Hopp til innhold

True crime

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

True crime, norsk: sannkrim, er en faktabasert sjanger innen litteratur, film, radio og tv. I sannkrim-sjangeren undersøker skaperne eller forfatteren en virkelig kriminalsak og utforsker omstendighetene rundt og handlingene til personer som var knyttet til den aktuelle saken. Disse undersøkelsene munner deretter ut i en bok, film, tv-serie eller radiopodkast som tar for seg alle detaljer rundt kriminalsaken.

De fleste sannkrim-saker omhandler drapssaker, og rundt 40 prosent av disse igjen omhandler saker med massemordere.[1][2] Sjangeren har blitt svært populær over hele verden, ofte fordi de tar for seg kjente og profilerte drapssaker som O. J. Simpson-saken og drapet på Meredith Kercher. Også i Norge har sjangeren blitt populær, særlig gjennom podkaster om Therese-saken, Birgitte-saken og tv-serier om Orderud-saken og drapet i Holmenkollen.

Sannkrim-produksjoner kan få virkninger for saken de omhandler, blant annet på grunn av nye tips, offentlig press om å gjenoppta saken eller at produksjonen selv presenterer ny informasjon og kunnskap som bør undersøkes nøyere av politi eller andre lovmyndigheter. Generalsekretær i Den Norske Advokatforening, Merete Smith, mener at sannkrim kan styrke rettssikkerheten.[3] Samtidig har sjangeren blitt kritisert for å være ufølsom overfor ofrene og deres familier.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Pamflett om en drapssak fra 1812.

Beretninger om virkelige kriminalsaker har fascinert publikum i flere hundre år. I Storbritannia ble det utgitt hundrevis av såkalte pamfletter om drap i årene 1550–1700. I takt med en økende lesekyndighet og mer effektive trykkemetoder, ble pamflettene flere og mer profesjonelle. Noen av pamflettene bar preg av sensasjoner, mens andre hadde et mer moralsk budskap. Pamflettene var særlig populære i middel- og overklassen, siden de lavere klassene hverken hadde tid eller penger til å lese dem. Pamflettene fortsatte til godt utpå 1800-tallet i Storbritannia og USA, inntil moderne journalistikk tok over.[4]

Opp gjennom årene har det også blitt laget historier, viser og ballader om virkelige kriminalsaker, også i Norge.[5]

Fra 1889 og i tiårene som fulgte, skrev og publiserte den skotske advokaten William Roughead historier fra store, kjente britiske rettssaker. Han blir ofte ansett som opphavsmann til den moderne sannkrim-sjangeren.[6]

En amerikansk sannkrim-pioner var Edmund Pearson, som i årene 1924–36 publiserte en serie med bøker om ulike kriminalsaker. Flere av sakene ble også trykket av magasiner og ukeblader som The New Yorker og Vanity Fair.[7]

Truman Capotes sakprosaroman Med kaldt blod (1965) regnes ofte som starten på den moderne litterære sannkrim-sjangeren, og som gjorde sannkrim-bøker populære og profitable.[1][7]

Formater

[rediger | rediger kilde]

Bøker

[rediger | rediger kilde]

Sannkrim-bøker konsentrerer seg ofte om sensasjonelle, sjokkerende eller merkelige hendelser – og da gjerne drap. Dette til tross for at drap kun utgjør en brøkdel av all registrert kriminalitet verden over.

Disse bøkene forteller gjerne kronologisk, fra selve handlingen og starten på etterforskningen og helt til rettsforhandlingene.[8] Seriemordere har vært en økonomisk innbringende undersjanger av sannkrim. En uformell undersøkelse utført av Publishers Weekly i1993, fastslo at de mest populære sannkrim-bøkene omhandler seriemordere eller særlig groteske saker og drap.[7] Noen sannkrim-arbeider er såkalte øyeblikksbøker, skrevet og utgitt i hui og hast for å utnytte nyhetens interesse og publikums ønske om mer informasjon om en aktuell sak.[1][9]

