Trosopplæringsreformen

Trosopplæringsreformen er en betegnelse på en reform av dåpsopplæringen i Den norske kirke som Stortinget vedtok i 2003. Vedtaket hadde sin bakgrunn i et mer enn 30-årig kirkelig-pedagogisk reformarbeid, som startet etter at Stortinget i forbindelse med behandlingen av grunnskoleloven i 1969 slo fast at skolens kristendomsundervisning ikke lenger kunne kalles kirkens dåpsundervisning og at kirken selv har ansvaret for å gi dåpsundervisning i kirkelig forstand.

I det politiske miljø har det etter 1969-vedtaket vært en økende erkjennelse av at staten har et ansvar for å bidra til å legge til rette for at kirken selv kan få muligheter til å ivareta sitt opplæringsansvar – på samme måte som man ser et ansvar for at også andre trossamfunn skal få muligheter til å gi trosopplæring til sine medlemmer. Den positive viljen til å bidra er også begrunnet i et politisk ønske om å opprettholde Den norske kirke som en folkekirke.

Bakgrunnen for reformen

På 1960- og 70-tallet pågikk det utredningsarbeid og forsøk for å bygge opp et kirkelig undervisningsprogram etter en fasemodell. Dette arbeidet lå til grunn for Plan for dåpsopplæring i Den norske kirke, vedtatt av Kirkemøtet i 1991, som en retningsgivende rammeplan for dåpsopplæring i menighetene.

Etter forslag i Stortinget i 1996 startet arbeidet med å utrede tanken om lovfestet rett til dåpsopplæring. Dette utredningsarbeidet resulterte i NOU 2000:26 "…til et åpent liv i tro og tillit." Dåpsopplæring i Den norske kirke, som etter en bred høring ble behandlet på Kirkemøtet i 2001. NOU 2000:26 danner bakgrunn for Stortingsmelding nr. 7 (2002–2003) Trusopplæring i ei ny tid. Om reform av dåpsopplæringa i Den norske kyrkja, som regjeringen la fram i oktober 2002. Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomite avga sin innstilling i saken 8. mai 2003: Innst. S. nr. 200 (2002–2003) og Stortinget vedtok reformen 27. mai 2003.

Stortingets begrunnelse for reformen

Flertallet i Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomite understreket at hensikten med reformen er å sikre at alle menigheter i Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn får mulighet til å tilby opplæring til barn og unge. Komiteen mente at hvis Den norske kirke fortsatt skal kunne opprettholdes som en bred folkekirke, er det av avgjørende betydning at barn og unge får grunnleggende kunnskap om den kristne tro og gis støtte til å mestre sitt liv i lys av den kristne tro. Komiteen mente det er viktig at barn og unge får opplæring i egen tro, og begrunnet dette med at uten kunnskaper om eget trosgrunnlag mangler viktige deler av grunnlaget for å få utviklet egen identitet. For det enkelte individ er det av avgjørende betydning å utvikle og å kunne være trygg på egen identitet. I denne sammenheng er tros- og livssynsopplæring og -kunnskap viktig. Komiteen understreket at dette er særlig viktig i et samfunn med et økende kulturelt og religiøst mangfold.

Videre ble det pekt på at kunnskaper om eget grunnlag for tro og livssyn, identitet og tilknytning er viktig i møte og dialog med dem som har et annet livssyn, en annen tro eller en annen kulturbakgrunn. Forankring i egen tradisjon og identitet er et viktig vilkår for å forstå andre kulturer og å møte andre tradisjoner med ekte respekt og toleranse, ble det hevdet.

Disse synspunktene ble fulgt opp i Statsbudsjettet for 2004 der det heter at Kirken har i oppgave ”å gi mennesker livshåp og fundamentale verdier ut over den materielle trygghet. Som den fremste bærer av vår kristne kulturarv har kirken som oppgave å føre denne kulturarven videre. For å ivareta sitt oppdrag må kirken bevares og videreutvikles som folkekirke. Systematisk opplæring av de døpte er en viktig forutsetning for å bygge og bevare vår folkekirke for framtiden. Gjennom kirkens tros- eller dåpsopplæring skal den døpte gis opplæring i den tro barnet er døpt til. – Å styrke kirkens arbeid blant unge handler om å gi de unge del i vår kristne kulturarv.”

