Thore Idsal Tau
| Thore Idsal Tau | |||
|---|---|---|---|
| Født | 22. juni 1909[1] Lillesand | ||
| Død | 20. sep. 1981[1] (72 år) Lillesand | ||
| Beskjeftigelse | Offiser | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Deltagermedaljen Norges idrettsforbunds idrettsmerke | ||
| Troskap | Norge | ||
| Militær grad | Oberst | ||
Thore Idsal Tau (1909–1981) var en norsk oberst og motstandsmann under andre verdenskrig.[2]
Taus foreldre var fanejunker Ola Olsen Tau (1871–1951) og Inga Margrethe Kjetsaa (1873–1950). Etter examen artium i Kristiansand tok han Krigsskolen, og ble løytnant i 1934 i Hans Majestet Kongens Garde.
Andre verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Tau var den første norske offiser som møtte tyske invasjonssoldater på norsk jord, da han kom til Lillesand 8. april 1940 for å ta seg av overlevende etter senkingen av MS «Rio de Janeiro» samme dag. Han var under krigen politifullmektig ved Arendal politikammer, og sjef for det sivile luftvern i byen, hvor det var mange som jobbet i det illegale motstandsarbeidet. Han ble etter hvert med i ledelsen av Milorgs Kampgruppe 3 i Arendal.
Under opprullingen av organisasjonen på høsten 1942 ble han arrestert av Gestapo, og sendt med buss mot Kristiansand for avhør på Arkivet. Politimann og Milorgleder i Arendal, Ragnvald Olsen, fikk i oppdrag å sende ham med bussen, og det ble laget en fluktplan. Han ble eskortert av en ny uerfaren politibetjent, som fikk beskjed å sette seg bak i bussen, mens Tau satt foran. Sjåfør på bussen var Knut Lauvrak, som også var motstandsmann. Etter avtale stoppet bussen underveis og Tau klarte å unnslippe. Han ble funnet av politimann Oddvar Dyvik fra Lillesand, som gjemte han i heia, og fikk etter hvert eskortert han til Froland ikledd en politiuniform. Tau reiste deretter med jernbanen til Sverige,[3] og kom seg så til England.
I England sluttet han seg til de militære styrker, og han giftet seg med Dorothy Helen Hart i 1944, samme år ble han kaptein.
Etter krigen
[rediger | rediger kilde]
Tau fikk tildelt Deltagermedaljen med rosett for sin tjeneste under andre verdenskrig.
Tau var bataljon- og stabssjef i Tysklandsbrigaden etter krigen. Han fortsatte i det militære, og da han gikk av med pensjon, var han oberst og sjef for Infanteriregiment 7 i Kristiansand, som han hadde ledet siden 1962. Han var også lokalpolitiker og en ivrig idrettsmann med Norges idrettsforbunds idrettsmerke i gull.[4]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Digitalarkivet, «Tore Idsal Tau - Døde 1951-2014 - Digitalarkivet», verkets språk norsk, besøkt 29. januar 2025[Hentet fra Wikidata]
- ^ Buø, Jørn. «Ihuga reservist frå unionsoppløysinga til etter andre verdskrigen». Pro Patria (på norsk nynorsk). 2020 (4 utg.). s. 61. Besøkt 29. januar 2025. «I gravferda seinhausten 1966 var kista kledd i det norske flagget, og ein kjend motstandsmann, regimentsjefen i IR 7 Oberst Thore Idsal Tau, held talen på vegne av seg sjølv og Forsvaret – for den interessa og innsatsen kaptein (R) Nomeland hadde hatt for Forsvaret så lenge han levde.»
- ^ «Scanned material: Den Kgl. Norske Legasjons Flyktningskontor, AV/RA-S-6753/V/Va/L0006: Kjesäterkartoteket. Flyktningenr. 9400-12711, 1940-1945, p. 3229». media.digitalarkivet.no (på engelsk). Besøkt 29. januar 2025.
- ^ «(+) Den norske militære innsats aprildagene 1940». Lillesands-Posten. 8. april 2019. Besøkt 29. januar 2025.