Tuja
| Tuja | |||
|---|---|---|---|
 Tuja (Thuja occidentalis)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Thuja occidentalis L. | |||
| Populærnavn | |||
| tuja[1] (vanlig tuja, østamerikansk tuja) | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Planter | ||
| Divisjon | Karplanter | ||
| Klasse | Nakenfrøede planter | ||
| Orden | Bartrær | ||
| Familie | Sypressfamilien | ||
| Slekt | Thuja | ||
| Miljøvern | |||
| Fremmedartslista:[2] | |||
 HI — Høy risiko 2023 | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | skog på fuktig grunn | ||
| Utbredelse: | |||
 | |||
Tuja (Thuja occidentalis) er en av to arter av tujaslekten som vokser i Nord-Amerika, og den er også forvillet i Norge.[3] Arten er svært giftig.
Denne eviggrønne arten blir 5–20 meter høy, og er tett greinet med tett dekkende bladverk, grenene peker oppover. Kronen er smalt kjegleformet. Tujabladene er eviggrønne og skjellaktige, og skjellbladene er lagt i fire rader langsetter kvistene. Toppskuddet er opprett, og dette skiller den fra lawsonsypress.
Ovenfra ser skuddene mørkt grønne ut, men nedenfra lysegrønne. Bladene har en sterkt aromatisk lukt. Bladene er rik på vitamin C, og ble brukt av indianere og tidlige europeiske pionerer som kur for skjørbuk. Indianerne brukte tuja som medisin mot en rekke plager, og den er mye brukt i homøopatien. Bladene er føde for flere forskjellige dyr, som larver og forskjellige sorter sommerfugler.[4][5]
Hannkonglene er små og lite iøynefallende og sitter på tuppene av kvistene. Hunnkonglene er i begynnelsen lite iøynefallende, men vokser til omtrent 1–1,2 cm med 6–12 overlappende, tynne, læraktige skjell. Hannblomstene er gulbrune og kuleformete, hunnblomstene er nesten usynlige.
Arten er naturlig utbredt i østlige Canada og tilstøtende deler av USA. Nordgrensen for utbredelsen strekker seg fra Anticosti i St. Lawrence-bukta til den sørlige delen av Jamesbukta, gjennom sentrale Ontario til sørøstlige Manitoba. Vestgrensen går sørover gjennom sentrale Minnesota og Wisconsin til en smal stripe ved sørenden av Michigansjøen. Sørgrensen for den sammenhengende utbredelsen går gjennom sørlige Michigan, sørlige New York, sentrale Vermont, New Hampshire og Maine.[4]
Spredte bestander finnes i nordvestlige Ontario, vest i sentrale Manitoba, sørøstlige Minnesota, sørlige Wisconsin, nord i sentrale Illinois, Ohio, sørlige New England og i Appalachene fra vestlige Pennsylvania sørover til vestlige Nord-Carolina og østlige Tennessee.[4]
På våte steder vokser østamerikansk tuja sammen med balsamedelgran, svartgran, kvitgran, rødgran, amerikalerk, svartask og rødlønn. På tørrere steder er gulbjørk, papirbjørk, amerikaosp, Populus grandidentata, balsampoppel, kanadahemlokk og weymouthfuru vanlige. I undervegetasjonen finnes busker som gråor (subsp. rugosa), topplønn, alaskakornell, Lonicera canadensis, grønlandspors, bærlyng, Gaultheria hispidula og krypberglyng.[4]
Østamerikansk tuja er en svært vanlig hageplante. Det finnes mange kultivarer med varierende vekstform og farge på baret. I Norge kan arten dyrkes til herdighetssone 4 eller 5 avhengig av kultivar.[6][7]
Østamerikansk tuja sprer seg med vindspredte frø og er funnet forvillet flere steder i Norge, spesielt i Østfold, ved Moss, Halden, og i Oslo, Ringsaker, Bergen (Hordaland), Balestrand (Sogn og Fjordane), og Snåsa (Nord-Trøndelag). I Fremmedartslista er tuja vurdert til høy risiko på grunn av stort invasjonspotensial og liten økologisk effekt.[2]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Artsdatabankens artsopplysninger»
. Artsdatabanken. 14. april 2023. Besøkt 14. april 2023.
- ^ a b Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for tuja Thuja occidentalis som HI (LO i 2018) for Fastlands-Norge med havområder». Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 15. september 2023.
- ^ Lennart Stenberg (red), Steinar Moen (norsk red), Gyldendals store nordiske Flora, 2003 (2007), side 66.
- ^ a b c d W.F. Johnston. «Northern White-Cedar». Silvics of North America. Besøkt 24. juli 2019.
- ^ «Tuja». Urtekildens planteleksikon. Besøkt 24. juli 2019.
- ^ A. Mitchell (1977). Trær i skog og hage. Oversatt av I. Gjærevoll. Tiden. s. 80–81. ISBN 82-10-01282-7.
- ^ K. Langeland (1993). Hagens vakreste busker og trær: eviggrønne. Oslo: Schibsted. s. 90–92. ISBN 82-516-1505-4.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) tuja i Encyclopedia of Life
- (en) tuja i Global Biodiversity Information Facility
- (no) tuja hos Artsdatabanken
- (sv) tuja hos Dyntaxa
- (en) tuja hos ITIS
- (en) tuja hos NCBI
- (en) tuja hos The International Plant Names Index
- (en) tuja hos Tropicos
- (en) Kategori:Thuja occidentalis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Thuja occidentalis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Thuja occidentalis – detaljert informasjon på Wikispecies
- Hus, hjem & hage – Tuja