Trosopplæring for alle

Stortinget anså det nødvendig å styrke og fornye trosopplæringen for alle tros- og livssynorganisasjoner, og slo fast at de ulike tros- og livssynsamfunn skulle være likestilte når det gjelder offentlig støtte. Av reglene i lov av 13. juni 1969 om trudomsamfunn og ymist anna og lov av 12. juni 1981 om tilskott til livssynsamfunn følger det at en økonomisk satsing på dåpsopplæring i Den norske kirke vil føre til samme økning i den offentlige støtte til andre tros- og livssynsamfunn, regnet pr. medlem. Det vil være det enkelte tros- og livssynsamfunn selv som tar stilling til hvordan opplæringen skal organiseres.

Stortinget har også slått fast at styrkingen av trosopplæringen skal ikke føre til endring av KRL-fagets plass, omfang og innhold i skolen.

Hovedmomenter i reformen

Målet for trosopplæringsreformen er å utvikle en systematisk trosopplæring som fremmer kristen tro, gir kjennskap til den treenige Gud og gir hjelp til livstolkning og livsmestring for alle døpte i alderen 0-18 år uansett funksjonsnivå. Tilbudet skal også gjelde udøpte barn som ønsker å delta. Det legges til grunn et langsiktig perspektiv for gjennomføringen av reformen, sett i lys av behovene for styrking og endring på mange områder – blant annet bemanning, organisering, informasjonsarbeid og programutvikling.

Trosopplæringsreformen har en veiledende dimensjoneringsnorm på i alt 315 timer fordelt på ulike alderstrinn. Reformen skal være innført i alle landets menigheter innen 5-10 år.

Man tenker seg opplæringen organisert som en kombinasjon av opplæring i avgrensede faser og i kontinuerlige tiltak. Nærmere halvparten av tiden foreslås lagt til småskolealder, i form av kirkeskole og juniorkonfirmasjon. Målet er at tilbudet skal gå til alle døpte, og at det skal tilpasses barn og unge med fysiske og psykiske handikap.

Bredde er et viktig mål for reformen, både kvantitativt og pedagogisk. Målet er at det skal utvikles et tilbud som kan nå alle døpte barn i alle menighetene i landet, og at det blir organisert og utformet slik at alle døpte kan ta del i det.

I erkjennelsen av at det er lokalmenigheten som har ansvaret for dåpsopplæringen i kirken og at det er i lokalmenigheten at dåpsopplæring skjer, er reformen ikke basert på et sentralt vedtatt program. Det er i lokalmenigheten at dagens og framtidens dåpsopplæring skal formes.

Den lokale forankringen er et sentralt poeng i reformen. Derfor er det den enkelte menighet ved menighetsråd og fellesråd som skal ha det formelle og faktiske ansvar for trosopplæringsarbeidet som foregår i den enkelte menighet. Dette anses som en viktig garanti for at bredden i folkekirken blir ivaretatt i opplæringen. For å få den ønskede bredde og omfang anses det også nødvendig med aktiv deltaking og engasjement fra kirkens frivillige organisasjoner som driver barne- og ungdomsarbeide.

Pedagogiske utfordringer

Pedagogisk sett innebærer reformen et ønske om at dåpsopplæringen bør inn i et nytt spor, bort fra det teoretiske og ”skolemessige”. Tenkningen i reformen innebærer en avsvekking av det tradisjonelle undervisningsperspektivet i forhold til mer integrerte begreper for formidling, der tradisjonsformidling er et nøkkelord. Det er i forutsetningene for reformen lagt vekt på at en styrket og fornyet trosopplæring må få et innhold som appellerer både til hjerte og hjerne hos barn og unge.

I målbeskrivelsene for en fornyet dåpsopplæring er kjennskap, livshjelp og livstolkning nøkkelord. Den pedagogiske utfordringen er å skape en opplæring som setter lys på de sentrale dimensjonene ved menneskelivet, der de kognitive aspektene knyttes sammen med opplevelse og deltakelse. Det dreier seg om å finne fram til en spesifikk kirkelig formidling som når alle. En slik tilnærming krever samarbeid på tvers av faggrenser, noe som vil utfordre ikke bare kirkens tradisjonelle pedagogiske arbeide, men også kirkens liturgiske språk, kirkemusikken og diakonien.

Det er stor enighet om at et bredt samarbeid er nødvendig for å nå trosopplæringens målsetting. Foreldrene har hovedansvaret for barnet og for barnets dåpsopplæring. Kirkens viktigste samarbeidspartner er derfor foreldrene. Hjemmet skulle være den viktigste arenaen for trosopplæring, og foreldrene kanskje barnas viktigste dåpslærere.