En milepæl i sjangeren var Norman Mailers Bøddelens sang (1979), som var den første sannkrim-romanen til å vinne en Pulitzerpris.[10] Andre fremtredende bøker innen sjangeren er Truman Capotes Med kaldt blod[11], bestselgeren Helter Skelter, av aktorene i Manson-rettssaken, Vincent Bugliosi og Curt Gentry;[12] og Ann Rules The Stranger Beside Me om den amerikanske massemorderen Ted Bundy.[11] Et eksempel på en moderne sannkrim-bok er I'll Be Gone in the Dark av Michelle McNamara.[13]

I 2006 slo Associated Content fast at sannkrim var sjangeren som vokste raskest etter år 2000. Mye av veksten skyldes gjenutgivelser og nye versjoner av gamle bøker.[14] De fleste leserne av sannkrim-litteratur er også kvinner.[15][16]

Film og fjernsyn

[rediger | rediger kilde]

Sannkrim-dokumentarer har hatt en stor vekst de siste tiårene. Populariteten startet med dokumentarer som The Thin Blue Line, regissert av Errol Morris.[17] og Paradise Lost: The Child Murders at Robin Hood Hills, Making a Murderer, The Jinx og The Keepers.[18] Også i Norge har sannkrim-tv blitt en populær sjanger, særlig gjennom dokumentarer som Hvem drepte Birgitte? (2018), Gåten Orderud (2018), Drapet i Holmenkollen (2019), Scandinavian Star (2020) og Mysteriet Marianne (2020).

I begynnelsen av 1990-årene oppstod bølgen av sannkrim-filmer i Hongkong. Filmene spente fra grafiske og brutale filmer som The Untold Story og Dr. Lamb (basert på henholdsvis seriemorderne Wong Chi Hang og Lam Kor-wan), til mer generelle filmer som Crime Story (basert på kidnappingen av forretningsmannen Teddy Wang, spilt av actionskuespilleren Jackie Chan.[19][20]

Podkaster

[rediger | rediger kilde]

Sannkrim-podkaster oppstod i USA i 2010-årene. Podkastserien Serial (2014) satte rekord med over 5 millioner nedlastninger på iTunes.[21][22][23] Høsten 2018 hadde serien blitt lastet ned over 340 millioner ganger.[24] Den har blitt etterfulgt av andre sannkrim-podkaster som Dirty John, My Favorite Murder, Up and Vanished og Someone Knows Something.[25] I Norge har også sannkrim blitt populær innen podkaster, blant annet med VGs Uløst-serie som tar for seg kjente norske krimsaker som Birgitte-saken og Therese-saken.

Det har blitt spekulert i om frykt kan spille en viktig rolle i denne podkast-suksessen. Sannkrim-podkaster omhandler ofte grusomme hendelser som kan fremkalle fryktfølelser og utløse adrenalin i kroppen. Ved å seriefråtse podkaster, kan lytteren oppleve jevnlige forekomster av adrenalinrus.[26] En annen forklaring på populariteten kan være at kriminalsaker som regel har føljetong-preg, der hendelser skjer etter hverandre. Podkaster som utforsker en kriminalsak episodisk kan dermed utnytte dette i historiefortellingen.[26]

Virkninger og konsekvenser

[rediger | rediger kilde]

Den undersøkende prosessen i sannkrim-sjangeren kan føre til faktiske endringer i saken den omhandler. Et eksempel er serien The Jinx, der Robert Durst tilsynelatende tilsto et drap i et intervju og senere ble arrestert.[27][28]

En studie fra Nebraska I 2011 påviste at forbruket av sannkrim korrelerte med frykten for å bli utsatt for en kriminell handling. Jo mer sannkrim en forbrukte, jo høyere ble frykten for å bli et offer. Etter hvert som flere så sannkrim-tv, økte også støtten for dødsstraff, mens tilliten til rettsvesenet gikk ned.[29]

I Australia har sannkrim-populariteten ført til en kraftig økning antall tips til Crime Stoppers Australia. Dette har igjen ført til en dobling i antall siktelser i perioden 2012–17.[30]

