtschaftsrates Pünder	CDU/CSU

Etableringen av to nye stater

I Vest-Tyskland kom det parlamentariske råd sammen den 1. september 1948, for å skrive ny grunnlov. Den nye grunnloven – Grundgesetz, trådte i kraft 23. mai 1949. Det første valget i Forbundsrepublikken Tyskland ble avholdt 14. august 1949, og Konrad Adenauer tiltrådte som den nye statens første kansler 20. september 1949.

I den sovjetiske okkupasjons-sonen oppsto det i 1949 en tysk stat, Deutsche Demokratische Republik. Fra «Volkskongressbewegung für Einheit und gerechten Frieden» (folkekongressbevegelsen for enhet og rettmessig fred) kom det en forfatning som ble vedtatt 19. mars 1949. Det andre tyske folkerådet (Deutsche Volksrat) sammentrådte 7. oktober som et provisorisk folkekammer, og ga Otto Grotewohl oppdraget i forme en regjering. Dermed var det etablert en ny stat i formen av et kommunistisk diktatur etter sovjetisk forbilde.

Forbundskanslere siden 1949

Kanzleramt er kanslerens kontor i Berlin

Foto: Manfred Brückels

Palais Schaumburg i Bonn er kanslerens andrekontor

Tysklands forfatning fra 1949 gir forbundskansleren omfattende fullmakter, og Tyskland blir derfor ofte kalt et kanslerdemokrati. Den føderale regjeringen består av kansleren og hans eller hennes ministere. Kanslerens kontor og embedsverk kalles Forbundskanslerens kontor.

I perioden 1949 til 1990 var Forbundsrepublikken Tysklands territorium begrenset til Vest-Tyskland. Vest-Berlin ble kulturelt og politisk knyttet til Forbundsrepublikken Tyskland, men de allierte okkupasjonsmaktene aksepterte ikke full innlemming i Vest-Tyskland. Vest-Berlins utsendinger til Forbundsdagen hadde ikke stemmerett. Saarland ble en del av forbundsrepublikken i 1957 etter 10 år som autonom republikk.

Utnevnelse

Kansleren velges hvert fjerde år av Forbundsdagen etter forslag fra presidenten, når parlamentet møtes etter det føderale valget. For å bli valgt til kansler må kandidaten oppnå et flertall bestående av alle valgte medlemmer av parlamentet, ikke bare de som er tilstede. Dette blir kalt et «kanslerflertall», og dette kravets hensikt er å sikre en stabil regjering. I motsetning til vanlige avstemninger i parlamentet er kanslervalget hemmelig.

Hvis kandidaten foreslått av presidenten ikke blir valgt, kan Forbundsdagen velge en egen kandidat innen fjorten dager. Hvis ingen blir valgt i denne perioden vil det bli holdt en simpel avstemning i Forbundsdagen, der den som oppnår flest stemmer (selv om det ikke er et flertall) blir valgt. Presidenten kan velge om han vil utnevne en person valgt uten å ha flertall. Hvis presidenten ikke vil utnevne en slik kandidat kan han utskrive nyvalg.

Kansleren er det eneste medlemmet av den føderale regjeringen som er valgt av parlamentet. De andre medlemmene blir utpekt av kansleren og formelt utnevnt av presidenten.

Mistillitsforslag

I motsetning til mange andre land kan ikke kansleren avsettes gjennom et vanlig mistillitsforslag. Parlamentet kan kun avsette kansleren dersom det samtidig velger en ny kansler. Dette systemet kalles «konstruktivt mistillitsforslag», og ble uttenkt av Carlo Schmid.

For å skaffe støtte for sin politikk kan kansleren også selv be om en tillitserklæring fra parlamentet, enten i forbindelse med et lovforslag eller alene. Hvis en slik avstemning resulterer i at parlamentet erklærer at det ikke har tillit til kansleren, kan presidenten oppløse parlamentet.

Dette systemet ble innført for å unngå at partier misbruker muligheten til å vedta mistillitsforslag, slik det skjedde i Weimarrepublikken.

Kanslerens rolle

Kansleren fremsetter forslag overfor presidenten om utnevning og avskjed av ministrene i forbundsregjeringen og trekker opp retningslinjene for regjeringens politikk.

Grunnlovens § 65 inneholder tre prinsipper som definerer hvordan den utøvende makten fungerer:

• Kanslerprinsippet gjør kansleren ansvarlig for hele regjeringens arbeid. Retningslinjer gitt av kansleren er bindende direktiver som kabinettsmedlemmene må iverksette. Kabinettsmedlemmene forventes å iverksette en politikk på ministernivå som er i tråd med kanslerens mer generelle retningslinjer.
• Ministerautonomiprinsippet gir hver minister rett til å lede sitt ministeriums arbeid og forberede lovforslag uten innblanding fra andre regjeringsmedlemmer så lenge ministerens politikk er i samsvar med kanslerens retningslinjer.
• Kabinettsprinsippet fastslår at uoverensstemmelser mellom kabinettsmedlemmer om budsjettspørsmål eller spørsmål om kompetanse må løses av kabinettet i fellesskap.

