Hopp til innhold

Tjodvei

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Tjodvei, tjodveg, tjodgata eller tjodvegir (fra norrønt þjóðvegr, «folkevei») var en landevei, som i motsetning til tverrveier, setervei (sætrgata) og kvegvei (rekstrar) var underlagt «baugreid» (baugreið) i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274.[1] Veistandard ble vurdert ut fra veiens bredde mer enn grunnforholdene, og bedømt ved å ri «baugreid» (norrønt for «ring-ridning».[2]) Et spyd med vidjeringer ble lagt på tvers av hesten. For hver grein eller kvist som rev av spydet en vidjering, måtte veibonden betale en ørtug sølv (9,83 gram) til kongen. Slik sikret man at «spydgaten» eller veibredden var minst 5 alen. Magnus Lagabøtes landslov pålegger kongens ombudsmann ansvaret for å foreta «baugreid» og sikre vedlikehold av veien. Christian IVs norske lov fra 1604 opprettholder dette, mens Christian Vs norske lov fra 1687 ikke nevner veiene. «Baugreid» ble likevel videreført som gjeldende lov.[3]

Magnus Lagabøtes segl.

Deler av de gamle tjodveiene finnes den dag i dag som oldtidsveier. Noen av disse er hulveier.[4][5]

Magnus Lagabøtes landslov

[rediger | rediger kilde]

Bestemmelsene i fire landskapslover ble redigert sammen i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274. Gulatingsloven for Vestlandet og Frostatingsloven for Trøndelagen er bevart, mens Eidsivatingets lover og Borgartingets lover er tapt. De gamle landskapslovene var en kodifisering av sedvanerett. Magnus Lagabøtes landslov har flere fyldige avsnitt om veiforhold som antas å stamme fra Eidsivatingets og Borgartingets lover, og være en videreføring av dem. Veibestemmelsene i Magnus Lagabøtes landslov var ikke nye i 1274, men vi vet ikke hvor mye eldre de var.[4] Mange av stoffet om veier, broer og klopper, om veitsler osv. må antas å gå langt tilbake til før rikssamlingen.[4]

Det viktigste avsnittet om veier er kapittel 43 hvor «landsloven gjentar Gulatingslovens ord om at allmannvei (tjodgata), setervei (sætrgata) og kvegvei (rekstrar) skal være slik de har vært fra gammel tid (at fornu fare). Om landeveien går over en manns innmark, og han ønsker å legge den om, da kan han gjøre det og legge den utenom gården, bare den er like god som før både i tørt og vått vær, og de veifarende må holde seg til den nye veien, selv om den blir lengre enn den gamle. En allmannvei skal være 8 alen bred, ryddig for kvist og store stener. Men om noen vandrer eller rytter på veien tar seg frem utenom, og tråkker ned bondens åker og eng, da skal han bøte. Og om han ødelegger en bro, skal han selv bygge den opp igjen, like bra som den var før, og bøte en mark sølv til eieren.»[4]

Groven gengir lovens tekst slik:[5] Kap. 43. Om landeveier, håndran og brohold.

  1. Landevei (tjodgata) og sætervei og alle fæveier skal være således som de har vært fra gammel tid.
  2. Nu ligger landevei over en manns bø, da kan han flytte veien på det vilkår at han legger en like god vei utengards.
  3. Landevei skal være 8 alen bred. Men om nogen ut over dette mål spilder (spille/ødelegge) åker eller eng, da skal han bøte etter seks skjønnsomme menns takst.
  4. Hvis nogen raner (ødelegger) en annen manns landevei, da skal han bøte en halv mark sølv til kongen.
  5. Hvis nogen bryter en bro av landeveien, skal han gjøre den like god som før og legge en mark sølv til den som eiet (eide) broen.
  6. Hvis nogen raner en anden manns sætervei eller den fævei som har vært fra gammelt av, da skal han bøte en mark til kongen, og hin have sin vei som før.

I kapittel 44 fastsettes regler for veiarbeid og vedlikehold. Schulerud beskriver det slik:[4] «På midfastetinget (dvs. midt i fasten, på 4. søndag i fasten) skal kongens ombudsmann kreve veiarbeide på de veier i herredet der det trenges, og stevne bøndene til å møte på veiarbeide i tre terminer som ikke skulle være til hinder for gårdsarbeide: 1) fra sneen er av til plogen kommer i jorden, 2) fra våronn til høyonn, 3) fra avlingen er i hus til første snefall. Disse tre lovbestemte tidene for pliktarbeid på veiene kaltes «onnimellem» (onn-i-millum).»