En 5-årig prosjektorganisert forsøks- og utviklingsfase

Den første delen av reformprogrammet ble organisert som en 5-årig forsøks- og utviklingsfase organisert som et prosjekt, som startet i 2003. Målet med prosjektorganiseringen var å få en organisatorisk basis for å utvikle en felleskirkelig strategi på feltet og for å legge til rette for samordning av de ulike oppgavene og tiltakene innen forsøks- og utviklingsarbeidet.

Ledelsen av forsøks- og utviklingsfasen ble lagt til en styringsgruppe på ti medlemmer, oppnevnt av Kirkerådet, ledet av biskop Helga Haugland Byfuglien, med førsteamanuensis Oddbjørn Evenshaug som nestleder. Et prosjektsekretariat arbeidet etter oppdrag fra styringsgruppa.

Forsøksmenigheter

Stortingets bevilgninger i prosjektfasen ble i det alt vesentlige kanalisert til lokale forsøk. Menighetene ble hvert år invitert til å utarbeide forsøksprosjekter og søke om midler. På grunnlag av en kvalitetsvurdering av søknadene tildelte styringsgruppa midler til et bredt spekter av forsøk i menigheter over hele landet. Et stort flertall av de 1280 menighetene i Den norske kirke søkte om prosjektmidler, og det satt i gang prosjekter som involverte ca. 400 menigheter. Videre er det satt i gang en rekke utviklingsprosjekter i regi av regionale og nasjonale organisasjoner og institusjoner. De fleste forsøksmenighetene ansatte prosjektledere og andre som hadde det daglige ansvaret for forsøket i menigheten. Det ble også satset på å rekruttere frivillige medarbeidere.

Mentortjeneste

Som et ledd i kvalitetssikring av det lokale forsøks- og utviklingsarbeid hadde alle prosjektene en egen mentor som fulgte prosjektet gjennom jevnlige møter med de lokale prosjektansvarlige. En viktig oppgave for mentorene var å bidra til en fagliggjøring av menighetenes erfaringer og gi reformen kontakt til et bredt fagmiljø.

Erfaringsinnsamling

Utviklingsarbeidet i prosjektmenighetene har et dobbelt sikte. De skal drive et utøvende forsøks- og utviklingsarbeid i forhold til barn og unge i sin menighet. Samtidig skal det de gjør gi erfaring og kunnskap til utvikling av en fornyet trosopplæring i alle norske menigheter. Prosjektenes årlige årsrapporter med tiltaksrapporter samles i en ressursbank som er lagt ut på internett. Pr 1. januar 2008 er det lagt ut ca. 2400 slike rapporter, samt en rekke mer fyldige beskrivelser av enkelttiltak som ressursmateriell for andre menigheter.

Nasjonalt kompetansenettverk

Det ble opprettet et nasjonalt kompetansenettverk for trosopplæring som i reformens forsøks- og utviklingsfase hadde som mål å skape dialog mellom det lokale forsøksarbeidet og ulike faggrupper og fagmiljø, både blant ansatte i kirken og ved institusjoner som arbeider innenfor f. eks pedagogikk, teologi og samfunnsforskning for at kirkens praksis og fagfeltet kirkelig opplæring kunne utvikles gjennom reformen.

Evalueringsforskning

Stortinget stilte krav til en forskningsbasert dokumentasjon av forsøks- og utviklingsarbeidet. En gruppe forskere fra Det teologiske menighetsfakultet og Diakonhjemmet Høgskole under ledelse av Otto Hauglin Rådgivning AS dannet et arbeidsfellesskap som på oppdrag fra styringsgruppa fulgte prosjektet med forløpende evaluering. Forskerne kartla hvilke erfaringer forsøksmenighetene, de døpte og deres foreldre gjorde. De vurderte også konsekvensene av å være forsøksmenighet, og la et grunnlag for å vurdere overgangen fra forsøk til varig reform.

”Arbeidsfellesskapet" leverte årlige underveisrapporter som oppsummerte status for reformen, samt delrapporter om spesielle spørsmål. Alle rapporter er offentliggjort på nettstedet etor.no.

Implementering av en fornyet trosopplæring

2008 var det siste året i den 5-årige prosjektorganiserte fasen som innledet trosopplæringsreformen, og i oktober 2008 la styringsgruppa fram sin sluttrapport fra den prosjektorganiserte fasen. I den neste fasen skal reformen innføres i hele kirken. På grunnlag av erfaringene fra forsøksfasen vedtok Kirkemøtet i november 2009 ny plan for trosopplæring i Den norske kirke: ”Gud gir – vi deler”, som gjelder fra 1. januar 2010.

Eksterne lenker

Autoritetsdata