Kritikk

[rediger | rediger kilde]

Samtidig har sannkrim blitt kritisert for å opptre respektløst overfor ofrene og deres familier. Forfatteren Jack Miles mener også at sjangeren har stor risiko for å påføre psykiske traumer på omhandlede personer og andre involverte i produksjonen.[31] Sannkrim kan også lages og publiseres uten samtykke fra pårørende, noe som kan re-traumatisere dem.[32] I den norske tv-serien Hvem drepte Birgitte? hevdet faren til Birgitte Tengs at han hadde blitt lurt til å stille opp i dokumentaren.[33]

Noen sannkrim-produksjoner kan også avvike kraftig fra journalistiske prinsipper og arbeidsmetoder, og de kan oppfattes som spekulative.[9] Skaperne kan velge bort informasjon og fokusere selektivt på enkelthendelser eller informasjon.[32][34] Forfatteren Christiana Gregoriou analyserte flere bøker innen sannkrim-sjangeren og konkluderte med at tabloidisering og fiksjon er fremtredende i deler av sannkrim-litteraturen. I enkelte tilfeller brakte også bøker skrevet av samme person divergerende påstander og faktaopplysninger i samme sak.[9] For eksempel ble enkelte faktaopplysninger i Capotes Med kaldt blod utfordret i 2013.[35] Capotes andre forsøk på en sannkrim-bok, Handcarved Coffins (1979), ble raskt påpekt for å inneholde flere fiksjonsgrep.[36]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c David Levinson (2002). Encyclopedia of Crime and Punishment. SAGE Publications. s. 1019–1021. ISBN 978-0-7619-2258-2. 
  2. ^ Ray Surette (2010). Media, Crime and Criminal Justice: Images, Realities, and Policies. Cengage Learning. s. 92. ISBN 978-0-495-80914-2. 
  3. ^ «True crime er bra for rettssikkerheten». Advokatforeningen.Web (på norsk). Arkivert fra originalen 8. mai 2021. Besøkt 28. juni 2019. 
  4. ^ «The Bloody History of the True Crime Genre | JSTOR Daily». JSTOR Daily (på engelsk). 24. august 2016. 
  5. ^ «Norsk - Historiske viser og ridderviser - NDLA». ndla.no. Arkivert fra originalen 12. august 2020. Besøkt 28. juni 2019. 
  6. ^ «Arthur Conan Doyle, True Detective». The New Republic (på engelsk). 
  7. ^ a b c David Schmid (2010). A Companion to Crime Fiction. John Wiley & Sons. ISBN 978-1-4443-1792-3. 
  8. ^ "True Crime." World of Criminal Justice, Gale, edited by Shirelle Phelps, Gale, 1st edition, 2002. Credo Reference. Besøkt . desember 2018.
  9. ^ a b c Christiana Gregoriou (2011). Language, Ideology and Identity in Serial Killer Narratives. Taylor & Francis. ISBN 978-0-203-83265-3. 
  10. ^ Ralph F. Voss (2011). Truman Capote and the Legacy of 'In Cold Blood'. University of Alabama Press. s. 96. ISBN 978-0-8173-1756-0. 
  11. ^ a b «Women and the evolution of true crime». The Economist (på engelsk). 
  12. ^ Cruz, Lenika (11. juni 2015). «The New True Crime: Telling Stories About Murder for the 21st Century». The Atlantic (på engelsk). 
  13. ^ «Michelle McNamara Died Pursuing the Golden State Killer. Her Husband, Patton Oswalt, Has Questions for Him.» (på engelsk). 
  14. ^ Christiana Gregoriou (2011). Language, Ideology and Identity in Serial Killer Narratives. Taylor & Francis. s. 10. ISBN 978-0-203-83265-3. 
  15. ^ Browder, Laura (Desember 2006). «Dystopian Romance: True Crime and the Female Reader». Journal of Popular Culture. 39 (6): 928–953. doi:10.1111/j.1540-5931.2006.00328.x – via EBSCOhost. 
