Tvangsekteskap
.jpg)
Tvangsekteskap er en betegnelse på et ekteskap som blir gjennomført til tross for at minst én av partene er motvillig. I norsk samfunnsdebatt oppfattes tvangsekteskap ofte som synonymt med arrangert ekteskap.
Arrangerte ekteskap må anses som det normale over store deler av verden, gjennom det meste av den kjente historien. I Vest-Europa fant idéen om spontan kjærlighet som grunnlag for ekteskap først fotfeste med romantikken. Det kan likevel argumenteres for at arrangerte ekteskap har vært det normale helt opp mot vår tid. «Arrangementet» kunne bestå i at to kandidater etter avtale mellom foreldrene ble ført sammen i forbindelse med fest eller høytid. Graden av press overfor de unge kunne variere med de økonomiske og sosiale gevinstene som måtte ligge i forbindelsen mellom de to familiene. Skikken har trolig holdt seg lengst i høyere sosiale lag.
Forestillingen om tvang oppstår typisk når et miljø der arrangerte ekteskap er blitt oppfattet som normalt konfronteres med det moderne, vestlige samfunnets frihets- og kjærlighetsidealer. Nåtidig ungdom med ikke-europeisk innvandrerbakgrunn kan oppfatte et arrangert ekteskap som tvang, der deres foreldre, i likhet med tidligere generasjoners vesteuropeere, ville oppfatte det som en naturlig plikt eller praktisk løsning.
I Norge er det mulig å kreve skilsmisse ved dom hvis man har vært utsatt for tvangsekteskap, uavhengig av hvem som har utøvd tvangen.[1]