I kapittel 45 spesifiseres hvordan veiene skal repareres, slik at de er «farbare både til sledefart og til ridning, såvel vinter som sommer. Hvis veien krysser elver som ikke er farbare med større båt eller ferge, da skal de gjøre veien farbar som eier jord på begge sider, og bygge bro, om de makter det. Hvis ikke, plikter de å holde pram eller eke, eller flåte med tragtau på begge sider. Hvis de unnlater dette, skal de bøte til kongen, og likevel skaffe farkost. Finnes det slike farlige overfartssteder på allmannveien uten flåte eller båt, og hvor hesten derfor må svømme og kanskje endog hjelpes i land med folkehjelp, da skal eieren bøte til kongen, likeså for hvert tre som er falt over veien og tvinger mann og hest til lå gjøre tvesprang over (froskeleypa). Om hesten løper ut foran et slikt nedfallstre, blir det en ekstra bot. - Opprinnelsen er her igjen sikkert de østlandske lovbøker.»[4]

Kapittel 46 handler om «baugreid», kongens ombudsmanns rett til å la budstikken gå mellom onnene. De skal følge allmannsveien gjennom herredet. Baugreid gjelder for tjodveier og ikke for tverrveier. «De veier kalles allmannveier (tjodvegir, dvs «folkeveier») som går tvers gjennem bygdene, eller som går fra fjære til fjell. Alle andre veier, som går til hver manns gård, kalles tverrveier, de er ikke underlagt baugreid. Det skal så måles et spydskaft som er 8 alen langt, med en vidjering opphengt i hver ende. Vidnene fra herredet kan oppnevne den bonde de vil; han skal stige til hest og legge spydskaftet foran seg på hesteryggen og ri midt efter allmannveien; 1 ørtug sølv skal så bøtes til kongen for hver gang et tre eller en gren river en av vidjeringene av spydet. Dette har fra gammelt av hett baugreid.»[4]

Groven gjengir lovens tekst slik[5]: «Kap. 46. Om veisyn («baugreid»)

  1. Baugreid kalles det som kongens ombudsmann vil ha, om han vil, mellem onnene og skjære budstikken op for vidner og stevne herredsting. De skal begynde sitt ritt der hvor kongens ombudsmann tykkes og det mest trengs, og ride etter de rette landeveier.
  2. Det kalles landeveier (tjodvegir) som løper gjennem bygdene fra ende til anden, og de som løper fra fjell til fjære.
  3. Man skal måle et spydskaft som er 8 alen langt og gjøre to vidjehanker dertil og henge den ene på odden og den andre på skaftet. Herredsmennene kan opnevne den bonde de vil, han skal stige til hest og lægge spydskaftet foran seg tvers over hesteryggen og ride midt på landeveien; en ørtug sølv skal bøtes til kongen for hvert træ som river hank av skaftet.»

I kapittel 47 omtales bestemmelser om fergesteder og fergeplikt. «Tjodelver» er elver så store at de er farbare med båt, og så strie at de ødelegger broer. Da skal den som eier nærmeste gård, ansette fergemann, og bygdefolket holde båt. Alle som vil ferges over, skal betale fergepenger. Bygdefolket kan treffe særlig avtale med fergemannen om godtgjørsel for seg og sine fattiglemmer, men betlere må bygdefolket betale ekstra for - om ikke de betaler fergemannen så rikelig pr år at det kan være nok for både de fattige og tiggerne (som ikke må forveksles).[4]

Landsloven inneholder også en lang rekke bestemmelser som berører veiforhold. Bestemmelser om gjerder langs allmannveiene og om grinder. Kapittel 30 sier at om allmannveien går mot en gård, skal det være grind i gjerdet over veien, og grinden skal være laget slik at den faller igjen av seg selv. Det er også en rekke andre bestemmelser om de veifarende og deres rettsforhold, som for eksempel slagsbrødre og betlere (gongumenn).[4]

Landslovens regler var i hovedsak holdt i hevd i 300 år eller mer, og fortsatte å gjelde i kommende århundre, langt inn i dansketiden. Kapitlene om ferdsel og veiforhold ble inntatt - og oversatt - noenlunde ordrett i Christian IVs norske lov fra 1604. Magnus Lagabøtes landslov sammenfatter veilovgivning for minst 800 år. Veikapitlene i landsloven og senere Christian IVs lov forteller om hvordan man i dette lange tidsrom mente veiforholdene burde være, og disse regler forandret seg lite. Men veiforholdene og ferdselen forandret seg. I det 16., men særlig i det 17. århundre, ble det tatt alvorlig fatt på å forbedre veiene, reparere veibane og broer slik at de i det minste fylte de krav som var stilt i de gamle lover. Ufrivillig kom man derved til å utvide veibredden. Professor Sverre Steen har påpekt: «I de nye forordninger om veier står gjentatt det gamle bud om at veibredden skal være 8 alen. Men en alen i det 16. århundre var adskillig lenger enn en alen i det 13. århundre, omkring 60 cm. Noen veiutvidelse har ikke vært tilsiktet i det 16. århundre. Sagatidens gamle bud er i det 15. århundre blitt en papirbestemmelse. Nu skal den bli virkelighet. Ingen synes å tenke på at lovordene i virkeligheten har skiftet innhold.»[4]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Heggstad, Leiv, Finn Hødnebø og Erik Simensen: Norrøn ordbok. 4. utg. av Gamalnorsk ordbok. Det Norske Samlaget. 1990. ISBN 82 521 3493 9. Side 451
  2. ^ «baugreid», NAOB.no
  3. ^ Per Birger Lomheim: «Gamle vegar i Indre Sogn», Årbok for Sogn 1998. Historielaget for Sogn (s. 87)
  4. ^ a b c d e f g h i j Schulerud, Mentz (1974). Kongevei og fantesti. Oslo: Cappelen. s. 47-53 og side 71-72. ISBN 8202030439. 
  5. ^ a b c Groven, Gunnar (1999). Det eldste Overhalla : gravhauger, røyser og gamle vegleier. Overhalla kommune. s. 137-139. ISBN 8299153832. 
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tjodvei&oldid=24642698»