  16. ^ Abbott, Megan. «Why do we — women in particular — love true crime books? - Los Angeles Times». latimes.com. Besøkt 4. november 2018. 
  17. ^ «True crime and the rise of the docudrama». The Hub (på engelsk). 30. januar 2018. 
  18. ^ «12 True Crime Documentaries You Should Stream Right Now». Time (på engelsk). Besøkt 18. november 2018. 
  19. ^ «A history of violence: 4 gruesome killings that shocked Hong Kong». South China Morning Post (på engelsk). 
  20. ^ THOMAS, KEVIN (25. februar 1994). «MOVIE REVIEW : An Action-Packed 'Crime Story' : Martial arts superstar Jackie Chan cuts the clowning when he sets out to rescue a kidnaped Hong Kong tycoon.». Los Angeles Times (på engelsk). ISSN 0458-3035. 
  21. ^ Dredge, Stuart (18. november 2014). «Serial podcast breaks iTunes records as it passes 5m downloads and streams». The Guardian. Besøkt 3. april 2015. 
  22. ^ Carr, David. «'Serial,' Podcasting's First Breakout Hit, Sets Stage for More». The New York Times. Besøkt 3. april 2015. 
  23. ^ «What 'Serial'-mania says about the growing popularity of podcasts». PBS NEWSHOUR. NewsHour Productions LLC. 11. desember 2014. Besøkt 12. desember 2014. 
  24. ^ Spangler, Todd (5. september 2018). «‘Serial’ Season 3 Podcast Premiere Date Set». Variety (på engelsk). 
  25. ^ Nelson, Hillary. «52 Great True-Crime Podcasts». Vulture (på engelsk). 
  26. ^ a b Stahl, Michael (13. april 2017). «Why True Crime and Podcasts Were Made for Each Other». Rolling Stone (på engelsk). 
  27. ^ Cruz, Lenika (11. juni 2015). «The New True Crime: Telling Stories About Murder for the 21st Century». The Atlantic (på engelsk). 
  28. ^ Hamilton, Matt. «HBO's 'The Jinx' played key role in 'urgent' timing of Robert Durst's arrest, prosecutors say». latimes.com. Besøkt 29. november 2018. 
  29. ^ Kort-Butler, Lisa A.; Sittner Hartshorn, Kelley J. (2011). «Watching The Detectives: Crime Programming, Fear of Crime, and Attitudes About the Criminal Justice System». The Sociological Quarterly. 52 (1): 36–55. JSTOR 23027459. PMID 21337735. doi:10.1111/j.1533-8525.2010.01191.x. 
  30. ^ «True crime podcast fans help solve real crimes». ABC News (på engelsk). 8. oktober 2018. 
  31. ^ Miles, Jack (Desember 1991). «Imagining Mayhem: Fictional Violence vs. "True Crime"». The North American Review. 276 (4): 57–64. JSTOR 25125321. 
  32. ^ a b Bradford, Lauren (2. mai 2016). «My family was traumatised first by a murder, then by the TV serialisation». The Guardian (på engelsk). Besøkt 16. november 2018. 
  33. ^ Madshus, Karin (25. september 2018). «Birgitte Tengs' far mener han ble lurt til å stille i dokumentar». Dagbladet.no (på norsk). Besøkt 28. juni 2019. 
  34. ^ Brockes, Emma (17. april 2016). «HBO's Confirmation: how far is too far when it comes to retelling the truth?». the Guardian (på engelsk). Besøkt 16. november 2018. 
  35. ^ Helliker, Kevin. "In Depth: Long-Lost Files Cast Doubt on 'In Cold Blood'." Wall Street Journal Europe. 19. februar 2013: 14+.
  36. ^ Ralph F. Voss (2011). Truman Capote and the Legacy of "In Cold Blood". University of Alabama Press. s. 97. ISBN 978-0-8173-1756-0. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=True_crime&oldid=24657386»