Rangordning

Tyskland har ingen offisielt vedtatt rangordning for de fremste statlige embeter. Ifølge statsrettslig praksis er imidlertid kansleren det tredje høyest rangerte embete etter forbundspresidenten og forbundsdagspresidenten.

Liste over kanslere

	Navn		Fra	Til	Parti	Kabinett		Forbundsdag
27	Konrad Adenauer (1876–1967)		15. september 1949	20. oktober 1953	CDU	Adenauer I	CDU/CSU, FDP, DP	1 (1949)
			20. oktober 1953	29. oktober 1957		Adenauer II	CDU/CSU, FDP/FVP, DP, GB/BHE	2 (1953)
			29. oktober 1957	14. november 1961		Adenauer III	CDU/CSU, DP	3 (1957)
			14. november 1961	13. desember 1962		Adenauer IV	CDU/CSU, FDP	4 (1961)
			14. desember 1962	11. oktober 1963		Adenauer V
			Første etterkrigskansler og en av hovedmennene bak den nye grunnloven. Han førte en konservativ og pro-vestlig politikk, som bl.a. tok Tyskland inn i NATO, og la fundamentet for det europeiske samarbeidet.
28	Ludwig Erhard (1897–1977)		16. oktober 1963	26. oktober 1966	Ingen	Erhard I	CDU/CSU, FDP
			26. oktober 1965	30. november 1966		Erhard II		5 (1965)
			Var som økonomiminister ansvarlig for «det økonomiske under»
29	Kurt Georg Kiesinger (1904–1988)		1. desember 1966	21. oktober 1969	CDU	Kiesinger	CDU/CSU, SPD
			Ledet landets første storkoalisjon mellom kristeligdemokratiske CDU/CSU og sosialdemokratiske SPD
30	Willy Brandt (1913–1992)		21. oktober 1969	15. desember 1972	SPD	Brandt I	SPD, FDP	6 (1969)
			15. desember 1972	7. mai 1974		Brandt II		7 (1972)
			Ledet en sosial-liberal regjering som ble kjent bl.a. for sin proeuropeiske politikk samt for sin Ostpolitik
–	Walter Scheel (1919–2016)		7. mai 1974	16. mai 1974	FDP	Brandt II	FDP, SPD
			Visekansler og fungerende forbundskansler etter Willy Brandts avgang
31	Helmut Schmidt (1918–2015)		16. mai 1974	14. november 1976	SPD	Schmidt I	SPD, FDP
			16. november 1976	4. november 1980		Schmidt II		8 (1976)
			6. november 1980	1. oktober 1982		Schmidt III		9 (1980)
			Ledet en sosial-liberal regjering
32	Helmut Kohl (1930–2017)		1. oktober 1982	29. mars 1983	CDU	Kohl I	CDU/CSU, FDP
			30. mars 1983	11. mars 1987		Kohl II		10 (1983)
			12. mars 1987	18. januar 1991		Kohl III	CDU/CSU, FDP, DSU	11 (1987)
			18. januar 1991	17. november 1994		Kohl IV	CDU/CSU, FDP	12 (1990)
			17. november 1994	26. oktober 1998		Kohl V		13 (1994)
			Forbundskansler under Tysklands gjenforening (1990), og den lengstsittende siden Bismarck
33	Gerhard Schröder (1944–)		27. oktober 1998	22. oktober 2002	SPD	Schröder I	SPD, De grønne	14 (1998)
			22. oktober 2002	22. november 2005		Schröder II		15 (2002)
			Ledet en rød-grønn regjering
34	Angela Merkel (1954–)		22. november 2005	28. oktober 2009	CDU	Merkel I	CDU/CSU, SPD	16 (2005)
			28. oktober 2009	17. desember 2013		Merkel II	CDU/CSU, FDP	17 (2009)
			17. desember 2013	24. oktober 2017		Merkel III	CDU/CSU, SPD	18 (2013)
								19 (2017)
			14. mars 2018	8. desember 2021		Merkel IV	CDU/CSU, SPD
			Tysklands første kvinnelige forbundskansler, og kansler overhodet, og den første fra det tidligere DDR etter den kalde krigens slutt.
35	Olaf Scholz (1958–)		8. desember 2021	sittende	SPD	Scholz	SPD, FDP, De Grønne	20 (2021)
			Leder en rød-grønn regjering

Se også

• Tysklands politiske system
• Tysklands president
• Liste over Tysklands presidenter
• Forbundskansleren
• Forbundskanslerens kontor

Fotnoter

Type nummerering

Eksterne lenker

• «forbundskansler», fra Store norske leksikon

Autoritetsdata