Hopp til innhold

Trine Lindheim

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Trine Lindheim
Født1957[1]Rediger på Wikidata
BeskjeftigelseBilledkunstner Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge

Trine Lindheim (født 1957) er en norsk billedkunstner som bor og arbeider på Ekely i Oslo.[2] Hun har hatt flere utstillinger i Norge, og vært med på ulike internasjonale biennaler.[2]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Hun har utdannelse fra Kunstakademiet i Tronheim (1978–1982) og Statens Kunstakademi i Oslo (1901–1992). Hun har også en utdannelse fra Edinburgh.[3] I tillegg har hun eksamen i pedagogikk for kunstnere fra Høyskolen i Oslo (1995–1996).[2]

Kunstnerisk praksis[rediger | rediger kilde]

Trine Lindheim er født og oppvokst på Nøtterøy, men bor og arbeider i Oslo. Hun arbeider med maleri, grafikk og objekter.[2] Med de formale virkemidlene strekker hun seg mot det poetiske og estetiske, der det eksistensielle og allmennmenneskelige kan komme til uttrykk.[4] Hun jobber ofte med en blandingsteknikk som gjør at hun kan jobbe både med maleri og grafikk.[3] Hun anvender harde bygningsplater som hun påfører sparkel og maling, og så trykker hun motivet på platen ved hjelp av sjabloner. Selve figuren blir den samme på alle eksemplarene i et opplag, men den strukturerte flaten blir unik for hvert bilde. Bildene får derfor et relieffaktig preg, og får et nært og taktil uttrykk man ellers vanligvis bare finner i maleriet og andre nærliggende teknikker.[3]

Midten av 80-tallet var kunsten hennes preget av en dempet, men utsøkt estetikk og stilsikre komposisjoner. Hun brukte ofte noen av de mest eldste og grunnleggende symbolene; blant annet Venus-figuren. Lindheim forteller at hun har latt seg inspirere av disse kvinneskikkelsene, som er omkring 20.000 år gamle og har røtter tilbake til det forhistoriske Europa, og som finnes i ulike kulturer over hele kloden. Hun knytter figurene til begreper som omsorg og medfølelse og til samspillet mellom enkeltindividet og naturen. I hennes verk Balanse, viser hun en sammenstilling mellom to kvinnelige symboler. En gudinne balanserer en konkylie på hodet sitt. Lindheim uttrykker at bildet skal si noe om å finne balansepunktet i oss selv, og den fine balansegangen i forholdet mellom natur og mennesker. Verket er et tresnitt, og er trykket på håndlaget papir, og sammen med preget fra selve treverket som motivene er skåret inn i, bidrar den stoffelige overflaten i papiret til å forsterke bildenes personlighet og individualitet.[5]

I et essay skriver Frank Høifødt om hennes arbeider: «Trine Lindheim dyrker begrensingenes kunst, uten å fornekte friheten. Frodighet og forenkling er stikkord for et mangfold av stiler og teknikker, der kunstneren utnytter materialer og naturlige prosesser på sin egen måte. Det dreier seg om tresnitt, maleri, originale dyptrykk og ulike objekter. Stilmessig forenkling og nærhet til materialer og prosesser er særlig slående i tresnittene. Bilder og gjenstander gir mening uten fasit, og de er visuelt tiltalende – i pakt med naturens egen estetikk.»[4]

Innkjøp og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Lindheim har blitt innkjøpt av Nasjonalmuseet, Norsk Kulturråd, Regjeringsbygget og Statens Konstråd i Sverige, samt en lang rekke andre offentlige og private samlinger. Hun har vunnet flere internasjonale priser, blant annet første premie ved Biennalen i Gorizia i Italia.[3] Hun har også gjort flere utsmykkingsoppgaver. Blant annet Teie barneskole i Nøtterøy, Tinghuset i Sandefjord, Sykehuset Telemark, psykiatribygget i Porsgrunn og Rehabiliteringsenteret i Rauland.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ KulturNav-ID 0df20f9d-d4e4-4f53-b6ee-1a57b7cee815[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d «Lindheim, Trine». Norske Grafikere. Besøkt 20. juni 2024. 
  3. ^ a b c d «Trine Lindheim». Aktuell Kunst (Nr. 4): 10–11. 
  4. ^ a b c «Om Trine Lindheim». www.trinelindheim.no. Besøkt 20. juni 2024. 
  5. ^ «Månedens Grafiker: Trine Lindheim». Aktuell kunst informasjon: 6–7. 1997. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata