Tonsåsen
| Tonsåsen | |||
|---|---|---|---|
 Tonsvann med tåke og måne. Foto: John Erling Blad | |||
| Land |  Norge | ||
 Tonsåsen 60°50′39″N 9°37′14″Ø | |||
Tonsåsen er en bygd og et skogsområde mellom Bagn, Bjørgo og Bruflat. Bygda ligger delvis i kommunene Etnedal og Sør-Aurdal. Tidligere var det egen jernbanestasjon på den nå nedlagte Valdresbanen, Tonsåsen stasjon. Gjennom mange år var det behandling av tuberkulosepasienter på Tonsåsen sanatorium.
Under den andre verdenskrig
[rediger | rediger kilde]
Under angrepet på Norge i 1940 var det harde kamper i bygda mellom Valdresgruppen og Gruppe Adlhoch. De tyske styrkene sto fast i en norsk sperrestilling ved Tonsåsen sanatorium ved Madslangrud og sendte et kompani i en omgående bevegelse over Leirskogen for å gå rundt de norske styrker som hadde trukket seg tilbake fra Høljarast. Disse støtte så på norske styrker i kampen ved Breidablikk.
Senere bygde de tyske styrkene opp en stor lytte og peilestasjon i bygda, eller en radarstasjon, stasjonen «Trauerweide». Dette bestod av to FuMo 214 «Würzburg-Riese» benevnt Würzburg Riese 1 som stod på 60°51′44″N 09°35′43″Ø og Würzburg Riese 2 på 60°51′47″N 09°36′03″Ø, og ett Freya gerät kalt Freya som stod på 60°50′47″N 09°37′03″Ø.[1] Fundamentene for Würzburg Riese 1 og 2 kan ses på høyden rett øst for Os Gjestegård og på en høyde et par hundre meter lengre øst. Fundamenter for Freya brukes som portstolper i innkjørselen rett vest for gjestegården. Kun få kilometer unna bygde de norske hjemmestyrkene opp Breiesleiren, en illegal radiostasjon for kontakt med England og transittleir for folk som hadde gått i dekning.[2] Radiostasjonen ble aldri peilet av tyskerne. Noen mil unna, i Base ELG inne i Vassfaret, var det et radiofyr for flygninger fra England. Heller ikke dette ble peilet, muligens på grunn av problemene radaren skapte for de som opererte mobile peileanlegg.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Radar sites in Norway 1940-45». www.nuav.net. Besøkt 8. februar 2016.
- ^ Beretningen om Breiesleiren. [Etnedal]: Etnedal historielag. 1994.